Spire

Marios kart

Tre spirer er på feltarbeid i Brasil for lære mer om konsekvensene av soyaproduksjonen i landet. Beskjeden de har fått så langt: "Ikke kjøp soya fra Brasil. Den er giftig!"

 - Informasjonen finnes, men de som har makt ønsker ikke at vi skal få tilgang til den, sier Mario.

Vi befinner oss i CIMIs regionale kontorlokaler like ved bussterminalen i Cuiabá, Mato Grosso. Kordinatoren, Mario Bordignon, har tatt oss imot med et stort smil idet vi var i ferd med å haste svette og forvirrede forbi den nedslitte, uunnseelige bygningen. Han bød oss på kaldt vann, og det var akkurat det vi trengte på den varmeste tiden av døgnet midt på det Sør-Amerikanske kontinentet. I omtrent en time har han forklart oss om sitt samarbeid med ulike urfolksgrupper i Brasil og deres felles kamp for å få anerkjent sine rettigheter til land, kultur og selvstyre.

Historisk urett 
Det er den samme historien som vi kjenner fra så mange andre steder i verden. Menneskegrupper som i århundrer hadde levd i harmoni i naturen og dyrket sine egne levesett, sine religioner og sine lover, helt til fremmede stormakter «oppdaget» deres land og kalte det sitt. Jordens rikdommer, skogene, dyrene og menneskene ble gjort krav på, utnyttet, fordrevet eller utryddet. De som ikke ble ofre for massedrap, menneskejakt, slaveri eller ukjente sykdommer, ble tvunget til å innrette seg etter nye samfunnsordninger, nye skikker og nye lover. Deres sosiale strukturer kollapset, livsgrunnlaget forvitret på grunn av frarøving av landområder, industriselskapenes jakt på tømmer, gummi, gull og edle metaller. Enorme områder ble ryddet for å gjøre rom for beiteområder for kveg og plantasjer for sukker eller bomull ment for eksport. Mange flyttet inn til byene eller solgte sin arbeidskraft i de hurtig voksende hogstsamfunnene og gruvene. Bare de siste tiårene har urfolk verden over blitt hørt og sett på den internasjonale agenda. Det er anslått at det levde om lag fem millioner mennesker i Brasil før portugiserne ankom med sine skip, våpen, sykdommer og maskiner. I dag er tallet i følge Regnskogsfondet 180.000 indianere, fordelt på 170 etniske grupper.

CIMI (Conselho Indigeno Misionario) er en katolsk organisasjon som mener de driver en ny og mer tolerant form for misjonsvirksomhet. De kjemper med urfolkene om jord, kultur, autonomi og en gjensidig religiøs forståelse. Siden CIMI ble grunnlagt i 1972, mens det fremdeles var et militært diktaturstyre i Brasil, har Mario mistet tre venner som arbeidet på urfolkenes side for retten til land. De ble alle ofre for storbøndenes pistoleiros – menn som leies inn for å tie aktivister som står i veien for produksjon og profitt.

Mye har skjedd siden den gang. For 26 år siden, med den nye grunnloven av 1988, ble Brasils urbefolkning anerkjent som folk og fikk eksklusive rettigheter til sine territorier. Den nye grunnloven, sammen med ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter, beskytter urfolksgruppenes bruksrett til sine områder og sier at urfolksgrupper skal konsulteres når beslutninger skal tas som vil angå dem. Likevel, sier Mario, blir urfolkenes rettigheter ikke respektert av myndighetene, og dette er den største utfordringen de står overfor i dag. Storproduksjon av Soya, mais, sukker og bomull krever store landområder, og urfolks tilstedeværelse er en stor belastning myndighetene på urfolkene som et hinder for utvikling. Dessuten finnes det store forekomster av gull og edle metaller under føttene på urfolkene, som må vike når gruver skal bygges og rikdommene skal hentes ut. Dette betyr også en massiv utbygging av veier, jernbane og elektriske anlegg i områdene som tidligere var dekket av skoger og savanner og som huset et av verdens største artsmangfold. Fremdeles oppstår voldelige møter mellom urfolk og jordbrukere. Nå er det soya som er den viktigste industrien. Monokulturen opptar enorme landområder på den ellers så artsrike brasilianske cerradoen, og øker presset på regnskogsområdene og de fantastiske økosystemene som finnes der.

«Det er de små mot de store. Vi kjemper en kamp for med­menneskelighet i en verden av penger og kapitalisme. Det kan se ut som en utopi, men det er mulig: Respekt for naturen, respekt for menneskene og respekt for skogen. For indianerne er ikke naturen penger, naturen er mor.»

Giftige elver
Mens vi sitter på det lille kontoret og lytter, stiller spørsmål, noterer og krangler med opptaksutstyret, kommer en dame inn i rommet. Hun er lav og er kledd i vestlige klær, men hennes indianske opprinnelse røpes av en spennende trekantmønstret tatovering på venste overarm. Hun har smale mørke øyne og høye kinnben i et mildt, men alvorlig ansikt. Hun presenterer seg som Dineva María Kayabi. Hun er innom Cuiaba på vei hjem fra en konferanse i Brasilia, men driver en skole i sitt hjemsted, Terra Indigena Apiaka Kayabí. Hun forteller at for inntil et år siden var reservatet der hennes folk lever omringet av skoger. For et år siden ble skogene hugget ned for tømmer, og for å gi plass til enorme soyaplantasjer. Hogsten var ulovlig og Instituto Brasileiro de Meio Ambiente kom og fengslet de som drev den, men nå er de tilbake.

