Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2020.
KARBONAVGIFT
Det mest sentrale elementet i arbeidet med å begrense den globale oppvarmingen av kloden er reduksjon av klimagassutslipp. Akkumuleringen av karbondioksid, sammen med andre klimagasser som blant annet NoX og metan, fungerer som en primus motor i oppvarmingen. Til tross for å ha besittet kunnskap om disse forholdene i mange tiår har utslippene både nasjonalt og globalt økt i takt med at verden har blitt varmere. Norske klimagassutslipp var i 2018 på 52 millioner tonn CO2-ekvivalenter, som tilsvarer en økning på 1.1% fra 1990. Dette til tross for de mange klimapolitiske tiltakene som er satt ut i live de siste 30 årene. Til sammenligning reduserte Sverige sine utslipp med 25.5% og EU sine utslipp med 23.2% i den samme tidsperioden. En kraftig samlet reduksjon av klimagassutslipp er derfor en nødvendighet for å nå klimamålene Norge har satt seg, hvor man har mål for 2030 og 2050 på henholdsvis 50% og 80-95% reduksjon fra referanseåret 1990.
Sammen med utslippskvoter, som en del av EUs kvotemarked, er klimagassavgifter myndighetenes viktigste virkemiddel, i følge regjeringen selv. Allerede i 1991 innførte Norge en karbonavgift som et av de første landene i verden, og avgiftssatsen er siden trappet opp.
Over 80 prosent av klimagassutslippene i Norge er dekket av kvoteplikt og/eller CO2-avgift. Av de ikke-kvotepliktige utslippene omfattes om lag 70 prosent av CO2-avgift (per 2017). Til tross for dette har Norges klimagassutslipp altså økt fra referanseåret 1990, som taler for behovet for en økning i avgiftene.
En karbonavgift med en avgiftssats i tråd utslippsmålene Norge har satt seg, vil være det beste virkemiddelet for å redusere klimagassutslipp. Som et politisk virkemiddel har man sett at en slik avgift har en bred støtte i det politiske spekteret, som gjør gjennomførbarheten er større enn aktuelle alternativer, som f.eks. direkte forbud av utslipp. En grunn til at en slik avgift har bred støtte er bla. at karbonavgift er det mest kostnadseffektive virkemiddelet, ved at økonomiske aktører får et insentiv til omstilling og reduksjon, på samme tid som en avgift gir handlingsrom og frihet til at omstillingen skjer på aktørers egne premisser.
En karbonavgift vil både gjøre forurensende aktiviteter dyrere og dermed mindre lønnsomt, parallelt med at klimavennlige løsninger blir relativt sett billigere og dermed mer lønnsomt.
SPIRE MENER AT:
I dag er avgiftssatsen på karbonavgiften for lav til at reduksjon av klimagasser og den grønne omstillingen av samfunnet skjer i raskt nok tempo. Per 01.01.2018 tilsvarer den generelle satsen 500 kroner per tonn CO2-ekvivalenter. I forslag til statsbudsjett for 2020 vil regjeringen trappe opp den generelle karbonavgiften med fem prosent årlig. Dette gir en generell karbonavgift på 869 kr per tonn i 2030. Dette er imidlertid ikke nok for å redusere klimagassutslipp til ønsket nivå. I følge Klimakur 2030 vil man etter all sannsynlighet måtte heve avgiftssatsen betydelig fra dagens sats, for å oppnå utslippsreduksjon i tråd med de nasjonale målene.
KARBONTOLL
Samtidig som skattesatsene heves på karbonavgiften, øker nødvendigheten av å innføre en karbontoll, ettersom Norge er en del av en sterkt integrert verdensøkonomi. Når man ilegger høye avgiftssatser på klimagassutslipp risikerer man karbonlekkasje, ved at bedrifter og andre aktører som bidrar til utslipp flytter virksomhet til områder med lavere eller ingen avgift på utslipp. Man får dermed vridningseffekter i den globale handelen, som en følge av ulikhet i avgifter. En toll på importerte varer, som i utgangspunktet er billigere som en følge av produksjonen er fritatt en karbonavgift, vil dermed kunne veie opp for den nedsatte konkurransekraften som oppstår av karbonavgiften, og de samfunnsøkonomiske kostnadene som følger. Dette krever igjen at man har en detaljert spesifisering av karboninnhold i import.
KARBONAVGIFT TIL FORDELING
De sosiale konsekvensene og fordelingseffektene av en karbonavgift har betydning, både av hensyn til rettferdighet og sosial ulikhet, men også for den politiske gjennomførbarheten. For å imøtekomme eventuelle uønskede effekter av avgiften vil en øremerking av inntekten kunne brukes til å tilbakebetale en flat KAF til bedrifter og husholdninger. Dette vil være i tråd med 'forurenser skal betale'-prinsippet, hvor aktører som står for store utslipp vil netto betale, mens aktører med små utslipp kan netto tjene på avgiften. Dette vil igjen fungere som et insentiv til å redusere individuelle utslipp.
