|
I forbindelse med kampanjen vår, Makt over maten, er det et viktig spørsmål som dukker opp: Hvordan kan vi ta tilbake makta over maten og bidra til et rettferdig og bærekraftig matsystem?  Et viktig element i kampanjen er å fremme lokal matproduksjon. Når vi støtter opp om lokal, småskala matproduksjon, bidrar vi til å holde matjord i hevd og til å ta havet i bruk på bærekraftige og rettferdige måter. Det er også viktig i et solidaritetsperspektiv at vi produserer den maten vi kan på ressursgrunnlaget vi har her i Norge og ikke beslaglegger jord i andre land for å sikre matforsyning i Norge. Som forbrukere hører vi ofte at vi må “stemme med handlekurven”. Men hva skal man stemme på i et udemokratisk system? Dagligvarebutikker gir i dag minimalt av salgsprisen i butikk tilbake til matprodusenten, og dermed bør vi finne alternativer til dagligvarebutikkene, slik at salget blir mer rettferdig. Velger du alternativene under, kan du på en enklere måte støtte matprodusentene direkte og i tillegg redusere bruken av importvarer. Det er viktig å legge til at dette må komme i tillegg til en større omlegging av matsystemet som ikke legger alt ansvaret på forbrukeren. Så samtidig som vi forsøker spise bærekraftig og lokalprodusert mat, inviterer vi deg til å til å bli en del av matsuverenitetsbevegelsen og bli medlem eller støtte organisasjoner som arbeider for mer bærekraftige og rettferdige matsystem. Tre alternativer til dagligvarebutikkene: 1. Direkte handel: REKO-ringer og Bondens marked muliggjør handel direkte fra bonden. På rekonorge.no får du en oversikt over Rekoringene i nærheten av deg. Og på bondensmarked.no finner du oversikt over når og hvor Bondens marked blir arrangert. Det finnes også nettsider muliggjør også kjøp direkte fra bønder og matprodusenter i Norge. (På denne måten kan du også fra maten sendt direkte hjem til deg!) 2. Dyrk mat selv: De færreste av oss har mulighet til å produsere nok mat selv til å bli sjølforsynt. Bli i stedet med i et andelslandbruk hvor forbrukere og bønder i samarbeid tar ansvar for matproduksjon. Her betaler du en andel i starten av sesongen, bidrar på dugnad og deler på det som høstes inn. Les mer her og finn en i nærheten av deg: https://www.andelslandbruk.no/ 3. Alternativer til dagligvarebutikker: Sjekk ut ulike alternativer i nærområdet ditt! Er det en gårdsbutikk i nærheten av deg eller en butikk som selger lokalmat? I Oslo finner du for eksempel Mølleren Sylvia, på Lesja har de Avdemsbue, og i Spydeberg Bælgodt. Søk deg litt rundt og finn noe som passer deg! Å finne alternativer til dagligvarebutikker kan være vanskelig . Derfor har vi også et annet, og kanskje enda enklere, tips! 4. Let etter norskprodusert mat og spis mat som er i sesong! Ikke alle har mulighet til å stikke innom et gårdsutsalg eller har en REKO-ring i nærheten. Når du først må handle mat i dagligvarebutikken er det noen ting du kan gjøre for å støtte lokal matproduksjon. Finn norskprodusert mat i butikkene og unngå mat som blir produsert langt fra Norge. Se etter og etterspør lokalmat fra ditt nærområde når du er på butikken.  Dette innebærer også å velge bort jordbærene om vinteren, og heller vente til de norske jordbærene kommer om sommeren, og velge norske grønnsaker gjennom hele året. Det finnes mange spennende og velsmakende måter å tilberede vinterens rotgrønnsaker og kålvekster på. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves - Det blir desto deiligere når våren og sommerens frukt og grønt endelig er i sesong.
