Reisebrev fra COP29

Med rekordmange forhandlingsspor som ikke fikk noe resultat, opplevdes årets klimatoppmøte som en langtekkelig kamp mellom det globale nord og sør. Det nye globale klimafinansieringsmålet var den viktigste saken på COP29, og endte med et svært skuffende resultat på 300 milliarder dollar årlig. Under kan du lese et reisebrev fra Spires COP29-delegater Adam Reiremo Granberg og Cari Anna Korshavn King. 

Det nye globale finanseringsmålet
Klimafinansiering var det største temaet på årets forhandlinger, hvor partene skulle enes om et nytt globalt klimafinansieringsmål (New Collective Quantitative Goal on Climate Finance, NCQG). Hvilke land som skal bidra, hvor mye og til hvem, sto høyt på agendaen. Ikke overraskende sviktet det globale nord både lokalsamfunn, urfolk og flere land i det globale sør med å kun forplikte seg til å “lede an” med å bidra med 300 milliarder USD årlig. I realiteten er dette kun en liten økning fra det tidligere klimafinansieringsmålet. Det er også langt unna det globale nords historiske ansvar, og det globale sørs krav om minst 1000 milliarder USD årlig. Det resterende klimafinansieringsbehovet skal mobiliseres fra privat kapital, multinasjonale utviklingsbanker og lignende, men her holdes ingen ansvarlige for å sikre at dette skjer, eller hvordan det skal gjøres uten å øke gjeldskrisa.  

Nye klimamål (NDC) og Den Globale Gjennomgangen
Et annet stort tema på årets klimatoppmøte var oppfølgingen av den globale gjennomgangen fra i fjor (GST), som legger grunnlaget for de nye klimamålene landene skal melde inn på COP30 neste år. For Spire har det vært viktig å holde Norge ansvarlig for å gjennomføre reelle og rettferdige utslippskutt, og ikke promotere falske løsninger under GST.   

Adam fulgte derfor med på oppfølgingen av GST gjennom forhandlingene på utslippsreduksjoner, som i år skulle ledes av Norge. Tore O. Sandvik, vikar for klimaministeren, representerte den norske regjeringen. Dette var også hans første COP, og vi fikk høre “But who is the guy from Norway?” fra flere skeptiske klimaaktivister fra resten av verden.

På klimaforhandlingene jobbet sivilsamfunnet hardt for at utfasing, eller i hvert fall omstilling, skulle komme med i årets slutterklæring. En stor bekymring var at Norge hadde foreslått å følge opp fjorårets vedtak om omstilling fra fossilt i et forhandlingsspor om “implementering av teknologi”. Denne strategien ville økt spillerommet for investeringer i usikker industriell karbonfangst- og lagring. Men etter to uker med forhandlinger ble det ingen enighet, og Norges rolle som forhandlingsleder førte til et stort nederlag for det globale sivilsamfunnet. 

Selv om årets forhandlinger hverken leverte på utslippsreduksjoner eller klimafinansiering, har Norge fremdeles et stort historisk ansvar. Dette må veie tungt når vi neste år skal vedta et nytt klimamål. Uten videre ambisjoner om utfasing fra rike land som Norge, vil vi ikke klare å nå 1,5 graders målet.

Sivilsamfunn i Aserbajdsjan
Forhandlingene var i år satt til Aserbajdsjans hovedstad Baku, med utsikt over verdens første offshore oljerigg. Brensel av store lagre med olje og gass har gitt landet kallenavnet land of fire, og COP-presidenten Mukhtar Babayev fra Aserbajdsjan takket gud for naturressursene som har muliggjort petroleumsindustrien.

Siden 2003 har Aserbajdsjan vært styrt av en autoritær president. I dag sitter over 300 aktivister og journalister i aserbajdsjanske fengsler. Under COP29 fikk vi også høre at flere klimaaktivister hadde blitt banket opp i disse fengslene.

Mye av bakgrunnen for den strenge sensuren kommer fra krigen mot Armenia, om grenseområdet Karrabakh. I perioden mellom 2020 og 2024 foregikk det et folkemord av armenere som bodde i området, og Aserbajdsjan har i årevis benyttet liknende okkupasjonstaktikker som Israel på Vestbredden. På et tidspunkt snakket vi med en aserbajdsjansk Equinor-ansatt som med stolthet kunne fortelle oss at flere og flere nå flytter til de “frigjorte områdene”, og nederst på alle kvitteringer fra konferansesenteret sto det en liten påminnelse: “Karrabakh is Azerbaijani”. 

I et land som jobber så aktivt mot eget sivilsamfunn, var det kanskje ikke så overraskende at vi også kjente begrensinger inne på senteret. Alle demonstrasjoner måtte skje på en tildelt plass, bak et gjerde, med maks 40-60 deltakere. Vi fikk ikke lov til å si navnet på land, og under enkelte demonstrasjoner var det ikke lov til å rope, bruke megafon eller synge. I tillegg var det spesifikt ikke lov å bruke slagordet “From the river to the sea.”