SPIRE KREVER AT:
KARBONAVGIFT
Det mest sentrale elementet i arbeidet med å begrense den globale oppvarmingen av kloden er reduksjon av klimagassutslipp. Akkumuleringen av karbondioksid, sammen med andre klimagasser som blant annet NoX og metan, fungerer som en primus motor i oppvarmingen. Til tross for å ha besittet kunnskap om disse forholdene i mange tiår har utslippene både nasjonalt og globalt økt i takt med at verden har blitt varmere. Norske klimagassutslipp var i 2018 på 52 millioner tonn CO2-ekvivalenter, som tilsvarer en økning på 1.1% fra 1990. Dette til tross for de mange klimapolitiske tiltakene som er satt ut i live de siste 30 årene. Til sammenligning reduserte Sverige sine utslipp med 25.5% og EU sine utslipp med 23.2% i den samme tidsperioden. En kraftig samlet reduksjon av klimagassutslipp er derfor en nødvendighet for å nå klimamålene Norge har satt seg, hvor man har mål for 2030 og 2050 på henholdsvis 50% og 80-95% reduksjon fra referanseåret 1990.
Sammen med utslippskvoter, som en del av EUs kvotemarked, er klimagassavgifter myndighetenes viktigste virkemiddel, i følge regjeringen selv. Allerede i 1991 innførte Norge en karbonavgift som et av de første landene i verden, og avgiftssatsen er siden trappet opp.
Over 80 prosent av klimagassutslippene i Norge er dekket av kvoteplikt og/eller CO2-avgift. Av de ikke-kvotepliktige utslippene omfattes om lag 70 prosent av CO2-avgift (per 2017). Til tross for dette har Norges klimagassutslipp altså økt fra referanseåret 1990, som taler for behovet for en økning i avgiftene.
En karbonavgift med en avgiftssats i tråd utslippsmålene Norge har satt seg, vil være det beste virkemiddelet for å redusere klimagassutslipp. Som et politisk virkemiddel har man sett at en slik avgift har en bred støtte i det politiske spekteret, som gjør gjennomførbarheten er større enn aktuelle alternativer, som f.eks. direkte forbud av utslipp. En grunn til at en slik avgift har bred støtte er bla. at karbonavgift er det mest kostnadseffektive virkemiddelet, ved at økonomiske aktører får et insentiv til omstilling og reduksjon, på samme tid som en avgift gir handlingsrom og frihet til at omstillingen skjer på aktørers egne premisser.
En karbonavgift vil både gjøre forurensende aktiviteter dyrere og dermed mindre lønnsomt, parallelt med at klimavennlige løsninger blir relativt sett billigere og dermed mer lønnsomt.
SPIRE MENER AT:
I dag er avgiftssatsen på karbonavgiften for lav til at reduksjon av klimagasser og den grønne omstillingen av samfunnet skjer i raskt nok tempo. Per 01.01.2018 tilsvarer den generelle satsen 500 kroner per tonn CO2-ekvivalenter. I forslag til statsbudsjett for 2020 vil regjeringen trappe opp den generelle karbonavgiften med fem prosent årlig. Dette gir en generell karbonavgift på 869 kr per tonn i 2030. Dette er imidlertid ikke nok for å redusere klimagassutslipp til ønsket nivå. I følge Klimakur 2030 vil man etter all sannsynlighet måtte heve avgiftssatsen betydelig fra dagens sats, for å oppnå utslippsreduksjon i tråd med de nasjonale målene.
KARBONTOLL
Samtidig som skattesatsene heves på karbonavgiften, øker nødvendigheten av å innføre en karbontoll, ettersom Norge er en del av en sterkt integrert verdensøkonomi. Når man ilegger høye avgiftssatser på klimagassutslipp risikerer man karbonlekkasje, ved at bedrifter og andre aktører som bidrar til utslipp flytter virksomhet til områder med lavere eller ingen avgift på utslipp. Man får dermed vridningseffekter i den globale handelen, som en følge av ulikhet i avgifter. En toll på importerte varer, som i utgangspunktet er billigere som en følge av produksjonen er fritatt en karbonavgift, vil dermed kunne veie opp for den nedsatte konkurransekraften som oppstår av karbonavgiften, og de samfunnsøkonomiske kostnadene som følger. Dette krever igjen at man har en detaljert spesifisering av karboninnhold i import.
KARBONAVGIFT TIL FORDELING
De sosiale konsekvensene og fordelingseffektene av en karbonavgift har betydning, både av hensyn til rettferdighet og sosial ulikhet, men også for den politiske gjennomførbarheten. For å imøtekomme eventuelle uønskede effekter av avgiften vil en øremerking av inntekten kunne brukes til å tilbakebetale en flat KAF til bedrifter og husholdninger. Dette vil være i tråd med 'forurenser skal betale'-prinsippet, hvor aktører som står for store utslipp vil netto betale, mens aktører med små utslipp kan netto tjene på avgiften. Dette vil igjen fungere som et insentiv til å redusere individuelle utslipp.
SPIRE KREVER AT:
- Norge hever skattesatsen på karbonavgiften i tråd med anbefalingene i Klimakur 2030 og utslippsmålene for 2030 og 2050.
- Norge innfører en karbontoll på importerte varer, hvor tollsatsen reflekterer skattesatsen på karbonavgiften.
- Norge innfører en flat karbonavgift til fordeling (KAF) til husholdninger og bedrifter, som finansieres av skatteinntektene fra CO2-avgiften.