Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk, skriver Spire, Utviklingsfondet og FIAN i denne kronikken på trykk i Vårt Land.
Denne kronikken stod på trykk i Vårt Land den 29. oktober 2014, og er skrevet av Mari Gjengedal (leder for Spire), Kari Helene Partapuoli (daglig leder i Utviklingsfondet) og Lovise Ribe (daglig leder i FIAN Norge). I kampen mot terror, ekstremisme og voldelige konflikter bruker verdenssamfunnet militær makt og debatterer ideologiske og religiøse skillelinjer. Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk. Vi representerer utviklingsorganisasjoner som jobber for global matsikkerhet, er opptatt av fattigdomsbekjempelse og bedre kår for fattige matprodusenter. Næringsrik mat og rent vann er grunnleggende menneskerettigheter, og det er nok ressurser i verden til at alle kan nyte disse rettighetene. Investeringer i bærekraftig landbruksutvikling er et effektivt middel for å bekjempe fattigdom og redusere antall mennesker som lider av sult og underernæring. Bærekraftig landbruksutvikling er også helt nødvendig for å møte de store utfordringene klimaendringene utgjør for verdens matproduksjon – spesielt i utviklingsland. Retten til mat. Men arbeidet med matsikkerhet handler ikke bare om fattigdomsbekjempelse. Matsikkerhet er en forutsetning for stabil samfunnsutvikling og fredelig sameksistens. Arbeidet for retten til mat er derfor også i høyeste grad sikkerhetspolitikk. Det er mange grunner til at kriger og terrorisme oppstår. En viktig årsak til at gnisten kan utvikle seg til en storbrann, er ofte fattigdom, sult og mangel på livsmuligheter. Globalisering innebærer ikke bare økte ulikheter mellom fattig og rik, men også at stadig flere ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi har kunnskap om den ulikheten og urettferdigheten de opplever. Å se mennesker i den rike delen av verden leve i overflod mens en selv ikke har nok mat til å mette sin egen familie, gir gode grunner til sinne og frustrasjon. Klimaendringene har gjort matproduksjonen enda mer sårbar og vil i fremtiden ytterligere kunne øke konfliktnivået på lokalt, nasjonalt og globalt plan. Matmangel. Opp gjennom verdenshistorien har matmangel og fordeling av matressurser ført til mange konflikter. Sjef for avdeling for Beskyttelse og samfunnssikkerhet ved Forsvarets forskningsinstitutt uttalte tidligere i høst: «Tilgang til mat og vann er blant menneskers aller mest grunnleggende behov, og dermed viktige forutsetninger for samfunnssikkerheten.» Det er etter hvert mange som har påpekt sammenhengen mellom høye matpriser og den arabiske våren. De første demonstrasjonene i Tunisia var protester mot høye priser på brød, og både i Bahrain, Marokko, Yemen, Egypt og Jordan var det såkalte brødprotester i tiden før den arabiske våren. De store endringene i Midtøsten handler selvfølgelig ikke bare om mat. Det er allikevel stor enighet om at det er en sammenheng mellom opprørene, matvareprisene og landenes sårbarhet for inflasjon på verdens matmarked. Mat er også et kjent våpen i krig. Al-Shabab i Somalia har holdt nødhjelp tilbake fra befolkningen og til tider bevisst tatt kontroll over matressursene. Dette har vært en av metodene deres for å rekruttere krigere og kontrollere befolkningen. Mot dette historiske bakteppet er det innlysende at retten til mat bør være en integrert del av Norges og andre lands sikkerhetspolitikk. Men i den snart 13 år lange krigen mot terror, som store deler av verden er dratt inn i, hører vi lite om viktigheten av retten til mat og bekjempelse av sult og underernæring. Arbeidet med matsikkerhet, spesielt med retten til mat, er stort sett forbeholdt utviklingsorganisasjoner. Norge er sterkt integrert i internasjonal økonomi og politikk, og dermed også sårbare overfor internasjonale omveltninger. Det er ikke utenkelig at vi selv kan ende opp som et direkte mål for voldelige grupper, og vi må gjøre det vi kan for å bygge opp en fredelig verden på lang sikt. Vi skjønner at det er litt for drøyt å sette direkte likhetstegn mellom verdens fattigdom og de sikkerhetsmessige truslene mot vårt eget land. Derimot er det ikke for drøyt å påstå at mennesker som får innfridd sine grunnleggende menneskerettigheter sannsynligvis utgjør en mindre trussel mot omverdenen enn hvis det motsatte er tilfelle. Økte matpriser. Hva mener vi norske myndigheter bør gjøre? Jo, bidra enda mer til matsikkerhet over bistandsbudsjettet og rette søkelyset spesielt mot grunnleggende rettigheter som mat og vann. Ofte ser vi at økte matpriser og manglende mattilgang kan være nok til å skubbe en ustabil situasjon ut av kontroll. Samtidig vet vi at landbruket utgjør den sektoren som vil bidra til størst utviklingseffekt dersom den investeres i. Gi derfor mer støtte til landbruksutvikling som har de aller fattigste og mest sårbare som målgruppe. Slik kan de selv skape seg et bedre liv og få muligheten til å forsørge seg selv. Økt levestandard for de aller fattigste i verden er god sikkerhetspolitikk, også for Norge. Torsdag 16. oktober ønsket Utviklingsfondet, FIAN og Spire velkommen til Matbeat - en markering av verdens matvaredag! Feiringen satte fokus på retten til mat og stilte spørsmålene hva innebærer retten til mat? Hva hindrer oss i å sikre alle mennesker nok mat? Og hva slags produksjonssystem for mat trenger vi for å brødfø alle mennesker på en bærekraftig måte?
Mat er en grunnleggende menneskerettighet som vi ikke kan leve uten, og selv om det produseres nok mat til alle i verden er det om lag 800 millioner mennesker som sulter. Tilgangen på mat er ikke jevnt fordelt, og derfor dør noen av sult - mens andre lever i overflod. Dette er et stadig viktigere tema som engasjerer - og svært mange hadde møtt opp for både å diskutere og reflektere. Appellantene delte inspirerende ord og John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge, innledet med at antall sultne mennesker er altfor mange og situasjonen blir naturligvis vanskeligere i takt med en økende verdensbefolkning. Retten til mat er ikke veldedighet - det er en menneskerett sa Egenæs. Arild Hermstad leder for Framtiden i våre hender påpekte blant annet hvor effektivt investeringer i landbruk er for bekjempelse av fattigdom, det er hele fire ganger så effektivt som å investere i andre sektorer når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Aina Bartman daglig leder for Bondens marked, fremmet et ansvar som pålegges ved handel; handelsinteresser må ha vikeplikt når de møter ikke-kommersielle interesser. Bartman møtte også stort engasjement fra salen med uttalelser som "målet er ikke billigst mulig - men riktig pris på maten" og "man kan ikke drive et landbruk der vi tror vi kan presisjonsbombe naturen og at naturen ikke tar hevn". Mellom engasjerende appeller spilte tre ulike band; At Your Leisure, Mio og Gatas Parlament. I tillegg til gode konserter og engasjerende appeller bød MatBeat på to utstillinger. Elisabeth Medbøe presenterte sitt kunstprosjekt «Dialogbord». Installasjonene vakte oppsikt og lyktes i å skapte diskusjon og samtale blant publikum. Fotoutstillingen "Frihet til å drømme" er en del av kampanjen til Utviklingsfondet #MerEnnMat og viser menneskers personlige erfaringer som illustrer hvor effektivt investering i landbruk kan være i redusering av global fattigdom. Bærekraftig landbruk bidrar til bedre levekår for fattige familier; det skaper inntekter, det reduserer sårbarhet for klimaendringer og bønder får også mulighet til å velge som de vil fortsette å være bønder eller ei. Det handler om mye mer enn mat - det handler også om drømmer. Fotografiene til fotoutstillingen er tatt av Julie Lunde Lillesæter. Skrevet av Maria Elisabeth Lausund I år er FNs år for familielandbruk. Spire og ti andre organisasjoner arrangerer seminar i Oslo den 21. oktober. Er familielandbruket utgått på dato eller nøkkelen til matsikkerhet? FNs generalforsamling har utnevnt 2014 til det internasjonale året for familielandbruk, og det vil markerer vi med å invitere til konferanse om matsikkerhet, landran og familielandbruk.Det blir filmvisning, politikerdebatt og foredrag ved internasjonale og nasjonale aktører. Hvor går veien for det norske familielandbruket under sittende regjering? Hvilke rammebetingelser har ulike land erfart at er nødvendige for å sikre familielandbruket? Dette vil det også bli snakk om på seminaret. Arrangementet finner sted på Røde Kors konferansesenter i Oslo, i Hausmannsgate 7. - Familielandbruket er tradisjonelt sett hovedsaklig småskala landbruk, og det er denne formen for landbruk som metter mesteparten av verdens befolkning i dag. Vi er opptatt av å sette søkelys på hvilken rolle familielandbruket har, og hvilke utfordringer landbruket møter på både i fattige land, og i rike land som Norge, sier Spires leder Mari Gjengedal. FAO har meldt sin ankomst for å fortelle hvorfor de mener familielandbruk er viktig. Det blir også søkelys på verdien av samvirkeorganisering og på jussens bidrag til sikker matforsyning gjennom eiendomsrettigheter. - Landbruk har en enormt viktig rolle å spille for utvikling i mange fattige land, hvor mesteparten av de fattige er småskala bønder. Men det er ikke irrelevant hva slags investeringer som fører til utvikling. Det er avgjørende at fattige bønder både får eierskap over land- og landbruksressurser, at de får verktøy og kunnskap for å øke produktiviteten, at infrastrukturen er på plass slik at man kan handle med maten på lokale markeder, og at bøndene har en sterk forhandlingsmakt gjennom organisering. Om disse tingene er på plass, vil det ha enorme effekter for fattige land og bygge robuste lokalsamfunn nedenfra, og dette ønsker vi å sette søkelys på, sier Gjengedal. Konferansen den 21. oktober er gratis for alle, og du kan melde deg på her. NB: Påmeldingsfristen er 1. oktober! 10 organisasjoner står bak arrangementet: 4H Norge, Det kongelige selskap for Norges Vel, FIAN Norge, Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Landbrukssamvirke, Spire og Utviklingsfondet. Oslo Dokumentarkino er samarbeidspartner og FOKUS for kvinner og utvikling har bidratt økonomisk. Tekst: Maria Skaare og Nora Hougen Tre spirer er på feltarbeid i Brasil for lære mer om konsekvensene av soyaproduksjonen i landet. Beskjeden de har fått så langt: "Ikke kjøp soya fra Brasil. Den er giftig!" - Informasjonen finnes, men de som har makt ønsker ikke at vi skal få tilgang til den, sier Mario.
Vi befinner oss i CIMIs regionale kontorlokaler like ved bussterminalen i Cuiabá, Mato Grosso. Kordinatoren, Mario Bordignon, har tatt oss imot med et stort smil idet vi var i ferd med å haste svette og forvirrede forbi den nedslitte, uunnseelige bygningen. Han bød oss på kaldt vann, og det var akkurat det vi trengte på den varmeste tiden av døgnet midt på det Sør-Amerikanske kontinentet. I omtrent en time har han forklart oss om sitt samarbeid med ulike urfolksgrupper i Brasil og deres felles kamp for å få anerkjent sine rettigheter til land, kultur og selvstyre. Historisk urett Det er den samme historien som vi kjenner fra så mange andre steder i verden. Menneskegrupper som i århundrer hadde levd i harmoni i naturen og dyrket sine egne levesett, sine religioner og sine lover, helt til fremmede stormakter «oppdaget» deres land og kalte det sitt. Jordens rikdommer, skogene, dyrene og menneskene ble gjort krav på, utnyttet, fordrevet eller utryddet. De som ikke ble ofre for massedrap, menneskejakt, slaveri eller ukjente sykdommer, ble tvunget til å innrette seg etter nye samfunnsordninger, nye skikker og nye lover. Deres sosiale strukturer kollapset, livsgrunnlaget forvitret på grunn av frarøving av landområder, industriselskapenes jakt på tømmer, gummi, gull og edle metaller. Enorme områder ble ryddet for å gjøre rom for beiteområder for kveg og plantasjer for sukker eller bomull ment for eksport. Mange flyttet inn til byene eller solgte sin arbeidskraft i de hurtig voksende hogstsamfunnene og gruvene. Bare de siste tiårene har urfolk verden over blitt hørt og sett på den internasjonale agenda. Det er anslått at det levde om lag fem millioner mennesker i Brasil før portugiserne ankom med sine skip, våpen, sykdommer og maskiner. I dag er tallet i følge Regnskogsfondet 180.000 indianere, fordelt på 170 etniske grupper. CIMI (Conselho Indigeno Misionario) er en katolsk organisasjon som mener de driver en ny og mer tolerant form for misjonsvirksomhet. De kjemper med urfolkene om jord, kultur, autonomi og en gjensidig religiøs forståelse. Siden CIMI ble grunnlagt i 1972, mens det fremdeles var et militært diktaturstyre i Brasil, har Mario mistet tre venner som arbeidet på urfolkenes side for retten til land. De ble alle ofre for storbøndenes pistoleiros – menn som leies inn for å tie aktivister som står i veien for produksjon og profitt. Mye har skjedd siden den gang. For 26 år siden, med den nye grunnloven av 1988, ble Brasils urbefolkning anerkjent som folk og fikk eksklusive rettigheter til sine territorier. Den nye grunnloven, sammen med ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter, beskytter urfolksgruppenes bruksrett til sine områder og sier at urfolksgrupper skal konsulteres når beslutninger skal tas som vil angå dem. Likevel, sier Mario, blir urfolkenes rettigheter ikke respektert av myndighetene, og dette er den største utfordringen de står overfor i dag. Storproduksjon av Soya, mais, sukker og bomull krever store landområder, og urfolks tilstedeværelse er en stor belastning myndighetene på urfolkene som et hinder for utvikling. Dessuten finnes det store forekomster av gull og edle metaller under føttene på urfolkene, som må vike når gruver skal bygges og rikdommene skal hentes ut. Dette betyr også en massiv utbygging av veier, jernbane og elektriske anlegg i områdene som tidligere var dekket av skoger og savanner og som huset et av verdens største artsmangfold. Fremdeles oppstår voldelige møter mellom urfolk og jordbrukere. Nå er det soya som er den viktigste industrien. Monokulturen opptar enorme landområder på den ellers så artsrike brasilianske cerradoen, og øker presset på regnskogsområdene og de fantastiske økosystemene som finnes der. «Det er de små mot de store. Vi kjemper en kamp for medmenneskelighet i en verden av penger og kapitalisme. Det kan se ut som en utopi, men det er mulig: Respekt for naturen, respekt for menneskene og respekt for skogen. For indianerne er ikke naturen penger, naturen er mor.» Giftige elver Mens vi sitter på det lille kontoret og lytter, stiller spørsmål, noterer og krangler med opptaksutstyret, kommer en dame inn i rommet. Hun er lav og er kledd i vestlige klær, men hennes indianske opprinnelse røpes av en spennende trekantmønstret tatovering på venste overarm. Hun har smale mørke øyne og høye kinnben i et mildt, men alvorlig ansikt. Hun presenterer seg som Dineva María Kayabi. Hun er innom Cuiaba på vei hjem fra en konferanse i Brasilia, men driver en skole i sitt hjemsted, Terra Indigena Apiaka Kayabí. Hun forteller at for inntil et år siden var reservatet der hennes folk lever omringet av skoger. For et år siden ble skogene hugget ned for tømmer, og for å gi plass til enorme soyaplantasjer. Hogsten var ulovlig og Instituto Brasileiro de Meio Ambiente kom og fengslet de som drev den, men nå er de tilbake. - Det er Amaggi som produserer i det området, skyter Mario inn. Amaggi er en av landets største soyaprodusenter og -eksportører, og de eksporterer til Norge. Dinveva forteller at de ser døde fisk i elvene, de dør på grunn av sprøytemidler kjemikalier som slippes ut fra fly over åkrene i store mengder og som havner i grunnvannet og i vassdragene. Jordsmonnet tørker og plantene dør ut. Drikkevannet forurenset av giftstoffene, noen av dem er ulovlige i Norge og i EU på grunn