Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2024.
Det finnes en mengde ulike merkeordninger som skal si noe om miljømessig bærekraft, opprinnelse, produksjonsmetode eller innhold på mat og andre varer. Fokuset på merkeordninger baserer seg på en idé om at forbrukeren trenger kunnskap for å ta gode valg. Merkeordningene leverer enkle løsninger, ved å garantere for etiske, bærekraftige eller klimavennlige forhold på en eller annen måte knyttet til varen man kjøper.
Merkeordninger setter krav til varer som skal merkes, basert på etiske standarder. Avhengig av type merkeordning vil det kreve rapportering å vise til at disse kravene er overholdt i verdikjeden eller i ferdig vare. Slike rapporteringskrav kan være utfordrende for mindre produsenter å overholde, og dermed forsterke ulikheter mellom store aktører med mye kapasitet og mindre produsenter som ikke har mulighet til å legge ned kapasiteten som trengs for å kunne være tilknyttet en merkeordning. Noen merkeordninger koster også penger for produsenten, for å kunne bli godkjent under ordningen.
For forbrukeren kan det være utfordrende å vite hvor godt
kunnskapsgrunnlaget som ligger bak kravene til en merkeordning er. I de tilfeller hvor det ikke er godt nok kunnskapsgrunnlag, blir merkeordningene en falsk trygghet for forbrukerne.
Ideen om at forbrukeren må ta rette valg basert på kunnskap knyttes til et nyliberalistisk individfokus. Spire mener at man bør fokusere mindre på et ansvar som skal ligge hos oss som individer og forbrukere, og mer på systemendring og systemiske tiltak for å sikre bærekraft og rettferdighet i verdikjeder for mat og andre varer. Dagens merkeordninger opererer innenfor rammene til en markedsliberalistisk struktur og utfordrer ikke de grunnleggende problemene i systemet. Merkeordninger må av den grunn betraktes mer som symptomlindring enn en kur. Som alternativ til merkeordninger, foreslår Spire løsninger som griper direkte inn i de systematiske grunnene til urettferdighet og mangel på bærekraft i
verdikjeder.
SPIRE KREVER AT:
Det finnes en mengde ulike merkeordninger som skal si noe om miljømessig bærekraft, opprinnelse, produksjonsmetode eller innhold på mat og andre varer. Fokuset på merkeordninger baserer seg på en idé om at forbrukeren trenger kunnskap for å ta gode valg. Merkeordningene leverer enkle løsninger, ved å garantere for etiske, bærekraftige eller klimavennlige forhold på en eller annen måte knyttet til varen man kjøper.
Merkeordninger setter krav til varer som skal merkes, basert på etiske standarder. Avhengig av type merkeordning vil det kreve rapportering å vise til at disse kravene er overholdt i verdikjeden eller i ferdig vare. Slike rapporteringskrav kan være utfordrende for mindre produsenter å overholde, og dermed forsterke ulikheter mellom store aktører med mye kapasitet og mindre produsenter som ikke har mulighet til å legge ned kapasiteten som trengs for å kunne være tilknyttet en merkeordning. Noen merkeordninger koster også penger for produsenten, for å kunne bli godkjent under ordningen.
For forbrukeren kan det være utfordrende å vite hvor godt
kunnskapsgrunnlaget som ligger bak kravene til en merkeordning er. I de tilfeller hvor det ikke er godt nok kunnskapsgrunnlag, blir merkeordningene en falsk trygghet for forbrukerne.
Ideen om at forbrukeren må ta rette valg basert på kunnskap knyttes til et nyliberalistisk individfokus. Spire mener at man bør fokusere mindre på et ansvar som skal ligge hos oss som individer og forbrukere, og mer på systemendring og systemiske tiltak for å sikre bærekraft og rettferdighet i verdikjeder for mat og andre varer. Dagens merkeordninger opererer innenfor rammene til en markedsliberalistisk struktur og utfordrer ikke de grunnleggende problemene i systemet. Merkeordninger må av den grunn betraktes mer som symptomlindring enn en kur. Som alternativ til merkeordninger, foreslår Spire løsninger som griper direkte inn i de systematiske grunnene til urettferdighet og mangel på bærekraft i
verdikjeder.
SPIRE KREVER AT:
- Alle leddene i matproduksjonskjeden må sikres anstendige lønns- og arbeidsvilkår, og særlig støtte til å drive bærekraftig og basert på lokale ressurser.
- Det er åpenhet i leverandørkjedene.
- Statlige organer må legge press på hvordan nasjonale og multinasjonale selskaper opererer ved å innføre reguleringer som begrenser skade på mennesker, dyr, miljø og klima.
- Handelsavtaler må sette krav og vilkår til etisk og bærekraftig forsvarlighet i produksjon.