Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2021.
Industriell karbonfangst og-lagring (CCS), kan bli et bidrag for å redusere utslipp av klimagasser. I FNs klimapanel (IPCC) sine beregninger for ulike scenarioer for utfall av klimakrisa er storskala industriell CCS tatt med i projeksjonene. Denne teknologien er likevel enda i startfasen, og er avhengig av både teknologiutvikling og store investeringer for at det skal lykkes i stor skala.
I og med at vi har svært få år på å kutte utslipp mener Spire at en for stor optimisme og avhengighet tilknyttet industriell CCS kan få alvorlige konsekvenser dersom det går på bekostning av andre klimatiltak. Det er derfor essensielt at industriell CCS blir brukt til å supplere andre tiltak, ikke å erstatte dem.
NATURLIG OG INDUSTRIELL CCS
Karbonfangst og -lagring, eller CCS (Carbon Capture and Storage), er prosesser hvor CO2 blir hentet fra luften og deretter lagret.
Karbonfangst og -lagring skjer allerede naturlig. Gjennom fotosyntesen blir CO₂ tatt opp fra lufta og lagret i naturen. Planter “puster” inn CO₂, og sammen med vann og sollys omdanner de det til druesukker (C6H12O6) og oksygen (O2). Slik blir CO₂ tatt opp og lagret i for eksempel skog, jord, eller myr.
Industriell CCS innebærer å fange, transportere og lagre CO₂ fra for eksempel kraftproduksjon eller industriprosesser, der hensikten er å begrense utslipp av CO₂ til atmosfæren gjennom å fange og lagre CO₂. Det finnes en rekke metoder for å fange CO₂. Man kan for eksempel fange det både før og etter forbrenning av naturgass og olje, eller skille CO₂ fra andre gasser eller direkte fra lufta. Dagens teknologi og Norges geologi gjør det mest aktuelt å forsøke å lagre CO₂ under havbunnen. Her er CO₂-lagrene relativt trygge etter lagring.
INDUSTRIELL CCS SOM KLIMATILTAK
IPCC har medregnet at vi skal lykkes med storskala industriell CCS i de fleste scenarioene for hvordan vi skal unngå mer enn 1,5 graders oppvarming. Samtidig legger IPCC også vekt på at disse tekniske initiativene til å fange karbon til nå ikke har vært suksessfulle i den skalaen det må til for å nå 1.5 og 2 graders målet. Skal industriell CCS lykkes som klimatiltak, må det altså skje en kraftig utvikling på kort tid. Dette gjør industriell CCS som et klimatiltak ekstremt sårbart.
I Norge regner man med at de planlagte karbonfangstanleggene, en del av den norske Langskip-satsingen, vil kunne fange 1,2 millioner tonn CO2 årlig. På den ene siden kan industriell CCS skape grønne arbeidsplasser, og muligens bidra til teknologiutvikling som kan ha ringvirkninger internasjonalt. Industriell CCS kan også bidra til å fange CO2 fra industri der det nærmest er umulig å oppnå netto null-utslipp på andre måter, som i sement, jern, stål og kjemisk industri.
På den andre siden kan industriell CCS også fungere som en grønn hvilepute. Antagelsen om at ny teknologi og effektivisering vil «redde oss», samtidig som økonomien vår fortsetter å vokse, kan hindre oss i å ta nødvendige grep. Om det ikke lykkes i den skalaen vi har medregnet, kan det gjøre vondt verre. Det kan også fungere som en unnskyldning for å fortsette å lete etter olje og forlenge oljealderen, ettersom CCS på plattformer gir lavere utslipp per fat olje som blir produsert.
Industriell CCS er svært ressurskrevende. Selv om vellykket industriell CCS kan spille en viktig rolle i å bremse klimaendringene, og dermed ha store ringvirkninger for samfunnet ellers, så krever det både mye energi og store mengder metall. En stor øking i slike anlegg vil dermed bidra betydelig til utarming av ikke-fornybare naturressurser.
SPIRE MENER:
Industriell karbonfangst og-lagring (CCS), kan bli et bidrag for å redusere utslipp av klimagasser. I FNs klimapanel (IPCC) sine beregninger for ulike scenarioer for utfall av klimakrisa er storskala industriell CCS tatt med i projeksjonene. Denne teknologien er likevel enda i startfasen, og er avhengig av både teknologiutvikling og store investeringer for at det skal lykkes i stor skala.
