Klimavalgkampen er igang! Spire har sammen med førti andre organisasjoner sluttet seg til alliansen Klimavalg 2013. Vi er en bred allianse som alle står bak kravet om en ansvarlig klimapolitikk nå! Hovedproblemet med global og norsk klimapolitikk er at politikerne sier de vil begrense den globale oppvarmingen til to grader men ikke er villige til å gjøre de tiltakene som er nødvendig. Alliansen vil samarbeide om å sette klima på dagsorden fram mot stortingsvalget 2013, bl.a. gjennom informasjonsvirksomhet, aksjoner og en rekke fellesarrangementer. Kampanjen er nå i ferd med å bli bedre organisert, men vi mangler friske penger for å få skikkelig fart på arbeidet, melder kampanjeleder Svein Tveitdal i et ferskt nyhetsbrev til deltakerorganisasjonene. De er nå blitt 41 i tallet, etter at Utviklingsfondet nylig kom med (se full medlemsliste her). Thomas Cottis fra Norsk Klimanettverk og Finn Bjørnar Lund fra Besteforeldreaksjonen er etter nyttår gått inn som frivillige medarbeidere i sekretariatet. Susanne Lende fra Den norske kirke koordinerer informasjons- og mediaarbeidet, med en enkel presentasjonsfolder som første prioritet. Informasjonsarbeid i siget Hjemmeside for kampanjen er i kjømda, og Facebook-side er oppe og går, sammen med Twitter (600 følgere allerede). Informasjonsansvarlig Susanne Lende (bildet) arbeider med første trykksak som vil være på plass medio februar. Kampanjen fikk gode mediaoppslag i begynnelsen av året, i Fædrelandsvennen og Agderposten. Kampanjeleder Svein Tveitdal har laget en grundig oppsummering av klimakrisen og togradersmålet som underbygger det faglige grunnlaget og depolitiske kravene. Aktiviteter som pågår/planlegges
Les mer om alliansen og våre krav, her. Du kan følge alliansen på Facebook, og på Twitter #Klimavalg2013. Spire jobber denne våren for å fremme solidaritet mellom generasjoner, gjennom kampanjen for Framtidsombud. Vi krever at Norge fører en ansvarlig poltikk som sikrer at vårt levesett i dag ikke ødelegger for generasjonene som kommer etter oss. Dette inkluderer ikke minst en ansvarlig miljøpolitikk. Les mer om kampanjen for Framtidsombud her. Regjeringens nylig lanserte matsikkerhetsstrategi er et godt initiativ, men lider under mangler og enkelte selvmotsigelser. Aller viktigst kan man undre på om dette i det hele tatt kan kalles en strategi. Strategien, med navnet Matsikkerhet i et klimaperspektiv, ble lagt fram 4. desember i fjor. Den unnslapp dermed den helt store oppmerksomheten da nordmenn flest var mer opptatt av pakkeinnkjøp i julestria. Det er imidlertid vel verdt å gå strategien litt nærmere etter sømmene, da den potensielt kan være interessant for dem som bryr seg om klima-, matsikkerhets-, og utviklingsspørsmål. Den drøyt 20 sider lange blekken er sammenfattet av Utenriksdepartementet i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet. I tillegg er norsk sivilsamfunn blitt invitert til å komme med innspill og bidrag. Etter hvert skal vi se at strategien da også bærer preg av å ha blitt skrevet av mange kokker. Mat og klima Den overordnete hensikten med strategien er, som det står i innledningen, ”å fremme økt matproduksjon i et endret klima”. Det er altså snakk om matsikkerhetsperspektivet i regjeringens internasjonale utviklingsarbeid. Matsikkerhet og klima seiler opp som et høyst aktuelt tema. Allerede lever om lag 870 millioner mennesker i kronisk sult, og denne situasjonen kan ligge an til å forverre seg uten drastiske grep. Befolkningsøkningen i verden øker etterspørselen etter mat, samtidig som klimaendringer vil legge ytterligere press på de ressursene som er tilgjengelig; hvilket vil gjøre matproduksjonen vanskeligere og mer uforutsigbar. Matsikkerhet i et klimaperspektiv er dermed kanskje det viktigste fokusområdet for det internasjonale samfunn nå og i tiden som kommer. Strategien starter bra Strategien ser ved første øyekast lovende ut. Man får fort inntrykk av at politikerne har gjort hjemmeleksen sin. Allerede i innledningen blir det gjort klart at den universelle retten til mat skal være et bærende prinsipp for regjeringens utviklingsarbeid, og at klima, energi og landbruk er nødt til å bli sett i et mer helhetlig perspektiv for at vi skal oppnå bærekraftig utvikling og en situasjon med nok mat til alle. Dette er en god forutsetning for en matsikkerhetsstrategi. Kvinners rettigheter Dokumentet er fullt av politisk korrekte ord som ”styrking av småskala landbruk”, ”kompetansebygging”, ”økosystemer” og ”klimarobust landbruk”. Dette er ord som sivilsamfunnet liker å høre. Sannsynligvis til ære for FNs samvirkeår 2012 blir til og med landbrukssamvirker nevnt som en positiv foretaksmåte for fattige bønder. Spesielt positivt er det at kvinner blir understreket som en særskilt viktig gruppe, og at en styrking av kvinner i