Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2020.
Primærnæring og industri fungerer forskjellig. Hvis du skal utvide produksjonen i en primærnæring, må du på et eller annet tidspunkt utvide inn i et område der du enten får mindre igjen for mer arbeid eller du utarmer ressursene dine. Du må drive jordbruk i brattere terreng, tynnere jord eller lengre vekk fra en vannkilde. Du må fiske mer enn fiskebestanden tåler eller fiske på en mindre produktiv bestand. Uansett får du til slutt avtagende avkastning. Industri på den andre siden har mulighet til å ekspandere. De kan utvide fabrikklokalet, forlenge samlebåndet, og få mer igjen for mindre arbeid jo større de blir, så lenge de har tilgang på råvarer. Med andre ord, industri kan dra nytte av stordriftsfordeler.
Denne forskjellen og dette samspillet mellom industri og primærnæring er hva kolonimaktene utnyttet. Koloniene hadde primærnæring. De dyrket bomull og sukker og gravde etter mineraler. Dette ble eksportert til kolonimakten som hadde industri på råvarene fra koloniene. Dette fortsetter i dag da utviklingsland blir lokket med markedsadgang for sine råvarer gjennom handelsavtaler mens de ikke tillates å beskytte egen industri gjennom tollsatser.
I Norge og mange andre land dannet man samvirkebedrifter. I landbrukssamvirkene i Norge er bøndene selv eiere av samvirkebedriften, dermed får de avkastning på inntektene fra foredlingsindustrien som de forsyner med råvarer. Et godt samvirke utjevner forskjeller mellom bønder og industriarbeidere og skaper lokale arbeidsplasser og levende bygder. Men sånn er ikke alle samvirker.
De tre store matvarekjedene i Norge ble for store og mektige ved forhandlingsbordet. Derfor slo flere samvirker seg sammen for å ha styrke i forhandlinger. Det legges ned produksjonslokaler i bygdene for å rasjonalisere og sentralisere produksjonen slik at de kan fortsette å tjene penger for eierne sine. Dette gjør at det forsvinner arbeidsplasser fra bygdene og flere må flytte til byene. Varer blir transportert lengre distanser og det blir mer utslipp.
SPIRE KREVER AT:
Primærnæring og industri fungerer forskjellig. Hvis du skal utvide produksjonen i en primærnæring, må du på et eller annet tidspunkt utvide inn i et område der du enten får mindre igjen for mer arbeid eller du utarmer ressursene dine. Du må drive jordbruk i brattere terreng, tynnere jord eller lengre vekk fra en vannkilde. Du må fiske mer enn fiskebestanden tåler eller fiske på en mindre produktiv bestand. Uansett får du til slutt avtagende avkastning. Industri på den andre siden har mulighet til å ekspandere. De kan utvide fabrikklokalet, forlenge samlebåndet, og få mer igjen for mindre arbeid jo større de blir, så lenge de har tilgang på råvarer. Med andre ord, industri kan dra nytte av stordriftsfordeler.
Denne forskjellen og dette samspillet mellom industri og primærnæring er hva kolonimaktene utnyttet. Koloniene hadde primærnæring. De dyrket bomull og sukker og gravde etter mineraler. Dette ble eksportert til kolonimakten som hadde industri på råvarene fra koloniene. Dette fortsetter i dag da utviklingsland blir lokket med markedsadgang for sine råvarer gjennom handelsavtaler mens de ikke tillates å beskytte egen industri gjennom tollsatser.
I Norge og mange andre land dannet man samvirkebedrifter. I landbrukssamvirkene i Norge er bøndene selv eiere av samvirkebedriften, dermed får de avkastning på inntektene fra foredlingsindustrien som de forsyner med råvarer. Et godt samvirke utjevner forskjeller mellom bønder og industriarbeidere og skaper lokale arbeidsplasser og levende bygder. Men sånn er ikke alle samvirker.
De tre store matvarekjedene i Norge ble for store og mektige ved forhandlingsbordet. Derfor slo flere samvirker seg sammen for å ha styrke i forhandlinger. Det legges ned produksjonslokaler i bygdene for å rasjonalisere og sentralisere produksjonen slik at de kan fortsette å tjene penger for eierne sine. Dette gjør at det forsvinner arbeidsplasser fra bygdene og flere må flytte til byene. Varer blir transportert lengre distanser og det blir mer utslipp.
SPIRE KREVER AT:
- Norge i størst mulig grad kun importerer ferdig foredlede varer.
- Norge produserer det vi kan av våre egne råvarer.
- Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop brytes opp.
- Norsk fisk føres i land og foredles lokalt.
- Norske bønder oppretter nye lokale samvirker.