I og med at vi har svært få år på å kutte utslipp mener Spire at en for stor optimisme og avhengighet tilknyttet industriell CCS kan få alvorlige konsekvenser dersom det går på bekostning av andre klimatiltak. Det er derfor essensielt at industriell CCS blir brukt til å supplere andre tiltak, ikke å erstatte dem.
NATURLIG OG INDUSTRIELL CCS
Karbonfangst og -lagring, eller CCS (Carbon Capture and Storage), er prosesser hvor CO2 blir hentet fra luften og deretter lagret.
Karbonfangst og -lagring skjer allerede naturlig. Gjennom fotosyntesen blir CO₂ tatt opp fra lufta og lagret i naturen. Planter “puster” inn CO₂, og sammen med vann og sollys omdanner de det til druesukker (C6H12O6) og oksygen (O2). Slik blir CO₂ tatt opp og lagret i for eksempel skog, jord, eller myr.
Industriell CCS innebærer å fange, transportere og lagre CO₂ fra for eksempel kraftproduksjon eller industriprosesser, der hensikten er å begrense utslipp av CO₂ til atmosfæren gjennom å fange og lagre CO₂. Det finnes en rekke metoder for å fange CO₂. Man kan for eksempel fange det både før og etter forbrenning av naturgass og olje, eller skille CO₂ fra andre gasser eller direkte fra lufta. Dagens teknologi og Norges geologi gjør det mest aktuelt å forsøke å lagre CO₂ under havbunnen. Her er CO₂-lagrene relativt trygge etter lagring.
INDUSTRIELL CCS SOM KLIMATILTAK
IPCC har medregnet at vi skal lykkes med storskala industriell CCS i de fleste scenarioene for hvordan vi skal unngå mer enn 1,5 graders oppvarming. Samtidig legger IPCC også vekt på at disse tekniske initiativene til å fange karbon til nå ikke har vært suksessfulle i den skalaen det må til for å nå 1.5 og 2 graders målet. Skal industriell CCS lykkes som klimatiltak, må det altså skje en kraftig utvikling på kort tid. Dette gjør industriell CCS som et klimatiltak ekstremt sårbart.
I Norge regner man med at de planlagte karbonfangstanleggene, en del av den norske Langskip-satsingen, vil kunne fange 1,2 millioner tonn CO2 årlig. På den ene siden kan industriell CCS skape grønne arbeidsplasser, og muligens bidra til teknologiutvikling som kan ha ringvirkninger internasjonalt. Industriell CCS kan også bidra til å fange CO2 fra industri der det nærmest er umulig å oppnå netto null-utslipp på andre måter, som i sement, jern, stål og kjemisk industri.
På den andre siden kan industriell CCS også fungere som en grønn hvilepute. Antagelsen om at ny teknologi og effektivisering vil «redde oss», samtidig som økonomien vår fortsetter å vokse, kan hindre oss i å ta nødvendige grep. Om det ikke lykkes i den skalaen vi har medregnet, kan det gjøre vondt verre. Det kan også fungere som en unnskyldning for å fortsette å lete etter olje og forlenge oljealderen, ettersom CCS på plattformer gir lavere utslipp per fat olje som blir produsert.
Industriell CCS er svært ressurskrevende. Selv om vellykket industriell CCS kan spille en viktig rolle i å bremse klimaendringene, og dermed ha store ringvirkninger for samfunnet ellers, så krever det både mye energi og store mengder metall. En stor øking i slike anlegg vil dermed bidra betydelig til utarming av ikke-fornybare naturressurser.
SPIRE MENER:
- Det er en for stor optimisme og avhengighet knyttet til industriell CCS. Dette kan få alvorlige konsekvenser dersom det går på bekostning av andre klimatiltak, og kan bli en grønn hvilepute som hindrer oss fra å kutte utslipp der det trengs mest.
- Satsing på industriell CCS bør først og fremst sentrere seg rundt sektorer der det ikke finnes gode alternativer for klimanøytralitet, som i metallindustri og avfallshåndtering.
- Dagens satsing på industriell CCS er svært uproporsjonal sammenlignet med satsingen på naturlig CCS.
- Naturlig karbonfangst og -lagring er allerede tilgjengelig, sikker, og på naturens premisser. Det bidrar også til matsikkerhet, og klimatilpasning. Norge må derfor styrke og forbedre tiltak for naturlig karbonfangst og-lagring, for eksempel i skog, myr og jord.
