Solidaritet eller egeninteresse?Den globale ulikheten øker, og Covid19-pandemien har forsterket forskjellene og skapt negativ utvikling innen helse og trygghet for millioner. Mens formuen til de ti rikeste doblet seg under pandemien, forverret økonomien til 99% av befolkningen seg. Bistand er ett av mange viktige virkemidler for global rettferdig utvikling, men kan ikke løse de omfattende økonomiske og sosiale forskjellene alene, spesielt med tanke på hvordan bistand også kan misbrukes. Bistand er makt. Hva er bistand? Overføringer fra ett eller flere land, offentlige, private eller internasjonale organisasjoner til mottakerland. Finansiell eller materiell støtte, overføring av personell eller kunnskap. I Norge er det bred politisk enighet om at minst 1 % av bruttonasjonalprodukt skal gå til bistand. Det er derimot uenighet om hva som inngår som bistand, hva som skal prioriteres og på hvilke premiss den skal gis. Er bistand løsningen på fattigdom?Internasjonale politiske strukturer, som handel, investeringer, og eierskap av alt fra teknologi til frø, skaper og opprettholder ulikhet. I dag betaler mange lavinntektsland mer i gjeld enn hva de mottar i bistand. Videre antas det at stater går glipp av 1000 til 2500 milliarder dollar hvert eneste år i skatteinntekter fordi internasjonale selskaper og korrupte ledere skjuler penger i skatteparadis. Dette er midler som kunne fått mennesker ut av sult og fattigdom.  Om vi skal få mennesker ut av fattigdom trengs det strukturelle endringer. Bistandsmidler fungerer som en paracet dersom de inngår i et ikke-fungerende system skapt av og for de rikeste; det lindrer smertene, men helbreder ikke sykdommen. Likevel, bistand er et viktig virkemiddel for å skape lokale arbeidsplasser, gi beskyttelse ved krig, konflikt eller naturkatastrofer og for å sikre mat, skolegang og anstendige liv. Men bistand kan aldri være den eneste løsningen, og kan ikke brukes som argument for å unngå politisk endring. Vi må også stille tydelige krav i bistandsprosjekter. Det omhandler både vilkårene bistand blir gitt på, hva bistandsmidler går til og selve implementeringen av prosjekt. Bistand som egeninteresse og pressmiddelHvilke land eller sektorer som får bistand er ikke nødvendigvis der nøden er størst. Derimot ser vi en økende trend i at bistand rettes mot de landene og sektorene hvor donorene har størst egeninteresse. I gjentatte regjeringsplattformer og stortingsmeldinger påpeker Norge at global utvikling, herunder bistandsmidler, skal gagne norske egeninteresser. Det globale Sør anses som en arena hvor rike land og selskap kan ekspandere næringsliv, utvinne naturressurser og selge varer. Internasjonalt brukes bistand også til å presse små eller fattigere land. Lovnader om bistandsmidler kan brukes som pressmiddel for at land skal stemme sammen med donorlandene i viktige internasjonale spørsmål, i for eksempel FN eller Verdens handelsorganisasjon. I Norge har det vært stor politisk debatt om bruk av bistand som pressmiddel for å inngå returavtaler for asylsøkere. Et eksempel er hvordan Norge har returnert asylsøkere til Afghanistan til tross for at FN har frarådet dette grunnet grunnet sikkerhetshensyn. Norsk bistand har blitt brukt aktivt som argument for slike avtaler, selv om det er motstridende med menneskers rett til beskyttelse. Systemet der de med minst har blitt avhengig av utenlandsk økonomisk støtte, gjør det nærmest umulig for mottakerlandene å gå imot donorenes krav. Dette er en form for maktmisbruk der de mektigste aktørene kan ‘kjøpe’ fattige lands politiske støtte, til og med i politiske vedtak som rammer dem selv negativt. Sånn sett kan bistand være en billig penge å betale for å få gjennom handelsavtaler som igjen styrker de rikeste sin posisjon eller for å skaffe seg allierte i geopolitiske spørsmål.  