av helsefare for dyr og mennesker. Dinevas territorier er oppstrøms, så de kan fortsatt drikke vannet. Det er verre for folkene som holder til nedstrøms for plantasjene. Men de som bor der drikker vannet likevel, forteller Dineva. Hva annet kan de gjøre? Top secret information! Mens Dineva forteller sin historie, får jeg (Nora) en geografileksjon av Mario. Fra historiker til samfunnsgeograf, forteller han meg hvordan soyaproduksjonen har ført til stadig mer avskoging av delstaten Mato Grosso – en utvikling jordbruksindustrien nekter miljødirektoratet i Mato Grosso å vise omverdenen. - De avskogede områdene tok form av en halvmåne, forklarer Mario, mens han peker på de gule flekkene på kartet. Det er på disse områdene det produseres soya. Etter hvert har soyaprodusentene gjort krav på stadig flere områder og nå er store deler av Mato Grosso farget gult. Halvmånen er ikke lenger så lett å få øye på. Selv om denne realiteten er sporbar på kartene, får man ikke noe oppdatert bilde over situasjonen. Det siste kartet er fra 2004 og etter det har ikke miljødirektoratet (Secretaria do Meio Ambiente) i Mato Grosso publisert flere kart. - De får ikke lov av selskapene for det ser for stygt ut, sier Mario. Han har selv besøkt miljødirektoratet mange ganger for å få oppdaterte kart over Mato Grosso, men svaret har vært det samme siden 2004: «Top secret information!» Når vi sammenligner kartet fra 2004 med et fra 1997 forstår vi hvorfor. Tross den grønne revolusjonen, kunne man fremdeles – så vidt det var – skimte halvmånen som Mario snakker om. I løpet av syv år er den helt forsvunnet fra kartet. Selvsagt er ikke det noe selskapene ønsker en offentlig debatt om. Palmeolje og soya: ett fett? Også denne historien er kjent. Historien om hvordan selskapene og myndighetene har makt til å forme representasjonene av virkeligheten slik de vil ha den ved hjelp av penger, trusler, bekjentskap og vold. Jeg kjenner denne historien fra mitt eget feltarbeid sist sommer i Sarawak, en delstat i Malaysia som er sterkt preget av palmeoljeindustrien, og der kartene over virkeligheten er enda vanskeligere å oppdrive. Store regnskogsarealer har blitt avskoget for å gjøre plass til enorme palmeoljeplantasjer og urfolk presses inn til byene. Blant urfolksgruppene som er berørt er virkeligheten til å ta og kjenne på: Dyrene er borte, jorda er ikke lenger fruktbar og drikkevannet er forurensa av sprøytemidler fra palmeoljeindustrien. Kort sagt, mat er erstattet med olje, og regnskog er erstattet med plantasjer. Sakte men sikkert blir også urfolks kultur og levesett erstattet med en altomfattende kapitalisme som legger urfolksterritorier ut for salg. Marios geografiundervisning minner oss om at i dagens kapitalisme kan mye kjøpes for penger – også muligheten til å forme representasjonen av virkeligheten. I Sarawak, som i Mato Grosso, flytter flere og flere inn til byene siden man ikke lenger kan produsere mat på jorda. I Sarawak skyldes dette ofte at jordlappene man hadde har blitt solgt til selskapene av myndighetene, eller at boligen har blitt omringa av plantasjer som gjør det umulig å leve av naturen rundt. Som urfolk flest har ikke urolk i Sararwak eierskap over jorda, men bruksrett. Dette er noe myndigheter verden over vet å gjøre seg tjent med ved å dele ut lisenser til selskaper som kan gi statsledere og byråkrater i systemet penger under bordet og noen aksjer i bytte mot muligheten til å drive storskala eksportjordbruk. Da er det ikke så rart at det offisielle tallet på avskoging i Sarawak er 30 prosent, mens det i realiteten er snakk om en avskoging på rundt 80 prosent. Det er mye penger å hente på pynte litt på sannheten – for hvem vil vel kjøpe palmeolje som svir av regnskog? Når bevisene ikke finnes er det lettere å gjøre som man vil. Dette har også jordbruksselskapene i Mato Grosso skjønt. Oppfølgingsspørmålene blir da: Hvorfor tør man ikke vise virkeligheten i Mato Grosso slik den er? Hva er det man ønsker å skjule? Ville forbrukerne og politikerne i andre land ha handlet annerledes dersom de fikk se at det ikke er de jordløse som okkuperer landområdene i Mato Grosso, men derimot soyaprodusentene? Ville du ha sluttet å kjøpe soya og kjøtt av kuer som er fôret på soya dersom vi fortalte deg at både bildet av Mato Grosso, og virkeligheten på bakken, er formet av de samme som tjener på at du spiser norsk storfe? Gift til folket? Etter tre timer på CIMIs kontor føler vi oss små overfor de store selskapene og i møtet med deres makt til å bestemme hva jorda skal brukes til og hvem den skal tjene. Hva kan egentlig vi gjøre i møtet med agroindustrien og deres vilje og evne til å forme både virkeligheten og vårt bilde av den? I det vi pakker sammen og takker for oss, kommer svaret fra en ekte indianerhøvding: Cacique José María Paratsé haster inn i rommet og nærmest roper ut: - Si til det norske folk: Ikke kjøp soya fra Brasil. Den er giftig! Vi lovet ham å formidle budskapet til dere. Er det etisk av Norge varig å kutte vår egen evne til å dyrke mat? Det spør Ruth Davey Eig fra Spire Trondheim om i dette innlegget i Aftenposten Dette innlegget var på trykk i Aftenposten lørdag 26. april.
Nylig vedtok Trondheim bystyre å omdisponere 1050 mål av Norges beste matjord til boligbygging, en beslutning som ble godkjent av landbruksministeren. Hensynet til byens boligbehov gikk foran hensynet til jordvern - et tilfelle som dessverre ikke er unikt. Over hele landet treffes det daglig beslutninger om nedbygging av matjord. Slike avveininger er vanskelige. Politikk er ikke lett - man må fordele litt for knappe ressurser til litt for mange gode formål. Desto viktigere er det da å ta helheten med i beregningen når man skal treffe de rette slutningene. Hva er viktigst? Rent vann, frisk luft og mat Menneskets mest basale behov er behov for rent vann, frisk luft og mat. Til syvende og sist er all mat et resultat av at planter dyrket i matjord har omdannet energi fra solen (eller fra ikke-fornybare kilder via kunstgjødsel) til næring som vi kan fordøye, enten direkte eller via kjøtt fra planteetende dyr. Debatten om jordvern må ned på dette absolutt basale nivået, for det er dette det handler om. Matjord = mat. I Norge er bare 3 prosent av arealet egnet til bruk i matproduksjon. I 1955 var det 5 prosent, men siden da er store arealer lagt under asfalt og betong - om få tiår risikerer vi å ha svært lite igjen. Matjord som bygges ned, er tapt og kan aldri dyrkes på ny. Jord nydannes heller ikke i vår tid - det tar flere hundre år før kompliserte biologiske prosesser har skapt få centimeter ny jord. Norge er avhengig av matimport - en nødvendighet, siden andre land har bedre forhold for matproduksjonen enn vi. Likevel, mulighetene for handel er prisgitt samfunnsforhold forøvrig. Menneskeskapte klimaendringer er i sving, noe som utgjør en stor trussel mot verdens matvaresikkerhet. Eksperter spår at fremtidens kriger vil utkjempes over noe så enkelt som brød og vann. Nasjoner som Kina og Sør-Korea har kjøpt opp enorme arealer i andre land for å sikre seg tilgang til jord for matproduksjon for egen befolkning i fremtiden - en prosess kalt «landran» på norsk. Samfunnsetisk sett er dette forkastelig, men like fullt symptomatisk for en globalt sett truet matvaresikkerhet. Bare stole på andre Er det etisk av Norge varig å kutte vår egen evne til å dyrke mat? Er det lurt å stole fullt på at andre matproduserende nasjoner ikke «skrur igjen kranen» og reserverer maten til egen befolkning når kampen om matfatet blir bitrere? Hvis den dagen kommer og sulten river, var det da så klokt å ha lagt vår eneste mulighet til å dyrke mat til egen befolkning under metervis med pukk og betong? Enkle løsninger i politiske prioriteringsspørsmål finnes ikke. Med så lite som 3 prosent dyrkbar mark igjen i Norge, bør all matjord vernes for all fremtid. Et slikt vern vil i sin tur tvinge frem i debatten alternativer til nedbygging. Det vil kanskje bli vanskelig, men vi vil i det minste ikke bo midt i det eneste matfatet vi hadde her til lands. Skrevet av Ruth Davey Eig, medlem av Spire Trondheim Følg Spire Trondheim på Facebook! Rissa kommune i Sør-Trøndelag planlegger å bygge vei som vil sluke 70 til 100 dekar av kremen av norsk matjord. Mette Bjørnsdatter Hafskjold, leder for Spire Trondheim, skriver i Adresseavisen om hvorfor det er en veldig dårlig ide. Dette leserinnlegget var på trykk i Adresseavisen onsdag 23. april.
I disse dager er forbedring av veitilbudet på Stadsbygd i Rissa kommune oppe til høring, med frist 25 april. Et flott tiltak dersom kommunen, med visjonen jordnær lykke, hadde utbedret den eksisterende veien. Dessverre er det foreslått å gjøre inngrep i et meget verdifullt naturområde med en unik flora, utrydningstruede dyrearter, gravhauger og 6000 år gamle helleristninger. Det foreslåtte tiltaket vil også sluke med seg over 70 dekar med kremen av norsk matjord, ca. 60% bedre kvalitet enn landsgjennomsnittet. Nedbygging av matjord betyr dårligere matvaresikkerhet, ikke bare for Trøndelag, men for hele Norge. Når bare litt over 3% av norsk areal er dyrkbar jord, og tusenvis av mål omdisponeres hvert år, er det på høy tid med et nasjonalt forbud mot å fortsette dette sjansespillet. I følge den ferske delrapporten til FNs Klimapanel, vil klimaendringene utgjøre en betydelig trussel mot verdens matvaresikkerhet. I tillegg til dette vil en kontinuerlig nedbygging av norsk matjord også øke befolkningens sårbarhet i møte med andre globale kriser. Som vi kunne se under matvarekrisa i 2008, vil ikke matproduserende land nøle to ganger med å innføre forbud mot eksport for å sikre mat til sin egen befolkning. Med all sin rett og matsuverenitetsprinsippet i ryggen. Som en konsekvens av eksportstoppen i 2008 innførte rike importavhengige land og internasjonale selskaper en ny strategi for å sikre mat til egen befolkning. Fenomenet går under navnet landran og er en moderne versjon av kolonitidens Scramble for Africa. I dette tilfellet, et kappløp om store landområder med matjord. Dette blir betegnet som et ran fordi fattige småbønder blir fratatt sitt levebrød uten tilstrekkelig samtykke, konsultasjon og kompensasjon. Hvem skal vi ta matjord fra etter at vi har bygget ned vår egen? Hvor mange flere klimagasser vil frigis når maten vår må transporteres over lengre avstander? Er det riktig å ta sjansen på at matproduserende nasjoner skal prioritere de rike i Nord når befolkningspress, fosformangel, tørke og jorderosjon blir for stor? Foreløpig mangler vi en nasjonal strategi som sørger for et ambisiøst og helhetlig jordvern. Politiske avveininger er ofte vanskelig og beslutningstakere har en lei tendens til å prioritere umiddelbare behov framfor langsiktige hensyn. Derfor behøves det sårt en ekstern instans som taler på vegne av rettighetene til våre barnebarn, slik at også de får sikret sin tilgang på mat. 37 organisasjoner, med Spire i spissen, står bak forslaget om å opprette et Framtidsombud som vil kunne være en viktig og nødvendig bidragsyter i slike beslutninger. Inntil videre ligger mye av ansvaret på de lokale myndigheter. Rissa kommune, grip sjansen til å framstå som handlekraftige forbilder, for en jordnær lykke, også i framtida. Bevar den dyrebare matjorda! Mette Bjørnsdatter Hafskjold, leder for Spire Trondheim Syns du et framtidsombud er en god ide? Skriv under oppropet vårt! Utfasing av palmeolje i norsk landbruk kan bane vei for økt bruk av soya. Det vil være erstatte en dårlig løsning med en annen. Hele matproduksjonssystemet må legges om og baseres mer på egne ressurser, sier Mari Gjengedal i dette innlegget i Nationen den 1. april. Forbrukere raser over bruken av regnskogsødeleggende palmeolje i norsk kraftfôr. Med god grunn. Omfattende informasjonskampanjer har gjort nordmenn bevisst på hvilke konsekvenser palmeplantasjene har for miljøet og for helsen vår. Det har ført til et massivt press på å utradere bruken av palmeolje i norsk mat. Det norske landbruket skjønner godt at palmeolje i dyrefôret ikke er populært. Derfor gir Felleskjøpet beskjed om at oljen skal fases ut. Det er bra! Spørsmålet som melder seg er imidlertid hva som vil være alternativet når palmeoljen skal erstattes. I Nationen henvises det til andre typer kraftfôr, slik som FK Agris palmeoljefrie Favør-serie. Problemet med palmeoljefritt kraftfôr er at det inneholder desto mer soyaolje istedenfor. La meg gjøre det klinkende klart: soyaolje er ikke et sunt og bærekraftig alternativ. Gjennom vår soyaimport legger Norge beslag på store områder med landjord i Brasil. I 2010 tilsvarte denne importen 350 000 fotballbaner. Soyaproduksjonen utgjør den største trusselen mot brasiliansk regnskog, lik trusselen palmeoljen utgjør for regnskogen i Asia. Soya er heller ikke sunt. Soya i kylling- og fiskefôr har ført til en ugunstig sammensetning av omega 3- og 6-fettsyrer i kjøttet, som igjen gir en ugunstig sammensetning av fettsyrene i vår egen kropp. Faktisk lider både klima, miljø, helse, brasilianske småbønder og den norske matsikkerheten under vår stadig økende soyaimport. Det er med andre ord all grunn til skepsis dersom soya nå skal presenteres som palmeoljens bærekraftige alternativ. Vi risikerer å erstatte én dårlig løsning med en annen. Men verken soya- eller palmeoljen er det egentlige problemet i norsk landbruk. Snarere er det heller et symptom. Det virkelige problemet er rasjonaliseringspresset som har preget utviklingen i landbruket i flere tiår: Forventningen om at landbruket skal levere stadig mer mat med stadig færre bønder og dyr. Denne utviklingen er langt fra rasjonell sett fra et bærekraftsperspektiv, og medfører uunngåelig behov for billige kraftfôrråvarer for å holde prisene nede. Råvareprisene er kunstig lave siden Norge ikke betaler for regnskogsødeleggelsen vi forårsaker. Altså er ikke Norges problem importvarene. Problemet er at vi har skapt oss et system som er så irrasjonelt at det nå lønner seg å importere dårlige råvarer framfor å bruke de gode ressursene vi har rett foran nesen vår. Kuer er ikke skapt for å spise verken soya eller palme. De er skapt for å spise gras. Gras som nå råtner på rot i Norge fordi vi tvinger landbruket inn i produksjonsmåter som ikke er bærekraftig. Det er på tide å la ku være ku, og gjøre som FN anbefaler: Kreve en landbrukspolitisk helomvending. Vi vil ha et landbruk i Norge, og vi vil at den lages på norske ressurser. Da må vi gjøre det lønnsomt å bruke beiteressurser og dyrke korn, og det må bli dyrt å importere råvarer til fôr vi kan produsere selv. Vi må også bestemme at det skal være grenser for hvor ”høytytende” dyrene våre kan være. En bærekraftig framtid er ikke fabrikkfjøs hvor miserable dyr står som sild i tønne og bondens arbeid er erstattet med maskiner. En bærekraftig framtid innebærer at vi lager god mat basert på naturens og dyrenes forutsetninger. Ikke minst innebærer det at vi erkjenner at ordentlig mat koster penger å produsere. Mat er den viktigste varen vi bruker penger på, og den skal ikke være urealistisk billig. Man får det man betaler for. Ja til dyrere, sunnere og mer miljøvennlig mat! Mari Gjengedal, leder for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire Det var fullt hus da Spire arrangerte debatt på Litteraturhuset i Oslo om bruken av soya i norsk landbruk. Kor mykje soya et eigentleg dyra våre? Kva har den store soyaimporten å seie for det økologiske fotavtrykket til norsk landbruk? Korleis påverkar dette helsa vår? Og er norsk soyaimport usolidarisk overfor urfolk og jordlause i Brasil? I panelet deltok Sindre Flø (Felleskjøpet), Jessica Kathle (Norsk Landbrukssamvirke), Anna Haug (professor i ernæring ved NMBU), Helene Lind Jensen (Natur og Ungdom) og ordstyrar var Heidi Lundeberg (Latin-Amerikagruppene i Norge).