 - Det er Amaggi som produserer i det området, skyter Mario inn. Amaggi er en av landets største soyaprodusenter og -eksportører, og de eksporterer til Norge. Dinveva forteller at de ser døde fisk i elvene, de dør på grunn av sprøytemidler kjemikalier som slippes ut fra fly over åkrene i store mengder og som havner i grunnvannet og i vassdragene. Jordsmonnet tørker og plantene dør ut. Drikkevannet forurenset av giftstoffene, noen av dem er ulovlige i Norge og i EU på grunn av helsefare for dyr og mennesker. Dinevas territorier er oppstrøms, så de kan fortsatt drikke vannet. Det er verre for folkene som holder til nedstrøms for plantasjene. Men de som bor der drikker vannet likevel, forteller Dineva. Hva annet kan de gjøre? 

Top secret information!
Mens Dineva forteller sin historie, får jeg (Nora) en geografileksjon av Mario. Fra historiker til samfunnsgeograf, forteller han meg hvordan soyaproduksjonen har ført til stadig mer avskoging av delstaten Mato Grosso – en utvikling jordbruksindustrien nekter miljødirektoratet i Mato Grosso å vise omverdenen.

  - De avskogede områdene tok form av en halvmåne, forklarer Mario, mens han peker på de gule flekkene på kartet. Det er på disse områdene det produseres soya.

Etter hvert har soyaprodusentene gjort krav på stadig flere områder og nå er store deler av Mato Grosso farget gult. Halvmånen er ikke lenger så lett å få øye på. Selv om denne realiteten er sporbar på kartene, får man ikke noe oppdatert bilde over situasjonen. Det siste kartet er fra 2004 og etter det har ikke miljødirektoratet (Secretaria do Meio Ambiente) i Mato Grosso publisert flere kart.

 - De får ikke lov av selskapene for det ser for stygt ut, sier Mario. Han har selv besøkt miljødirektoratet mange ganger for å få oppdaterte kart over Mato Grosso, men svaret har vært det samme siden 2004: «Top secret information!» Når vi sammenligner kartet fra 2004 med et fra 1997 forstår vi hvorfor. Tross den grønne revolusjonen, kunne man fremdeles – så vidt det var – skimte halvmånen som Mario snakker om. I løpet av syv år er den helt forsvunnet fra kartet. Selvsagt er ikke det noe selskapene ønsker en offentlig debatt om.

Palmeolje og soya: ett fett?
Også denne historien er kjent. Historien om hvordan selskapene og myndighetene har makt til å forme representasjonene av virkeligheten slik de vil ha den ved hjelp av penger, trusler, bekjentskap og vold. Jeg kjenner denne historien fra mitt eget feltarbeid sist sommer i Sarawak, en delstat i Malaysia som er sterkt preget av palmeoljeindustrien, og der kartene over virkeligheten er enda vanskeligere å oppdrive. Store regnskogsarealer har blitt avskoget for å gjøre plass til enorme palmeoljeplantasjer og urfolk presses inn til byene. Blant urfolksgruppene som er berørt er virkeligheten til å ta og kjenne på: Dyrene er borte, jorda er ikke lenger fruktbar og drikkevannet er forurensa av sprøytemidler fra palmeoljeindustrien. Kort sagt, mat er erstattet med olje, og regnskog er erstattet med plantasjer. Sakte men sikkert blir også urfolks kultur og levesett erstattet med en altomfattende kapitalisme som legger urfolksterritorier ut for salg. Marios geografiundervisning minner oss om at i dagens kapitalisme kan mye kjøpes for penger – også muligheten til å forme representasjonen av virkeligheten.

I Sarawak, som i Mato Grosso, flytter flere og flere inn til byene siden man ikke lenger kan produsere mat på jorda. I Sarawak skyldes dette ofte at jordlappene man hadde har blitt solgt til selskapene av myndighetene, eller at boligen har blitt omringa av plantasjer som gjør det umulig å leve av naturen rundt. Som urfolk flest har ikke urolk i Sararwak eierskap over jorda, men bruksrett. Dette er noe myndigheter verden over vet å gjøre seg tjent med ved å dele ut lisenser til selskaper som kan gi statsledere og byråkrater i systemet penger under bordet og noen aksjer i bytte mot muligheten til å drive storskala eksportjordbruk. Da er det ikke så rart at det offisielle tallet på avskoging i Sarawak er 30 prosent, mens det i realiteten er snakk om en avskoging på rundt 80 prosent. Det er mye penger å hente på pynte litt på sannheten – for hvem vil vel kjøpe palmeolje som svir av regnskog? Når bevisene ikke finnes er det lettere å gjøre som man vil. Dette har også jordbruksselskapene i Mato Grosso skjønt. Oppfølgingsspørmålene blir da: Hvorfor tør man ikke vise virkeligheten i Mato Grosso slik den er? Hva er det man ønsker å skjule? Ville forbrukerne og politikerne i andre land ha handlet annerledes dersom de fikk se at det ikke er de jordløse som okkuperer landområdene i Mato Grosso, men derimot soyaprodusentene? Ville du ha sluttet å kjøpe soya og kjøtt av kuer som er fôret på soya dersom vi fortalte deg at både bildet av Mato Grosso, og virkeligheten på bakken, er formet av de samme som tjener på at du spiser norsk storfe? 

Gift til folket?
Etter tre timer på CIMIs kontor føler vi oss små overfor de store selskapene og i møtet med deres makt til å bestemme hva jorda skal brukes til og hvem den skal tjene. Hva kan egentlig vi gjøre i møtet med agroindustrien og deres vilje og evne til å forme både virkeligheten og vårt bilde av den? I det vi pakker sammen og takker for oss, kommer svaret fra en ekte indianerhøvding: Cacique José María Paratsé haster inn i rommet og nærmest roper ut:

 - Si til det norske folk: Ikke kjøp soya fra Brasil. Den er giftig!

Vi lovet ham å formidle budskapet til dere.