jordbruket er en forutsetning for økt matsikkerhet. Regjeringen tar tydelig sikte på å fortsette å prioritere kjønnslikestilling som et gjennomgående prinsipp i utviklingsarbeidet. Dette er bra fordi vi vet at kvinner i dag gjør den tyngste jobben i fattige land, men blir grovt tilsidesatt når goder og ressurser blir fordelt. Med tanke på kvinners mulighet til å hjelpe både seg selv og sin familie ut av fattigdom, er dermed lik fordeling og like rettigheter til blant annet jord ekstremt viktig for at mennesker i fattige land skal kunne bedre sine levekår. Helhetlig tilnærming Noe annet som er positivt ved strategien er at behovet for å se sammenhenger mellom ulike sektorer vektlegges. Dette er spesielt viktig når det kommer til landjord, fordi fruktbar jord i dag er en knapp ressurs som bare vil bli knappere i takt med økt jorderosjon og arealbruksendringer. Det blir derfor stadig viktigere å se helhetlig på forvaltningen av arealer som brukes til bl.a. skogbruk og jordbruk, se til at den fruktbare jorden blir bærekraftig forvaltet, og at den blir brukt på best mulig måte for å mette flest mulig mennesker. Hummer og kanari Men det er ikke alt som er like godt. Det begynner etter hvert å bli tydelig at strategien har hatt flere forfattere, og at den er skrevet med tanke på å gjøre flest mulig til lags. Det betyr ikke bare at det er svært mange ulike områder og temaer som er nevnt, men også at det enkelte steder er en mangel på sammenheng og logisk konsistens. Miljøødeleggende = klimasmart? Eksempelvis blir viktigheten av ”klimasmart” og ”klimarobust” landbruk nevnt flere ganger. Klimasmart landbruk blir av de fleste ansett som en type landbruk som drives på naturens premisser, med minst mulig bruk av innsatsmidler som kunstgjødsel og sprøytemidler, og mest mulig bruk av vekselbruk, ressursutnyttelse, økologiske produksjonsmetoder og bevaring av økosystemer. Det begynner etter hvert å bli en gjengs oppfatning i fornuftige kretser om at klimasmart landbruk er den eneste retningen landbruket kan gå i om vi skal ha noe mål om å mette hele jordens befolkning samtidig som vi vil motvirke klimaendringer og få et mer robust landbruk. Likevel blir det påpekt at ”behovet for landbruksreformer som letter tilgangen til produktivitetsfremmende innsatsfaktorer er omfattende”, og at mer bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler er veien å gå for å øke produktiviteten i Afrika. I samme vending blir initiativer som AGRA (Alliance for Green Revolution in Africa) og Bill Gates Foundation nevnt; initiativer som for mange først og fremst blir forbundet med en fremming av markedsinteresser og en type jordbruk som er alt annet enn bærekraftig. Det gir lite logikk å understreke viktigheten av et klimarobust jordbruk samtidig som man ivrer for økt industrialisering av jordbruket og en grønn revolusjon som vil bidra til å ødelegge jorden og miljøet heller enn å bidra til matsikkerhet og bedre sosiale kår. Her er det skuffende at regjeringen ikke ser ut til å ha forstått hva de snakker om, for en grønn revolusjon i Afrika vil ikke innebære et bærekraftig eller klimavennlig jordbruk. Handelsliberalisme Av andre spesielt problematiske ting kan nevnes at det understrekes viktigheten av bønders tilgang til markeder og stabilitet, samtidig som man trekker fram sluttføringen av WTOs Doharunde og nedbygging av proteksjonistiske virkemidler som positivt for utvikling. Det framstår for meg som en gåte hvorfor dette nyliberalistiske dogmet fremdeles får oppslutning som en løsning for å skulle trekke fattige land ut av fattigdom, når alle bevis tyder på at dette er en feilslått politikk. Det er også underlig at den norske regjering kan ha samvittighet nok til å antyde at fattige land skal fratas de samme rettighetene til å utvikle sin næring og beskytte sitt jordbruk som rike land har hatt, når Norge er fullstendig avhengige av disse rettighetene selv! Her er det bare en ting å si: Skjerpings. Det fins ikke noe slikt som et fritt marked, og en liberalisering av verdenshandelen medfører ikke annet enn det vi allerede har sett: de med minst makt blir fattigere, og matvareprisene blir ustabile. Kan dette kalles en strategi? Den største innvendingen mot matsikkerhetsstrategien er imidlertid ikke at den enkelte steder er selvmotsigende (akkurat det har vi vel lært at er regelen heller enn unntaket når det gjelder politiske dokumenter). Mest sentralt i min kritikk er spørsmålet om hvorvidt dette faktisk er en strategi. Normal fornuft burde etter min mening tilsi at en strategi som et minimum bør inneholde noen konkrete målsetninger. Andre ting det er nyttig for en strategi å ha er en prioritering for de ulike satsingsområdene og landene, tidsrammer for måloppnåelse, en oversikt over konkrete tiltak og et anslag over hvor