Spire
Norsk landbruk må basere seg mer på norske ressurser. Det er både miljøvennlig, solidarisk og mer bærekraftig, sier Mari Gjengedal

Hva er alternativet til palmeolje?

Utfasing av palmeolje i norsk landbruk kan bane vei for økt bruk av soya. Det vil være erstatte en dårlig løsning med en annen. Hele matproduksjonssystemet må legges om og baseres mer på egne ressurser, sier Mari Gjengedal i dette innlegget i Nationen den 1. april.

Forbrukere raser over bruken av regnskogsødeleggende palmeolje i norsk kraftfôr. Med god grunn. Omfattende informasjonskampanjer har gjort nordmenn bevisst på hvilke konsekvenser palmeplantasjene har for miljøet og for helsen vår. Det har ført til et massivt press på å utradere bruken av palmeolje i norsk mat.

Det norske landbruket skjønner godt at palmeolje i dyrefôret ikke er populært. Derfor gir Felleskjøpet beskjed om at oljen skal fases ut. Det er bra! Spørsmålet som melder seg er imidlertid hva som vil være alternativet når palmeoljen skal erstattes. I Nationen henvises det til andre typer kraftfôr, slik som FK Agris palmeoljefrie Favør-serie. Problemet med palmeoljefritt kraftfôr er at det inneholder desto mer soyaolje istedenfor. La meg gjøre det klinkende klart: soyaolje er ikke et sunt og bærekraftig alternativ.

Gjennom vår soyaimport legger Norge beslag på store områder med landjord i Brasil. I 2010 tilsvarte denne importen 350 000 fotballbaner. Soyaproduksjonen utgjør den største trusselen mot brasiliansk regnskog, lik trusselen palmeoljen utgjør for regnskogen i Asia. Soya er heller ikke sunt. Soya i kylling- og fiskefôr har ført til en ugunstig sammensetning av omega 3- og 6-fettsyrer i kjøttet, som igjen gir en ugunstig sammensetning av fettsyrene i vår egen kropp. Faktisk lider både klima, miljø, helse, brasilianske småbønder og den norske matsikkerheten under vår stadig økende soyaimport. Det er med andre ord all grunn til skepsis dersom soya nå skal presenteres som palmeoljens bærekraftige alternativ. Vi risikerer å erstatte én dårlig løsning med en annen.

Men verken soya- eller palmeoljen er det egentlige problemet i norsk landbruk. Snarere er det heller et symptom. Det virkelige problemet er rasjonaliseringspresset som har preget utviklingen i landbruket i flere tiår: Forventningen om at landbruket skal levere stadig mer mat med stadig færre bønder og dyr. Denne utviklingen er langt fra rasjonell sett fra et bærekraftsperspektiv, og medfører uunngåelig behov for billige kraftfôrråvarer for å holde prisene nede. Råvareprisene er kunstig lave siden Norge ikke betaler for regnskogsødeleggelsen vi forårsaker.

Altså er ikke Norges problem importvarene. Problemet er at vi har skapt oss et system som er så irrasjonelt at det nå lønner seg å importere dårlige råvarer framfor å bruke de gode ressursene vi har rett foran nesen vår. Kuer er ikke skapt for å spise verken soya eller palme. De er skapt for å spise gras. Gras som nå råtner på rot i Norge fordi vi tvinger landbruket inn i produksjonsmåter som ikke er bærekraftig. Det er på tide å la ku være ku, og gjøre som FN anbefaler: Kreve en landbrukspolitisk helomvending. Vi vil ha et landbruk i Norge, og vi vil at den lages på norske ressurser. Da må vi gjøre det lønnsomt å bruke beiteressurser og dyrke korn, og det må bli dyrt å importere råvarer til fôr vi kan produsere selv. Vi må også bestemme at det skal være grenser for hvor ”høytytende” dyrene våre kan være. En bærekraftig framtid er ikke fabrikkfjøs hvor miserable dyr står som sild i tønne og bondens arbeid er erstattet med maskiner. En bærekraftig framtid innebærer at vi lager god mat basert på naturens og dyrenes forutsetninger. Ikke minst innebærer det at vi erkjenner at ordentlig mat koster penger å produsere. Mat er den viktigste varen vi bruker penger på, og den skal ikke være urealistisk billig. Man får det man betaler for. Ja til dyrere, sunnere og mer miljøvennlig mat!

Mari Gjengedal,
leder for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire