I vårt arbeid med politisk påvirkning og Nord/Sør-informasjonsarbeid har vi bruk for en grafisk designer. Kanskje du er den som kan redde oss fra Comic Sans og Paint?

I og med at Spire er en ideell organisasjon, er ikke stillingen som grafisk designer lønnet. Du vil imidlertid få en god attest for arbeidet som bevis på ditt kontraktfestede engasjement. I tillegg blir du jo en del av Spire og vårt viktige arbeid for en bedre verden! Vi anser oss som en trivelig og arbeidssom, og ikke minst jovial, gjeng av engasjerte personer mellom 18 og 30 år.

Arbeidet som grafisk designer går ut på å utforme ca. to brosjyrer og én rapport i halvåret. Neste år feirer Spire 10 år og da er det rom for festlig kreativitet! Vi er opptatt av hvordan organisasjonen framstår, og design er dermed en viktig oppgave. Vi har en fast fargekode, og noen elementer vi er glade i, men du står allikevel nokså fritt i ditt kunstneriske uttrykk.

Vi håper dette virker interessant! Om det gjør det, så ikke tvil på å ta kontakt med Oda, på e-post odakssund@gmail.com eller telefon 95 24 38 57 -  innen 12. oktober - for mer informasjon om stillingen og en hyggelig prat.

Vi ser frem til å høre fra deg!

Onsdag 12. september arrangerte Nyt Afrika-kampanjen seminaret “Kan Afrika bli verdens matfat?” på Litteraturhuset. Vi mener spørsmålet ikke er om Afrika kan, men om det bør.

Hovedformålet med kampanjen er å rette søkelys mot hvordan økt handel med Afrika kan føre til økonomisk utvikling, og at rike land bør støtte Afrikas utvikling gjennom å øke importen av afrikanske matvarer. Selve hensikten med kampanjen er prisverdig og bra, men Spire mener mange argumentene Nyt Afrika presenterer er for unyanserte og mangler maktanalyse.

Historisk lærdom
Selv om Afrika har drevet med eksportrettet jordbruk i flere tiår, etter sterk oppfordring fra internasjonale institusjoner, har de likevel ikke opplevd en stor økonomisk utvikling eller økt matsikkerhet. Faktisk er inntektsforskjellen mellom Afrika og de rikeste landene i verden over 30 ganger større nå enn den var på 70-tallet. Historien har vist at det ikke nødvendigvis er et likhetstegn mellom økt handel og utvikling, og at teoriene om Trickle-down og det komparative fortrinn ikke holder vann. Råvareproduksjon gir dårligere avkastning enn proseserte varer. Vi må spørre oss selv hva slags handel som trengs for å sikre en økonomisk og rettferdig utvikling i fattige land

Folk eller elite?
Et av de sterkeste argumentene Nyt Afrika trekker fram er at afrikanske statsledere selv ber om økt handel med rike land. Den internasjonale bondebevegelsen Via Campesina er, med rette, kritiske til eksportrettet jordbruk. Ikke fordi det nødvendigvis er feil å eksportere, men fordi det finnes få eksempler på at eksportrettet jordbruk gagner småbønder. Derimot finnes det utallige eksempler på eksportrettet jordbruk som ødelegger for småbønder. Et av dem er Brasils jordbruk, som lar storbønder tjene seg rike på eksportproduksjon mens småbønder ikke en gang har tilgang til land.

Landran
Et annet er scenarioet som utspiller seg i Afrika i dag, nemlig landran. Investorer står i kø for å utbytte afrikansk jordbruksland, og de gjør det ikke for at fattige på landsbygda skal få et bedre liv. Bønder mister tilgang til sin egen jord. I beste fall ender de opp med å jobbe som lavtlønnede arbeidere på store plantasjer. Selv om det er i statsledernes interesse å øke landinvesteringer, er det ikke nødvendigvis i bøndenes interesse, og det er foreløpig ingen grunn til å tro at det vil føre til økt matsikkerhet eller økonomisk utvikling.

De regjeringene som ønsker eksport er de samme som driver et race to the bottom der de byr hverandre ned med skatteferier og eksporttollfritak, lar være å stille krav om hjemfallsrett eller lokal foredling og bruker makta si til å gi investorer den jorda de vil ha. De som før arbeidet som bønder blir i beste fall dårlig betalte dagsarbeidere. Om det er en bedre eller dårligere situasjon enn selvforsyningsjordbruk finnes det ikke noe entydig svar på. At dette er et dårlig forsøk på å skape utvikling er det derimot ingen tvil om.

Vi mener vi bør spørre oss om disse statslederne snakker på vegne av folkeflertallet eller økonomiske eliter, og om det er Nyt Afrikas rolle å snakke elitenes sak.

Er det virkelig ikke noe alternativ?
I motsetning til eksportjordbruket som gir de fleste som har lest historie en dårlig smak av sprøytemidler i munnen, finnes det andre løsninger. Nyt Afrika-kampanjen nevner derimot ingen ting om de gode mulighetene for utvikling som ligger i å bygge opp lokale og regionale markeder.

