Snyt Afrika

Onsdag 12. september arrangerte Nyt Afrika-kampanjen seminaret “Kan Afrika bli verdens matfat?” på Litteraturhuset. Vi mener spørsmålet ikke er om Afrika kan, men om det bør.

Hovedformålet med kampanjen er å rette søkelys mot hvordan økt handel med Afrika kan føre til økonomisk utvikling, og at rike land bør støtte Afrikas utvikling gjennom å øke importen av afrikanske matvarer. Selve hensikten med kampanjen er prisverdig og bra, men Spire mener mange argumentene Nyt Afrika presenterer er for unyanserte og mangler maktanalyse.

Historisk lærdom
Selv om Afrika har drevet med eksportrettet jordbruk i flere tiår, etter sterk oppfordring fra internasjonale institusjoner, har de likevel ikke opplevd en stor økonomisk utvikling eller økt matsikkerhet. Faktisk er inntektsforskjellen mellom Afrika og de rikeste landene i verden over 30 ganger større nå enn den var på 70-tallet. Historien har vist at det ikke nødvendigvis er et likhetstegn mellom økt handel og utvikling, og at teoriene om Trickle-down og det komparative fortrinn ikke holder vann. Råvareproduksjon gir dårligere avkastning enn proseserte varer. Vi må spørre oss selv hva slags handel som trengs for å sikre en økonomisk og rettferdig utvikling i fattige land

Folk eller elite?
Et av de sterkeste argumentene Nyt Afrika trekker fram er at afrikanske statsledere selv ber om økt handel med rike land. Den internasjonale bondebevegelsen Via Campesina er, med rette, kritiske til eksportrettet jordbruk. Ikke fordi det nødvendigvis er feil å eksportere, men fordi det finnes få eksempler på at eksportrettet jordbruk gagner småbønder. Derimot finnes det utallige eksempler på eksportrettet jordbruk som ødelegger for småbønder. Et av dem er Brasils jordbruk, som lar storbønder tjene seg rike på eksportproduksjon mens småbønder ikke en gang har tilgang til land.

Landran
Et annet er scenarioet som utspiller seg i Afrika i dag, nemlig landran. Investorer står i kø for å utbytte afrikansk jordbruksland, og de gjør det ikke for at fattige på landsbygda skal få et bedre liv. Bønder mister tilgang til sin egen jord. I beste fall ender de opp med å jobbe som lavtlønnede arbeidere på store plantasjer. Selv om det er i statsledernes interesse å øke landinvesteringer, er det ikke nødvendigvis i bøndenes interesse, og det er foreløpig ingen grunn til å tro at det vil føre til økt matsikkerhet eller økonomisk utvikling.

De regjeringene som ønsker eksport er de samme som driver et race to the bottom der de byr hverandre ned med skatteferier og eksporttollfritak, lar være å stille krav om hjemfallsrett eller lokal foredling og bruker makta si til å gi investorer den jorda de vil ha. De som før arbeidet som bønder blir i beste fall dårlig betalte dagsarbeidere. Om det er en bedre eller dårligere situasjon enn selvforsyningsjordbruk finnes det ikke noe entydig svar på. At dette er et dårlig forsøk på å skape utvikling er det derimot ingen tvil om.

Vi mener vi bør spørre oss om disse statslederne snakker på vegne av folkeflertallet eller økonomiske eliter, og om det er Nyt Afrikas rolle å snakke elitenes sak.

Er det virkelig ikke noe alternativ?
I motsetning til eksportjordbruket som gir de fleste som har lest historie en dårlig smak av sprøytemidler i munnen, finnes det andre løsninger. Nyt Afrika-kampanjen nevner derimot ingen ting om de gode mulighetene for utvikling som ligger i å bygge opp lokale og regionale markeder.

Å danne kooperativer som gir bøndene trygghet i at varene blir kjøpt opp, og som gir bedre mulighet til å nå markeder har fungert godt for mange. Norge er et godt eksempel på dette, og det samme er stjerneeksemplene til Nyt Afrika-kampanjen, nemlig kjøttprodusentene i Namibia og Botswana. Selges varer på et nasjonalt marked må varene foredles i landet. Det skaper en større matindustri som vil si flere arbeidsplasser. Det må også utvilsomt være bedre for miljøet å frakte mat til nabobyen eller nabolandet, framfor tusenvis av kilometere til Norge. Vi mener derfor det finnes andre måter å bygge opp markeder og markedstilgang enn en ensidig satsing på eksport fra Afrika til Norge.

Skal vi ikke handle i det hele tatt?
Jo selvfølgelig skal vi det, men vi skal handle målretta. Vi må finne måter å sikre at produktene vi importerer faktisk kommer fra småskalabønder, og at størst mulig grad av bearbeidingen skjer i lokalsamfunnet. Målet må være at verdiene av produktene tilfaller bøndenes lokalsamfunn istedenfor store selskaper eller fordyrende mellomledd. Gjør vi ikke det er vi med på å bygge opp under en maktstruktur som vil gagne norske, indiske eller saudi-arabiske investorer eller store agroselskaper.

Norsk matproduksjon har utvilsomt forbedringspotensialer, men vår interne jordbrukspolitikk har ikke noe å gjøre med hvor vi importerer det vi ikke kan produsere selv fra. Vi må bruke det handlingsrommet vi allerede har til å importere fra sosialt og miljømessig bærekraftige produsenter i Sør. Det betyr også at vi må velge ikke å gi preferanse til eksportsubsidiert EU-produksjon gjennom EØS.

Spire er selvfølgelig mot eksportsubsidier, vi er også helt enige med Nyt Afrika i at Norge må trekke liberaliseringskrav mot fattige land slik at de kan utforme sin egen politikk og få bestemme sitt eget handlingsrom innenfor produksjon og handel med mat. Begrepet for dette kalles matsuverenitet, og Spire arbeider for at alle land skal kunne ha matsuverenitet og makt til å utføre den politikken de mener er best for å oppnå nasjonal matsikkerhet på en miljømessig bærekraftig måte. Her håper vi å kunne utøve press på den norske regjering i tiden som kommer, gjerne i samarbeid med organisasjonene bak Nyt Afrika-kampanjen.


Harald Sakarias B. Hansen, leder i Spire
Mari Gjengedal, koordinator for matutvalget i Spire


En forkortet versjon av kronikken ble publisert i Klassekampen 12. september.