Både landbruket og oppdrettsnæringen har gjort seg avhengig av importert soya fra Brasil for å holde hjulene i gang. Den lille bønnen byr imidlertid på store utfordringer, både lokalt og internasjonalt. Spire vil fremme bærekraftige alternativer til soya og vise at det går an å produsere norsk mat på andre premisser.

Denne resolusjonen tar for seg de strukturelle årsakene til at Norge årlig importerer 700 000 tonn soya fra Brasil for å fôre husdyra og oppdrettsfisken. Spire mener at mye av problemet ligger i effektiviseringskravene til jordbruket, der kyllingen skal fôres opp til å bli slakteklar på 28 dager og kuene i gjennomsnitt skal produsere 7500 liter melk i året. Dette er en effektivisering som krever veldig mye protein – og dermed veldig mye soya.

SPIRE ER KRITISK TIL NORSK SOYAAVHENGIGHET FORDI DET BIDRAR TIL FØLGENDE:

• Regnskog og savanne ødelegges: Norge bidrar til at viktige økosystemer i Brasil fortrenges gjennom økt etterspørsel etter soya. Soyaindustrien er avhengig av å rydde stadig nye områder for å gi plass til nye plantasjer. Lokale bønder blir til gjengjeld presset ut i marginale områder og titusener av dyre- og plantearter står i fare for å forsvinne.
• Landran i Brasil: Den norske matproduksjonen beslaglegger store landområder i Brasil - tilsvarende arealet av Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Kristiansand, Fredrikstad og Drammen til sammen. Brasils ekspanderende landbruk kommer i konflikt med lokalbefolkningen som blir drevet vekk fra jorda, og ekspansjonen av soyaplantasjer har fordrevet millioner av mennesker siden 1970-tallet. Jorda i Brasil er skjevt fordelt. Landran svekker småbønders matsikkerhet og fattigdommen blant allerede marginaliserte grupper øker. Spire mener det er usolidarisk å basere norsk matproduksjon på en slik industri.

• Norsk matsikkerhet svekkes: Mens store arealer i Brasil brukes til å dyrke proteinet norske dyr og oppdrettsfisk fôres med for å gi oss billig mat, gror det norske kulturlandskapet igjen. Avhengigheten av soya gjør oss sårbare og truer matsikkerheten vår. Norsk matproduksjon ville kommet i en stor krise dersom det blir problemer med forsyningene av soya fra Brasil. Norske politikere hevder at vi stadig blir mer selvforsynte med meieri- og kjøttprodukter, men dersom man tar i betraktning bruken av kraftfôr i produksjonen framstår selvforsyningsevnen vår ganske annerledes.
• Soya har ugunstige helseeffekter: Det finnes også gode helsemessige grunner til å redusere bruken av soya. Soyaolje i kraft- og fiskefôr har betydelig høyere andeler omega 6- enn omega 3-fettsyrer. Dette er ernæringsmessig dårlig, fordi det gir en ugunstig sammensetning av fettsyrene i vår egen kropp.

SOYAAVHENGIGHETEN – ET SYMPTOM
Soyaavhengigheten er ikke det virkelige problemet i norsk landbruk. Avhengigheten er et symptom på effektiviseringspresset som har preget utviklingen i landbruket i flere tiår, som et resultat av forventningen om at landbruket skal levere stadig mer mat ved hjelp av stadig færre bønder og dyr. Denne utviklingen er langt fra bærekraftig og medfører uunngåelig behov for billige kraftfôrråvarer for å holde prisene nede.

FORTVIL IKKE - DET FINNES LØSNINGER!
Soya er ikke den eneste mulige proteinkilden. I framtiden kan proteinrike alger og tang fra norsk havbruk brukes i husdyrfôr og økt bruk av norskprodusert raps og erter kan også bidra til å erstatte soya. Ikke minst kan man utnytte allerede eksisterende ressurser, kornproduksjonen kan for eksempel økes. Norske husdyr står innendørs og tygger kraftfôr i stedet for å beite ute, men forskning viser at uttaket av fôrressurser i norsk utmarksbeite kan fordobles. Mange norske bønder er skeptiske til den omfattende soyabruken, men bruker soyakraftfôr fordi det er billigst. Mange norske bønder ønsker å erstatte soyaen i kraftfôret, men da må det være økonomisk lønnsomt. Mulighetene finnes, men det krever en klar omlegging av den rådende landbrukspolitikk, økte bevilgninger til forskning og en sterk bevissthet blant forbrukere om at norsk mat i dag ikke er for dyr, men for billig.

