Det vi trenger er en inkluderende feminisme som ikke setter ulike marginaliserte grupper mot hverandre. Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire På 8.marskomiteens parolemøte 1. februar i Oslo var det igjen duket for diskusjoner rundt hvem som er inkludert i kvinnekampen. Den problematiske innskrenkelsen av hvem som får ha stemmerett gjorde at ikke-binære ikke denne gangen heller fikk være med å stemme over paroleforslagene. Arbeidsutvalget har nemlig bestemt at vedtektene skal diskuteres to uker etter at parolene ble vedtatt.
En udemokratisk prosess Selv om vi til slutt fikk gjennomslag for parolene “Oppfyll transkvinners menneskerettigheter - stopp hets mot transkvinner!” og “Ingen er fri før alle er fri - internasjonal solidaritet med alle skeive kvinner!”, på forrige ukes parolemøte skjedde dette ikke uten hat og hets. Det var hårreisende å være vitne til at skeive, transkvinner, ikke-binære personer og flerminoriteter, igjen ble utsatt for transfobiske kommentarer og hatytringer under forrige ukes parolemøte i Oslo. I tillegg kan vi på ingen måte si oss fornøyde med prosessen. Å legge opp til et vedtektsmøte hvor ikke-binære kanskje kan få tilbake stemmeretten over to uker etter parolemøtet, vitner om en svært udemokratisk og ekskluderende prosess. Ekskluderende feminisme At ikke-binære og transpersoner ekskluderes i den feministiske bevegelsen er korttenkt og usolidarisk. Mange ikke-binære møter de samme hindringene i samfunnet som ciskvinner, som for eksempel knyttet til abort og prevensjon, men også vold og trakassering. Det siste halvåret har vi vært vitne til at menneskerettighetene ikke er trygge. Fra Afghanistan til USA har vi sett kraftige innskrenkninger av kvinners rettigheter. I solidaritet med kvinner i Iran har vi siden september ropt jin, jiyan, azadi - kvinne, liv, frihet. Likevel er det noen grupper som rammes hardere enn andre. Noen eksempler er kurdiske kvinner i Iran, melaninrike kvinner i USA, og transpersoner over store deler av verden - inkludert Norge. Transpersoner i Norge har nettopp opplevd nok et tilbakeslag. Professor emerit Esben Esther Pirelli Benestad, en foregangsperson for transpersoners rettigheter og helsetilbud, ble fratatt legeautorisasjonen. Det er derfor uforståelig at deler av den feministiske bevegelsen ekskluderer transpersoner, når vi på mange områder kjemper samme kamp mot de samme undertrykkende patriarkalske og kapitalistiske strukturene. Vi kan ikke akseptere en feminisme som bare er av og for hvite ciskvinner. Klimakamp er kvinnekamp Spires kampanje Klimakamp er kvinnekamp fra 2018 satte søkelyset på hvordan klimaendringene rammer de som har færrest ressurser hardest. I første omgang rammes kvinner og andre marginaliserte grupper ekstra hardt av klimaendringene, i andre omgang blir de samme gruppene glemt når det kommer til klimatilpasning, krisehåndtering og andre klimatiltak. Solidaritet og samhold Spire er derfor klare på at vi trenger en inkluderende feminisme som ikke setter marginaliserte grupper opp mot hverandre, men som i stedet kjemper sammen i solidaritet. Skal vi ta et reelt oppgjør med dagens urettferdige maktstrukturer, må vi stå samlet. Jeg håper derfor vi er mange som møter opp på parolemøter, demonstrasjoner, tog, og i kommentarfelt for å støtte opp om ikke-binære og transpersoners rettigheter videre. Neste mulighet er allerede torsdag 16. februar. Da skal vedtektene i 8. marskomiteen i Oslo opp til diskusjon igjen. Her trenger vi at allierte viser solidaritet og møter opp. Comments are closed.
|