Norsk landbrukspolitikk har senka ambisjonsnivået Noreg har hatt ein ambisiøs landbrukspolitikk, kunne Flø fortelja. I etterkrigstida ynskte regjeringa å auka matproduksjonen som ein del av gjenoppbyggingsstrategien. Over ein 30-40-årsperiode vart det innført ei fordeling som auka arealbruken og gjorde det lettare å driva landbruk i bygdene. Enkelt sagt, i alle fall frå ein vestlending sitt perspektiv, ville det seie at kornbøndene på Austlandet fekk meir pengar for å produsera korn. Når korn vart meir lønsamt slutta kornbøndene å produsera andre ting, men konsentrerte seg fullt og heilt om korn. Dette auka produksjonen av korn, som deretter vart frakta rundt til bygder i resten av landet og nytta som fôr. Dagens kraftfôr inneheld òg korn, men dyra får ikkje like mykje korn i dag som dei fekk før. Kraftfôr kan eigentleg innehelda kva som helst (så lenge det er billeg), men er sjølvsagt samansett slik at dyra kan yta mest mogleg. Protein er viktig for at svin og kylling skal veksa raskt, og for at kyr skal produsera mest mogleg melk. Soya er den vanlegaste proteinkjelde for husdyr, etterfulgt av raps. Det meste av soyaen som vert nytta i norsk landbruk kjem frå Brasil, medan ein mindre del kjem frå Canada. Soya og økologisk fotavtrykk Helene frå Natur og Ungdom var fyrste kvinne ut til å kommentera effektane av soyaimport på det økologiske fotavtrykket til norsk landbruk. Ho forklarte at importen påverkar det økologiske foravtrykket på fleire måtar, og ein av dei er transport. 500 000 tonn soya (årsforbruket til norsk landbruk) er mykje. Det må eit lasteskip til kvar månad for å frakta dette frå Mato Grosso til Fredrikstad. Deretter må det ferdige kraftfôret fraktast rundt frå Fredrikstad til alle landets gardar og FK-butikkar. Til saman utgjer dette ekstremt mykje transport og dermed store CO2-utslepp. Norsk kjøttforbruk har auka mykje dei siste åra, og då særleg forbruket av svin og kylling. Me vert meir avhengige av importert fôrråstoff, og mindre og mindre sjølvforsynte. Utmarksbeite går ut av bruk og mykje land vert liggjande brakk. Kulturlandskapet gror etter kvart igjen og me taper biologisk mangfald når plantesortane knytt til kulturlandskapet forsvinn. I følge Helene er det altså heilt feil å kalla kulturlandskapsforkjemparane for estetikarar, for det er meir enn vakkert landskap som står på spel. I tillegg legg me beslag på land tilsvarande 350 000 fotballbanar i Brasil. Presset på regnskogen og cerrados aukar. Det er eit paradoks at den Norske stat investerer millionar i den brasilianske regnskogen, men samtidig har ein ladbrukspolitikk som tillèt at me legg beslag på brasiliansk landbruksjord. Du blir det husdyra har ete “Husdyra blir også det de eter!” Anna Haug, professor i ernæring, har stor entusiasme for fôr. På spørsmål om kva soyabruk har å seie for dyra sin ernæring, så vel som for helsa vår, starta Haug med å fortelja om soyaolje, omega-3 og omega-6. På NMBU vart det gjennomført forsøk der kylling i kontrollgruppa fekk fôr med 4% soyaolje medan testgruppa fekk fôr med 4% lin- og rapsolje. Det viste seg at dette verkeleg påverka fettsyresamansetninga i kjøtet. Soyaoljekyllingen hadde høgdare omega-6-innhald, medan lin- og rapsoljekyllingen hadde høgare omega-3-innhald. Desse kyllingane hadde deretter vorte etne av to grupper studentar i to veker, og funnet var enkelt og greit at lin- og rapsoljekyllingen var sunnare enn soyaoljekyllingen. Det er ikkje naturleg for kylling og gris å eta soya. Soyaprotein er helsemessig greit for dyra, men ernæringsmessig bør soyaolja idéelt sett bytast ut med andre planteoljer. Anna framheva at det er forbrukarpress som skal til for å få næringa til å ta i bruk andre fôrtypar. Bønder og fôrprodusentar er som alle andre; Dei legg opp drifta slik det lønner seg mest. Sindre, som på sett og vis representerte fôrprodusentane, var einig i dette, og la til at forbrukarpress verkeleg kan nytta. Berre tenk på palmeolje! Eit naturleg spørsmål er då om raps og lin kan produserast i Noreg. Og ja, sa Jessica, det kan det forsåvidt. Kosthaldsråd basert på amerikanske tilstandar Ordstyrar Heidi var svært skeptisk til kylling, og lurte på kvifor me ikkje heller et sau. Er ikkje sauar fine dyr, spurde ho. Og jo, det kunne ernæringsfysiologen vera einig i. “Sau er eit kjempealternativ. Den går mykje ute og beiter. Det er veldig uheldig med dei nye anbefalingane om kunn 500g raudt kjøtt i veka, som òg inkluderer lam. Dette er basert på amerikanske studier med raudt kjøt. Amerikansk kjøt kan ikkje samanliknast med norsk! Dyra et svært ulike ting. Når det gjeld kylling er eg derimot ikkje heilt einig. Det som er fint i Noreg er at me har svært lite sjukdommar. Me slepp salmonella, har lavt smittepress og sunnare dyr. Me er heldige som kan eta blautkokt egg!” Kvifor kan me ikkje produsera meir av denne flotte sauen? “Om det hadde vore meir lønsamt, hadde me hatt større produksjon,” sa Kathle. “Men det er det ikkje berre bøndene som bestemmer. Eg er for såvidt einig: Bruk utmarksressursane, bruk beite! Me kan ha dobbelt så mange dyr på beitejord som det me har i dag. Det er ein uutnytta ressurs!” Usolidarisk å ikkje bruka eiga matjord? “Kvart land som har evne til det burde ha plikt til å brødfø eiga befolkning. Me må brødfø vår eiga befolkning på eigne ressursar.” For representant frå Natur og Ungdom var det viktig å legga til at denne plikta særleg bør følgast no, for med klimaendringane vert avlingar øydelagde både her og andre stader i verda. Klimaendringane er urettferdige, særleg overfor folk i fatige land, og me raner i tillegg til oss deira ressursar! Det var ingen tvil i panelet om at det er usolidarisk å legga beslag på 350 000 fotballbanar i Brasil, men kva skal til for å få slutt på dette? Det enkle svaret er at det må bli meir lønsamt å nytta gras, beite og korn, og mindre lønsamt å nytta soyabasert kraftfôr. Det lange svaret finst kanskje ikkje enno, for det måtte i såfall vera svaret på korleis gras igjen kan bli billegare enn kraftfôr. Matjorda trenger et juridisk vern, sier Spire, Bygdeungdomslaget og flere andre organisasjoner i denne felleskronikken som var på trykk i Stavanger Aftenblad 27. februar.
Bare tre prosent av Norge brukes til matproduksjon, og bare en tredjedel av dette arealet er egnet til å produsere matkorn. For hvert eneste dekar matkornjord som dekkes av asfalt har vi mistet muligheten til årlig å produsere tusen brød, i all fremtid. Matjord er en forutsetning for all matproduksjon, og er en ikke-fornybar ressurs. I en verden med stadig flere munner å mette må vi verne om det produksjonsgrunnlaget vi har. Norge trenger en jordvernpolitikk som av hensyn til framtidige generasjoner sikrer disse viktige produksjonsressursene. Den brutale sannheten er at vi har bygd ned over 310 000 dekar matjord de siste 20 åra, noe som tilsvarer 48 500 fotballbaner. Denne utviklingen kan ikke fortsette. Landets befolkningsvekst innebærer at stadig flere trenger korn på bordet og tak over hodet. Mye av denne veksten skjer i og rundt byene. Landets beste jordbruksarealer er under stadig press på grunn av bygging av veier, boliger, næringsbygg og så videre. Dette kan vi bygge mange steder, men det fulldyrka jordbruksarealet vårt utgjør kun 1,6 dekar per innbygger. Dette er et historisk lavt tall. Til syvende og sist er mat vårt mest grunnleggende behov. Tendensen med at jordvernet viker for andre interesser må snu - nå er det på tide å styrke jordvernet. Det er ikke bare i Norge vi får flere munner å mette. Norge må ta sin del av ansvaret med å produsere mat til en økende befolkning i hele verden og der en milliard mennesker lever på, eller under, sultgrensa i dag. Klimaendringene truer verdens matproduksjon og et styrket jordvern er både solidarisk og god beredskapspolitikk. Venstre har i Stortinget fremmet et forslag om en helhetlig jordvernplan. Dette er et viktig steg i riktig retning. Kunnskapsgrunnlaget må forbedres, blant annet gjennom bedre kartlegging av matjordas kvalitet. Kommunene må ta hensyn til faglige råd tidlig i planleggingsprosessen. Det er stortingspolitikernes ansvar og regjeringens plikt å se på jordvernet fra et nasjonalt perspektiv, og å ta det helhetlige samfunnsansvaret som matforsyning er. Dette kan en helhetlig jordvernplan bidra til. Matjorda trenger et juridisk vern, og myndighetene må gi klare føringer, slik at fornuftig og langsiktig forvaltning av matjorda vinner over kortsiktig økonomisk gevinst. Dyrket og dyrkbar jord bør gis et juridisk vern som i utgangspunktet forbyr nedbygging, og behandling av dispensasjonssøknader bør ligge hos landets sentrale myndigheter. Rom for dispensasjon bør kun gis i tilfeller der arealene utnyttes svært effektiv, og hvor det hele er ledd i en helhetlig plan som reduserer arealinngrep totalt sett. Våre knappe jordressurser må forvaltes og bevares for framtidige generasjoner. Vi står sammen for å styrke jordvernet. Gunn Jorunn Sørum, leder i Norges Bygdeungdomslag Mari Gjengedal, leder i Spire Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet Nils T. Bjørke, leder i Norges Bondelag Olaf Godli, generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag Cesilie Aurbakken, generalsekretær i Norges Bygdekvinnelag Christina Beck Jørgensen, leder i Fagforbundet Ungdom Einar Enger, styreleder i Norske Felleskjøp Arnstein Vestre, leder i Natur og ungdom Ola Hedstein, administrerende direktør i Norsk Landbrukssamvirke Representantar frå Venstre har fremja eit forslag om å utarbeida ein heilskapleg jordvernplan. Me stilte, i likskap med fleire andre organisasjonar, til open høyring i dag for å møta politikarane og fortelja dei kor viktig jordvernet er. Me menneske er i stadig evolusjon, men enkelte ting endrar seg lite. Ein av konstantane er tendensen til å setja kortsiktig vinning over framtidig vinning. Dette har mellom anna vorte påpeikt av økonomen Katrine Nyborg i skildring hennar av det økonomiske menneske. Medan Homo Oeconomicus, økonomane sin idealtype for menneskeleg økonomisk tenking, alltid vil maksimera økonomiske nytte, er me ekte menneske skrudd saman noko annleis. Me har mellom anna evna til å tenkja på andre enn oss sjølve, og til å tenkja på andre ting enn pengar. Desverre har me òg nokre irrasjonelle eigenskapar som gjer at me lett vel vinning i dag framfor større vinning i framtida. Dette kan vera dumt for enkeltindivid, men dess mykje verre når den kortsiktige tenkinga vert løfta opp på eit kollektivt nivå.
Sidan andre verdskrig har me i Noreg omdisponert omtrent 1,2 millionar dekar dyrka og dyrkbar mark. Dette skjer trass i at berre 3% av landarealet i Noreg kan nyttast til landbruk, og kun 1,3% er av god nok kvalitet til å produsera matkorn. Alle veit at me må ha mat. Dei færraste er så naive at dei trur at andre land vil eksportera maten sin dersom det vert dårlege tider. Me veit altså at det på lengre sikt er risikabelt å bygga ned matjorda. Kvifor gjer me det då? Litt enkelt sagt er det den kortsiktige økonomiske vinninga som vert sett i førarsetet, medan matjorda som skal nyttast både av oss og dei som kjem etter oss vert lagt under asfalt. Venstre har no fremja eit forslag om å utarbeida ein heilskapleg jordvernplan. Forslaget kan du lesa her. Mellom organisasjonane som møtte opp på høyringa var det stor semje om at jordvernet må styrkast. Det vart særleg peikt på at jorda må få sterkare juridisk vern, og at arealdisponering i større grad må reknast som eit nasjonalt (heller enn kommuanlt) anliggande. Det vart påpeikt frå fleire hald at nydyrking er eit dårleg alternativ til jordvern, både fordi me treng den skogen me har til å binda karbon, og fordi dei areala me eventuelt kan dyrka opp ikkje har halvparten så høg produksjonsevne som jorda i pressområda. Me meiner at eit Framtidsombud, som ein politisk uavhengig instans, vil kunna sørga for meir langsiktig tenkning, òg når det gjeld arealbruk og jordvern. Framtidsombodet skal mellom anna bidra med grundige utgreiingar av konsekvensar av dagens politikk. På den måten kan det hjelpa politikarane til å tenkja meir langsiktig slik at dei betre kan forvalta ressursane våre, som dyrebar jord, på ein meir rettferdig og berekraftig måte. Framtidsombodet skal vera framtidige generasjonars talerøyr i dagens politikk. Det skal difor arbeida for ei langsiktig forvalting av naturressursane våre, og sørgja for at regelverk som omfattar desse, slik som ein eventuell jordvernplan, blir overhaldt. For jorda vår er dyrebar, og me treng nokon som kan koma på banen kvar gong andre samfunnsinteresser gløymer dette. Nokon som kan minna oss om at dagens handlingar har ringverknadar for barnebarna våre. Spire meiner at me treng eit framtidsombod i Noreg. Den nye regjeringen har endret på målsetningene angående vår matjord. Hvor det før stod at man skulle halvere tapet av matjord innen 2010, ønsker nåværende regjering å “ta vare på god matjord, men balansere jordvernet mot storsamfunnets behov”. ølge de siste vedtektene til vår nye landbruksminister virker det som regjeringen mener at det er storsamfunnets behov å bygge flere IKEA-varehus på god matjord. Ministeren argumenterer med at lokal befolkningsvekst nødvendiggjør denne typen utbygging, men dette er en lite overbevisende argumentasjon. Befolkningsvekst er heller et sterkt argument for å verne om den matjorden våre forfedre har kultivert for oss. Om lag 3 % av Norges areal er egnet til å dyrke mat på, mens kun 1 % er velegnet til å dyrke høykvalitets korn på. Det jordet som nå erstattes av en IKEA utenfor Trondheim er av den siste typen.