Å danne kooperativer som gir bøndene trygghet i at varene blir kjøpt opp, og som gir bedre mulighet til å nå markeder har fungert godt for mange. Norge er et godt eksempel på dette, og det samme er stjerneeksemplene til Nyt Afrika-kampanjen, nemlig kjøttprodusentene i Namibia og Botswana. Selges varer på et nasjonalt marked må varene foredles i landet. Det skaper en større matindustri som vil si flere arbeidsplasser. Det må også utvilsomt være bedre for miljøet å frakte mat til nabobyen eller nabolandet, framfor tusenvis av kilometere til Norge. Vi mener derfor det finnes andre måter å bygge opp markeder og markedstilgang enn en ensidig satsing på eksport fra Afrika til Norge.

Skal vi ikke handle i det hele tatt?
Jo selvfølgelig skal vi det, men vi skal handle målretta. Vi må finne måter å sikre at produktene vi importerer faktisk kommer fra småskalabønder, og at størst mulig grad av bearbeidingen skjer i lokalsamfunnet. Målet må være at verdiene av produktene tilfaller bøndenes lokalsamfunn istedenfor store selskaper eller fordyrende mellomledd. Gjør vi ikke det er vi med på å bygge opp under en maktstruktur som vil gagne norske, indiske eller saudi-arabiske investorer eller store agroselskaper.

Norsk matproduksjon har utvilsomt forbedringspotensialer, men vår interne jordbrukspolitikk har ikke noe å gjøre med hvor vi importerer det vi ikke kan produsere selv fra. Vi må bruke det handlingsrommet vi allerede har til å importere fra sosialt og miljømessig bærekraftige produsenter i Sør. Det betyr også at vi må velge ikke å gi preferanse til eksportsubsidiert EU-produksjon gjennom EØS.

Spire er selvfølgelig mot eksportsubsidier, vi er også helt enige med Nyt Afrika i at Norge må trekke liberaliseringskrav mot fattige land slik at de kan utforme sin egen politikk og få bestemme sitt eget handlingsrom innenfor produksjon og handel med mat. Begrepet for dette kalles matsuverenitet, og Spire arbeider for at alle land skal kunne ha matsuverenitet og makt til å utføre den politikken de mener er best for å oppnå nasjonal matsikkerhet på en miljømessig bærekraftig måte. Her håper vi å kunne utøve press på den norske regjering i tiden som kommer, gjerne i samarbeid med organisasjonene bak Nyt Afrika-kampanjen.


Harald Sakarias B. Hansen, leder i Spire
Mari Gjengedal, koordinator for matutvalget i Spire


En forkortet versjon av kronikken ble publisert i Klassekampen 12. september.

Fisk er også mat. Tirsdag 4. september uttrykte lederen i Dagens Næringsliv bekymring for at fisk og landbruksprodukter forskjellsbehandles i internasjonal handel. Vi deler bekymringen, men mener det ikke er landbruket som må liberaliseres for den internasjonale solidaritetens skyld. Norge må radikalt endre måten å tenke matpolitikk på, inkludert norsk fiskeripolitikk.

Rundt årsskiftet kommer regjeringen med Sjømatmeldingen, strategien som skal heve Norge fra å være verdens nest største eksportør av sjømat til verdens fremste sjømatnasjon. Sjømatpolitikken berører både fiskeripolitiske og handelspolitiske spørsmål, det er derfor på høy tid å debattere hva Norges ambisjoner betyr for verdens hav og fiskere. Mandag 10. september lanserer Spire rapporten “Norway’s pursuit of trade and happiness” som omhandler om Norges aggressive handelsinteresser på fiskefeltet.

Norske eksportinteresser frontes gjennom EFTA ved inngåelse av bilaterale frihandelsavtaler med land i det globale sør. Frihandelsavtaler styrker kanskje norsk eksportnæring, men kan ha omfattende negative konsekvenser for millioner av mennesker som har fisk som sitt eneste livsgrunnlag. Vi er bekymret for at norske fiskeriinteresser begrenser staters suverenitet til å drive aktiv næringspolitikk, ikke bare på fisk, men også på andre industrielle produkter. Fisk må likevel sees på som i en særstilling, fordi det handler om matproduksjon basert på en skjør økologisk balanse. Organisasjoner av kystfiskere verden over er kritiske til det økende presset statene legger på marginaliserte samfunnsgrupper og økologiske ressurser ved økt handel. Kystfiskere frykter konkurranse fra billig importert fisk, og ser med bekymring på belastningen som legges på allerede truede bestander for å oppfylle eksportavtaler. Vi snakker om livsgrunnlaget til flere hundre millioner av verdens fattigste mennesker.

