Bistand er makt.

Solidaritet eller egeninteresse?

Den globale ulikheten øker, og Covid19-pandemien har forsterket forskjellene og skapt negativ utvikling innen helse og trygghet for millioner. Mens formuen til de ti rikeste doblet seg under pandemien, forverret økonomien til 99%  av befolkningen seg. Bistand er ett av mange viktige virkemidler for global rettferdig utvikling, men kan ikke løse de omfattende økonomiske og sosiale forskjellene alene, spesielt med tanke på hvordan bistand også kan misbrukes. Bistand er makt.

Hva er bistand?
Overføringer fra ett eller flere land, offentlige, private eller internasjonale organisasjoner til mottakerland. Finansiell eller materiell støtte, overføring av personell eller kunnskap. I Norge er det bred politisk enighet om at minst 1 % av bruttonasjonalprodukt skal gå til bistand. Det er derimot uenighet om hva som inngår som bistand, hva som skal prioriteres og på hvilke premiss den skal gis. 

Er bistand løsningen på fattigdom?

Internasjonale politiske strukturer, som handel, investeringer, og eierskap av alt fra teknologi til frø, skaper og opprettholder ulikhet. I dag betaler mange lavinntektsland mer i gjeld enn hva de mottar i bistand. Videre antas det at stater går glipp av 1000 til 2500 milliarder dollar hvert eneste år i skatteinntekter fordi internasjonale selskaper og korrupte ledere skjuler penger i skatteparadis. Dette er midler som kunne fått mennesker ut av sult og fattigdom.

Om vi skal få mennesker ut av fattigdom trengs det strukturelle endringer. Bistandsmidler fungerer som en paracet dersom de inngår i et ikke-fungerende system skapt av og for de rikeste; det lindrer smertene, men helbreder ikke sykdommen. Likevel, bistand er et viktig virkemiddel for å skape lokale arbeidsplasser, gi beskyttelse ved krig, konflikt eller naturkatastrofer og for å sikre mat, skolegang og anstendige liv. Men bistand kan aldri være den eneste løsningen, og kan ikke brukes som argument for å unngå politisk endring. Vi må også stille tydelige krav i bistandsprosjekter. Det omhandler både vilkårene bistand blir gitt på, hva bistandsmidler går til og selve implementeringen av prosjekt. 

Bistand som egeninteresse og pressmiddel

Hvilke land eller sektorer som får bistand er ikke nødvendigvis der nøden er størst. Derimot ser vi en økende trend i at bistand rettes mot de landene og sektorene hvor donorene har størst egeninteresse. I gjentatte regjeringsplattformer og stortingsmeldinger påpeker Norge at global utvikling, herunder bistandsmidler, skal gagne norske egeninteresser. Det globale Sør anses som en arena hvor rike land og selskap kan ekspandere næringsliv, utvinne naturressurser og selge varer. 

Internasjonalt brukes bistand også til å presse små eller fattigere land. Lovnader om bistandsmidler kan brukes som pressmiddel for at land skal stemme sammen med donorlandene i viktige internasjonale spørsmål, i for eksempel FN eller Verdens handelsorganisasjon. I Norge har det vært stor politisk debatt om bruk av bistand som pressmiddel for å inngå returavtaler for asylsøkere. Et eksempel er hvordan Norge har returnert asylsøkere til Afghanistan til tross for at FN har frarådet dette grunnet grunnet sikkerhetshensyn. Norsk bistand har blitt brukt aktivt som argument for slike avtaler, selv om det er motstridende med menneskers rett til beskyttelse.

Systemet der de med minst har blitt avhengig av utenlandsk økonomisk støtte, gjør det nærmest umulig for mottakerlandene å gå imot donorenes krav. Dette er en form for maktmisbruk der de mektigste aktørene kan ‘kjøpe’ fattige lands politiske støtte, til og med i politiske vedtak som rammer dem selv negativt. Sånn sett kan bistand være en billig penge å betale for å få gjennom handelsavtaler som igjen styrker de rikeste sin posisjon eller for å skaffe seg allierte i geopolitiske spørsmål. 