Dersom denne utviklingen fortsetter vil det føre til færre ressurser på hjemmebane og et økende importbehov. Dette vil gjøre oss mer avhengige av det internasjonale markedet, med dets uforutsigbare svingninger. Det totale risikobildet økes, både med tanke på økonomi, klimaendringer og helse. Politikerne er valgt med et ansvar for sine velgere, men hensynet til framtidige generasjoner må også med. Det er ikke unikt for matjord-saken at behovene til fremtidige generasjoner blir kraftig nedprioritert. Forvaltningen trenger visjoner og løsninger som også gagner våre barnebarn. Derfor foreslår Spire opprettelsen av et Framtidsombud. Et Framtidsombud vil kunne helhetlig belyse konsekvenser av vedtekter som gjelder ressursforvaltning. Det kan etterspørre fakta der debatten kun polariserer det vi allerede vet. Med fakta på bordet har man et bedre beslutningsgrunnlag, og dette vil også berørte næringer kunne benytte seg av. I forrige uke konstaterte IKEA at de ikke ønsker å bygge i Vestby dersom det forhindrer matproduksjon. For videre råd, går IKEA til forskningsinstituttet Bioforsk i Ås for å utforme alternative løsninger. På samme måte vil et Framtidsombud kunne samarbeide med slike institutter for å belyse fakta og komme med alternative løsninger både før, under og etter kontroversielle saker. Framtidsombudet er en konkret løsning som balanserer vanskelige avgjørelser innenfor ressursforvaltning. Mat er en menneskerett, og matsikkerheten beror på dyrkbar jord. Ifølge Bondelaget bygges det årlig ned 10 000 dekar norsk matjord i Norge, noe som utgjør 1550 fotballbaner hvert år. Å bygge ned matjorder virker isolert sett ikke som de store inngrepene, men over tid har det negative konsekvenser for de som kommer etter oss. Et Framtidsombud representerer et langsiktig, fornuftig og etisk perspektiv, som kan hjelpe våre etablerte systemer til å forvalte ressursene på en rettferdig måte. Les mer om kampanjen for et framtidsombud, her. Hva skjer? Land blir en stadig mer verdifull ressurs på grunn av befolkningsvekst, ustabile matvarepriser og klimaendringer. Investorer og store multinasjonale selskaper gjør strategiske oppkjøp eller leier store landområder i utviklingsland for å sikre seg kontroll over produksjon av mat, biodrivstoff og karbonkvoter. Millioner av hektar land blir overført til investorer. Investorer velger som regel å tilegne seg de mest fruktbare jordområdene, hvor lokale mennesker allerede kultiverer jorda. Dette kan de gjøre fordi landrettigheter i mange afrikanske land er uformelle, og offisielt tilhører staten. Jordområder blir ofte overført på bekostning av lokalsamfunn som allerede er fattige og marginaliserte, og tatt uten bøndenes samtykke eller tilstrekkelig kompensasjon. Slike investeringer kalles med rette for landran. Investeringer til fordel for lokalsamfunnet Landbruk i utviklingsland har vært nedprioritert av myndigheter, bistandsorganisasjoner og privat sektor i flere tiår, og det er et stort behov for investeringer i denne sektoren. Spørsmålet her er hvilke type investeringer som trengs. Flere studier viser at investeringer i småbønder er den mest effektive måten å bekjempe sult og redusere fattigdom på. Investeringer i kunnskapsutveksling, frøbanker, infrastruktur og lagringsanlegg kan mangedoble produksjonen og inntektene til verdens fattige bønder, samtidig som de beholder eierskapet over sin viktigste ressurs; jorda. Investeringer i storskala landbruksplantasjer på den andre siden, kan føre til konflikter og marginalisering av lokalbefolkningen. Jord blir omfordelt fra småbønder som produserer for seg selv og lokalsamfunnet deres, til store selskaper som i stor grad produserer for eksport. Jobbene som eventuelt kommer med plantasjene er ikke nok til å kompensere for antall bønder som mister levebrødet sitt. Norges rolle Studier har dokumentert at Norge gjennom private selskaper er den fjerde største landinvestoren i Afrika. Statlige investeringsfond bidrar også til landran, noe som er spesielt ille siden de investerer på vegne av hele det norske folk. Spire har undersøkt offentlige investeringer gjennom Oljefondet og utviklingsfondet Norfund. Det viser seg at Oljefondet gjennom investeringer i selskaper som Sime Darby og Bolloré finansierer landran. Disse selskapene eier palmeoljeplantasjer i Vest-Afrika og har fratatt lokalbefolkningen jord uten informert samtykke. Dette svekker lokalbefolkningens matsikkerhet og har ført til konflikter mellom lokalbefolkningen og selskapene. Norfund har investert i selskapet New Forest Company, som har etablert skogplantasjer i Uganda. Dette har ført til tvangsflytting av lokalbefolkningen uten kompensasjon. Eksempelet viser at Norfund, på tross av strenge retningslinjer, mangler gode nok mekanismer til å forhindre at de bidrar til landran og isteden bidrar til bærekraftig utvikling. Med bakgrunn i disse funnene setter Spire søkelyset på landran finansiert av Norske offentlige investeringer. Vi trekker fram følgende konkrete grep den norske stat bør gjennomføre for å hindre vår deltakelse i landran: Spire krever at den etiske forvaltningen av Oljefondet styrkes, blant annet gjennom å vurdere selskapenes etiske praksis før det investeres. Etikkrådets ressurser og myndighet bør også styrkes. Vi mener i tillegg at offentlige investeringer i storskala prosjekter, som har en økt risiko for å medføre landran, bør reduseres til fordel for investeringer som inkluderer småbønder på deres premisser. Norfund bør på få plass egnede og uavhengige klagemekanismer. Gode investeringer forutsetter at en tar hensyn til lokalsamfunnet og menneskers behov. Det norske folk bør ikke akseptere at norske offentlige fond tjener penger på at fattige bønder mister livsgrunnlaget sitt. Tar regjeringen utfordringen? Regjeringen vektlegger i sin plattform viktigheten av åpenhet og etisk bevissthet i forvaltningen av Oljefondet. Det er positivt at etikk og menneskerettigheter blir framhevet. Samtidig har Regjeringen gitt klare signaler om at de ønsker tettere bånd mellom handel og utvikling. Dette innebærer økt risiko for landran. De fleste av verdens fattige er småskala matprodusenter, og effektive utviklingstiltak forutsetter dermed at deres behov blir satt i sentrum. For å sikre fattigdomsreduksjon og menneskeretten til mat, bør Regjeringen ta til orde for at all norsk finansiering av landran må opphøre. Skrevet av: Mari Gjengedal og Maria Underdal Denne kronikken stod på trykk i Klassekampen 22.11.2013 Les om Spires kampanjen #StoppNorskLandran. Forestill deg at et selskap en dag kommer hjem til deg og ber familien din om å flytte. Jorda du bor på er nemlig blitt solgt, uten at du er blitt involvert i avgjørelsen. Du står tomhendt igjen uten rettigheter, et sted å bo eller land å dyrke mat på. Dette ville heldigvis aldri skjedd i Norge. Dessverre er dette realiteten for mange mennesker i utviklingsland; en realitet Norge i dag er med på å bidra til. Committee on World Food Security (CFS) 2013 gikk av stabelen i begynnelsen av denne måneden. Her var Spire til stede for å diskutere matsikkerhets-, jordbruks- og ernæringsspørsmål. Committee on World Food Security (CFS) er FNs politiske platform og forum for matsikkerhets-, jordbruks- og ernæringsspørsmål. Den blir holdt hos FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) og er den mest åpne og inkluderende prosessen i FN-systemet. Sivilsamfunn og privat sektor blir inkludert i alle ledd i forhandlingene. Helga før møttes sivilsamfunnsorganisasjonene under mekanismen CSM for å utarbeide felles strategi og politikk, samt velge talsmenn og forhandlere. Hver organisasjon har mulighet til å påvirke beslutningene både på CSM og CFS. Derfor er det svært meningsfullt for organisasjoner som Spire å delta.
I år ble det forhandlet om politikk på feltene “Investeringer i småskala jordbruk” og “Biodrivstoff og matsikkerhet”. Begge forhandlingene tok utgangspunkt i rapporter som er utarbeidet av et ekspertpanel som kalles «High Level Panel of Experts» (HLPE). I tillegg har det blitt diskutert utarbeidelse av prinsipper for ansvarlige landbruksinvesteringer (rai), men prinsippene skal først besluttes på CFS-konferansen neste år. De norske deltakerne delte oppgavene mellom seg, og Spire fikk tildelt lobbyansvar for biodrivstoffproduksjonen. Dette var utfordrende siden vi ikke har jobbet særlig med denne problemstillingen før, men vi lærte utrolig mye om utfordringer og muligheter knyttet til biodrivstoffproduksjon. Dette var også det viktigste og medt kontroversielle politikkområdet på årets konferanse. HLPE-rapporten viser tydelig at biodrivstoff påvirker matsikkerhet negativt gjennom å forårsake svingninger i matprisene, konkurrere med matproduksjon, legge press på vann og landressurser, og bidra til landran. Biodrivstoffindustrien har imidlertid sterke interesser, særlig i USA, EU og Brasil der den blir subsidiert. Landene var lite interessert i å endre sin politikk på dette området. Det ble steile fronter til tross for at mange land, deriblant Norge, mente at det såkalte null-utkastet av avgjørelsene var rimelig. Andre land, som USA, Canada og Argentina var svært kritiske. USA mente at utkastet overdriver effekten biodrivstoff har på matvarepriser, og stolte ikke på funnene i HLPE-rapporten. Sivilsamfunnet mente derimot at utkastet ikke understreket denne effekten nok, og at den heller ikke vektla retten til mat i stor nok grad. Sivilsamfunnet mente at subsidier og kvoter på biodrivstoff bør elimineres og at biodrivstoffpolitikk må ta sterkt hensyn til menneskerettigheter, landrettigher og miljøkonsekvenser. For å klare å utarbeide et nytt utkast som flere stater kan akseptere måtte en gruppe delegater og interessenter samles og gå gjennom dokumentet setning for setning. Dette møtet ble kalt “the Friends of the Rapporteur Meeting”. Til tross for navnet var det en ganske åpen prosess der alle kunne være tilskuere. Den var ordnet slik at noen land uttalte seg på vegne av hele regioner. Sverige og Belgia uttalte seg for eksempel på vegne av Europa, og Brasil og Argentina på vegne av Sør-Amerika. FAO, sivilsamfunnet og privat sektor hadde også representanter med talerett. Disse representante forhandlet så om ord som skulle strykes eller byttes ut og setninger som skulle fjernes, skrives om eller legges til. I denne prosessen prøvde alle parter å få sine interesser dekket så godt som mulig, noe som selvsagt ikke er lett når mange av partene har direkte motstridende interesser. Resultatet er at ingen er helt fornøyde, men at noen er mer fornøyd enn andre. Sivilsamfunnet uttrykte sin misnøye gjennom en appell før vedtaket og med en pressemelding etter vedtaket. De endelige vedtatte dokumentene for CFS finnes i denne rapporten. Å være på CFS var svært lærerikt og inspirerende, samtidig som vi fikk se at Spire hadde mye å bidra med. Å følge forhandlingene kunne være veldig frustrerende, særlig da det ble tydelig at makt uten tvil trumfer fakta og forskning. Det var likevel svært oppløftende at alle deltakerne på konferansen var enige om at småbønder spiller en viktig rolle i å styrke matsikkerhet og redusere fattigdom. Det var bred enighet om at småbønders posisjon bør styrkes, og selv om det var uenighet om midler og mål, var dette langt i fra så kontroversielt som biodrivstoffdiskusjonen. Som eneste ungdomsorganisasjon på plass har Spire en viktig rolle å spille, og det er viktig at vi følger opp arbeidet til neste konferanse. Da skal prinsippene for ansvarlige landbruksinvesteringer (rai) vedtas, og Spire har gjennom arbeidet mot landran unik kompetanse på feltet. I tillegg har konferansen vist at Spire må vedta en felles politikk om biodrivstoff til neste stormøte. Eivind Breidlid (Handelsutvalget) og Nora Bækkelund (Matutvalget) "Småbrukere", tenker du. Bakstreverske? Usexy? Gammelmodige? Fattige folk som nekter å modernisere seg? Disse mytene står for fall. I mine kretser, hvor vi jobber med globale miljø- og utviklingsspørsmål, får verdens matproduksjon mye oppmerksomhet. Det er ikke så rart. For det første er mat noe vi alle er avhengige av, enten vi er rike eller fattige. For det andre utgjør forskjellen på bærekraftige og ikke-bærekraftige jordbruksmetoder et hav av forskjell for klima og miljø. For det tredje gir landbruket et levebrød for flertallet av verdens befolkning, og en stor del av disse, er fattige mennesker. Organisasjonen Spire kjemper for en mer rettferdig og bærekraftig verden. I denne kampen er det noen hardnakkete myter vi må bruke ekstra mye krefter på å avskaffe. Den mest sentrale er myten om at industrielt og intensivt landbruk - hvor maskiner og giftmidler har tatt over menneskenes plass - er framtiden vi bør satse på. I dette verdensbildet, hvor menneskene skal herske over naturen og utpine dens ressurser, fins det ikke noe rom for å snakke om bærekraftighet eller fattigdomsreduksjon. Verst av alt dekker dette bildet over for virkeligheten, nemlig at småbøndene som bor i verdens rurale strøk, er de faktiske superheltene. Kontrasten er enorm. Industrielt landbruk drives ved hjelp av enorme mengder sprøytemidler (som utraderer biomangfoldet og fyller maten vi spiser med giftstoffer), kunstgjødsel (som gir plantene "fast food" uten at kvaliteten i jorden tas vare på), hybridfrø (som selges av multinasjonale selskaper og som må kjøpes på nytt hvert år) og tunge, bensinkrevende maskiner. I motsetning til dette står det bærekraftige landbruket, som en stor del av verdens småbønder står for. Sentralt her er det at man skal produsere mat på lag med naturen, og ikke mot. Et eksempel er superbonden Edin Olivas i Nicaragua. Tidligere drev Edin