Vaksinefordeling: Bistand eller egen produksjon? I midten av februar 2022 hadde 90% av den norske befolkningen over 18 år fått minst to doser med koronavaksine. Kun 12% i lavinntektsland hadde fått sin første dose. Flere land gikk allerede i 2020 sammen om COVAX, et bistandsprogram som skulle sørge for at også fattigere land fikk vaksiner. Dessverre har programmet hatt mange utfordringer. De har hatt problemer med å få kjøpt vaksiner, dosene har kommet i uforutsigbare rykk og napp og selve organiseringa har vært ineffektiv. En annen løsning som har ligget på bordet i Verdens handelsorganisasjon er et midlertidig patentunntak på immaterielle rettigheter som opphavsrett og patent på vaksiner og medisiner relatert til pandemien. Allerede er det identifisert over 120 steder i Sør hvor man kunne ha produsert vaksiner og nødvendig utstyr om bare oppskrifter, kunnskap og teknologi ble frigitt. Dette forslaget har verdens rikeste land stemt imot. I stedet får de store legemiddelselskapene fortsette å tjene hele 1000 dollar i sekundet på kunnskap i stor grad utviklet av det offentlige. Det finnes altså løsninger hvor lavinntektsland selv kan produsere vaksiner, sikre at befolkningen får nødvendig helsehjelp og ta makta over egen pandemihåndtering. Kombinasjon av å oppheve urettferdige strukturer innen patentrettigheter og direkte bistand i form av vaksiner og nødvendig utstyr vil ha størst virkning. Lokal implementering og eierskapFor at et bistandsprosjekt skal bli vellykket er det viktig at det blir godt forankret i lokalbefolkningen. Ethvert lokalsamfunn har videre ulike kontekstuelle forhold, om det gjelder kultur, tradisjoner eller tilgjengelige ressurser. Dette må tas høyde for i hvordan prosjektene utformes og gjennomføres. Det som fungerer i Malawi, fungerer ikke nødvendigvis i Kirgisistan. Det er grasrota og lokale sivilsamfunnsorganisasjoner som vet hvor behovet, og løsningene, er størst. Derfor må disse være involvert for å definere problemene og utvikle løsningene. Midlene bør kanaliseres gjennom sivilsamfunn både for å sikre lokalt eierskap, prosjekter som vil føre til bedre resultater, og for å unngå donorlands egeninteresser. Også de lokale maktstrukturene må inkluderes. Dette betyr at de mest marginaliserte og minst innflytelsesrike gruppene aktivt må inkluderes i prosjektene, og at deres mulighet for politisk deltakelse og tilgang på ressurser må styrkes. Urfolk, ungdom, kvinner, religiøse og etniske minoriteter, skeive og andre utsatte grupper må ha like muligheter til å ta makt over egen framtid. Samtidig må donorer og aktører som implementerer bistandsprosjekt unngå å skape eller forsterke ubalanse i maktforhold og kjønnsstereotypier. Hvordan kan vi sikre bistand som virker?Bistand kan være et viktig verktøy for fattigdomsreduksjon, positiv global utvikling, og for å endre maktstrukturene lokalt og globalt. Men lovnader om bistandsmidler eller utenlandske direkte investeringer fra rike til lavinntektsland kan også forsterke maktubalansen. Derfor kan man aldri vurdere global utviklingspolitikk som synonymt med bistand. Det henger tett sammen med handel, verdikjeder og geopolitikk. Spriker politikken i hver sin retning kan vi for eksempel risikere at norsk handelspolitikk undergraver Norges egne bistandsprosjekt. Norge er derfor nødt til å ha en samstemt politikk der både nasjonale og internasjonale tiltak drar i samme retning, og hvor menneskerettigheter, gode liv for alle, og miljøet prioriteres over egen politisk og økonomisk maktposisjon globalt. Spires krav:1. Bistand eller annen humanitær støtte skal aldri brukes som pressmiddel for egne næringsinteresser. 2. Norsk bistand skal respektere lokal kunnskap om ressursforvaltning. 3. Land må ha mulighet til å stille krav til utenlandske investorer om teknologioverføring, bruk og opplæring av lokal arbeidskraft og bruk av lokale underleverandører.
