Maktstrukturer i bistanden

White saviour- komplekset 
Til tross for en historie preget av utnytting av land i det globale sør, har rike land brukt bistand til å endre sitt image fra kolonimakter til "helter". De har konstruert et narrativ der skylden for fattigdom, ulikhet og undertrykkelse ofte legges på interne utfordringer i mottakerlandene, mens de strukturelle årsakene til ulikhet mellom land i stor grad blir oversett.

Denne dynamikken har skapt en oss-dem-holdning og en ovenfra-ned-tilnærming mellom giver- og mottakerlandene. Kunnskapen fra donorlandene anses ofte som ekspertise, mens den kontekstuelle erfaringen og ekspertisen fra mottakerlandene undervurderes. Veldedighet og bistand har i mange tilfeller bidratt til å forsterke kolonialistiske stereotyper og bilder.

Selv om det har vært mange positive endringer, finner man fortsatt tendenser til "white saviourism" innen veldedighet, bistand, og samfunnet generelt. Et eksempel på dette er hvordan giverne stadig fremstilles som heltene i historiene om endring. Bruken av kjendiser i innsamlingsaksjoner har for eksempel blitt kritisert for å forsterke denne problematikken.

Donasjoner fra bedrifter: Godhet eller profitt? 
Private bedrifter bidrar også ofte til urettferdige strukturer i bistanden. Flere private selskaper utnytter veldedighet som et virkemiddel for å selge mer, uten å tenke helhetlig eller sikre lokal forankring. 

Et eksempel er skomerket TOMS, som har mottatt kritikk for sin  “Buy one, donate one”-modell, der de donerte ett par sko til barn for hvert skopar de solgte . Selv om barn i en rekke ulike land i det globale sør fikk sko av denne ordningen, gikk det utover lokale skoselgere og skobutikker. Samtidig profitterte Toms godt på denne ordningen. 

Mange selskap har også fått kritikk for å bruke veldedighet til som avledningsmanøver fra egen uetisk praksis, som dårlig miljøansvar og arbeidsforhold. Ved å snakke høyt om sine bidrag til et veldelig prosjekt, opprettholder de et godt rykte samtidig som de bidrar til store klimagassutslipp eller brudd på menneskerettigheter. I noen tilfeller  brukes donasjoner også for å skape nye markeder for egne produkter og tjenester. 

Maktforhold  i bistand  
Maktforholdene mellom donor og mottaker er ofte skjeve. Giverland i det globale nord mener ofte de vet best hvordan bistand bør brukes.
Bevegelsen Shift the Power kritiserer nettopp dette, og peker på en generell mangel på tillit til organisasjoner i det globale sør. Det eksisterer fordommer om at organisasjonene mangler kapasitet til å skape endring i eget land, og det finnes mange forutintatte mistanker om økonomisk svindel. Resultatet er at lokale organisasjoner ofte ikke får tilstrekkelig innflytelse til å avgjøre hvordan bistandsmidlene best kan brukes i sin egen kontekst.
Dynamikken hvor det globale nord bestemmer hvor midlene skal gå til og hvilke prosjekter fører også til en fragmentert bistand, der mange organisasjoner opererer i samme område med overlappende prosjekter – samtidig som andre områder som får lite eller ingen bistand.


Egeninteresser i bistanden 
Bistand har i mange tilfeller vært preget av egne politiske, økonomiske og strategiske interesser. 

Et eksempel på det er at stadig mer bistand går til såkalte globale fellesgoder. Globale fellesgoder er ressurser eller tjenester som alle mennesker i verden deler og har nytte av, uavhengig av landegrenser. Eksempler på globale fellesgoder inkluderer ren luft, rent vann, et stabilt klima og biologisk mangfold. Selv om dette er viktige satsninger, tas stadig flere av midlene fra bistandsbudsjettet - på bekostning av midler til fattigdomsbekjempelse eller langsiktig utvikling.

Norsk bistand har også vært brukt for å fremme egne næringsinteresser, og som pressmiddel for å få på plass kritikkverdige tvangsreturavtaler av flyktninger og migranter. 

Norge har også egeninteresse i å prioritere bistand som kan bidra til å rettferdiggjøre egne klimagassutslipp og oljeproduksjon. Gjennom satsingen på å bevare regnskog i andre land (REDD+-satsningen), har politikere kunne sikre internasjonal profilering i forsøket på å kutte utslipp på en “kostandseffektiv” måte (for nordmenn). Samtidig har skogvernet hatt en høy kostnad for lokalbefolkningen som har forvaltet og brukt skogen i årevis. Likevell blir det fremstilt som en vinn-vinn-historie, noe som myndighetene hadde stor interesse av.  (Spire har hatt en kampanje om dette tidligere, les mer her). 

Det er også et økt fokus på å mobilisere privat kapital for å finansiere utviklingsprosjekter.  Dette innebærer også risiko - særlig dersom egeninteresser ikke overkjører lokale behov.  Det finnes dessverre mange eksempler på det, for eksempel norske investeringer i treplanting i Mosambik som bidro til at mange småbønder mistet tilgangen til jordbruksarealer. 