og familiens hans industrielt landbruk. Innsatsmidlene var dyre, de dyrket få sorter og landbruket ga stadig dårligere avlinger. Derfor bestemte de seg for å legge om til et bærekraftig landbruk. De introduserte mange forskjellige vekster, fikk husdyr og anla fiskedam. Gjennom nye jordbruksteknikker og mer klimarobuste metoder, har de fått en imponerende produksjonsøkning. Dette er viktig for inntekten. I et land hvor 80 % av landets fattigste er avhengige av landbruk for å overleve, kan denne typen landbruk gjøre enormt mye for å hjelpe folk ut av fattigdom. Etter åtte år med bærekraftig jordbruk, er Edin sin jord blitt rehabilitert etter skadene som mange år med bruk av kjemiske sprøytemidler og kunstgjødsel har påført. Småbøndene i verden produserer allerede mesteparten av maten. Ved å kombinere århundrer med kunnskap sammen med moderne vitenskap, kan småbøndene produsere enda mer mat, på en måte som ikke bidrar til miljøødeleggelser eller klimaendringer. Dette er noe det industrielle landbruket bare kan drømme om. Derfor mener vi at verdens småbønder fortjener langt mer oppmerksomhet! I høst arrangerer Spire kampanjen Superbonden sammen med vår moderorganisasjon Utviklingsfondet. Vi vil bidra til å skape nye og mer positive oppfatninger av de virkelige superheltene i verden. I forbindelse med kampanjen, reiser kunstutstillingen "Hva er du stolt av?" på Norgesturné. Utstillingen viser superbønder fra Nicaragua, som viser fram noe de er stolt av til tilskuerne. Den 28. oktober til 7. november er utstillingen på plass på biblioteket på Dragvoll. Vil du få deg en tankevekkende opplevelse og utvide ditt perspektiv på superhelter, bør du få med deg denne. Går du inn på www.superbonden.no, kan du også lese mer om kampanjen og bli bedre kjent med superbonden Edin. Han representerer sammen med millioner av andre småbønder framtidens løsninger! Mari Gjengedal (Leder for Spire) og Hans Inge Alander (Leder for Spire Trondheim) Denne kronikken stod på trykk i Dusken 22.okt-5.nov. I Høyre og FrPs ferske regjeringserklæring synes to mål å være klare: Regjeringen vil bidra til en realisering av menneskerettighetene, og mennesker skal få arbeide seg varig ut av fattigdom. I dette arbeidet må den universelle menneskerettigheten til mat stå helt sentralt
I følge FN er svimlende 842 millioner mennesker kronisk feil- eller underernærte. Deres rett til mat kan realiseres ved at de dyrker maten selv, jobber for en levelønn eller har tilgang til velferdsordninger. Den viktigste årsaken til sult mangel på politisk vilje til å forandre systemer som opprettholder de sosiale forskjellene i verden. Ca 70% av de sultende lever på landsbygda. Skal vi bidra til å bekjempe fattigdom og sult, både på kort og lang sikt må regjeringen sette seg som mål å lytte til de sosiale bevegelsene av småbønder, jordløse, kystfiskere, nomader, urfolk og daliters, inkludert egne bevegelser for kvinner og ungdom. De fremhever viktigheten av å respektere og beskytte den universelle menneskerettigheten til mat. Dessverre bli småbønder og jordløse i dag ofte fordrevet fra jorda si, uten noen form for kompensasjon. Videre må det satses på bærekraftig matproduksjon som kommer de aller fattigste til gode! Bærekraftig matproduksjon Undersøkelser viser at kloke investeringer i landbruk er det som mest effektivt kan bekjempe fattigdom. Virkemidlene for å oppnå dette er mange. Vi mener det er helt avgjørende at norsk utviklingspolitikk må ha en balanse mellom store strategiske investeringer i landbruket og investeringer som går direkte til fattige småbønder. Her kan regjeringen dra god nytte av det normative arbeidet som gjøres i Verdens matsikkerhetskomité. Rettigheter til jord og markedsadgang for fattige bønder må styrkes. Videre bør det satses på kooperativer der bøndene selv tjener på det de produserer og alle leddene i verdikjeden må styrkes for å sikre en varig utvikling. Kanskje det aller viktigste er å anerkjenne at folk selv må ha rett til å bestemme hva slags mat de ønsker å produsere, hvordan de vil produsere den på en bærekraftig måte og hvordan de ønsker å drive handel nasjonalt og internasjonalt. Lokalbefolkningens stemme må alltid telle tungt i beslutninger som angår deres livsgrunnlag, jord og tradisjoner. Siden jordbruket både bidrar til, og blir påvirket av, klimaendringer, er det et poeng at jordbruket man satser på er klimarobust og miljømessig bærekraftig. Gjennom et bærekraftig landbruk kan bønder øke sine avlinger og selge overskuddet slik kan de få en inntekt som gjør at de kan forbedre sine liv og sikre familien mat gjennom hele året. Nøkkelen er: kunnskap FNs klimapanel advarer mot dårlige avlinger som resultat av klimaendringene. Nedgangen i matproduksjonen vil først og fremst ramme de som allerede sulter. Fattige bønder i utviklingsland merker allerede klimaendringene bedre enn de fleste, fordi uforutsigbare regntider og voldsomme tørketider gjør det ekstra krevende å være småbonde. Derfor trenger bøndene økt kunnskap! Kunnskap om mangfold i åkeren, oppsamling av regnvann og hindring av jorderosjon for å kunne være rustet mot ekstremværet. Kunnskap om hvordan de kan organisere seg og samarbeide for å best mulig både forsvare sine rettigheter og finne løsninger for å nå ut til markedet med sine varer til en god pris. Det finnes ingen snarveier/, slik det industrielle landbruket synes å påstå. Dyre innsatsmidler kan ikke erstatte kunnskap. Derfor er det ekstra viktig at Norge og verdenssamfunnet fremover satser på utviklingsprosjekter som har fokus på kunnskapsoverføring og kompetanseutvikling innenfor organisering og bærekraftige jordbruksteknikker. Har man kunnskapen i bunn, kan man oppnå et landbruk som øker produksjonen samtidig som utslippene senkes. Dette er bra for både klimaet og de fattige. På verdens matdag feires retten til mat over hele verden. Vi oppfordrer regjeringen til å bruke dagen til å konkretisere sine politiske mål for å fremme, respektere og beskytte retten mat! Spesielt viktige temaer er hvilke typer utviklingsprosjekter og landbruksinvesteringer Norge bør satse på for å bekjempe fattigdom. Vi mener at en viktig vei å gå er å satse på bedre vern av menneskerettighetene og en bærekraftig matproduksjon i fremtidens utviklingspolitikk. Av Kristin Kjæret (FIAN) Mari Gjengedal (Spire) Kari Helene Partapuoli (Utviklingsfondet) 16. oktober markerer Spire verdens matdag på Blå i Oslo, i samarbeid med FIAN og Utviklingsfondet. Her lanserer vi kampanjen Superbonden og inviterer deg til konserter, kortfilm og fotoutstilling! Mat er noe vi nordmenn tar for gitt og få av oss har opplevd å gå ufrivillig sultne. Men slik er det ikke mange som har det i denne verden. Nye tall fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) viser at 1 av 8 mennesker går sultne til sengs hver dag og ikke får nok mat. Denne vanvittige urettferdigheten jobber Spire for å utrydde. MatBeat er en fest for retten til mat, og vi vil markere at alle i verden skal ha nok mat for å leve et fullverdig liv. Vi håper du vil være med på vår markering!
Denne kvelden lanserer Spire og Utviklingsfondet kick off for kampanjen Superbonden, morgendagens helt- en kampanje som fremmer kunnskap om et miljøvennlig og bærekraftig landbruk. Vi har invitert Mimir Kristjánsson til å geleide oss gjennom en kveld fylt med musikk og politisk engasjement. Vi inviterer deg til åpent hus med fotoutstilling, konserter, appeller og lansering av en brenn-fersk kortfilm. Program for kvelden: Velkommen ved Mari Gjengedal fra Spire og Trond Sæbø Skarpeteig fra FIAN. Korte appeller fra: Kari Helene Partapuoli, daglig leder i Utviklingsfondet Yngve Ekern, journalist og matskribent i Aftenposten Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog Musikk av: Sarah Camille Bretton Woods When Mary Gatas Parlament I tillegg vil det selvsagt bli mulig å kjøpe en matbit. Gratis inngang! Meld deg på Facebook-event her og få oppdateringer om arrangementet. To år er gått siden man kunne stifte bekjentskap med den kenyanske småbonden Kisilu Musya og hans familie gjennom Spire-dokumentarfilmen Wind of Change. - Møtet med Spire gav meg ny giv i kampen mot klimaendringene! I filmen Wind of Change følger vi Kisilu og familien gjennom opptakten til regntiden i 2011. Til tross for at regnet uteble og tørken truet, var det klart at Kisilu ikke var klar for å gi opp kampen mot klimaendringene. I 2012 ble han invitert av Spire til å delta på Globaliseringskonferansen, der han holdt innledninger og deltok i debatter. Han besøkte også Spires lokallag i Ås, Bergen og Trondheim. - Turen til Norge viste meg hvor viktig det er å jobbe sammen mot klimaendringene. I Norge får dere utrettet mye ved å jobbe organisert, og det tok jeg med meg tilbake til Kenya.
Etter Norgesbesøket har han startet flere initiativer for å forbedre matsikkerheten i det tørkeutsatte området, blant annet selvhjelpsgrupper for småbønder i lokalsamfunnet. Her lærer han bort metoder for klimatilpasning, og hva hver enkelt kan gjøre for å forbedre sin egen livssituasjon. - Jeg synes det er viktig at vi ikke sitter stille og venter på en løsning på klimaendringene. Vi må i stedet jobbe for å tilpasse oss situasjonen slik den er, og gjøre det vi kan for å forhindre at det blir verre. Kisilu er stadig i gang med nye prosjekter, og for øyeblikket jobber han med å starte opp et kooperativ av småbønder som kan gå sammen om å selge varene sine. Planen er å bruke internett til å skaffe informasjon om markedspriser, slik at de vet at de får riktig pris for varene sine. Før han forlot Norge fikk Kisilu dessuten et digitalkamera i gave fra Spire, slik at han kan dokumentere sitt arbeid på åkeren og i lokalsamfunnet. Vi gleder oss til å følge Kisilus arbeid! EU-parlamentarikere klager over norsk importvern. Spires leder Mari Gjengedal mener virkelighetsoppfattelsen deres er fjern. "Vi må ha matsuverenitet", sier hun.
Det var den 5. juli at Europaparlamentarikerne Bendt Bendtsen og Christofer Fjellner hadde denne noe provoserende kronikken på trykk i Aftenposten. Her langer de ut mot norsk landbrukspolitikk, og sier blant annet at norsk vareutvalg er dårlig, at bønder tar høye priser for middelmådige varer, og at Norge er arrogant som velger å opprettholde norsk importvern. Denne kronikken ble Spireleder Mari så irritert av at hun skrev et tilsvar. En forkortet versjon kom på trykk i Aftenposten i dag, under kan du lese det fullstendige innlegget. "Kronikken til Fjellner og Bendtsen i Aftenposten 5. juli krever et tilsvar. Ikke bare fordi den er full av påstander uten rot i virkeligheten, men fordi forfatterne våger å kalle Norge for arrogant bare fordi vi ikke ønsker å utradere norsk landbruk. Fjellner og Bendtsen mener at norsk landbruk er bortskjemt og at norske bønder krever høye priser for middelmådig kvalitet og begrenset utvalg. Det er ekstremt provoserende at noen får lov å komme med slike ville utsagn i en av landets største aviser. Norske landbruksvarer er av svært høy kvalitet. Blant annet er vi blant dem i Europa som bruker minst medisiner i kjøttproduksjonen vår. At forbrukere har en høy tiltro til norske merkevarer underbygger kvaliteten. Vi har heller ikke spesielt dårlig utvalg med tanke på vårt lave innbyggertall, hvilket gir en indikasjon på hvor mange produkter som kan overleve på markedet. Og skal Fjellner og Bendtsen virkelig innbille oss at norske bønder, som i 2011 hadde en gjennomsnittlig næringsinntekt på skarve 154 000 kroner, tar for høye priser for varene sine? Hvis bøndene hadde tjent godt på yrket sitt, hadde vel ikke 94 % av gårdsbrukene vært nødt til å finne biinntekter fra andre steder? Forfatternes argumentasjon faller på sin egen urimelighet. Usanne påstander er imidlertid ikke det verste. Det mest irriterende er den kjedsommelige liberalistiske overbevisningen forfatterne har om at frihandel og økonomisk lønnsomhet skal være samfunnets eneste politiske ledestjerne i alle sammenhenger. Landbruket vårt har nemlig en verdi som ikke kun kan måles i penger. Og forfatterne vet like godt som meg at dersom importvernet legges ned, vil norsk landbruk gå dunken samtidig. Norge kan ikke konkurrere på pris, i noen som helst sektorer. Vi har altfor høye lønninger til å kunne konkurrere med kriserammede europeiske land. Dette er økonomisk teori på nybegynnernivå. Det er også grunnen til at norske bedrifter har flagget ut i hopetall etter at handel med industrivarer ble liberalisert. Man kan imidlertid ikke sammenlikne spiker med potet. Norske jorder kan ikke flagges ut. Tror Fjellner og Bendtsen at politikerne vil stå med luen i hånden og la norske åkre og kulturlandskap gro igjen bare fordi Europa vil tjene en ekstra slant? Frihandel vil ikke være til det beste for norske forbrukere, og når forfatterne påstår nettopp dette, tar jeg meg selv i å lure på hvilken planet de befinner seg på. Mat er en menneskerettighet, og alle land bør ha rett og plikt til å produsere den maten de kan for egen befolkning, samt bruke de proteksjonistiske virkemidlene som trengs. Dette kalles matsuverenitet. Globalt sett har vi begrenset med dyrkbart areal, og det blir stadig mindre. Variabelt vær og flere matkriser de siste årene har gitt oss en pekepinn på hvor ustabil matvaretilgangen vil bli i årene som kommer. Det er svært lite fornuftig å basere sin matforsyning utelukkende på et internasjonalt marked. Jeg er derfor veldig glad for at Norge tar litt ansvar og beskytter landbruket vårt." Genmodifiserte organismar (GMO) er resultat av forsking og oppfinning. GMO er enno ikkje lov i Noreg og slik vil me gjerne fortsetja å ha det! Difor støttar me såfrøaksjonen.
