Med stillstand i WTO-forhandlingene fremforhandler Norge isteden en rekke bilaterale og regionale handelsavtaler, både i samarbeid med EFTA og alene. Avtalene går som regel lenger enn WTO når det gjelder krav om markedsadgang, patentbeskyttelse, plantesortbeskyttelse og reduksjon av import- og eksportrestriksjoner. Et annet problem er at når en går over fra multilaterale til bilaterale avtaler gjør det at svakere land står alene i møte med krav fra rikere land.
Bilaterale Investeringsavtaler (BITs) er avtaler mellom to land som har som formål å begrense risiko og skape forutsigbarhet for investoren. Avtalen skal altså beskytte internasjonale investorer i møte med utenlandske myndigheter. Dette gjør avtalene veldig asymmetriske ettersom det gir selskapene rettigheter men ingen plikter. BITs undergraver nasjonal suverenitet, rettssystem og demokrati. Dette skjer blant annet ved at avtalene begrenser staters rett til å regulere miljø- og arbeidsforhold. Innenfor BITs er spesielt investor-stat tvisteløsningsmekanismene og paraplyklausuler problematisk.

Investor-stat-tvisteløsningsmekanismene
Investor-stat-tvisteløsningsmekanismene gir utenlandske investorer mulighet til å saksøke staten utenfor det nasjonale rettssystemet. Sakene blir avgjort av et tribunal bestående av tre forretningsadvokater som fritt kan tolke BITs-avtalene. Det er ikke mulig å anke tribunalets avgjørelse. I tillegg holdes en stor del av tvistene hemmelig, noe som er svært problematisk med tanke på den demokratiske trusselen disse tvistene utgjør gjennom begrensning av statlig handlingsrom. En investor kan saksøke staten ikke bare for direkte ekspropriering, men tap av forventet fremtidig profitt. Konsekvensen kan være at staten må betale investoren milliardbeløp i erstatning for arbeids- eller miljøreguleringer som kan ramme investorens fremtidige profitt negativt. Myndighetene må ha mulighet til å regulere som de ønsker, særlig med tanke på innstramminger i miljø- og arbeidsmiljølovgivning. Politisk handlingsrom må prioriteres over særbehandling av utenlandske investorer.

Paraplyklausuler
Paraplyklausuler utvider beskyttelsen av investorer i de bilaterale investeringsavtalene. BITs beskytter i utgangspunktet bare brudd som er spesifisert i avtalen som er inngått mellom statene. Staten må samtidig inngå en kontrakt med investor. Dette er en vanlig kontrakt som ikke reguleres av det samme internasjonale regelverket. Paraplyklausulene utvider beskyttelsen til investoren ved å inkludere kontrakten mellom stat og investor. Da disse kontaktene er mer detaljerte gir det investor større handlingsrom ved et eventuelt søksmål. Statens rettigheter til å regulere må være sterkere enn kontrakter. Derfor bør ikke kontrakter mellom stat og investor inkluderes gjennom paraplyklausuler.

Løsninger
I utgangspunktet er vi i Spire skeptiske til inngåelse av flere BITs, og mener at Norge ikke bør inngå disse avtalene da den beste løsningen ville være å bruke det multilaterale systemet som allerede eksisterer.
Dersom man på tross av anbefalinger og kritikken av modellavtalen som ble foreslått i 2008 skal inngå flere avtaler er det noen elementer man ikke kommer utenfor.

1. BITs bør ikke inneholde investor-stat-tvisteløsningsmekanismer
2. Paraplyklausuler må utelukkes
3. Investorer må følge internasjonale regler og avtaler for beskyttelse av menneskerettigheter og miljøet
4. Statens rett til å regulere på vegne av befolkningen må beskyttes