Handel er ikke et mål i seg selv, men kan være en metode for å oppnå større matsikkerhet. For at handel med mat skal føre til høyere matsikkerhet må den økte inntekten fra eksport komme de fattigste til gode. En kan ikke basere seg på naiv goodwill gjennom trickle-down-effekt og satse på at en økt samlet økonomisk nytte automatisk vil komme alle til gode. Matsuverenitet, retten til å utforme sin egen matpolitikk, er avgjørende for å ha mulighet til å sikre en sosialt og økologisk bærekraftig forvaltning av naturressursene. Lokalbefolkningen som er avhengig av lokale matproduksjonsressurser må være delaktige i forvaltningen av disse. Norge har en unik mulighet til å være i front når det gjelder å tenke mer helhetlig og nyskapende rundt matpolitikk: dette vil ikke si at en skal liberalisere handel med landbruk i tillegg til fisk, men at Norge er en internasjonal pådriver for å gi lokalbefolkning rettighetene til å utforme egen matpolitikk. I NOU 2008:14 "Samstemt for Utvikling" står det ”I Norge så man tidligere fiskeriene som en flerfunksjonell sektor på linje med landbruket, og lokale fiskere hadde lovfestede preferanser som bidro til å sikre bosettingen langs kysten.” Utviklingsland må gis den samme suvereniteten som Norge har hatt i sin oppbygging av forvaltningssystemer for en bærekraftig forvaltning av ressursene, det vil si handlingsrom til å regulere og beskytte fiskepopulasjoner, økosystemer og fiskere. Matsuverenitet er en grunnleggende nøkkel for matsikkerhet. Omleggingen fra dagens matpolitikk til en mer sosialt motstandsdyktig og økologisk bærekraftig matpolitikk er essensiell.

I en internasjonal kontekst er det nødvendig at Norge, med sine ambisjoner om å være verdensledende innen fiskeriforvaltning, også sikrer en god forvaltning av vilkårene til fiskerne, og legger til rette slik andre land får mulighet til å gjøre det samme. Spire er bekymret for at det ikke tas hensyn til millioner av mennesker som har fiskeri som levemåte og levebrød, og som ikke vil overleve i et voksende, globalt fiskemarked.

Sjømatnasjonen Norge må være sitt ansvar bevisst. Spire vil se en modig norsk regjering som tar ansvar for å sikre kystfiskeres rettigheter, og tør å stille krav til egen og andres politikk. Norge kan ikke diktere andre lands sosiale politikk i fiskeriforvaltningen, men må gå foran som et godt eksempel ved å gi egen kystfiskerbefolkning bedre vilkår til råderett over ressursgrunnlaget. Det er dette som bør ligge i begrepet internasjonal solidaritet.


Harald Sakarias Brøvig Hansen, leder, Spire
Hanne Margrete Johnsen, sentralstyremedlem, Spire


En forkortet versjon av kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 11. september.

Helga 7. – 9. september var det tid for Spires årlige hytteseminar. 35 entusiastiske medlemmer hadde samlet seg på bussterminalen på fredag for felles avreise til hytta i Østmarka utenfor Oslo. Det ble ei vellykket helg med gode diskusjoner og faglig påfyll, og ikke minst god stemning og sosialt samvær!

Spire arrangerer to store skoleringsseminar i året for alle aktive medlemmer. Dette er en arena hvor man kan møte andre aktive spirer fra hele landet og lære mer om Spires politiske arbeid. Det er som oftest et tettpakket program med masse aktivitet, og i år var intet unntak. Det ble foredrag om alt fra matsikkerhet i Nepal, ungdomsarbeid i Zambia, og til hvordan man kan lage en god Nord/Sør informasjonskampanje.  

Internasjonalt fokus
Det er gjennom å gi ungdommer med ulike perspektiver et møterom at fremtidens politikk utformes. Våre seminarer skal være tilgjengelige for alle som ønsker å delta uansett bakgrunn, og vi har alltid seminarene våre på engelsk dersom det kommer engelskspråklige deltakere. Denne gangen var vi så heldige å ha med deltakere fra både Italia, Brasil og Zambia! Fra Brasil var det fire brigadister fra MST (de jordløses bevegelse) som nå er på utveksling gjennom LAG. Det er tradisjon at Spire inviterer LAGs brigadister på høstseminaret, og det var svært inspirerende for deltakerne å få høre mer om MSTs kamp for de fattiges tilgang til land i Brasil. Vi håper å samarbeide mer med MST framover.

Kapasitetsbygning
Vi var heldige med været i år, og det var også lagt opp til en utendørs natursti med varierte oppgaver. Her skulle det blant annet bygges et kapasitetsbygg! Her kom det mange kreative forslag – og en morsom bildeserie til framvisning under kveldens sosiale program. Til høyre kan du se hvordan Zlata og Ragnhild fra Kjernegruppa løste oppgaven de selv hadde laget.
Tilbakemeldingene fra deltakerne var svært positive, og vi i Spire er kjempefornøyde med årets høstseminar. Neste hytteseminar blir i helga 15. – 17 februar 2013. Marker helga i kalenderen alt nå!