|
(Oppdatert versjon av kronikken «Etterlysning: politikere uten skylapper og med koordineringsevne» skrevet av Julie Rødje, leder i Spire, og Jan Thomas Odegard, daglig leder i Utviklingsfondet, først publisert i Bistandsaktuelt). Verden står i spagat, det samme gjør norsk og internasjonal politikk. Skal vi klare å løse de største utfordringene i vår tid: sult, ulikhet, klimaendringer og naturtap, må vi fjerne skylappene og se hvordan de henger sammen. Uten en helhetlig politikk vil vi aldri kunne oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. 2021 skulle være startskuddet, men hva skjer?  I sommer kom Regjeringas handlingsplan for bærekraftsmålene, flere år på overtid. Formålet er å sikre Norges arbeid på samtlige 17 mål. Selv om bærekraftsmålene er på alles lepper og jakkeslag, innebærer de en rekke utfordringer. Tiltak for å sikre ett mål kan nemlig gå imot et annet. Økonomisk vekst går svært ofte på bekostning av både klima, natur, utjevning av forskjeller og matsikkerhet. Videre kan også klima- og naturhensyn kan være motstridende, som i den svært betente vindmølledebatten. Hvordan norsk politikk skal forholde seg til disse dilemmaene er totalt fraværende i handlingsplanen, men også i valgkampen og den politiske debatten generelt. En annen ting som er fraværende er forståelsen av hvordan nasjonal og internasjonal politikk henger sammen. Hva Norge gjør på hjemmebane og hva vi gjør internasjonalt må dra i samme retning, hvis ikke ender vi opp med å gi og ta med hver vår hånd. Det avgjørende året 2021? 2021 er året hvor vi skal komme oss ut av koronakrisa og skape en ny normal. Stortingsvalget er rett rundt hjørnet og politikerne må se utover sine vante siloer og fortelle oss velgere hvordan de vil løse krisene vi står i. Også globalt skulle dette være et viktig år for å ta viktige steg i retning en bærekraftig og rettferdig verden. FN planla å arrangere tre viktig globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd.
En annen konsekvens av pandemien er økende matusikkerhet - med nesten 100 millioner flere som sulter, totalt 811 millioner. Behovet for å endre verdens matsystem har sjelden vært så tydelig som det er akkurat nå, bare uker før FNs Mattoppmøtet (UNFSS). Prosessen rundt mattoppmøtet har til tross for sakens alvor vært meget rotete og vanskelig å navigere i. Det ble nettopp bestemt at selve toppmøtet kun skal være et éndags digitalt møte. Konfliktlinjene er store, og det kreves omfattende tiltak og finansiering. Da virker én dag som et halvhjertet forsøk på å sikre oppfølging. Gjennom prosessen ser vi også at store internasjonale selskaper har hatt betydelig makt og innflytelse som har gått på bekostning av fattigere land, sivilsamfunn og urfolk. Tre toppmøter, om enn nå sprett mer ut i tid og med svært varierende omfang, skal forsøke løse tre globale kriser. Tre kriser som henger tett sammen. I snart 30 år, siden klimakonvensjonen og naturmangfoldkonvensjonen ble vedtatt i Rio i 1992, har verdenssamfunnet forsøkt å løse disse utfordringene hver for seg - uten å lykkes. Et nytt matsystem kan være nøkkelen En av fire mennesker har i dag ikke tilgang på nok, sikker og næringsrik mat. Det er skjebnens ironi at småskala matprodusenter er overrepresentert i gruppa som må gå til sengs med uvisshet om morgendagens måltider. Det industrielle jordbruket bidrar på sin side til utarming av jorda, økte klimagassutslipp og redusert naturmangfold, samtidig som økt flom, tørke og tap av natur skaper mer matusikkerhet og tøffere vilkår særlig for verdens over 500 millioner småbønder.  For å møte økende klimaendringer, uavhengig av om vi klarer å bremse utslippene, spiller naturen en nøkkelrolle. Til tross for hvor sammenknyttet klima og natur er, har det oppstått et unaturlig skille når det gjelder politiske prosesser og tiltak.
