Økt global matvarehandel, for hvem?

Heidi Nordby Lunde skrev 17. juni i Dagsavisen at koronakroppen er et bevis på at global samhandel og markedsøkonomi fungerer. Uten å gå inn på Heidi Nordby Lundes pinlige objektivisering av kvinnekroppen for å poengtere at kapitalismen redder matforsyningen, er det noen fakta-feil som ikke kan stå uimotsagt. 

Først og fremst viser Lundes påstand om at den globale matforsyningen har bestått en krevende stresstest en manglende forståelse av pandemiens videre utvikling og sannsynlige effekter. At de største utfordringene for global matforsyning under pandemien har vært at Belgia har måttet spise litt mer pommes frittes, og at McDonalds har mistet 70% av sin omsetning, er en fjern beskrivelse av virkeligheten. Det er fremdeles alt for tidlig å spå hvordan restriksjoner på reise, hindring av arbeidsmigrasjon og en sannsynlig global resesjon vil påvirke global matforsyning. FNs organisasjon for ernæring og landbruk varsler at disse effektene av pandemien snart vil skape kritiske utfordringer for global matproduksjon, spesielt for verdens fattigste. Dette har likevel også store konsekvenser for norske butikkhyller. Selv om Lunde skulle ønske det var slik, baserer nemlig ikke vår selvforsyningsgrad seg på hva som hadde skjedd hvis nordmenn bare spiste fisk. 

Nordby Lunde fremhever proteksjonisme som den store fienden og peker på internasjonal handel som den store løsningen. Riktignok, fungerer ikke det internasjonale handelssystemet for alle, og siden 2001 har forhandlingene om mat i Verdens handelsorganisasjon stått fast. Konflikten går blant annet på markedstilgang og matsuverenitet. Om et land er avhengig av å beskytte egen produksjon mot dumping av billige varer, har landet rett til å igangsette tiltak som tollvern og subsidiering. Dette er tiltak som er livsviktige for lokal sysselsetting og fattigdomsreduksjon, og som selv Norge benytter seg av.

Reduseres muligheten for å igangsette slike tiltak, slik som de fleste rike land ønsker, står global matsikkerhet i fare. Økt proteksjonisme og tollbarrierer er plutselig ikke de største truslene vi står overfor, snarere tvert imot. Vi kan ikke belage oss på fulle butikkhyller neste gang en krise inntreffer. Å stole blindt på globale verdikjeder for egen matforsyning er et farlig valg. I tillegg til risikoen vi utsetter oss for med tanke på sårbarhet i forsyningskjedene, er det usolidarisk å belage oss på matvareimport fra land med dårligere arbeidsforhold, og dermed gjøre norsk matproduksjon avhengig av underbetalt arbeidskraft. Med vår sterke kjøpekraft risikerer vi også å utkonkurrere lokalbefolkningens egen selvforsyning. I stedet må lokale og regionale markeder styrkes, og internasjonal handel må fungere som et tillegg.

Økt internasjonal matvarehandel er også den største pådriveren for tap av natur og biologisk mangfold. Handelsavtalen mellom Mercosur- og EFTA-landene eksemplifiserer dette. Avtalen legger opp til økt import av produkter som mais, soyamel og storfekjøtt til Norge, produkter som er forbundet med avskoging i Amazonas. Økt etterspørsel vil føre til ytterligere tap av natur, stikk i strid med FNs naturpanels anbefalinger. Vi er nødt til å prioritere kortere verdikjeder og etisk produksjon for å sikre bærekraftig mat.

Økende sosial ulikhet og miljøkrise er dystre tegn på at dagens kapitalistiske handelssystem ikke fungerer. COVID-19 er også en vekker om hvor sårbar den globale matvarehandelen er. For å møte fremtidige kriser, og sørge for bærekraftige matsystemer globalt må vi slutte å klamre oss til dysfunksjonelle markedsverktøy, og i stedet redusere forbruk, sørge for en omfattende økonomisk omstilling, mer lokal produksjon og bedre fordeling. En radikal endring av hvordan vi forstår økonomi, samfunn og miljø er helt nødvendig for å få til dette.

Caroline Herlofson, Koordinator i Spires handelsutvalg og styremedlem i Attac
Ida Morén Strømsø, Student i miljø- og utviklingsstudier

​