Handel er makt.

I dagens handelssystem finner vi sterkt forankrede og urettferdige maktstrukturer, både nasjonalt og globalt. For de fleste handelsaktører er det blitt viktigere å eksportere mest mulig varer, heller enn å minimere de negative konsekvensene avtalene har for mennesker, klima og miljø. ​

Dagens økonomiske system tillater storselskapenes makt ved at lovgivning og politisk velvilje stadig legger til rette for evig økonomisk vekst, ofte på bekostning av andre samfunnsverdier, som menneskerettighetene. Resultatet er at noen få hender sitter med veldig mye makt, nesten helt uten regulering. Det er for eksempel ingen konvensjoner som regulerer selskaper i FN-systemet, da landene ikke klarte å komme til enighet etter press fra selskapenes egen lobbyvirksomhet. Storselskapenes enorme påvirkningsevne i samfunnet er svært udemokratisk. 

Det ligger også ofte en skjev maktfordeling til grunn for internasjonale handelsavtaler. En tilbakevendende situasjon er at fattige land blir presset av mektigere land til å inngå ugunstige avtaler for deres del, men som gagner de rike landene. Handel er makt.

Evig vekst, makt og handel

Dagens økonomiske system ble i stor grad utviklet etter andre verdenskrig. Ved at stater handlet med hverandre, tenkte man at det ville være høyere terskel for krigføring. Man mente også at det ville føre til billigere produksjon om land spesialiserte seg i forskjellige oppgaver. 

Dessverre er ikke alle oppgavene like lønnsomme. Dette er veldig tydelig i et globalt perspektiv. De som produserer og henter ut råvarene i de globale verdikjedene sitter igjen med den minste delen av kaka - og dette er som regel mennesker i det globale Sør. Den samme urettferdige fordelingen ser vi også nasjonalt.  Sammen med institusjonaliseringen av handel med offisielle handelsavtaler og handelsorganisasjoner, kom også tanken om at profitten til de rikeste ville ha en spredningseffekt og gagne resten av befolkningen. I januar 2022 publiserte Oxfam rapporten ‘Inequality Kills’ som konstaterer at verdens ti rikeste individer (alle menn) har seks ganger så mye kapital som 40% av verdens fattigste, altså 3,1 milliarder mennesker.  Det er tydelig at dryppeffekten er en myte. 

Etableringen av det økonomiske systemet har på ingen måte vært fritt for maktutøvelse. Et tydelig eksempel på dette er Det internasjonale pengefondets Structural Adjustment Programme (SAP), der land ble tvunget til å liberalisere sine politiske og økonomiske strukturer. Den kommuniserte intensjonen var at det globale Nord ønsket å oppnå effektivitet, men resultatet var at menneskerettigheter ble satt til side for å sikre et ‘fritt’ marked. 
​
Dagens økonomiske system har også store konsekvenser for miljø. Så langt har det vært umulig å frakoble økonomisk vekst og miljøødeleggelse. Selv ‘grønn vekst’ bidrar til rovdrift på natur, forflytting av utslipp og nye miljø- og menneskerettighetsproblemer. Derfor trenger vi et nytt økonomisk system, som regulerer storselskaper og utformingen av nye handelsavtaler. ​

WTO
Hva: Verdens Handelsorganisasjon (WTO), er en internasjonal organisasjon med 159 medlemsland. Etablert i 1947.

Hvorfor: Overvåke dagens handelsregelverk, være et forum for forhandlinger, og bidra til løsning av handelskonflikter mellom medlemsland. 

Mål: Forhandle frem avtaler som skal gjelde for alle medlemslandene, slik at ingen blir diskriminert. 

Utfordringer: 
1) Små og fattige land stiller svakere. F.eks.: rike land presset fattigere land under forhandlinger i 2001 ved å true med å kutte i bistand og investeringer. 
2) Det er vanskelig å bli enige om avtaler som alle land synes er bra for sine interesser.
3) På grunn av stillstanden i WTO blir det flere bilaterale og regionale handelsavtaler. Kan være problematisk fordi små og fattige land da stiller enda svakere enn i WTO.