Vaksinefordeling: Bistand eller egen produksjon?
I midten av februar 2022 hadde 90% av den norske befolkningen over 18 år fått minst to doser med koronavaksine. Kun 12% i lavinntektsland hadde fått sin første dose. Flere land gikk allerede i 2020 sammen om COVAX, et bistandsprogram som skulle sørge for at også fattigere land fikk vaksiner. Dessverre har programmet hatt mange utfordringer. De har hatt problemer med å få kjøpt vaksiner, dosene har kommet i uforutsigbare rykk og napp og selve organiseringa har vært ineffektiv. 

En annen løsning som har ligget på bordet i Verdens handelsorganisasjon er et midlertidig patentunntak på immaterielle rettigheter som opphavsrett og patent på vaksiner og medisiner relatert til pandemien. Allerede er det identifisert over 120 steder i Sør hvor man kunne ha produsert vaksiner og nødvendig utstyr om bare oppskrifter, kunnskap og teknologi ble frigitt. Dette forslaget har verdens rikeste land stemt imot. I stedet får de store legemiddelselskapene fortsette å tjene hele 1000 dollar i sekundet på kunnskap i stor grad utviklet av det offentlige. 

Det finnes altså løsninger hvor lavinntektsland selv kan produsere vaksiner, sikre at befolkningen får nødvendig helsehjelp og ta makta over egen pandemihåndtering. Kombinasjon av å oppheve urettferdige strukturer innen patentrettigheter og direkte bistand i form av vaksiner og nødvendig utstyr vil ha størst virkning. 

Lokal implementering og eierskap

For at et bistandsprosjekt skal bli vellykket er det viktig at det blir godt forankret i lokalbefolkningen. Ethvert lokalsamfunn har videre ulike kontekstuelle forhold, om det gjelder kultur, tradisjoner eller tilgjengelige ressurser. Dette må tas høyde for i hvordan prosjektene utformes og gjennomføres. Det som fungerer i Malawi, fungerer ikke nødvendigvis i Kirgisistan. Det er grasrota og lokale sivilsamfunnsorganisasjoner som vet hvor behovet, og løsningene, er størst. Derfor må disse være involvert for å definere problemene og utvikle løsningene. Midlene bør kanaliseres gjennom sivilsamfunn både for å sikre lokalt eierskap, prosjekter som vil føre til bedre resultater, og for å unngå donorlands egeninteresser. 

Også de lokale maktstrukturene må inkluderes. Dette betyr at de mest marginaliserte og minst innflytelsesrike gruppene aktivt må inkluderes i prosjektene, og at deres mulighet for politisk deltakelse og tilgang på ressurser må styrkes. Urfolk, ungdom, kvinner, religiøse og etniske minoriteter, skeive og andre utsatte grupper må ha like muligheter til å ta makt over egen framtid. Samtidig må donorer og aktører som implementerer bistandsprosjekt unngå å skape eller forsterke ubalanse i maktforhold og kjønnsstereotypier. 

Hvordan kan vi sikre bistand som virker?

Bistand kan være et viktig verktøy for fattigdomsreduksjon, positiv global utvikling, og for å endre maktstrukturene lokalt og globalt. Men lovnader om bistandsmidler eller utenlandske direkte investeringer fra rike til lavinntektsland kan også forsterke maktubalansen. Derfor kan man aldri vurdere global utviklingspolitikk som synonymt med bistand. Det henger tett sammen med handel, verdikjeder og geopolitikk. Spriker politikken i hver sin retning kan vi for eksempel risikere at norsk handelspolitikk undergraver Norges egne bistandsprosjekt. 

Norge er derfor nødt til å ha en samstemt politikk der både nasjonale og internasjonale tiltak drar i samme retning, og hvor menneskerettigheter, gode liv for alle, og miljøet prioriteres over egen politisk og økonomisk maktposisjon globalt. 

Spires krav:

1. Bistand eller annen humanitær støtte skal aldri brukes som pressmiddel for egne næringsinteresser. 

2. Norsk bistand skal respektere lokal kunnskap om ressursforvaltning.
​
3. Land må ha mulighet til å stille krav til utenlandske investorer om teknologioverføring, bruk og opplæring av lokal arbeidskraft og bruk av lokale underleverandører.