0 Comments
Demokratiske byromOffentlige byrom har bestandig vært viktige arenaer i demokratiske samfunn. Her foregår meningsutvekslinger, demonstrasjoner, aksjoner, taler og andre former for symbolske handlinger. Selv i dag hvor mye foregår på nett og i media, tyr fortsatt folk til gatene for å demonstrere og uttrykke seg. Byrommene er derfor fortsatt svært sentrale demokratisk arenaer. Byplanlegging og utforming av byene våre legger føringer for hvordan vi oppholder oss i, og bruker offentlige rom. Derfor er det viktig at myndighetene er en kontrollaktør i arealutviklingen og sikrer demokratiske og tilgjengelige offentlige rom. For å skape demokratiske byrom er vi også avhengig av en reell medvirkningsprosess som er inkluderende og mangfoldig i byplanleggingen. Byutvikling er makt.  Hvem bestemmer byutvikling?Hvem har makta i norske byrom? Tradisjonelt sett har byens rom blitt utviklet og eid av kommunene i Norge. De siste tiårene har imidlertid private aktører i økende grad fått være med i ulike steg av planleggingsprosessen. Dette innebærer at private eiere får mulighet til å planlegge og betaler for utformingen av byrommene. Ved flere tilfeller har eierskapet til byrommene ikke blitt overført tilbake til kommunen etter at de er ferdigstilt. Denne nye arbeidsfordelingen mellom private aktører og kommunen innebærer altså at flere byrom blir værende i private hender. Byens rom eies i dag av ulike aktører: kommune, bydel og private eiere. I prosessen med å utvikle byrom er det vanlig at kommunene stiller krav til den fysiske utformingen av byrommene. Det stilles imidlertid ikke krav til hva som skal tåles i byrommene. Det er heller ikke avklart juridisk hva som ligger i begrepet ‘offentlig tilgjengelig’. At det ikke er presisert i loven hva som ligger i offentlig tilgjengelige byrom fører til at private eiere har et stort rom til å bestemme over offentlige rom. Dette kan få forskjellige utslag avhengig av om det er f.eks. offentlig eid og privat driftet, eller omvendt. Private eiere eller driftere av offentlige byrom, slik som et torg, kan for eksempel nekte partier å drive valgkamp, nekte adgang og bortvise folk eller legge restriksjoner på demonstrasjoner. Dette fører til ulike barrierer for følgende demokratiske aspekter: Tilgjengelighet, bruksmangfold, medvirkning, samhold , representasjon. Offentlige byrom har en tydelig demokratisk funksjon. De skal være en plass for meningsytring, meningsutveksling, og hvor grupper skal kunne utøve sin forsamlingsfrihet. Utfordringen vi står overfor er at vi har et umodent lovverk som ikke klarer å ta inn ytringsfrihet godt nok i møtet med disse barrierene.  Hvordan får vi til en demokratisk styring av byrommene?Et verktøy i demokratiseringen av offentlige byrom er reelle medvirkningsprosesser. Forskning på medvirkningspraksis i Norge viser at det sjeldent legges opp til medvirkningsprosesser som går dypere enn det lovverket krever. Dette medfører at forslagsstillere og utviklere ofte kan dokumentere at de har oppfylt kravet for medvirkning uten at alle grupper har blitt inkludert. For å styrke mulighetene for reell påvirkning mener Spire at det må utarbeides en forskrift om medvirkning i arealplanlegging. Denne må ha en tydeligere definisjon av hva medvirkning er og gi rammer for hvordan man skal tilrettelegge for aktiv deltakelse. Videre må det stilles tydelige krav til hva som forventes av forslagsstillere og hvordan innspill bør vurderes av forslagsstillere, kommunal planadministrasjon