Med genteknologi kan me endra arvestoffet til ulike organismar. På denne måten kan me gje planter nye eigenskapar som dei ikkje tidlegare hadde. For eksempel kan jordbær få gen for kulderesistens. Dei vanlegaste eigenskapane som vert tilført genmodifiserte planter er likevel sprøytemiddelresistens og evna til å produsera eigne insektgifter. Genmodifiserte organismar (GMO) er resultat av forsking og oppfinning. Difor kan det takast patent på slike organismar. Selskapa som tek patent på organismar kan bestemma reglane for bruken av produkta sine, for kven som får forska på produkta og kva for forskningsresultat som kan publiserast. Patentmoglegheita som i utgangspunktet skulle gjera det lønsamt å forska og å vera innovativ, har blitt eit problem for bønder, forskarar og alle andre som lev på jorda. Dersom ein bonde har kjøpt GMO-såfrø frå eitt av dei store selskapa som produserer slike frø kan han ikkje nytta frø frå avlinga si som såfrø det neste året. Dette gjer det potensielt dyrt for bonden å nytta GMO-ar. I tilleg er dei sprøytemiddelresistente plantene kun resistente mot enkelte sprøytemiddel, helst dei produsert av same selskap som frøa. Selskapa tener godt på GMO, men det gjer ikkje alltid bøndene. Lite uavhengig forsking Formålet med den norske genteknologilova er å sikra at bruk av GMO skjer på ein berekraftig, etisk og samfunnsmessig forsvarleg måte. For at me skal kunna vita om ulike GMO er forsvarlege treng me forsking. Diverre er det svært få uavhengige forskarar som får lov til å forska på produkta til dei store frøselskapa, og om dei får lov å forska er det ikkje sikkert at dei får publisera funna sine. Så lenge dette held fram kan me ikkje vera sikre på helseeffektane av å eta slike organismar. Me kan heller ikkje vita om dei spreier seg i naturen (slik enkelte av dei, mellom anna GMO-raps, ser ut til å gjera), er skadelege for insekt eller har andre effektar på det biologiske mangfaldet. Søknadar på bordet I fjor sa regjeringa nei til bruk av genmodifisert raps, men søknadar om å få nytta mais som er genmodifisert til å tåla sprøytemiddel og poteter med endra stivelseinnhald (til industriell bruk) ligg framleis på bordet. Me meiner at det ikkje er forsvarleg å ta i bruk genmodifiserte planter før alle moglege bieffektar av dette er kjende. Såfrøaksjon! Torsdag 6. juni kl. 18.00 vert det såfrøaksjon på ”Herligheten” i Bjørvika. Oppmøtet vert i Middelalderparken. Der vil me planta frø av gamle kornsortar, og der vil bli appellar. Kom og bli med! Appellantar: Ellen Øseth (SV), statssekretær i Miljøverndepartementet Amy Fanceschini, kunstner, Future Farmers Nils T. Bjørke, leder, Norges Bondelag Dagrun Eriksen, Stortingsrepresentant, KrF Andreas Viestad, matskribent og faglig ansvarlig, Geitmyra matkultursenter for barn Silje Lundberg, leder, Natur og Ungdom Mani Hussaini, Sentralstyremedlem, AU Aksjonen er arrangert av Nettverk for GMO-fri mat og fôr i samarbeid med «Flatbread Society» og MAJOBO – mat og jord, der du bor. Nettverket består av:Biologisk-dynamisk Forening, Coop Norge Handel, Debio, Framtiden i våre hender, Greenpeace, Grønn Hverdag, Miljøvernforbundet, Natur og Ungdom, Norges Birøkterlag, Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk bonde- og småbrukarlag, Norsk landbrukssamvirke, Naturvernforbundet, Oikos – Økologisk Norge, Spire - Utviklingsfondets ungdom og Utviklingsfondet Mer informasjon fra Nei til GMO Norge, her. Fra Norge og Danmark i nord, til Sør-Afrika og Chile i sør foregår det en massiv privatisering av ville fiskeressurser. Fellesskapet blir taperen. Verdens hav lider under overfiske grunnet effektivisering av verdens fiskeflåte de siste 150 årene. Det kreves aktiv forvaltningspolitikk for å sikre verden sjømat i framtida. I 1969 skrev Garrett Harding den velkjente artikkelen om allmenningens tragedie (tragedy of the commons). Denne har blitt brukt som bakteppe for forvaltningen. I realiteten er ikke problemet at havet er en allmenning, problemet oppstår først når fiskeri har en «fritt for alle-natur», det finnes det få eksempler på i vår tid. Det finnes derimot mange eksempler på lokal og felles forvaltning hvor lokalsamfunn tar del i forvaltningen og inntektene fra fisket gavner lokalsamfunnet. Den økonomiske begrunnelsen bak privatisering er enkelt: Så lenge du eier rettighetene til å fiske fra en fiskebestand har du ingen interesse av å overfiske den, fordi du ønsker at fisken skal være der også til neste år. Den mest utbredte formen for privatisering som brer om seg er overførbare kvoter. I et fritt marked blir kvotene så dyre at ingen vanlige fiskere har råd til å fiske, og store selskaper får kontroll over mesteparten av ressursene. Dermed forsvinner inntektene fra fiskeriet ut av lokalsamfunnene og vi ender opp i monopol-liknende situasjoner hvor noen få, veldig store aktører sitter med ressurskontrollen. Fisken landes og videreforedles heller ikke lokalt, og gjennom større og mer effektive båter, mister samfunnet som helhet også mange verdifulle arbeidsplasser. I realiteten er ikke overførbare kvoter noe annet enn et verktøy for økonomisk effektivisering. Til det fungerer det derimot utmerket. Det fungerer også utmerket til å:
Overførbare kvoter kan teknisk sett fungere i noen kontekster, men når det overføres til tropiske strøk med mange fiskearter blir det helt ubrukelig. Spesielt når det er stor usikkerhet knyttet til størrelsen på bestanden. Kvotesystem leder fort til finansiell spekulasjon, på samme måte som i matvaremarked, som igjen leder til kunstig høye priser. Dette krever store lån for de som skal inn i fiskeriet, og fører til at pengesterke aktører dominerer. På Island gikk bankene inn som utlånere i fiskeriet, og dette var en sentral del av den boblen som førte landet ut i økonomisk kaos og krise. Vi risikerer å etablere et nytt føydalsystem med flere småkonger som eier fisken og leier ut kvoter til fiskerne som mister kontrollen med ressursene. Med overførbare kvoter underordner vi oss en abstrakt økonomisk logikk som har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Å stille spørsmål ved markedsliberalistisk logikk på globalt plan blir litt som å stille spørsmål ved Gud i middelalderens Europa. Fordeler med kystfiske Det er mange grunner til å sikre det små-skala kystfisket i kystnære områder. Ikke bare er det mer miljøvennlig enn større industrielt fiske i form av å fiske på flere arter og trofiske nivå, ha et lavere drivstoff-forbruk og bruke mindre skadelige redskaper – kystfisket har også multifunksjonelle egenskaper i form av å være kulturbevarende, bidra til matsikkerhet og sikre distriktsbosetting. Dette er egenskaper myndighetene i Norge fronter for å sikre landbruket, men glemmer når det kommer til fiskeri. Mektige aktører Når noen sentrale og mektige aktører ønsker å definere den offentlige debatten og fremme sin sannhet klarer de det som regel. I denne sammenhengen er det bl. a. Verdensbanken og OECD som er disse aktørene. OECD er en kjent aktør for å fremme frihandel. På starten av 2000-tallet gikk OECD fra å snakke om verdens «fiskemarked» til å diskutere «fiskerimarkeder» fordi de så at det lå en økonomisk gevinst i å handle med ressurstilgang og ikke bare ressursen. Hindrer ikke overfiske Spire er blant dem som mener verdens ressurser skal være mest mulig rettferdig fordelt, og gavne lokalbefolkning. Derfor er vi kritiske til å handle med og privatisere tilgangen til ressursene. Samtidig ønsker vi å ta vare på ressursgrunnlaget på best mulig måte til kommende generasjoner. Derfor er vi interessert i alle verktøy som kan hindre overfiske. Det absurde i debatten om overførbare kvoter er at deres funksjon ikke hindrer overfiske. Problemet med overfiske er ikke at ingen eier fisk. Problemet er at det fiskes for mye, og ukontrollert. Under enkelte forutsetninger kan til og med begrunnelsen om at eierskap skal fostre ansvarlighet være feil. Investorer har kortsiktige mål for profitt, og når målet kun er å maksimere profitten, kan dette føre til at det blir mest lønnsomt å fiske ut hele bestanden nå. Systemet er altså ikke en garanti mot overfiske i tillegg til å ha negative samfunnsmessige konsekvenser. Det er heller ikke nødvendigvis slik at det er det mest økonomisk effektive, men de er et verktøy for at store fiskebåteiere skal øke sin profitt. De mektigste fiskebåteierne vinner gjennom fordi de har ressurser til politisk innflytelse. Hva skjer nå? Både gjennom frihandels- og investeringsavtaler og globale programmer som Verdensbankens Global Partnership for Oceans (GPO), frontes eierskap som løsning på overfiske, og markeder for ressurstilgang som framtida. Norge er en viktig støttespiller i GPO, og vi håper Norge bidrar til å hindre at fellesskapets ressurser blir privatisert. Det vil være i tråd med utviklingsminister Heikki Holmås sin politikk for rettferdig fordeling. Vi må se at fiskeri også er viktig for matsikkerhet og utvikling, og da er det tilgang til ressursene som er viktig, ikke billigst mulig fisk gjennom global handel. I Spire ser vi at vi ikke kan være likegyldige til utviklingen som skjer i det skjulte. Kystsamfunn får sin levemåte truet, og investorer vinner på bekostning av fiskere og økosystemer. Dette skjer globalt nesten helt uten debatt, og vi gjør det vi kan for å stoppe det! Harald Sakarias Hansen, fiskeripolitisk talsmann i Spire Spire er en av få organisasjoner som anerkjenner utfordringene med ocean grabbing, og er nå i startfasen av et politisk samarbeid med Masifundise i Sør-Afrika. Hvis du er interessert i å arbeide med fiskeripolitikk, send en e-post til haraldsakarias@gmail.com. I løpet av kort tid legger Regjeringen fram ei stortingsmelding om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Natur og Ungdom og Spire har store forventinger til innholdet i denne meldinga.
Kysten vår er fantastisk, det samme er ressursene langs kysten. Hvert eneste år vandrer torsken fra Barentshavet, og nedover mot Lofoten for å gyte. Så svømmer ungfisken tilbake for å vokse seg stor. Fiskeriressursene er heldigvis fornybare, men skal de vare evig må de forvaltes godt. Fisk er vår tredje største eksportartikkel, og en viktig bærebjelke i lokalsamfunn langs hele kysten. Verdens fremste sjømatnasjon må sikre den miljøvennlige kystflåten, og kreve at trålerne og oppdrettsnæringa ikke ødelegger miljøet i havet og i elvene. Det er også viktig at fisken fortsetter å tilhøre fellesskapet både i Norge og i verden. Et miljøvennlig kystfiske Kystfiske representerer en bærekraftig måte å forvalte ressursene på. En sjark eller linebåt bruker mindre energi enn en stor tråler på å fiske den samme fiskemengden. Når fisken selv svømmer inn til kysten, og kan fiskes uten lang transport og den energikrevende prosessen med å dra en trålpose langs havbunnen, trengs mindre drivstoff. Helt fersk fisk kan leveres til landanleggene. Bunntrålere som sleper store trålposer langs havbunnen har dramatiske konsekvenser for livet på havbunnen. Korallrevene, som er viktige yngle- og oppvekstplasser for fisk, dras med, og en ørken står igjen på havbunnen. Fellesskapets ressurs Verdens hav og fiskeressurser har tradisjonelt tilhørt fellesskapet, og blitt utnyttet til beste for kystbefolkningen. I Norge, som i mange andre land, har fisket tradisjonelt vært drevet av mindre båter som fisker langs kysten. Fisk er, og må også for framtida være, fellesskapets ressurser. Dette forventer vi at stadfestes i Sjømatmeldinga. For å opprettholde kystfisket, må det fortsette å være et tak på hvor mange fiskekvoter man kan samle på en båt. Kvotene bør i hovedsak tilhøre båten, for å hindre at få aktører får rett til fellesskapets ressurser. Trålerne som fisker langs kysten må ha plikt til å levere fisk til industrianleggene, slik begrunnelsen for å tillate trålfiske i Norge opprinnelig var. Kystfiskerne er avhengig av å ha kort vei til landanleggene. Da kan vi ikke risikere at de legges ned fordi Røkke og andre store tråleiere heller sender fisken til Kina. Et internasjonalt ansvar Den norske modellen for forvaltning av fiskeriressursene sikrer en demokratisk prosess og lokal forvaltning. Dette bør spres til resten av verden. Fisk er etter hvert ikke bare fisk, men store penger. Oppdrettsnæringens interesser har i stor grad fått styre norsk utenrikspolitikk, og hindrer fattige lands handlingsrom. Det må være et krav til norske handelsavtaler at de skal tilrettelegge for demokratisk forvaltning av lokale fiskeressurser i de landene vi handler med. Skal Namibia kunne bygge et bærekraftig fiske, og gi befolkningen som bor langs kysten muligheten til å fø seg selv, kan ikke norske handelsinteresser legge opp til det motsatte. Norge må legge til rette for dette i handelsavtaler med andre land. Havet kan ikke privatiseres, men må forvaltes til det beste for fellesskapet og for generasjonene som kommer etter oss. Norge må internasjonalt arbeide mot privatiseringen av marine ressurser. Utenfor Afrika konkurrerer utenlandske trålflåter om å overfiske ressursene. Samtidig mister lokale kystfiskere retten til å ta i bruk egne havområder. Norge kan ikke bidra til dette. Petroleumsfrie fiskeriområder Vi må også ta vare på havområdene fisken lever i. Derfor må de viktigste fiskeområdene forbli vernet mot oljevirksomhet. Fisk er en fornybar og miljøvennlig ressurs, som må prioriteres foran oljeindustrien. I Lofoten melder fiskerne om store problemer under oljeselskapenes seismikkskyting og konsekvensene av et oljesøl vil være katastrofale. Skal man forvalte fisken godt bør man lytte til fiskerne. Ei bærekraftig oppdrettsnæring Ei bærekraftig norsk oppdrettsnæring bruker norske ressurser til å produsere fiskefôr, og ikke fisk som kunne vært brukt som mat for mennesker i andre deler av verden. Norsk oppdrett kan ikke baseres på fiskeressurser tatt fra andre lands matfat, og å erstatte dette med kraftfôr fra jordbruk basert på store monokulturer i andre land er heller ingen miljøvennlig løsning. Norge kan ikke fortsette å øke mengden fisk i oppdrettsanleggene uten å la bærekraft være en forutsetning. Råd fra faglige instanser som Havforskningsinstituttet må veie tungt. Norge bør gå i bresjen for at verdens havområder forvaltes på en bærekraftig måte. Stortingsmeldinga om Norge som sjømatnasjon må ta hensyn til kystfisket, fellesskapet og vårt internasjonale ansvar. Slik kan vi bli et forbilde for resten av verden. Verdens fremste sjømatnasjon må forvalte havressursene på en bærekraftig måte. Harald Sakarias Hansen, leder i Spire Arnstein Vestre, 2. nestleder i Natur og Ungdom Denne artikkelen stod på trykk i Nationen 9.2.2013 Regjeringens nylig lanserte matsikkerhetsstrategi er et godt initiativ, men lider under mangler og enkelte selvmotsigelser. Aller viktigst kan man undre på om dette i det hele tatt kan kalles en strategi. Strategien, med navnet Matsikkerhet i et klimaperspektiv, ble lagt fram 4. desember i fjor. Den unnslapp dermed den helt store oppmerksomheten da nordmenn flest var mer opptatt av pakkeinnkjøp i julestria. Det er imidlertid vel verdt å gå strategien litt nærmere etter sømmene, da den potensielt kan være interessant for dem som bryr seg om klima-, matsikkerhets-, og utviklingsspørsmål. Den drøyt 20 sider lange blekken er sammenfattet av Utenriksdepartementet i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet. I tillegg er norsk sivilsamfunn blitt invitert til å komme med innspill og bidrag. Etter hvert skal vi se at strategien da også bærer preg av å ha blitt skrevet av mange kokker. Mat og klima Den overordnete hensikten med strategien er, som det står i innledningen, ”å fremme økt matproduksjon i et endret klima”. Det er altså snakk om matsikkerhetsperspektivet i regjeringens internasjonale utviklingsarbeid. Matsikkerhet og klima seiler opp som et høyst aktuelt tema. Allerede lever om lag 870 millioner mennesker i kronisk sult, og denne situasjonen kan ligge an til å forverre seg uten drastiske grep. Befolkningsøkningen i verden øker etterspørselen etter mat, samtidig som klimaendringer vil legge ytterligere press på de ressursene som er tilgjengelig; hvilket vil gjøre matproduksjonen vanskeligere og mer uforutsigbar. Matsikkerhet i et klimaperspektiv er dermed kanskje det viktigste fokusområdet for det internasjonale samfunn nå og i tiden som kommer. Strategien starter bra Strategien ser ved første øyekast lovende ut. Man får fort inntrykk av at politikerne har gjort hjemmeleksen sin. Allerede i innledningen blir det gjort klart at den universelle