mye de ulike tiltakene kan komme til å koste. Her er det ingenting av dette. Etter hvert som man leser Matsikkerhet i et klimaperspektiv får man tvert i mot stadig mer inntrykk av at dette heller burde kalles en ABC i aktuelle utfordringer på matsikkerhetsfronten. Her er det for mange luftige formuleringer og for få tabeller med konkrete operasjonaliseringer og tiltak. De 20 sidene gir en generell innføring i alle de utfordringene vi står overfor og alle områdene det bør gjøres noe med for å sørge for at verden kan oppnå en situasjon med full matsikkerhet i framtiden. Til en generell innføring å være en dette til alt overmål ganske bra. Om du derimot – som meg – er interessert i å finne ut hva regjeringen faktisk har tenkt å foreta seg, nøyaktig hvordan de skal få til det de snakker om, og hvilke områder de faktisk har planer om å prioritere utover det å bare erkjenne at ”her fins det er problem”, eller at ”dette er et viktig område”; ja, da føler du kanskje at ordene i strategien er som sand som renner gjennom fingrene dine. For hva regjeringen akter å gjøre med verdens matsikkerhet blir du ikke særlig mye klokere på. Dette er derfor som sagt et godt dokument om man ønsker å forstå litt av kompleksiteten i det store bildet som heter internasjonal matsikkerhet og klima; men et godt politisk dokument er det ikke, og det er i hvert fall ikke en strategi. Mari Gjengedal, koordinator for Spire`s matutvalg. For mer informasjon om Spire`s matpolitikk, se her. Les Norges strategi for matsikkerhet her. Energi for alle? Er det mulig? Spire har i samarbeid med Marius Mass Grøtvedt og forskningsprosjektet Solar Transition laget en dokumentar om et solenergisenter i landsbyen Ikisaya i Kenya. Nå kan du endelig få se filmen.
- Nå er det mørkt og det er vanskelig å studere. Lys fra lanterne vil være til stor hjelp. Jeg kommer til å spare mye tid og penger på å slippe og reise langt for å lade mobilen. Livet vil bli så mye bedre. Landsbyboeren vi møter i filmen Ikisaya Energy Centre ser mange fordeler med å få tilgang til elektrisk lys. I filmen blir vi kjent med en av lederene for solenergisenteret Winnie og andre mennesker i landsbyen Ikisaya. Vi får høre om deres forventninger til solenergisenteret og til slutt hva senteret betyr for deres liv. Se filmen her! Ikisaya Energy Centre from MG Film on Vimeo. 20 prosent av verdens befolkning har ikke tilgang til elektrisitet. Samtidig vet vi at tilgang til energi kan bidra til å redusere fattigdom og at en større og større andel av verdens energiforbruk må komme fra fornybare ressurser. Tilgang til energi for fattige i utviklingsland er et viktig satsningsområde i norsk bistand og i den internasjonale utviklingsagendaen. - Allerede fra første stund jeg ble introdusert til prosjektet visste jeg at det var viktig å få laget denne dokumentarfilmen om Ikisaya. Tematikken er viktig, med tanke på at så mange som 1,4 milliarder mennesker mangler tilgang på elektrisitet, sier regissør av dokumentarfilmen Marius Mass Grøtvedt. Solenergisenteret i Ikisaya er utviklet som del av et forskningsprosjektet Solar Transition på Universitet i Oslo. Forskerne har utviklet modellen i samarbeid med lokalbefolkningen for skape et eksempel for myndigheter, næringsliv og organisasjoner. På senteret kan folk leie lanterner, se TV, lade diverse apparater, samt bruke datamaskin og printer. Senteret drives av lokalbefolkningen i Ikisaya gjennom et demokratisk valgt styre og senteret er nå selvgående og lønnsomt i driften og vedlikehold. Marius Mass Grøtvedt har regissert, produsert og klippet dokumentarfilmen Ikisaya Energy Centre med støtte fra Solar Transition, LNU og Spire. - Energisenteret i Ikisaya viser hvordan småskala fornybar energiproduksjon kan endre liv og bety mye for mange mennesker, sier Harald Sakarias Hansen, leder i Spire. Fra Ikisaya til det nasjonale strømnettverket er det 50 kilometer. Energisentre som det vi ser i filmen er en utmerket måte å sikre tilgang til energi for mennesker som bor langt fra en nasjonal grid. Utfordringen er i midlertidig at selv om kostnadene er så lave som mulig har ikke de aller fattigeste råd til å benytte seg av tjenesten på Ikisaya Energy Centre. - Noen har ikke råd til å betale for leie av lanternene. Og nabolandsbyene er misunnelige fordi de ønsker de samme tjenestene, sier en av landsbybeboerne i dokumentaren. I dokumentaren hører vi at at landsbybeboerne ønsker at flere skal få tilgang til tjenestene på senteret og de legger planer for hvordan de kan nå ut med lanternene til enda flere folk. Se filmen for å bli bedre kjent med Ikisaya og for å lære om solenergi. Mer informasjon? Spire vil vise filmen på informasjonsmøter på ulike universiteter i januar/februar. I løpet av våren vil Spire også lage en større filmvising og energidebatt