og politikere. Når offentlige byrom blir flyttet til nettEn av de mange konsekvensene av koronapandemien er at flere offentlige rom har blitt flyttet til nett. Hvordan påvirker dette det demokratiske ved byrommene? Denne overføringen endrer hvem det er som sitter på definisjonsmakta til å bestemme over og regulere ‘det offentlige’. Det ansvaret myndighetene har for å sikre inkludering, tilgjengelighet og meningsutveksling i offentlige byrom blir nesten umulig å videreføre digitalt. I stedet er det teknologiselskapene og driftere av digitale plattformer som påtar seg denne oppgaven. Dette er problematisk da disse aktørene står nesten fritt til å drifte og moderere sine plattformer som de selv ønsker, uten særlig muligheter for innspill fra offentligheten. Igjen overføres makt til selskaper med få demokratiseringsprosesser. Spires krav:1. Presisering i lovverket at ‘offentlig tilgjengelig’ byrom også skal innebære meningsytring. 2. Offentlige myndigheter holder en sterkere kontroll over arealutvikling, og operer som den kontrollaktøren de skal være. 3. Det må utarbeides en forskrift om medvirkning i arealplanlegging. Grønt skifte - men til hvilken pris? Klimarettferdighet: Klimaendringer øker forskjellene blant folk. De fattigste blir fattigere, mens de rikeste blir rikere. Vi trenger en klimapolitikk som sikrer en levelig planet og øker sjansene for velferd for vår og framtidige generasjoner, men klimapolitikken må også være sosialt rettferdig. Derfor trenger vi klimarettferdige tiltak. Klimarettferdighet innebærer en forståelse av at de mest sårbare gruppene i samfunnet blir hardest rammet av klimaendringene, til tross for at det er de som har bidratt minst til disse. I tillegg er de samme gruppene sjeldent involvert i beslutningsprosessene for hvordan stater skal respondere på klimakrisa. De har altså lite eller ingen direkte makt i utforming av klimapolitikken. Dette er en kritikk sivilsamfunnet lenge har rettet mot de internasjonale årlige klimatoppmøtene (COP), som sist fant sted i Glasgow. Mange beslutninger som tas på COP skjer bak lukkede dører. På COP stilte for eksempel olje- og gassindustrien med flere representanter enn noen statlig delegasjon. Rettferdig klimapolitikk tilsier altså at de som sitter med makta må ta særskilt hensyn til marginaliserte grupper i samfunnet. De som har gjort mest for å forårsake klimaendringene har størst ansvar for å stanse dem. I tillegg må alle grupper inkluderes i beslutningene og avveininger. Tiltakene for å begrense utslipp må være sosialt og økonomisk rettferdig. Vi er nødt til å ta grep for å minske de negative effektene av klimakrisa. Spørsmålet er hvordan vi skal gjøre det, og hvem som tjener eller taper på veien. Klimapolitikk er makt.
|
| Industrilandbruket er problematisk fordi det favoriserer maktsentrering hos store konsern, mens bønders rettigheter, arbeidsvilkår, og handlingsrom svekkes. Det er et system som skader økosystemer, biodiversitet og jordsmonnet. Det er også et etisk spørsmål hvorvidt det er riktig at en håndfull internasjonale storselskaper kontrollerer en så stor andel av dagens frøproduksjon. Eller om vi er tjent med at en del av livsgrunnlaget for mennesker, mat, blir redusert til en handelsvare. Det vi kanskje må spørre oss selv før noe annet er; hvem eier egentlig naturen? |  |
Spires krav:
1. Bønders rett til å bruke, bytte, selge og ta vare på egne frø nå og i framtiden må sikres. Strenge sortsbeskyttelseslover begrenser disse rettighetene og må unngås.