retten til mat skal være et bærende prinsipp for regjeringens utviklingsarbeid, og at klima, energi og landbruk er nødt til å bli sett i et mer helhetlig perspektiv for at vi skal oppnå bærekraftig utvikling og en situasjon med nok mat til alle. Dette er en god forutsetning for en matsikkerhetsstrategi. Kvinners rettigheter Dokumentet er fullt av politisk korrekte ord som ”styrking av småskala landbruk”, ”kompetansebygging”, ”økosystemer” og ”klimarobust landbruk”. Dette er ord som sivilsamfunnet liker å høre. Sannsynligvis til ære for FNs samvirkeår 2012 blir til og med landbrukssamvirker nevnt som en positiv foretaksmåte for fattige bønder. Spesielt positivt er det at kvinner blir understreket som en særskilt viktig gruppe, og at en styrking av kvinner i jordbruket er en forutsetning for økt matsikkerhet. Regjeringen tar tydelig sikte på å fortsette å prioritere kjønnslikestilling som et gjennomgående prinsipp i utviklingsarbeidet. Dette er bra fordi vi vet at kvinner i dag gjør den tyngste jobben i fattige land, men blir grovt tilsidesatt når goder og ressurser blir fordelt. Med tanke på kvinners mulighet til å hjelpe både seg selv og sin familie ut av fattigdom, er dermed lik fordeling og like rettigheter til blant annet jord ekstremt viktig for at mennesker i fattige land skal kunne bedre sine levekår. Helhetlig tilnærming Noe annet som er positivt ved strategien er at behovet for å se sammenhenger mellom ulike sektorer vektlegges. Dette er spesielt viktig når det kommer til landjord, fordi fruktbar jord i dag er en knapp ressurs som bare vil bli knappere i takt med økt jorderosjon og arealbruksendringer. Det blir derfor stadig viktigere å se helhetlig på forvaltningen av arealer som brukes til bl.a. skogbruk og jordbruk, se til at den fruktbare jorden blir bærekraftig forvaltet, og at den blir brukt på best mulig måte for å mette flest mulig mennesker. Hummer og kanari Men det er ikke alt som er like godt. Det begynner etter hvert å bli tydelig at strategien har hatt flere forfattere, og at den er skrevet med tanke på å gjøre flest mulig til lags. Det betyr ikke bare at det er svært mange ulike områder og temaer som er nevnt, men også at det enkelte steder er en mangel på sammenheng og logisk konsistens. Miljøødeleggende = klimasmart? Eksempelvis blir viktigheten av ”klimasmart” og ”klimarobust” landbruk nevnt flere ganger. Klimasmart landbruk blir av de fleste ansett som en type landbruk som drives på naturens premisser, med minst mulig bruk av innsatsmidler som kunstgjødsel og sprøytemidler, og mest mulig bruk av vekselbruk, ressursutnyttelse, økologiske produksjonsmetoder og bevaring av økosystemer. Det begynner etter hvert å bli en gjengs oppfatning i fornuftige kretser om at klimasmart landbruk er den eneste retningen landbruket kan gå i om vi skal ha noe mål om å mette hele jordens befolkning samtidig som vi vil motvirke klimaendringer og få et mer robust landbruk. Likevel blir det påpekt at ”behovet for landbruksreformer som letter tilgangen til produktivitetsfremmende innsatsfaktorer er omfattende”, og at mer bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler er veien å gå for å øke produktiviteten i Afrika. I samme vending blir initiativer som AGRA (Alliance for Green Revolution in Africa) og Bill Gates Foundation nevnt; initiativer som for mange først og fremst blir forbundet med en fremming av markedsinteresser og en type jordbruk som er alt annet enn bærekraftig. Det gir lite logikk å understreke viktigheten av et klimarobust jordbruk samtidig som man ivrer for økt industrialisering av jordbruket og en grønn revolusjon som vil bidra til å ødelegge jorden og miljøet heller enn å bidra til matsikkerhet og bedre sosiale kår. Her er det skuffende at regjeringen ikke ser ut til å ha forstått hva de snakker om, for en grønn revolusjon i Afrika vil ikke innebære et bærekraftig eller klimavennlig jordbruk. Handelsliberalisme Av andre spesielt problematiske ting kan nevnes at det understrekes viktigheten av bønders tilgang til markeder og stabilitet, samtidig som man trekker fram sluttføringen av WTOs Doharunde og nedbygging av proteksjonistiske virkemidler som positivt for utvikling. Det framstår for meg som en gåte hvorfor dette nyliberalistiske dogmet fremdeles får oppslutning som en løsning for å skulle trekke fattige land ut av fattigdom, når alle bevis tyder på at dette er en feilslått politikk. Det er også underlig at den norske regjering kan ha samvittighet nok til å antyde at fattige land skal fratas de samme rettighetene til å utvikle sin næring og beskytte sitt jordbruk som rike land har hatt, når Norge er fullstendig avhengige av disse rettighetene selv! Her er det bare en ting å si: Skjerpings. Det fins ikke noe slikt som et fritt marked, og en liberalisering av verdenshandelen medfører ikke annet enn det vi allerede har sett: de med minst makt blir fattigere, og matvareprisene blir ustabile. Kan dette kalles en strategi? Den største innvendingen mot matsikkerhetsstrategien er imidlertid ikke at den enkelte steder er selvmotsigende (akkurat det har vi vel lært at er regelen heller enn unntaket når det gjelder politiske dokumenter). Mest sentralt i min kritikk er spørsmålet om hvorvidt dette faktisk er en strategi. Normal fornuft burde etter min mening tilsi at en strategi som et minimum bør inneholde noen konkrete målsetninger. Andre ting det er nyttig for en strategi å ha er en prioritering for de ulike satsingsområdene og landene, tidsrammer for måloppnåelse, en oversikt over konkrete tiltak og et anslag over hvor mye de ulike tiltakene kan komme til å koste. Her er det ingenting av dette. Etter hvert som man leser Matsikkerhet i et klimaperspektiv får man tvert i mot stadig mer inntrykk av at dette heller burde kalles en ABC i aktuelle utfordringer på matsikkerhetsfronten. Her er det for mange luftige formuleringer og for få tabeller med konkrete operasjonaliseringer og tiltak. De 20 sidene gir en generell innføring i alle de utfordringene vi står overfor og alle områdene det bør gjøres noe med for å sørge for at verden kan oppnå en situasjon med full matsikkerhet i framtiden. Til en generell innføring å være en dette til alt overmål ganske bra. Om du derimot – som meg – er interessert i å finne ut hva regjeringen faktisk har tenkt å foreta seg, nøyaktig hvordan de skal få til det de snakker om, og hvilke områder de faktisk har planer om å prioritere utover det å bare erkjenne at ”her fins det er problem”, eller at ”dette er et viktig område”; ja, da føler du kanskje at ordene i strategien er som sand som renner gjennom fingrene dine. For hva regjeringen akter å gjøre med verdens matsikkerhet blir du ikke særlig mye klokere på. Dette er derfor som sagt et godt dokument om man ønsker å forstå litt av kompleksiteten i det store bildet som heter internasjonal matsikkerhet og klima; men et godt politisk dokument er det ikke, og det er i hvert fall ikke en strategi. Mari Gjengedal, koordinator for Spire`s matutvalg. For mer informasjon om Spire`s matpolitikk, se her. Les Norges strategi for matsikkerhet her. Landran frarøver ungdom muligheten til å bygge seg en framtid, sier Pilirani Chirambo (Network for Youth Development, Malawi) In a Malawian perspective, the system of land grabbing is described as the acquisition of large scale land, buying of large pieces of land in developing countries by domestic and transnational companies, governments and individuals. This system mainly reemerged in the context of a spike in global food prices between 2007 and 2008. It initially focused on new players potentially acquiring vast areas of land in developing nations, and most of the targeted nations which constitute two thirds of the acquired land worldwide belong to the sub Saharan Africa. Therefore, Malawi being a part of it has been and still is experiencing the negativity of land grabbing. Land grab in Malawi has been deeply rooted because it is efficiently accepted, supported and nurtured without considering its long term consequences on its citizens and more particularly on the youth who are a large constituent of this nation thereby being affected the most since their future remains uncertain. Here are the most highlighted factors that are contributing to land grab in Malawi. It should be noted that these factors can however be defeated if only there is serious and dedicated joint global action. Power Imbalance Power imbalance remains an enormous hindrance to the country’s development due to unequal distribution of available common and essential resources such as land. With this attitude being in full view, government response to grassroots resistance against a spate of multi-national or cooperate driven land grabs has emerged as a point of focus recently. This is because even though local communities with support from civil society actors have bemoaned and resisted most attempts for the sake of food sovereignty and security, government has stood “willfully” as a deaf player thereby ignoring such concerns. What is more alerting, is how it is on record that no land transaction on any occasion has ever been cancelled or put on hold due to the public outrage over the land grabs. As a result there is tension among the indigenous people over potential loss of land which is the main source of livelihood. In this case customary land is taken away from them by their community leaders with an aim of selling it off to companies or large scale farmers and displacing them without any resettlement plan. Residents regularly loose out to local elites, domestic and foreign investors because they lack the power to claim their rights effectively so as to defend and advance their interests. This is what calls for intervention as far as NFYD is concerned, because in any case, power relations between the buyers and local communities must change if investment is to contribute to rather than undermine the food security and livelihoods of local communities. Foreign Investors Large scale land acquisition in Malawi by foreign investors continue to be flagged highly, evidence of success in such land grabbing exercises have been marked by a lot of maneuvering and backing by the government through deceit and empty promises to the land owners on better livelihood. The distinctive feature of land grabs in Malawi is that they are supply driven; this is to mean that the government is courting potential domestic and international investors by offering them land to be acquired from smallholder farmers for large scale irrigation farming or massive businesses. Government’s argument is that it aims for the benefits which also act as drivers to modernization and development that come together with those kinds of investments such as agricultural benefits, job creation, cash crop production regarded as green gold and infrastructure provision in terms of hospitals, roads, schools and running water availability. The question that is ignored is that how can the whole country develop when a larger group of economic development contributors (young people) is being stripped of its number one asset which is land? Due to land grabs small holder farmers’ lands can be described as a portion providing a cushion or safety net that provide them with a base while their primary incomes need to be generated elsewhere. It is unfortunate that those small holder farmers are reduced to casual laborers facing harsh job conditions thereby having their economic status lagging behind. However, its time governments as well as community leaders recognize that those development promises should not substitute in promoting domestic land ownership and investment. Through land grabbing, useful resources such as water and minerals are sold together with the land, thereby being on the losing side since most of the products ‘ profit does not come back to us. Lack of Government supportive Policy Infrastructure Malawi government categorizes land as “non- private” and it only offers land in form of lease which takes about 25 to 99 years. As a result government policies on public land ownership and lack of active titling makes the government own or control land. Most of this land is made available to investors for leasing at the expense of the grassroots since in most cases land sold as unused or undeveloped is the one actually being used by young people and their families to grow food. As such government is placed as the biggest obstacle for the fair handling of land deals because it rushes to support the well to do minority other than the “supposed to develop” majority who rely on land as their principal source of livelihood. The main argument is that the youth are marginalized because of stalled land policies. Often times they are at the peripheral, waiting to hear the government or leadership make decisions other than having them to voice out their concerns before their land is taken away. Due to this land distribution is very unequal. For instance, it is estimated that 30 000 estates cultivate on 10-500 hectares of land while 1.8 to 2 million cultivate on 0.5 – 1 hectare of land. This only shows how youth are affected in their development growth. Politics and Corruption It has been noted that before investors come into a country they navigate the functionality of bureaucracies and probably potential crooked ways in form of potential payoff corrupt personnel of government so that they intentionally avoid a presentation of viable and sustainable business plans or other formal processes in settling their businesses. As a result the investors are given any land available without going back to consider the initial plan of that land. Land grabbing is being spear headed by our own leaders. In Malawi government work is blended with politics, due to this the idea to solve this pressing issue remain rhetoric as no important figure is willing to support the idea which was initiated by another. So in this case, land reforms which would have rectified this land grabbing issue remain hanging since the one responsible for the idea died. Furthermore, the impasse in the implementation of the land reforms is attributed mainly to the desire of the political and bureaucratic elite who concentrate in defending their interests because a majority of them acquired massive tracts of land that unfortunately lies idle under the auspices of the previous land reforms. In turn land reforms only take place in terms of consolidating the village family lands so as to sell it or allocate it to investors. Land grabs in Malawi are a major concern because the impact is very strong and high, since land is the principal source of livelihood and the most sustainable asset of the country. By it being traded away it means what the country’s wealth is also fading and lighting up in the hands of those holding it. What is so pressing is the thought of the economic and social future of the youth who as of now are not considered as to how land grabbing is and will continue to negatively contribute to their downfall. It is not being taken into consideration of how excluding the youth in decision making have long term trajectories of development. In this view, Malawi’s development is projected to shrink if the 13.1 million youth are not going to access land either for agricultural activities or other businesses. Apart from economic development, young people are getting psychological destructions resulting from their invisibility shown by the leaders. Research has shown that due to the feeling of being pushed aside overall youth demonstrate a sense of powerlessness, hopelessness and alienation such that they are no longer interested to work hard in other activities which can uplift their lives since they now think they are incapable. This current fate of the youth seriously needs joint action to reverse the situation. Let us fight together so that this current situation does not remain their fate which will be regarded as the most painful missed opportunity in land which is the main route to success. Do not let land grabs grab away young peoples’ chance to utilize their land with all their energy, capacity, innovative ideas and excellent sources which will turn out to be a brilliant dreams being fulfilled. Pilirani Chirambo, NfYD pilira@nfydmw.org For more information about NfYD, visit their website here. Lina Hamre, en del av utvekslingsteamet i Spire, var aktuell i Klassekampen torsdag 15. november. Les hele artikkelen her.
