Spire

Etikkinformasjonsloven: et godt utkast, men mye gjenstår

Erlend i Spires handelsutvalg har tatt en titt på forslaget til etikkinformasjonslov. Kort oppsummer: close, but no cigar.

I 2018 opprettet regjeringen Etikkinformasjonsutvalget; et ekspertutvalg som fikk i oppgave å vurdere om norske virksomheter skal pålegges å være åpne rundt egne leverandørkjeder. Mandatet deres ble senere utvidet til å fremme et lovforslag. Torsdag i forrige uke vi fikk en offentlig bekreftelse på utvalgets konklusjon, da lovforslaget ble overrakt til statsråd Kjell Ingolf Ropstad. 

 

Det hender jeg får spørsmål fra folk om hvilke butikker og varer de kan kjøpe med god samvittighet, og hvilke de burde holde seg unna. Jeg kan sjeldent gi noe godt svar. En etikkinformasjonslov kan kanskje gjøre noe med dette. Et sentralt formål i lovforslaget er at alle skal ha rett på tilgang til informasjon om virksomheters påvirkning på grunnleggende menneskerettigheter og arbeidsforhold. I praksis betyr dette at vi skal kunne stille spørsmål og kreve å få svar. Alt skal vi heller ikke måtte be aktivt om: «Virksomheter som omsetter varer til forbruker plikter å offentliggjøre informasjon om produksjonsstedet». 

 

Det andre sentrale elementet i lovforslaget er at ‘større virksomheter’ (som visstnok betyr 8000-11000 virksomheter i Norge) pliktes til å gjennomføre såkalte aktsomhetsvurderinger. Det handler om å gjøre en kartlegging av egne leverandørkjeder, sånn at man kan begrense og potensielt forhindre negativ påvirkning. Dette poenget er svært viktig, fordi det betyr at store aktører er nødt til å gjøre noe mer enn å kun utgi informasjon. Det skal ikke være forbrukernes ansvar å sørge for at varer som blir solgt i Norge har blitt produsert anstendig. Det er faktisk noe som burde vært forventet av selger. 

 

En utfordring er at det kun er informasjonsplikten som vil være sanksjonert. Hvis en virksomhet blir forespurt informasjon, men lar vær å svare, så kan det klages inn og bli bøtelagt. Dersom virksomheten derimot avdekker elendige arbeidsforhold gjennom aktsomhetsvurderinger, så blir det ikke nødvendigvis sanksjoner dersom man ikke gjør noe med det. Det er bare noe man bør gjøre. Det kreves heller ikke at virksomheten skal bidra med erstatning eller oppreisning overfor grupper og individer som har blitt utsatt for menneskerettighetsbrudd – dette på tross av at FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) er tydelig på dette området.

 

Kritikkverdig er det også at et slikt lovforslag verken peker på klimarisiko eller miljøpåvirkning. Grunnen til dette er at det ikke lå i utvalgets mandat, og det er problematisk. Internasjonal handel bidrar i dag med store miljøødeleggelser på lokalt og globalt nivå - en lovpålagt inkludering av dette i aktsomhetsvurderinger ville vært et nødvendig steg i riktig retning.

 

Lovforslaget pålegger som sagt en informasjonsplikt om produksjonssted, men i dette tilfellet betyr det kun der den største delen av produktet er satt sammen. Videre blir det ikke angitt hvor langt bakover i leverandørkjeden virksomhetene forventes å ha kunnskap og utgi informasjon. Dette er synd, da vi vet at i mange tilfeller er det størst risiko i leddene som er lengst unna forbrukeren, altså råvareleddet, som for eksempel plantasjer og i gruver. Likevel er det forståelig at det er vanskelig å innføre et juridisk pålegg om dette, rett og slett fordi globale leverandørkjeder ofte er utrolig komplekse og for enkelte aktører vil det være en tilnærmet umulig oppgave å ha fullstendig oversikt over arbeidsforhold i alle ledd på alle sine produkter.

Det peker på det virkelig dyptgående problemet: Verdenssamfunnet har tillatt seg selv å opparbeide et globalt økonomisk system som muliggjør det å produsere varer under elendige arbeidsforhold og som bidrar til miljøødeleggelse både lokalt og globalt. Dette skjer til og med uten at aktørene som selv er involvert er klar over det. Det ferskeste eksempelet fra Norge er Swix, hvor Dagbladet for to uker siden avslørte at deres produksjon av fluorholdige produkter i Italia har bidratt til alvorlige skader på mennesker og miljø. Dette var ikke Swix selv klar over, på tross av at de hadde gjennomført slike aktsomhetsvurderinger som denne eventuelle loven ville pålagt dem. 

 

Om dette lovforslaget blir vedtatt, som vi forventer at det blir, så er det ingen tvil om at det er en seier for norske forbrukere som ønsker å ta mer informerte valg. Hvilken direkte effekt det vil ha på bakken i andre enden av leverandørkjedene er vanskeligere å si. 


Lovforslag og utredning kan leses i sin helhet her.