2. Norge må fjerne oppfordringer til ratifisering av UPOV 91 i sine handelsavtaler, spesielt EFTA-avtalene.
3. Norge må støtte lands mulighet til å fatte eksportrestriksjoner- og forbud, særlig på nødvendige varer som mat.
2. Norge må fjerne oppfordringer til ratifisering av UPOV 91 i sine handelsavtaler, spesielt EFTA-avtalene.
3. Norge må støtte lands mulighet til å fatte eksportrestriksjoner- og forbud, særlig på nødvendige varer som mat.
I dagens handelssystem finner vi sterkt forankrede og urettferdige maktstrukturer, både nasjonalt og globalt. For de fleste handelsaktører er det blitt viktigere å eksportere mest mulig varer, heller enn å minimere de negative konsekvensene avtalene har for mennesker, klima og miljø.
Dagens økonomiske system tillater storselskapenes makt ved at lovgivning og politisk velvilje stadig legger til rette for evig økonomisk vekst, ofte på bekostning av andre samfunnsverdier, som menneskerettighetene. Resultatet er at noen få hender sitter med veldig mye makt, nesten helt uten regulering. Det er for eksempel ingen konvensjoner som regulerer selskaper i FN-systemet, da landene ikke klarte å komme til enighet etter press fra selskapenes egen lobbyvirksomhet. Storselskapenes enorme påvirkningsevne i samfunnet er svært udemokratisk.
Det ligger også ofte en skjev maktfordeling til grunn for internasjonale handelsavtaler. En tilbakevendende situasjon er at fattige land blir presset av mektigere land til å inngå ugunstige avtaler for deres del, men som gagner de rike landene. Handel er makt.
Det ligger også ofte en skjev maktfordeling til grunn for internasjonale handelsavtaler. En tilbakevendende situasjon er at fattige land blir presset av mektigere land til å inngå ugunstige avtaler for deres del, men som gagner de rike landene. Handel er makt.
Evig vekst, makt og handel
Dagens økonomiske system ble i stor grad utviklet etter andre verdenskrig. Ved at stater handlet med hverandre, tenkte man at det ville være høyere terskel for krigføring. Man mente også at det ville føre til billigere produksjon om land spesialiserte seg i forskjellige oppgaver.
Dessverre er ikke alle oppgavene like lønnsomme. Dette er veldig tydelig i et globalt perspektiv. De som produserer og henter ut råvarene i de globale verdikjedene sitter igjen med den minste delen av kaka - og dette er som regel mennesker i det globale Sør. Den samme urettferdige fordelingen ser vi også nasjonalt. Sammen med institusjonaliseringen av handel med offisielle handelsavtaler og handelsorganisasjoner, kom også tanken om at profitten til de rikeste ville ha en spredningseffekt og gagne resten av befolkningen. I januar 2022 publiserte Oxfam rapporten ‘Inequality Kills’ som konstaterer at verdens ti rikeste individer (alle menn) har seks ganger så mye kapital som 40% av verdens fattigste, altså 3,1 milliarder mennesker. Det er tydelig at dryppeffekten er en myte.
Dessverre er ikke alle oppgavene like lønnsomme. Dette er veldig tydelig i et globalt perspektiv. De som produserer og henter ut råvarene i de globale verdikjedene sitter igjen med den minste delen av kaka - og dette er som regel mennesker i det globale Sør. Den samme urettferdige fordelingen ser vi også nasjonalt. Sammen med institusjonaliseringen av handel med offisielle handelsavtaler og handelsorganisasjoner, kom også tanken om at profitten til de rikeste ville ha en spredningseffekt og gagne resten av befolkningen. I januar 2022 publiserte Oxfam rapporten ‘Inequality Kills’ som konstaterer at verdens ti rikeste individer (alle menn) har seks ganger så mye kapital som 40% av verdens fattigste, altså 3,1 milliarder mennesker. Det er tydelig at dryppeffekten er en myte.
