Karbonvold: Den mørkere siden av "grønn"

Tirsdag 4. november ble en ny rapport lansert på Litteraturhuset. Rapporten tar for seg Green Resources sine investeringer i Uganda. Selskapet var også et av casene i Spires #StoppNorskLandrankampanje i 2013

Kristen Lyons fra the Oakland Institute la fram hovedfunnene og anbefalingene fra rapporten.

Forskeren Tor Arve Benjaminsen er tidligere blitt anklaget av Green Resources for å komme med useriøse påstander om selskapet når han har avdekket negative sider ved deres investeringer.

En representant fra Green Resources var til stede for å representere selskapet og høre på panelets innspill.

Klimakvotemekanismer er ikke alltid en vinn-vinn-vinn. Av og til er det noe både lokalbefolkning og miljø taper på, kommer det fram i rapporten Carbon violence: the darker side of green.

Det er den politiske tenktetanken The Oakland Institute som står bak rapporten. The Oakland Institute forsker på utviklingsrelaterte spørsmål, og har blant annet stor kompetanse på landrantematikk. Nå har de gått det det norske selskapet Green resources nærmere etter i sømmene, og på Litteraturhuset var en av rapportforfatterne, Kristen Lyons, på plass for å rapportere de viktigste funnene i rapporten. Green Resources er et selskap som leier eller kjøper landområder for å plante treplantasjer. Formålet er å produsere klimakvoter som rike land som Norge kan kjøpe.
Selve rapporten kan du lese her.

Spire var medarrangør for rapportlanseringen sammen med Utviklingsfondet, Framtiden i våre hender, ForUM for utvikling og miljø og The Oakland Institute. Etter at Kristen hadde lagt fram rapporten, var det paneldialog hvor også Anne-Kari Garberg fra Framtiden i våre hender, Tor Arve Benjaminsen fra Universitetet i Ås, og forfatter og journalist Erling Borgen var med.

Alle paneldeltakerne hadde erfaring med landrantematikken generelt og med Green Resources. Det forelå uten tvil flere eksempler hvor Green Resources har oppført seg klanderverdig. Lokalbefolkningen som i utgangspunktet bodde i områdene som selskapet har overtatt, har i flere tilfeller mistet mye eller all tilgang til landjord for å produsere mat til seg selv. Dermed er matsikkerheten blitt truet, slik animasjonsfilmen under viser.

Befolkningen har også mistet tilgang til viktige kulturelle steder som de bruker for tradisjonelle ritualer og utfoldelse av sin religion. Miljøskader er et annet relevant tema: når man erstatter et variert biomangfold med store treplantasjer med monokulturer (kun én tresort), hva slags konsekvens vil det ha for økosystemet og jordkvaliteten? 

Er det nok å følge loven?
Samtidig sier Green Resources selv at de har gjort alt i henhold til lover og regler som gjelder i landet. I tillegg gjennomfører de CSR-prosjekter som innebærer å f.eks bygge opp helseklinikker eller skoler til lokalbefolkningen. Når de følger reglene som gjelder, kan man da si at de gjør noe negativt?

Konklusjonen ble at hva som er riktig ifølge loven, og hva som er etisk riktig, ikke nødvendigvis er det samme. Mange land har en for dårlig lovgivning til å ivareta grunnleggende menneskerettigheter for sine innbyggere. Her må man skjerpe inn lovgivningen, men også stille strengere krav til selskaper om at de må legge listen høyere enn det absolutte minimum. 

Dialog er viktig
Green Resources hadde fått tilsendt hovedpunktene i rapporten i god tid før den ble laget ferdig slik at selskapet kunne kommentere innholdet og rette opp eventuelle feil. Til tross for flere henvendelser kom Green Resources aldri med noen kommentarer, men en representant fra selskapets styre deltok likevel som publikum på arrangementet. Han var lydhør for innspillene som kom fra panelet, og kom med egne perspektiver og betraktninger. Kanskje var dette starten på en mer konstruktiv dialog mellom sivilsamfunnet og selskapet enn det som har vært fram til nå? Samtidig må også Norfund, det norske selskapet som investerer offentlige penger i Green Resources og andre selskaper, komme på banen. Selv om vi ikke kan bestemme hva som skal være loven i Uganda, kan vi bestemme hvordan vi skal bruke offentlige penger for å gjøre investeringer. Da kan Norge bestemme seg for hvilke krav som skal gjelde for selskaper i utlandet, også for Green Resources.

Er karbonkvoter riktig vei å gå?
Et avgjørende spørsmål til slutt er hvorvidt karbonkvoter i det hele tatt er en vei vi bør gå. Skal vi bruke energi på å forbedre systemet slik at tilfellene av landran og miljøødeleggelser blir mindre? Eller bygger vi da opp under et system som i det store og det hele ikke virker? Det såkalte CDM-kvotemarkedet er blitt kritisert for å egentlig ikke ha stor virkning. Er det egentlig bare en sovepute hvor forurensende land som Norge kan kjøpe seg en bedre samvittighet for sine utslipp ved å støtte treplantasjer i Afrika? Hvis kvotemarkedet faktisk ikke bidrar til noen reduksjon av utslipp, og det i tillegg fører til at Norge stadig utsetter å gjøre virkelige kutt hjemme, så bør vi kanskje finne andre og mer effektive måter å motarbeide klimaendringene på.

Her kan du lese mer om Spires høstkampanje i 2013, #StoppNorskLandran, som tok for seg tematikken rundt landran og norske offentlige investeringer. Der kan du også laste ned vår egen rapport som ble skrevet i forbindelse med kampanjen.

Du kan lese mer om hva karbonvold er her. Dette begrepet kommer kanskje til å bli mer kjent i årene som kommer.