Hva slags frukt og grønt er i sesong? La deg inspirere av denne sesongkalenderen: https://frukt.no/norsk-sesongkalender/ For å øke sjølforsyningsgraden og sikre matsuverenitet på en bærekraftig og rettferdig måte, må vi satse på småbonden og småskalafiskeren.  Mange av de fattigste i verden er småskala fiskere og bønder. De industrielle landbruks- og fiskerisektorene med sine stadig økende fokus på volumproduksjon, gjør det vanskelig å være en liten aktør i dagens situasjon. Men for å sikre matsuverenitet og motkjempe sult, er vi nødt til å støtte og ivareta småbønder og småskala fiskere verden rundt. Disse aktørene gir til sammen mat til hundrevis av millioner av mennesker, sikrer arbeidsmuligheter, og fører i tillegg til levende jordbruks- og kystsamfunn, men de møter stadig press under dagens vilkår. Småbønder og småskala fiskere trues av klima- og miljøendringer, og er også ofte de som straffes av tiltak som skal sikre bærekraftig ressursbruk. De trues også av urettferdige handelsavtaler og vilkår, samt økt maktkonsentrasjon hos allerede mektige aktører i matsystemet. De store får fordeler, mens de små mister flere og flere rettigheter og ressurser, og hindres derfor fra å produsere mat for seg selv og andre. En bieffekt av volumproduksjon i jordbruket er produksjonsmetodene, som baserer seg på monokultur, sprøytemidler og mengder av kunstgjødsel. Denne måten å produsere på er kjent for å være ressurskrevende, vann- og luftforurensende, ødeleggende for biologisk mangfold, og for å bryte ned næringen i jorda. På samme måte bidrar volumfokuset i fiskerinæringen blant annet til overfiske, forurensning fra store fiskefartøy og tap av biologisk mangfold.. Ved å støtte småskala bønder, sørger vi for at dyrkbar jord holdes i hevd. Småbruk er effektive og produktive på små arealer, samt at de ofte ivaretar biologisk mangfold og økosystemer bedre, gjennom å ha mer varierte arter og dyreliv enn større bruk. Småskala fiske bidrar på samme måte til mer skånsom ressursutnyttelse i havet, og tar i større grad vare på biologisk mangfold og økosystemer. Derfor, ved å støtte småskala bønder og fiskere, støtter vi mer naturrettede produksjonsmetoder som tenker langt frem i tid, som fører til levende lokalsamfunn og som tilrettelegger for retten til kulturutøvelse. Viktigst av alt støtter man folks rett til å produsere mat, samt økt tilgang på mat for flere.  En av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Vi lever i en verden preget av enorm ulikhet der mange lever i den ytterste nød, samtidig som at andre lever i overflod. En tredjedel av verdens mat blir kastet før den blir spist, antall mennesker som lever i sult øker, og vi er stadig lenger unna om å nå bærekraftsmål 2 - utrydde sult. Målet for verdens matproduksjon burde være å oppnå matsikkerhet. Dette er en tilværelse der ingen mennesker lider under sult. Matsikkerhet handler om å ha både fysisk og økonomisk tilgang på mat. Det må være nok mat tilgjengelig, og en må ha råd til å kjøpe maten. I tillegg skal maten være trygg, og den må møte det ernæringsmessige behovet som trengs for å kunne leve et aktivt liv med god helse. Det matsikkerhet imidlertid ikke tar stilling til, er hvor maten kommer fra, hvem som produserer den, og under hvilke forhold maten har blitt produsert. For å kunne oppnå en bærekraftig matsikkerhetstilværelse som blir opprettholdt på lang sikt, må vi å ta hensyn til disse forholdene. For å gjøre noe med dagens situasjon, krever vi derfor matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Med matsuverenitet ønsker man at jordas og havets ressurser skal være et felles gode, og ikke privat eiendom som utnyttes av eller fungerer som en gode for kun noen få selskaper og aktører. Matsuverenitet innebærer også retten til å kunne omlegge matsystemet. Vi ønsker å gå vekk fra de industrielle modellene som stadig vinner mer terreng, for å satse på bærekraftig småskalaproduksjon. Småskalaproduksjon er sentralt i møtet med dagens og kommende utfordringer ettersom denne driftsformen tar bedre vare på jordsmonnet og det biologiske mangfoldet. Å støtte småskala bønder og fiskere rundt om i verden er derfor en viktig del av dette arbeidet. Småskala matproduksjon sikrer arbeidsmuligheter, mangfold, og et levende jordbruk og lokalsamfunn.  I november 2022 lanserte regjeringa en ny strategi for hvordan Norge skal prioritere matsikkerhet i utviklingspolitikken. Matsikkerhetsstrategien forteller hva regjeringa ønsker å prioritere i det de definerer som “kampen mot svolt”. I Tvinnereims forord til matstrategien forklarer hun at “Målet med regjeringa sin utviklingspolitikk er å kjempe mot svolt og å auke den globale matsikkerheita.” Videre forklarer Tvinnereim også at denne kampen mot sult innebærer å sikre nasjonal matsuverenitet. Spire har lenge krevd at vi må ta i bruk bruk matsuverenitet som et middel for å oppnå matsikkerhet. Det er derfor riktig og viktig at Utviklingsministeren nevner matsuverenitet i strategien sin. Problemet er at selv om strategien nevner matsuverenitet- er det svært få tiltak for å sikre dette i praksis. Uten å ha et reelt, samstemt fokus på matsuverenitet på alle felt, risikerer vi at alt arbeid med matsikkerhet kun forblir symbolpolitikk. Det er likevel to tiltak i regjeringas oppsummering av strategien som er særlig viktige:
Gjennom dette åpner dermed regjeringen for å løfte frem matsuverenitet og samstemthet i kampen mot sult. Vi trenger en helhetlig norsk politikk som drar i samme retning. Vi kan ikke godta en utviklingspolitikk som fortsetter å bli undergravet av norsk handelspolitikk og fraværet av norsk sjølforsyning. 