 | Etableringen av det økonomiske systemet har på ingen måte vært fritt for maktutøvelse. Et tydelig eksempel på dette er Det internasjonale pengefondets Structural Adjustment Programme (SAP), der land ble tvunget til å liberalisere sine politiske og økonomiske strukturer. Den kommuniserte intensjonen var at det globale Nord ønsket å oppnå effektivitet, men resultatet var at menneskerettigheter ble satt til side for å sikre et ‘fritt’ marked. Dagens økonomiske system har også store konsekvenser for miljø. Så langt har det vært umulig å frakoble økonomisk vekst og miljøødeleggelse. Selv ‘grønn vekst’ bidrar til rovdrift på natur, forflytting av utslipp og nye miljø- og menneskerettighetsproblemer. Derfor trenger vi et nytt økonomisk system, som regulerer storselskaper og utformingen av nye handelsavtaler. |
WTO
Hva: Verdens Handelsorganisasjon (WTO), er en internasjonal organisasjon med 159 medlemsland. Etablert i 1947.
Hvorfor: Overvåke dagens handelsregelverk, være et forum for forhandlinger, og bidra til løsning av handelskonflikter mellom medlemsland.
Mål: Forhandle frem avtaler som skal gjelde for alle medlemslandene, slik at ingen blir diskriminert.
Utfordringer:
1) Små og fattige land stiller svakere. F.eks.: rike land presset fattigere land under forhandlinger i 2001 ved å true med å kutte i bistand og investeringer.
2) Det er vanskelig å bli enige om avtaler som alle land synes er bra for sine interesser.
3) På grunn av stillstanden i WTO blir det flere bilaterale og regionale handelsavtaler. Kan være problematisk fordi små og fattige land da stiller enda svakere enn i WTO.
Hva: Verdens Handelsorganisasjon (WTO), er en internasjonal organisasjon med 159 medlemsland. Etablert i 1947.
Hvorfor: Overvåke dagens handelsregelverk, være et forum for forhandlinger, og bidra til løsning av handelskonflikter mellom medlemsland.
Mål: Forhandle frem avtaler som skal gjelde for alle medlemslandene, slik at ingen blir diskriminert.
Utfordringer:
1) Små og fattige land stiller svakere. F.eks.: rike land presset fattigere land under forhandlinger i 2001 ved å true med å kutte i bistand og investeringer.
2) Det er vanskelig å bli enige om avtaler som alle land synes er bra for sine interesser.
3) På grunn av stillstanden i WTO blir det flere bilaterale og regionale handelsavtaler. Kan være problematisk fordi små og fattige land da stiller enda svakere enn i WTO.
Tvisteløsningsmekanismer
Et tydelig eksempel på at handel er makt er tvisteløsningsmekanismer (ISDS). I utformingen av handelsavtaler har selskapene mulighet til å legge inn en investor-stat tvisteløsningsmekanisme, noe som gir utenlandske selskaper mulighet til å saksøke en stat på bakgrunn av tapt fortjeneste. Dette inkluderer både direkte tap, men også ved tap av forventet fremtidig profitt. Sistnevnte forekommer eksempelvis hvis en stat innfører nye arbeids- eller miljøreguleringer som begrenser selskapenes mulighet til ressursutnytting. Om selskapet mener dette er i strid med en tidligere handelsavtale med ISDS, kan det koste dyrt for stater å ville bevare natur og gode arbeidsforhold. Mange stater unnlater derfor å innføre slik lovgivning for å unngå en milliardregning knyttet til ISDS, i tillegg til at tvisten i seg selv kommer med en gjennomsnittlig kostnad på 8 millioner dollar per sak.
Anglian Water v Argentina
Fire selskaper i vannbransjen saksøkte Argentina etter at landet frøs prisene på vann under en økonomisk krise. Dommen kom i 2015 og slo fast at Argentinas forpliktelser til investeringsavtalen kom før forpliktelsene til å beskytte menneskerettighetene og gi befolkningen tilgang på vann.
Argentina måtte betale en regning på rundt 3 milliarder NOK.
Fire selskaper i vannbransjen saksøkte Argentina etter at landet frøs prisene på vann under en økonomisk krise. Dommen kom i 2015 og slo fast at Argentinas forpliktelser til investeringsavtalen kom før forpliktelsene til å beskytte menneskerettighetene og gi befolkningen tilgang på vann.