​Tvisteløsningsmekanismer

Et tydelig eksempel på at handel er makt er tvisteløsningsmekanismer (ISDS). I utformingen av handelsavtaler har selskapene mulighet til å legge inn en investor-stat tvisteløsningsmekanisme, noe som gir utenlandske selskaper mulighet til å saksøke en stat på bakgrunn av tapt fortjeneste. Dette inkluderer både direkte tap, men også ved tap av forventet fremtidig profitt. Sistnevnte forekommer eksempelvis hvis en stat innfører nye arbeids- eller miljøreguleringer som begrenser selskapenes mulighet til ressursutnytting. Om selskapet mener dette er i strid med en tidligere handelsavtale med ISDS, kan det koste dyrt for stater å ville bevare natur og gode arbeidsforhold. Mange stater unnlater derfor å innføre slik lovgivning for å unngå en milliardregning knyttet til ISDS, i tillegg til at tvisten i seg selv kommer med en gjennomsnittlig kostnad på 8 millioner dollar per sak.

Anglian Water v Argentina
Fire selskaper i vannbransjen saksøkte Argentina etter at landet frøs prisene på vann under en økonomisk krise. Dommen kom i 2015 og slo fast at Argentinas forpliktelser til investeringsavtalen kom før forpliktelsene til å beskytte menneskerettighetene og gi befolkningen tilgang på vann. 
Argentina måtte betale en regning på rundt 3 milliarder NOK.

​Dette lovverket gagner investorene stort, ettersom statens egne lover blir sett bort ifra. Det medfører også en skjev maktbalanse mellom hvem som får påvirke, ettersom det kun er utenlandske selskaper som kan saksøke en stat på denne måten. Videre er det mye hemmelighold rundt prosessene. Dette gjør det nesten umulig for tredjeparter å ha en innvirkning i en tvist.

Tvisteløsningsmekanismer er svært problematiske da de begrenser statlig handlingsrom og undergraver demokratiske prinsipper. Makta legges hos storselskaper som ofte misbruker sin posisjon, og fører til at land risikerer å betale enorme summer på grunn av reguleringer av for eksempel befolkningens tilgang på vann, som i Argentina. 

Åpenhetsloven

Det er mange måter vi kan kreve at handel og næringsliv skal respektere menneskerettighetene og beskytte klima og natur. En mulighet er gjennom lovverket, slik som den norske åpenhetsloven for næringslivet som trår i kraft 1. juli 2022. Loven skal sikre åpenhet i bedrifter og leverandørkjedene, med hensikt om å sikre menneskerettighetene og anstendige arbeidsforhold. Fordelene ved en slik lov er at man ansvarliggjør selskapene ved at de selv må ta ansvaret for å aktivt avdekke og eventuelt endre de forholdene som strider med menneskerettighetene. 

Innføringen av åpenhetsloven er et viktig utgangspunkt for et etisk næringsliv, men slik den står i dag har loven flere mangler. For det første gjelder den kun for store virksomheter med salgsinntekt på over 70 millioner kroner, noe som utelukker store deler av næringslivet. Videre så mangler det fremdeles åpenhet om produksjonssted for importerte varer og tjenester, samt inkludering av miljøhensyn.

Mangelen på miljøhensyn i åpenhetsloven er også en problematisk begrensing ettersom grønnvasking er en stor utfordring hvor virksomheter blir roset etter å ha innført minimale forbedringer for klima og natur i produksjon og næringskjeder, mens høye utslipp og et høyt forbruk av ressurser forblir nesten uendret. 

For å stoppe grønnvasking trenger vi krav til næringslivet om å innføre ambisiøse miljøtiltak, kutt i utslipp, og muligheten for å føre sanksjoner for de som ikke gjennomfører kravene.

Spires krav:

1. Norge kan ikke ratifisere handels- og investeringsavtaler før det gjennomføres en uavhengig konsekvensutredning av økonomiske, sosiale, kulturelle og miljømessige konsekvenser, og avtalen har vært gjennom demokratiske prosesser hvor sivilsamfunn på begge sider av avtalen er inkludert.

2. Norge skal ikke inngå i handelsavtaler som åpner for investor-stat tvisteløsningsmekanismer.

3. En revidert åpenhetslov for næringslivet som inkluderer åpenhet om virksomhetssted og aktsomhetsvurderinger på miljøhensyn. Dette må gjelde samtlige virksomheter og norske investeringer.