Eit framtidsretta landbruk må vera robust i møte med klimaendringane, og det må metta fleire munnar utan samstundes å køyra jordsmonnet på felgen. Skal me lukkast blir mayaanes maiskunnskapar viktigare enn syrande sprøytemiddel. Spire, Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon, har denne hausten eit utvekslingsprosjektet med Youth Environmental Network i Zambia. For ei veke vart dei to norske og dei to zambiske deltakarane sende til Fokhol gard i Stange kommune for å læra om norsk landbruk og agroøkologiske teknikkar. Der fekk dei freista fylla bondens støvlar i kålrotåkeren, i fjøset, på kornlåven og i skogen. Forutan fornya respekt for alle verdas bønder, gav det underteikna innsikt i tradisjonelle landbruksteknikkar som ofte vert avfeia som avleggs i det industrielle landbruket. Industriidioti Verdas befolkning kjem til å overstiga 9 milliardar i 2050. I fylgje FN må landbruksproduksjonen difor auka med 70 prosent. Dersom me stoppar den tragedien som utspelar seg frå jord til bord ved avlingstap etter innhausting i Sør, matkasting i Nord, og eit generelt aukande kjøtforbruk, kan truleg auken nedjusterast noko. Det viktigaste spørsmålet er likevel ikkje kor mykje meir mat ein må produsera til ei veksande befolkning, men korleis denne skal produserast. I utakt med natur og økologi, og til stor frustrasjon for verdas bier og meitemark, har det industrielle landbruket vore halde fram frå politisk hald som det einaste som kan metta ei veksande befolkning. Samstundes har småskala matproduksjon vore avfeia som ein hippies våte og irrasjonelle draum. Industrialiseringa av landbruket har letta arbeidet for bønder verda over og slett ikkje alt kan avfeiast som idioti. Mekaniseringa har mogleggjort at kvar bonde kan auka avlingane sine utan å nytta meir arbeidskraft. Små mengder kunstgjødsel og sprøytemiddel kan dessutan vera naudsynte i nokre tilfelle. Men konsekvensane av storskala monokulturar som krev kunstig vatning, store maskinparkar, mykje sprøytemiddel og kraftfôr har vist seg å vera svært ugunstige for miljøet og artsmangfaldet. Jordbruksproduksjonen i seg sjølv står i dag for minst 13 prosent av dei totale klimagassutsleppa, og avskoging av nye landområde som blir omgjorte til jordbruksland utgjer mellom 15 og 18 prosent av utsleppa. Denne avskoginga skjer hovudsakleg for å dyrka plantasjar med soya, sukkerrør, palmeolje, mais eller raps. Berekraftig til fingerspissane Med over 1000 dekar dyrka mark krev Fokhol mykje arbeidskraft. Gamle husmannsplassar og hovudbygningen er bustad for folk som mot å hjelpa drifta gå rundt, får lærdom, næringsrik mat og større biceps tilbake. Garden er eigd av Stiftelsen Fokhol Gård, ei eigarskapsordning som gjer at ingen eig jorda, men forpaktarlaget på tre bønder og arbeidarane deira jobbar på garden fordi dei likar det dei held på med. Laura Klemme, 27 år frå Tyskland, let seg tiltrekka av dette og har dei siste fire åra jobba hovudsakleg i fjøset på Fokhol. Ho kjenner seg takksam for rytmen ho får frå dei rolege og tillitsfulle kyrne, og likar at dei ventar på ho. Grunnideen i det agroøkologiske landbruket er å etterlikna økosystem slik dei naturleg opptrer, og samstundes utnytta desse til ressurseffektiv matproduksjon. Produksjonssystema i agroøkologien byggjer difor på tradisjonelle metodar. Fokhol er i så måte eit godt døme på agroøkologisk drift. I staden for å kjøpa kraftfôr basert på billig soya frå Brasil, lagar dei sitt eige kraftfôr av spelt, havre og erter. Dei spesialiserer seg ikkje på éi type avling, men driv allsidig og gjerne med fleire vekstar i same åker. Åkrane på Fokhol mottar inga form for kunstgjødsel, men får bognande avlingar med naturleg gjødsel. Dei driv tradisjonelt vekselbruk og plantar aldri same plante på same jordlapp fleire år på rad. Likevel er dei ikkje framande for teknologiske nyvinningar, noko den blankpussa skurtreskaren i tunet ber vitnesbyrd om. Landbruk treng nemleg ikkje å føregå på amishmåten for å vera berekraftig. Fokhol er også ein biodynamisk gard. Det biodynamiske landbruket oppstod i kjølvatnet av ei førelesingsrekke Rudolf Steiner heldt, og har eit særleg fokus på krinslaupet. Ein skal vita kva ei kålrot er før ein haustar ho, og ein bør helst kjenna til kuas anatomi før ein mjølkar ho. I fylgje Laura forstår du at kua ikkje kan gi deg 7000 liter mjølk i året dersom du har kunnskap om korleis ei ku fungerer. Ideen på Fokhol er at garden skal vera sjølvforsynt, og at dyra, plantene og folka skal utgjera ein heilskap saman. Difor er talet dyr forbunde med storleiken på garden; 35 kyr og nokre ungdyr er akkurat så mange som Fokhol kan produsera fôr til sjølve, og så mange at dei har nok gjødsel til jorda. Gamal moderne kunnskap Småbønder, husdyrnomadar, fiskar-bønder, folk som dyrkar mat i byar, og folk som lever i og av skog står for 70 prosent av verdas matproduksjon. Likevel utgjer dei over halvparten av dei 870 millionar menneska som svelt i dag. Jordbruket deira baserer seg på tradisjonell kunnskap og eit breitt genetisk mangfald. Det har eit stort utviklingspotensiale, og i fylgje den nyleg lanserte Svoltrapporten til Utviklingsfondet vil intensive agroøkologiske metodar ha mykje større effekt enn industrielle. Utviklingsfondet viser til deira modellbønder i Malawi som opplevde avlingsauke etter at dei bytte ut kunstgjødsel med husdyrgjødsel. I område med lite regn og tørr jord viste det seg dessutan fruktbart å planta maisen i små groper i staden for på rekker. Agroøkologiske metodar som dette vart tekne i bruk på 12,6 millionar gardar i utviklingsland frå 2003 til 2010. Avlingsauken låg gjennomsnittleg på 79 prosent. Med slik kunnskap kunne FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter, trygt slå fast i sin rapport frå 2011 at ”agroøkologiske metodar utkonkurrerer bruk av kunstgjødsel når det gjeld å auka matproduksjonen der svolt finst – særleg der miljøet skapar problem for matproduksjonen.” Matproduksjon og klimaendringar er tett tilknytte i fleire ledd. Landbruket har stor skuld i klimagassutsleppa, men lider samstundes sterkt under eigne ugjerningar. Spires utvekslarar frå Zambia fortel om store endringar i sesongmønsteret i heimlandet, noko som gjer det vanskeleg å planlegga plantinga og forutsjå innhaustinga. Vidare kjem ekstremvêr som flaum og tørke om kvarandre og får fatale fylgjer, særleg for småbøndene. Med så tette band på problemnivå er det viktig å sjå at matproduksjon og klima óg møtest på løysingsnivå. Det berekraftige landbruket krev få dyre eksterne innsatsfaktorar, difor er ikkje ei omlegging uoverkomeleg. Derimot krev det agroøkologiske landbruket mykje arbeid, men mangel på arbeidskraft kjem ikkje til å eksistera framover. Me kjem heller til å mangla fruktbar jord og reint vatn. Desse ressursane tek det agroøkologiske landbruket vare på. Dette landbruket har potensiale til å metta ei veksande verdsbefolkning på dagens tilgjengelege landbruksområde. Mat til folket! Det industrielle landbruket er bygd opp for dagens handelssystem, der komparative fortrinn i råvareproduksjon framleis blir flagga som vegen ut or fattigdom for land i Sør. Ved introduksjon av industrielt landbruk, gjer småbønder seg avhengige av kunstige innsatsfaktorar som dei ikkje kontrollerer sjølve. Dei blir lova gull og grøne skogar, kjøper hybridfrø og ser gjelda veksa fortare enn planta. Å få moglegheita til å gå tilbake til eit berekraftig landbruk, vil for mange tyda å ta matmakta tilbake. Difor handlar eit berekraftig landbruk om matsuverenitet. Om folk, lokalsamfunn og lands rett til, gjennom demokratiske prosessar, å bestemma sin eigen landbruks- og matpolitikk. Å gå vekk frå industrielle metodar som gir storskala produksjon, er óg å fjerna seg frå eit eksportretta landbruk som set profitt over tomme magar. Det er meir enn eit skifte i teknikkar; det er å ta alvorleg at mat ikkje kan handlast med som spiker eller skosålar. Matsuverenitet står ikkje i motsetnad til handel, men inneber at folk og land må ha rom til å sikra eiga befolkning mat før eksport. Kva er Noreg sin rolle i dette? Jordsmonnet på Fokhol er av det mest fruktbare i landet, og difor trivst kålrota betre der enn i fjellsidene på Vestlandet eller myra i Nord-Noreg. Kvifor plaga seg sjølve med å dyrka dette stort sett skrinne og bratte landet, når me har kjøpekrafta til å importera utanlandsk mat? I dag importerer Noreg rundt 50 prosent av maten me et, og politikarane seier difor at me er 50 prosent sjølvforsynte. Dette er ei rosemåling av røynda, for sjølvforsyningsgraden justert for import av kraftfôrråvarer som soyabønner frå Brasil fell til berre 39 prosent. Det er uansvarleg av norske styresmakter å lata det totale norske jordbruksarealet gå ned, samstundes som me importerer stadig meir mat og såleis legg beslag på andre lands ressursar. Det norske landbruket er ikkje den største miljøverstingen, men også her til lands treng me ein større debatt om korleis framtidas landbruk skal sjå ut. Makta ligg i hendene til politikarane, og det er fullt mogleg for dei å satsa på berekraftig matproduksjon slik den føregår på Fokhol, i staden for industriell produksjon av kylling og svin fôra opp på importert kraftfôr. Det viktigaste argumentet bak industrialiseringa av landbruket har vore at det er meir effektivt. Og effektivitet har sidan tidenes industrimorgon trumfa miljøomsyn. Når agroøkologiske teknikkar no viser seg å gi større avlingar enn industrielle, er det på høg tid å slutta romantisera kring storskala monokulturar. Skal me metta verdas befolkning må me tilbake til framtida - me må ta i bruk dei kjende teknikkane som tek omsyn til krinslaupet. For ei ku er ikkje ein robot og ein gard er ikkje ein fabrikk. Lina Hamre En forkortet versjon av artikkelen sto på trykk i Klassekampen 15. november. Kronikken er et tilsvar på Nyt Afrika-alliansens innlegg - “Ikke snyt småbøndene”, som var på trykk i Klassekampen onsdag 19. september.
Nyt Afrika har den siste tiden skapt stor debatt om hva slags strategi som er best for å stimulere til økonomisk utvikling i Afrika. Spire ønsker entusiasmen hjertelig velkommen, og er glade for at Nyt Afrika ønsker å diskutere premissene argumentene deres bygger på. Imidlertid opplever vi at Nyt Afrika, i sitt tilsvar til vårt forsøk på en nyansering av kampanjens argumenter, snakker forbi oss og våre hovedpoenger. For å gjøre det hele litt klarere, ønsker vi å stille tre spørsmål til Nyt Afrika som har som formål å belyse de elementene vi føler at ikke blir tilstrekkelig behandlet. For å unngå å bygge videre på overdrevne motsetninger, må vi igjen understreke at vårt budskap ikke er “nei til eksport av mat”, men “nei til eksport som ikke løser sult- og fattigdomsproblemet”. Hvordan vil Nyt Afrika sikre at verdiene tilfaller dem som trenger det mest? Nyt Afrikas resept er “økt eksport!”, uten å legge føringer for hvordan eksporten skal sikre reell utvikling for de aller fattigste. Det er et faktum at så lenge det fins usymmetriske maktforhold, marginaliserte mennesker og urettferdighet i verdensmarkedet (og ja, det finnes definitivt), vil det være en fare for at handelen ikke kommer de fattigste til gavn. Eksportorientert jordbruk har vært en afrikansk strategi i flere tiår, uten at dette har bidratt til nevneverdig utvikling for de fattigste. Joda, eksportjordbruk kan nok hjelpe dem vi virkelig ønsker å hjelpe, men hvordan? Nyt Afrika erkjenner at utvikling dreier seg om strukturelle spørsmål og om hvordan landbruket er organisert i det enkelte land, men gir likevel ikke noe tilfredsstillende svar på hvordan pengene skal komme fram til de som virkelig trenger dem, og ikke transnasjonale selskaper eller fordyrende mellomledd. Dette spørsmålet er nødt til å adresseres. Hvordan vil Nyt Afrika forhindre landran? Det er stadig vanligere at rike land og transnasjonale selskaper kjøper opp matjord i fattige land, som småbønder har brukt som livsgrunnlag i flere tiår, for å eksportere mat ut av landet. Som Kari Gåsvatn skrev i Nationen den 21. september, er det er helt utrolig at Nyt Afrika ikke nevner landran med et eneste ord i sin brosjyre. Det vitner om manglende analyse av utfordringene ved eksportrettet jordbruk. I verste fall kan Nyt Afrika sine forslag på tiltak bidra til at småbønder fratas jord og at flere blir fattige, fordi økt eksportrettet jordbruk og landran tydelig henger sammen. Hvilke forslag har kampanjen for å styrke eksport og samtidig forhindre at flere bønder mister landjorden sin? Hvorfor må eksport være eneste løsning? De grunnleggende premissene i Nyt Afrika-kampanjen er Spire enige i: En satsing på landbruk og arbeidsplasser er den mest effektive måten å skape økonomisk utvikling på. Men det fins mange måter å styrke landbruket på. IAASTD sin rapport “Agriculture at a crossroads” nevner behovet for helt grunnleggende infrastruktur, hvis mangel fører til at småbønder ikke får fraktet varer eller får tilgang til markeder å selge maten sin på. Samme rapport nevner også behovet for oppbygging av nasjonale og regionale markeder, nasjonal videreforedlingsnæring, og løsninger som er ment å styrke bøndenes handlingsrom; slik som tilgang til kreditt og mulighet for å danne kooperativer. Rapporten sier også at en åpning mot verdensmarkedet kan være direkte ødeleggende for matsikkerhet og fattigdomsreduksjon dersom ikke disse andre faktorene er på plass. Hvorfor er Nyt Afrika tilsynelatende blinde for dette? “Løsningen er ikke å hindre fattige land tilgang til rike markeder”, sier de. Det har da heller Spire aldri ment. Men det er tydelig at vi må ha flere tanker i hodet på samme tid, og at et ensidig fokus på å få fattige småbønder til å kaste seg ut i verdensmarkedet kan gjøre at vi glemmer alle de andre tingene som også er grunnleggende å få på plass for at fattigdommen skal utryddes. Alle må bidra Vi mener at det i en uforutsigbar verden med økonomiske utfordringer, klimaendringer og befolkningsvekst, er alle lands ansvar å opprettholde et landbruk for å utnytte de ressursene de har på en bærekraftig måte. Derfor er det riktig å satse på et fortsatt sterkt norsk jordbruk. Problemet for afrikanske småbønder er ikke at Norge produserer mat til egen befolkning, men at mange land ikke har den samme muligheten som oss, og får markedene sine ødelagt av varer som er eksportsubsidiert. Derfor er begrepet matsuverenitet viktig for oss. Vi mener, som FN, at eksportsubsidier må stoppes, og at alle land og enkeltindivider må få suverenitet til å produsere den maten de selv ønsker, samt få mulighet til å beskytte sitt jordbruk på en slik måte at det sikrer landets matsikkerhet. Vi i Norge kan bistå ved å eksempelvis importere sukker fra Afrika istedenfor Danmark, men vi syns ikke det er riktig at det norske jordbruket må nedlegges av hensyn til Afrika. Dette vil i så fall bære preg av svært ensidig og kortsidig tenkning, fremtidens globale utfordringer tatt i betraktning. Vi stiller forøvrig spørsmål ved Nyt Afrikas miljølogikk. Deres resonnement bygger på at afrikansk mat er mer klimavennlig og at vi derfor burde importere mat fra Afrika. Vi er enig i at det ikke gir mening å dyrke ananaser i drivhus i Norge, men det er mange råvarer vi har gode forutsetninger for å produsere miljøvennlig, deriblant kjøtt, og spesielt beitekjøtt. Når vi vet at vi er tvingende nødt til å kutte utslipp overalt hvor det er mulig, må vi vel heller sikte mot å få et bærekraftig og lavtutslippende jordbruk i Norge med import av det man ikke kan produsere selv, istedenfor å oppfordre til at all mat skal reise lengre enn den allerede gjør. Mari Gjengedal og Harald Sakarias Brøvig Hansen, Spire Kronikken er et tilsvar til Nyt Afrika-alliansens kronikk "Ikke snyt småbøndene". Den kan du lese her. Kronikken "Ikke snyt småbøndene" kom som tilsvar på Spires kronikk "Snyt Afrika", som var på trykk i Klassekampen 13. september. Den kan du lese her. |