i Oslo. Følg med på aktivitetskalenderen for informasjon om hvor du kan se filmen. Har du lyst å lese mer om solenergisenteret du ser i filmen så kan du besøke hjemmesidene til forskningsprosjektet Solar Transition. Landran frarøver ungdom muligheten til å bygge seg en framtid, sier Pilirani Chirambo (Network for Youth Development, Malawi) In a Malawian perspective, the system of land grabbing is described as the acquisition of large scale land, buying of large pieces of land in developing countries by domestic and transnational companies, governments and individuals. This system mainly reemerged in the context of a spike in global food prices between 2007 and 2008. It initially focused on new players potentially acquiring vast areas of land in developing nations, and most of the targeted nations which constitute two thirds of the acquired land worldwide belong to the sub Saharan Africa. Therefore, Malawi being a part of it has been and still is experiencing the negativity of land grabbing. Land grab in Malawi has been deeply rooted because it is efficiently accepted, supported and nurtured without considering its long term consequences on its citizens and more particularly on the youth who are a large constituent of this nation thereby being affected the most since their future remains uncertain. Here are the most highlighted factors that are contributing to land grab in Malawi. It should be noted that these factors can however be defeated if only there is serious and dedicated joint global action. Power Imbalance Power imbalance remains an enormous hindrance to the country’s development due to unequal distribution of available common and essential resources such as land. With this attitude being in full view, government response to grassroots resistance against a spate of multi-national or cooperate driven land grabs has emerged as a point of focus recently. This is because even though local communities with support from civil society actors have bemoaned and resisted most attempts for the sake of food sovereignty and security, government has stood “willfully” as a deaf player thereby ignoring such concerns. What is more alerting, is how it is on record that no land transaction on any occasion has ever been cancelled or put on hold due to the public outrage over the land grabs. As a result there is tension among the indigenous people over potential loss of land which is the main source of livelihood. In this case customary land is taken away from them by their community leaders with an aim of selling it off to companies or large scale farmers and displacing them without any resettlement plan. Residents regularly loose out to local elites, domestic and foreign investors because they lack the power to claim their rights effectively so as to defend and advance their interests. This is what calls for intervention as far as NFYD is concerned, because in any case, power relations between the buyers and local communities must change if investment is to contribute to rather than undermine the food security and livelihoods of local communities. Foreign Investors Large scale land acquisition in Malawi by foreign investors continue to be flagged highly, evidence of success in such land grabbing exercises have been marked by a lot of maneuvering and backing by the government through deceit and empty promises to the land owners on better livelihood. The distinctive feature of land grabs in Malawi is that they are supply driven; this is to mean that the government is courting potential domestic and international investors by offering them land to be acquired from smallholder farmers for large scale irrigation farming or massive businesses. Government’s argument is that it aims for the benefits which also act as drivers to modernization and development that come together with those kinds of investments such as agricultural benefits, job creation, cash crop production regarded as green gold and infrastructure provision in terms of hospitals, roads, schools and running water availability. The question that is ignored is that how can the whole country develop when a larger group of economic development contributors (young people) is being stripped of its number one asset which is land? Due to land grabs small holder farmers’ lands can be described as a portion providing a cushion or safety net that provide them with a base while their primary incomes need to be generated elsewhere. It is unfortunate that those small holder farmers are reduced to casual laborers facing harsh job conditions thereby having their economic status lagging behind. However, its time governments as well as community leaders recognize that those development promises should not substitute in promoting domestic land ownership and