Våre vanligste matvarer, som poteter, ris og mais, har alle ville slektninger i naturen som inneholder genetiske egenskaper som motstandsdyktighet for sykdommer eller klimaendringer. Å bevare et bredt spekter av natur og arter er derfor svært nyttig for vår globale matsikkerhet. Plantenes fotosyntese kan fange og lagre store mengder karbon fra atmosfæren i jorda som vil redusere den globale oppvarminga. Økt jordkarbon gir økt næring til mikroorganismer som øker naturmangfoldet og gjør jorda mer motstandsdyktig mot klimaendringene i perioder med tørke eller flom. Alt dette har en stor betydning for matsikkerheten og kan bidra til bedre og mer stabile avlinger. Norge har uttrykt ønske om å bidra til å øke karboninnholdet i jord. Oppfølgingen, både nasjonalt og internasjonalt, er derimot altfor svak. Også innen klima og naturmangfold snakker Norge i store bokstaver, men leverer altfor lite både med nasjonale tiltak og globale midler. Likevel, disse tiltakene betyr at vi kan endre hvordan vi forstår forholdet mellom matproduksjon, klima og natur. I stedet for å fokusere på matproduksjon som en klimaversting, eller hvordan sikre verdens økende befolkning nok mat i møte med klima- og naturkrisa, bør vi satse på løsninger som møter flere av våre største utfordringer samtidig. Samtlige av FNs toppmøter er smertelig klar over overlappende områder, men forsøker hjelpeløst å fikse problemene hver for seg. Kunstige skillelinjer Norge deltar aktivt i prosessen mot de tre toppmøtene. Til tross for både den ferske handlingsplan for bærekraftsmålene, og den litt eldre handlingsplanen for bærekraftige matsystemer, ser det ikke ut til at norske myndigheter har tenkt til å bruke toppmøtene som en anledning for å koble løsninger og problemer sammen. Da vi, sammen med Utviklingsfondet, Naturvernforbundet og Regnskogfondet i juni arrangerte webinaret Kan høstens FN-toppmøter redde verden?, sa forhandlingslederne for klima og natur, som representerer norske myndigheter, ingenting om hvordan Norge skal jobbe med prosessene i sammenheng. I valgkampen har klima endelig blitt en het potet, men heller ikke her inkluderes natur eller matsikkerhet tilstrekkelig. Skal bærekraftsmålene bli mer enn bare jakkepynt trenger vi en ny samlet retning. Høstens toppmøter er en ypperlig start for norske politikere til å vise handlekraft og at man evner å se sammenhengene mellom det nasjonale og internasjonale og på tvers av sektorer, møter og departementer. Første steg i denne prosessen er at Norge presser hardt for ambisiøse og forpliktende internasjonale mål, men like mye for å levere her hjemme. Kravene som fremmes i de ulike prosessene må forsterke hverandre og være samstemte. Tiltak som vern av natur, tilstrekkelig klimafinansiering, inkludering av kostnader knyttet til klima og natur i staters budsjett og planer, og en rettighetstilnærming med hensyn til urfolk, ungdom og marginaliserte grupper må stå i sentrum. Det er under to uker igjen til stortingsvalget. Det er på overtid at stortingskandidatene og partiene kaster skylappene og forteller oss hvordan de vil løse vår tids store utfordringer. Politikerne vi velger vil avgjøre om vi når bærekraftsmålene innen i 2030, eller om krisene forverres ytterligere. En ny regjeringsplattform er nødt til å inneholde konkrete tiltak både nasjonalt og internasjonalt, økte økonomiske og menneskelige ressurser og en evne til å se helheten. Enkelttiltak og fine løfter hjelper dessverre lite når politikk på et område undergraves av politikken på andre områder. Vi kan løse krisene vi står i, men det krever at vi sammen finner løsninger på tvers av kunstige skillelinjer. Comments are closed.
|
|
Adresse: Mariboes gate 8, 0183 Oslo
Org.nr: 912 159 167 |