Norge har både verdens største lakseoppdrettsnæring og verdens største bestand av villaks. Oppdrettsnæringen er viktig for norsk økonomi, men bidrar også med en rekke problemer.

1) Oppdrettsnæringen importerer omkring 75% av fôrråvarene. Mye av dette er soya, som legger beslag på store jordbruksarealer i Brasil (se Spires rapport Soyalandet for mer informasjon om norsk soyaimport).
2) Dyretettheten i merdene har skapt store problemer med lakselus. Overføring av lus fra oppdrettsfisk til både villaks og ørret er stor.
3) Oppdrettslaks har blitt fremavlet blant annet for å være rasktvoksende, og er nå ganske ulik sin ville slektning. Laks som rømmer fra merdene krysser seg med villaks og endrer genetikken til den ville laksen, som ikke lenger blir like tilpasset “sine” elver.
4) Oppdrettslaksen er avlet med god økonomi som mål og ikke god dyrevelferd. Deformerte skjelett er ikke uvanlig hos oppdrettslaks, og kan være både smertefullt og gi dårlig helse for laksen. Tettheten i merdene kan også føre til stress og aggressivitet. 5) Oppdrettsnæringen bidrar til halvparten av norske utslipp av kobber. Dette skyldes bruk av kobber i impregneringen av merdene for å forhindre overvekst av alger og andre organismer.
6) Lakseoppdrett bidrar til å spre alvorlige sykdommer til villaks og ørret slik som ISAV (Infectious Salmon Anemia Virus).
7) Videre kan avfallet fra lakseoppdrett føre til hypereutrofiering og uegnede forhold for andre marine arter rundt oppdrettsanleggene.
Noen fremskritt har blitt gjort. Lakselus behandles nå med leppefisk til noen grad, heller enn kjemikalier. Kobberutslippene har gått ned ved at man har tatt i bruk ny teknologi, blant annet ved å bruke doble nett som man kan veksle mellom, og som da gjør impregnering unødvendig. Problemene med rømming og lakselus som utvikler resistens mot medisiner er imidlertid vedvarende. Norsk oppdrettsnæring må bli mer bærekraftig. For å oppnå dette må den i større grad basere seg på norske ressurser, heller enn soya fra Brasil. Veksten i næringa må begrenses for å sikre en bedre ressursforvaltning og mindre press på norske elver og vassdrag. Medisineringen av oppdrettsfisken må reduseres betraktelig av hensyn til dyrevelferd, menneskehelse og de lokale økosystemene. Man bør i større grad satse på å erstatte oppdrettsfiske med lokalt fiske, som er uavhengig av innsatsfaktorer som medisinering, kraftfôr og antibiotikalignende stoffer.

Spire krever at:

• Norsk oppdrettsnæring i større grad baseres på norske ressurser. Import av soya og andre råvarer til fôr må reduseres kraftig.
• Medisinering av oppdrettsfisk må reduseres av hensyn til dyrevelferd og problemer med resistens.
• Norsk oppdrettsnæring ikke kan vokse før eksisterende problemer med rømming, spredning av parasitter og sykdom, dårlig dyrevelferd og lokal forurensning løses.