Det har også vært konflikt mellom utvikling og egeninteresser i Norfund, et statlig fond som skal bidra til risikoavlastning for private investeringer i land i det globale sør, og gjennom dette bidra til utvikling. Det blir satt av midler fra bistandsbudsjettet vårt til dette. Dessverre er det flere saker hvor Norfund ikke har handlet i tråd med mandatet om å bidra til utvikling i landene de investerer i, gjennom å ikke ta nok hensyn til miljø og mennesker. Norge gikk for eksempel til søksmål mot Honduras gjennom en kontroversiell tvisteløsningsmekanisme for å innføre en mer offentlig styrt energipolitikk som skulle være bedre for befolkningen, men som gikk på bekostning av investeringer Norfund hadde gjort. 

Kontrollbehov på bekostning av lokal forankring og kvalitet? 
Selv om det på papiret er enighet om at bistand skal være lokalt forankret, svikter dette ofte i praksis. Strenge krav fra giverland – som omfattende søknadsprosesser, tunge rapporteringssystemer og regnskapskrav – kan forverre maktforholdene og gjøre det vanskelig for lokale aktører å ha eierskap.

Det har også vært kritikk mot  hvordan økonomiske misligheter får uforholdsmessig mye kritikk når det skjer i bistanden versus i andre sektorer.  Selvsagt er det viktig å unngå mislighold og sikre god bruk av midler - men det bør gjøres på en måte som ikke forsterker ujevne maktforholdene eller tar så mye ressurser fra de faktiske formålene. Kanskje bistanden blir bedre hvis den baseres på mer tillit?

Vi trenger reell lokal forankring
Reell lokal forankring og maktbalanse i bistanden kan forsvares både teknisk og moralsk. Tekniske gir lokalt ledet bistand høyere kvalitet og større langsiktighet. Det styrker nasjonale systemer og gir lokalt eierskap. Ved kriser kan lokale organisasjoner være raskt tilstede og gi hjelpen som trengs. 
Moralsk handler det om å fremme rettferdighet og suverenitet, og unngå opprettholdelsen av kolonialistiske maktstrukturer og holdninger. For å få til dette må man gi mer kontroll og innflytelse til lokale partnere. Et eksempel på hvor det trengs en endring er i beslutninger rundt tilskuddsordninger som ofte skjer bak lukkede dører, med lite eller ingen mulighet til å påvirke for de som skal motta tilskuddene. Mer demokratiske og deltakende prosesser for tilskudd er et viktig skritt i riktig retning.

…Men hvem er egentlig de lokale? 
Det er viktig å spørre: Hvem representerer egentlig de lokale? Er det mannen i gata, eller er det lokale styresmakter? Er det regjeringen? Sivilsamfunnet? Det kan være veldig sprikende interesser blant de som er involvert i å motta bistanden. Dette er særlig relevante spørsmål i mindre demokratiske land -  hvor man gjerne vil gå direkte til sivilsamfunnsorganisasjoner og utenom myndigheter. Men det å gå utenom lokale myndigheter kan indirekte anses som å undergrave deres posisjon - fremmer eller undergraver dette lokaldemokratiet? Her er det mange  spørsmål uten fasitsvar, noe som illustrerer viktigheten av å ha god kunnskap om lokale forhold og gjøre gode vurderinger basert på dette for alle aktører som driver med bistand.

Global kamp for å snu maktforholdene
Lokalisering av bistand, eller lokalt ledet bistand, er ikke et nytt tema. Det har blitt kjempet for i årevis av organisasjoner både globalt og i norsk offentlig debatt i mange runder. Det er flere initiativ internasjonalt for å snu makta i bistanden. Et nyere initiativ er shiftthepower, som samler organisasjoner – særlig fra det globale sør – for å utfordre skjeve maktforhold.

På politisk nivå er “The Great Bargain” på World Humanitarian Summit i  2016 et forsøk på å fremme lokalt ledet og effektiv humanitær bistand. Avtalen fremmer  likeverdige partnerskap og å sikre at lokale humanitære aktører blir inkludert i viktige beslutninger om bistand. Dessverre har avtalen blitt kritisert for å ikke ha blitt fulgt ordentlig opp, men det er mange gode initiativer fra grasrot til større samarbeid mellom organisasjoner for å snu makta i bistanden. 

Videre lesning/Kilder 

https://www.radiaid.com/

https://shiftthepower.org/more-than-a-hashtag/manifesto-for-change/

https://www.nupi.no/content/pdf_preview/26368/file/NUPI_Policy_Brief_21_2022_Lie.pdf

https://www.theguardian.com/global-development-professionals-network/2017/jan/14/aid-in-reverse-how-poor-countries-develop-rich-countries

Hickel, J (2018)The Divide: A Brief Guide to Global Inequality and its Solutions ​