På denne måten støtter WTO og handelsavtaler opp under en svært skjev maktfordeling. Det nåværende matregimet blir styrt av kapital, agro-selskaper og rike lands interesser, mens de fattigste landene ikke får muligheten til å bygge opp sin egen matindustri.
Matsuverenitet innebærer at folk og land må ha rom til å drive en politikk som sikrer deres egen befolkning mat før de eksporterer maten. I regjeringens matsikkerhetsstrategi forklarer regjeringen både at de skal ta en internasjonal lederrolle på økt sjølforsyning og nasjonal matsuverenitet, samt at de skal styre det interdepartementale samarbeidet. Skal Norge sikre dette, må Norge støtte andre lands muligheter til å beskytte sine egne kritiske landbruksvarer gjennom eksportrestriksjoner- og forbud, importvern og toll. Samtidig må Norge også sikre at norske handelsavtaler ikke fortsetter å gå på bekostning av småskala matprodusenter. Spire krever derfor at regjeringa tar et oppgjør med hvor lite samstemt norsk handelspolitikk og utviklingspolitikk er.  Norsk matpolitikk må gjennomgå drastiske endringer for å bli bærekraftig, og for å stå i samsvar med prinsippet om matsuverenitet. I dag baserer norsk matproduksjon seg i stor grad på import av andre lands ressurser og en industriell modell. Dette effektiviseringsfokuset fører til en sentralisering av verdikjeder for mat som igjen fører til nedleggelse av gårdsbruk og jord ut av hevd. Denne situasjonen er spesielt krevende for småskalabønder som driver de mer marginale og usentrale jordbruksarealene, og småskala fiskere som ikke klarer å konkurrere mot de store trålerne. Ifølge NIBIO var sjølforsyningsgraden i Norge helt nede på 39% i 2021, korrigert for import av kraftfôrråvarer. Når vi i så liten grad er sjølforsynte gjør dette oss avhengige av mat som er produsert i andre land, ofte i det globale Sør. Dette mener Spire er usolidarisk og lite bærekraftig.
Å øke sjølforsyningsgraden er derfor noe av det mest solidariske Norge kan gjøre for å sikre matsuvereniteten til land i Sør. Regjeringa må sikre at jordbruket baseres på ressursgrunnlaget her i Norge. Dette har også regjeringa lovet at de skal gjøre: I regjeringserklæringen (Hurdalsplattformen) setter regjeringa mål for sjølforsyningsgraden, samt forklarer at de skal legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for matproduksjon basert på norske ressurser. Likevel har vi sett lite til denne planen siden. Spire krever derfor at Norge snarest følger opp mål på sjølforsyning i Hurdalsplattformen, og starter opptrappingsarbeidet for økt sjølforsyningsgrad til minst 50 % innen 2026 korrigert for import av kraftfôr.
Med makt til å kunne presse bønder på den ene siden og forbrukerne på den andre, har ikke den politiske dereguleringen ført til sunn konkurranse. Snarere er vi i en situasjon med mangel på konkurranse, og hvor maktkonsentrasjonen er fordelt på stadig færre hender. Denne maktforskyvningen og monopolsituasjonen har ført til at kjedene er i stand til å ta ut enorme mengder profitt, mens forbrukere og bønder blir presset ut.
Regjeringen må igangsette tiltak for å sikre en rettferdig fordeling av makt i dagens matsystem. Norsk jordbruk- og fiskeripolitikk må ivareta miljøhensyn og sikre en levelig inntekt for matprodusenter, og store og mektige aktører i matsystemet må ta ansvar for å hindre at økt effektivisering går på bekostning av lokalsamfunns matsuverenitet. Spire krever derfor at lokalsamfunn må ha makt over egen matproduksjon, og verdiene fra matproduksjonen må komme lokalsamfunn til gode. Det kan virke umulig å endre noe i matsystemet når makten og pengene er konsentrert på så få hender. Heldigvis er vi mange i kampen. Matsuverenitet er ikke bare et begrep - det er en sosial bevegelse. Flere organisasjoner kjemper for dette under paraplyen La Via Campesina, og alternative bærekraftige matsystemer bygges opp både i Norge og internasjonalt. Ved å bygge videre på disse bærekraftige og rettferdige alternativene, kan vi sammen skape store endringer i det globale matsystemet. Når folk og lokalsamfunn tar makten tilbake over maten, vil det også gi en større nærhet til maten. Slik kan lokal matproduksjon løse globale problemer - men denne kampen vinner vi ikke alene. Vi må organisere oss på tvers av matsystemet, og sammen skape rettferdige og bærekraftige matsystemer. Og vi trenger deg med i kampen!  |
|
Adresse: Mariboes gate 8, 0183 Oslo
Org.nr: 912 159 167 |