Argentina måtte betale en regning på rundt 3 milliarder NOK.
| Dette lovverket gagner investorene stort, ettersom statens egne lover blir sett bort ifra. Det medfører også en skjev maktbalanse mellom hvem som får påvirke, ettersom det kun er utenlandske selskaper som kan saksøke en stat på denne måten. Videre er det mye hemmelighold rundt prosessene. Dette gjør det nesten umulig for tredjeparter å ha en innvirkning i en tvist. Tvisteløsningsmekanismer er svært problematiske da de begrenser statlig handlingsrom og undergraver demokratiske prinsipper. Makta legges hos storselskaper som ofte misbruker sin posisjon, og fører til at land risikerer å betale enorme summer på grunn av reguleringer av for eksempel befolkningens tilgang på vann, som i Argentina. |  |
Åpenhetsloven
Det er mange måter vi kan kreve at handel og næringsliv skal respektere menneskerettighetene og beskytte klima og natur. En mulighet er gjennom lovverket, slik som den norske åpenhetsloven for næringslivet som trår i kraft 1. juli 2022. Loven skal sikre åpenhet i bedrifter og leverandørkjedene, med hensikt om å sikre menneskerettighetene og anstendige arbeidsforhold. Fordelene ved en slik lov er at man ansvarliggjør selskapene ved at de selv må ta ansvaret for å aktivt avdekke og eventuelt endre de forholdene som strider med menneskerettighetene.
Innføringen av åpenhetsloven er et viktig utgangspunkt for et etisk næringsliv, men slik den står i dag har loven flere mangler. For det første gjelder den kun for store virksomheter med salgsinntekt på over 70 millioner kroner, noe som utelukker store deler av næringslivet. Videre så mangler det fremdeles åpenhet om produksjonssted for importerte varer og tjenester, samt inkludering av miljøhensyn.
Mangelen på miljøhensyn i åpenhetsloven er også en problematisk begrensing ettersom grønnvasking er en stor utfordring hvor virksomheter blir roset etter å ha innført minimale forbedringer for klima og natur i produksjon og næringskjeder, mens høye utslipp og et høyt forbruk av ressurser forblir nesten uendret.
For å stoppe grønnvasking trenger vi krav til næringslivet om å innføre ambisiøse miljøtiltak, kutt i utslipp, og muligheten for å føre sanksjoner for de som ikke gjennomfører kravene.
Mangelen på miljøhensyn i åpenhetsloven er også en problematisk begrensing ettersom grønnvasking er en stor utfordring hvor virksomheter blir roset etter å ha innført minimale forbedringer for klima og natur i produksjon og næringskjeder, mens høye utslipp og et høyt forbruk av ressurser forblir nesten uendret.
For å stoppe grønnvasking trenger vi krav til næringslivet om å innføre ambisiøse miljøtiltak, kutt i utslipp, og muligheten for å føre sanksjoner for de som ikke gjennomfører kravene.
Spires krav:
1. Norge kan ikke ratifisere handels- og investeringsavtaler før det gjennomføres en uavhengig konsekvensutredning av økonomiske, sosiale, kulturelle og miljømessige konsekvenser, og avtalen har vært gjennom demokratiske prosesser hvor sivilsamfunn på begge sider av avtalen er inkludert.
2. Norge skal ikke inngå i handelsavtaler som åpner for investor-stat tvisteløsningsmekanismer.
3. En revidert åpenhetslov for næringslivet som inkluderer åpenhet om virksomhetssted og aktsomhetsvurderinger på miljøhensyn. Dette må gjelde samtlige virksomheter og norske investeringer.
2. Norge skal ikke inngå i handelsavtaler som åpner for investor-stat tvisteløsningsmekanismer.
3. En revidert åpenhetslov for næringslivet som inkluderer åpenhet om virksomhetssted og aktsomhetsvurderinger på miljøhensyn. Dette må gjelde samtlige virksomheter og norske investeringer.
