Udemokratisk digitalisering av landbruket

Bønders rettigheter og matsuverenitet må ikke vike for private selskapers profitt.

Foto: Linford Miles, via Unsplash

---

Skrevet av Cari Anna Korshavn King, sentralstyremedlem i Spire og utvekslingdeltaker i SEED-prosjektet. Denne teksten ble først publisert i Nationen 9. mars 2023.

I starten av februar møtte landbruk- og matministeren Sandra Borch og Kronprins Haakon tre norske bedrifter som har utviklet teknologi som skal bidra til global matsikkerhet. Det er etablert et landslag for eksportering av denne teknologien fra norske bedrifter; AgriFoodTech Norway. Teknologi er ikke alene løsninga på matkrisa eller klimakrisa, men om private selskaper skal fortsette å sette disse teknologiene ut i verden er det noen ting vi må prate om.

---

Regjeringa løfter fram at landbruksteknologi, agritek, ikke bare har eksportpotensiale, men også kan bidra til langsiktige løsninger på matsikkerhets- og klimautfordringer. Regjeringa får det til å virke som at baktanken er bærekraftig matproduksjon, men nettsiden til AgriFoodTech Norway, viser et annet bilde, ett som har fokus på marked og profitt. 

Den første setningen man leser på nettsiden om AgriFoodTech er: “Landbruksteknologi har et stort markedspotensial globalt.” Ingen steder står det noe om at global matsikkerhet er den fremste tanken, eller en tanke i det hele tatt, til det teknologiske landslaget.

Teknologi - av hvem, for hvem?
Den globale matsikkerheten er trua av klima- og naturkrisa. Det som trengs er finansiering sånn at bønder skal kunne tilpasse seg det fort endrede klimaet som vasker bort og tørker inn avlingene. Er teknologi som er utviklet med profitt som mål virkelig den smarteste veien å gå?

Småskala produsenter, inkludert småskala bønder står for 70% av maten som blir produsert i dag. Samtidig blir de først og hardest rammet av sult. Om vi skal øke matsikkerheten er det der det må legges inn en innsats. Småskala bønder befinner seg ofte på steder uten tilgang på rådgivning og de har heller ikke råd til dyre datainnsamlede teknologier. Slik teknologi er ofte utviklet for industrilandbruk. Teknologien må være utviklet sammen med bønder som skal ta den i bruk og den må komme fra et behov og ønske,  ikke fra teknologiselskap som utvikler et produkt som kan presses inn i et nytt marked. 

Hvem eier dataen?
Med teknologi kommer datainnsamling. Ved at målet for slik teknologi er eksport, fører dette til at disse norske selskapene får også tilgang til data fra bønder i flere land. Hvem skal da  eie dataen som kommer inn fra landbruket? 

I det 21. århundre er data en av de mest verdifulle handelsvarene. Ved å få bønder til å ta i bruk deres digitale plattformer og utvinne verdifull data på gårdsnivå posisjonerer disse selskapene seg til å kunne holde øye på hele produksjonskjeden. En av de potensielle konsekvensene er at selskaper kan få enda mer makt over matsystemet. Dette svekker småbønder sin rett til å bestemme over sine egne mat- og jordbrukssystemer, som igjen bryter med deres rett til matsuverenitet.

I stedet for at dataen fører til profitt for selskapene, burde den heller tilhøre fellesskapet og bidra til en demokratisk samfunnsutvikling. Å la småskala bønder sin data eies av teknologiselskaper bryter med prinsippene om matsuverenitet der bønder skal ha rett til å bestemme over sin egen matsystem og produksjon.

Data skapes av bøndene og i likhet med maten de produserer, burde dataen også være en felles ressurs. Så jeg spør, hvordan skal regjeringa sikre at denne dataen bidrar til en demokratisk samfunnsutvikling ikke bare i Norge, men i resten av verden der norske interesser er involvert?

SEED-deltakerne på gårdsbesøk i Malawi. Foto: SEED/Spire

Udemokratisk digitalisering
I slutten av 2022 kom det ut en rapport fra ETC group om konsekvensene av denne utviklingen der stater gir støtte til digitalisering av landbruket. Mange stater går sammen med teknologiselskaper for å ekspandere og utvikle digitalisering gjennom insentiver og investeringer. I mange tilfeller blir digitaliseringen innført uten noe sikring rundt datarettigheter eller hensyn til påvirkning på miljø og menneskerettigheter. 

I Kenya har det vært jobbet med å fremme norske løsninger i markedet siden november 2019. I høst var statssekretær Wenche Westberg og Kronprins Haakon i Kenya. Der hadde de et møte med de fem norske selskapene som er aktive i Øst-Afrika, blant annet Yara. Når Norge står for eksportering av agritek må Norge også sikre at regulering av datainnsamlingen og -bruken er demokratisk forankret. Bønder i Kenya og Norge må ha eierskap til sin data.

Teknologioptimisme er ingen bærekraftig løsning
Teknologi alene er ikke løsningen på hverken klimakrisa eller matkrisa. Vi kan ikke la oss distrahere fra de skjeve maktstrukturene som befinner seg i matsystemet i dag og de helt omveltende endringene som må til for å sikre rettferdighet og bærekraft. 

Hvis regjeringas intensjon faktisk er økt matsikkerhet og bærekraftig matproduksjon, må de  gå bort fra teknologi utviklet av de få som rammer de mange. 

I stedet må teknologien være utviklet sammen med småskalaprodusenter og ha tydelige og strenge reguleringer av datainnsamling, der data som hentes ut må tilhøre bonden og bidra til fellesskapet.