SPIRE KREVER AT:


1. Det må stimuleres til økt kornproduksjon og mindre soyaimport, samtidig som bøndenes inntekt ivaretas. 
Tiltak:

• Målprisen på korn må økes nok til at også soyaprisen økes betydelig uten en tilsvarende økning av prisnedskrivning på korn.
• Økonomien i husdyrholdet må kompenseres, i tråd med formålet om økt produksjon på norske ressurser

For at det skal lønne seg å bruke norske ressurser i stedet for soya, må soya bli dyrere. I Norge er tollsystemet utformet slik at prisen på soya og korn henger sammen, og en måte å få opp soyaprisen er dermed å øke målprisen på korn. En heldig bieffekt av dette er at inntektene til kornbøndene går opp, og det blir mer lukrativt å være bonde i Norge.


2. Norske grovfôr- og beiteressurser må lønne seg, og at de må utnyttes bedre. 
Tiltak:

• Beitetilskuddene må økes
• Arealtilskuddet for grovfôrproduksjon må økes i områder der det ikke produseres korn

Dette kan løses ved å øke beitetilskuddet og arealtilskuddet for grovfôrproduksjon, slik at det blir mer attraktivt å benytte de norske ressursene heller enn kraftfôr.


3. Forbrukere må oppmuntres til å kjøpe mat laget på norske ressurser.
Tiltak:

• Det bør tillegges et nytt kriterium innenfor ”Nyt Norge” om en minimumsandel av norske fôrråvarer.
• Det må gjennomføres informasjonskampanjer for å bevisstgjøre forbrukeren på hva merket innebærer
• Finansieringen av en forbedret ”Nyt Norge”-ordning må videreføres og styrkes

Forbrukere har mye makt til å få til endringer, noe palmeoljekampanjen var et godt eksempel på, men vi har ikke alltid nok informasjon til å kunne ta de gode valgene. Spire ønsker at man i større grad skal ha informasjon om hvor varene kommer fra – noe som også inkluderer fôrråvarene. Vi ser for oss at man kan legger til flere krav til eksisterende merkeordninger, sånn som ”Nyt Norge”-merket.


4. Staten må stimulere til økt forskning og nasjonal næringsutvikling for fôrproduksjon. 
Tiltak:

• Stortinget må vedta en handlingsplan med langsiktige mål for norsk fôrproduksjon
• Det må øremerkes midler til forskning og utvikling av norske fôrressurser
• Det må opprettes et satsingsområde for investeringsstøtte for norske bedrifter som vil bygge opp nasjonal fôrproduksjon

Når bygdesamfunn fraflyttes mister man mye kunnskap som er lokalt forankret, og jordbruk handler om kunnskap om jorda og om matproduksjon. Slik kunnskap forankres i steder og overføres mellom generasjonene – men ikke dersom vi gjør matproduksjonen til en industri som kun handler om storskala økonomi og kostnadsanalyser. Vi må ivareta den kunnskapen vi allerede har, og vi må investere i ny kunnskap gjennom bevilgninger til forskning på fôralternativer og nye løsninger. Det trengs også investeringsstøtte til norske bedrifter som vil bygge opp nasjonal fôrproduksjon. Det skal lønne seg å tenke innovativt og nytt innen matbransjen, og innovasjon skal ikke kun handle om å pakke maten inn i en ny forpakning, men om å finne gode løsninger på gårdsnivå som fungerer for bonden, dyra, jorda og forbrukeren. Løsninger som ivaretar de ressursene vi har og de menneskene som produserer maten vår.


5. Matvareprisene må reflektere de reelle produksjonskostnadene
Tiltak:

• Det må vedtas en lov om god handelsskikk etter anbefalinger fra NOU 2011:4 “Mat, makt og avmakt”
• Reguleringer som begrenser dagligvarekjedene sin mulighet for prissubsidiering av matvarer må inkluderes i loven om god handelsskikk
• Myndighetene må bruke handlingsrommet i dagens tollvern for å opprettholde norsk konkurransedyktighet.

Det er problematisk at de store matvarekjedene går med store overskudd mens bøndene møter stadig hardere krav fra myndigheter og forbrukere. Et økonomisk system er ikke bærekraftig dersom markedsprisene ikke reflekterer produksjonskostnadene. Prisene som settes av matvarekjedene må reflektere at vi verdsetter norske varer. Gjennom prissubsidiering fra matvarekjedene, som resulterer i kunstig prissetting, skapes et feilaktig bilde av lave priser hos forbrukeren. Norske matvarer kan ikke bli prissubsidiert i en slik grad at det presser forbrukernes betalingsvilje ned. Jordbrukssubsidiene som kommer fra fellesskapets midler bør komme bønder og forbrukere til gode i stedet for å subsidiere matvarekjedenes overskudd.

​