investment. Through land grabbing, useful resources such as water and minerals are sold together with the land, thereby being on the losing side since most of the products ‘ profit does not come back to us. Lack of Government supportive Policy Infrastructure Malawi government categorizes land as “non- private” and it only offers land in form of lease which takes about 25 to 99 years. As a result government policies on public land ownership and lack of active titling makes the government own or control land. Most of this land is made available to investors for leasing at the expense of the grassroots since in most cases land sold as unused or undeveloped is the one actually being used by young people and their families to grow food. As such government is placed as the biggest obstacle for the fair handling of land deals because it rushes to support the well to do minority other than the “supposed to develop” majority who rely on land as their principal source of livelihood. The main argument is that the youth are marginalized because of stalled land policies. Often times they are at the peripheral, waiting to hear the government or leadership make decisions other than having them to voice out their concerns before their land is taken away. Due to this land distribution is very unequal. For instance, it is estimated that 30 000 estates cultivate on 10-500 hectares of land while 1.8 to 2 million cultivate on 0.5 – 1 hectare of land. This only shows how youth are affected in their development growth. Politics and Corruption It has been noted that before investors come into a country they navigate the functionality of bureaucracies and probably potential crooked ways in form of potential payoff corrupt personnel of government so that they intentionally avoid a presentation of viable and sustainable business plans or other formal processes in settling their businesses. As a result the investors are given any land available without going back to consider the initial plan of that land. Land grabbing is being spear headed by our own leaders. In Malawi government work is blended with politics, due to this the idea to solve this pressing issue remain rhetoric as no important figure is willing to support the idea which was initiated by another. So in this case, land reforms which would have rectified this land grabbing issue remain hanging since the one responsible for the idea died. Furthermore, the impasse in the implementation of the land reforms is attributed mainly to the desire of the political and bureaucratic elite who concentrate in defending their interests because a majority of them acquired massive tracts of land that unfortunately lies idle under the auspices of the previous land reforms. In turn land reforms only take place in terms of consolidating the village family lands so as to sell it or allocate it to investors. Land grabs in Malawi are a major concern because the impact is very strong and high, since land is the principal source of livelihood and the most sustainable asset of the country. By it being traded away it means what the country’s wealth is also fading and lighting up in the hands of those holding it. What is so pressing is the thought of the economic and social future of the youth who as of now are not considered as to how land grabbing is and will continue to negatively contribute to their downfall. It is not being taken into consideration of how excluding the youth in decision making have long term trajectories of development. In this view, Malawi’s development is projected to shrink if the 13.1 million youth are not going to access land either for agricultural activities or other businesses. Apart from economic development, young people are getting psychological destructions resulting from their invisibility shown by the leaders. Research has shown that due to the feeling of being pushed aside overall youth demonstrate a sense of powerlessness, hopelessness and alienation such that they are no longer interested to work hard in other activities which can uplift their lives since they now think they are incapable. This current fate of the youth seriously needs joint action to reverse the situation. Let us fight together so that this current situation does not remain their fate which will be regarded as the most painful missed opportunity in land which is the main route to success. Do not let land grabs grab away young peoples’ chance to utilize their land with all their energy, capacity, innovative ideas and excellent sources which will turn out to be a brilliant dreams being fulfilled. Pilirani Chirambo, NfYD pilira@nfydmw.org For more information about NfYD, visit their website here. Vårt niende år nærmer seg slutten, og også i år har Spire vært med på å sette agendaen. Vi har påvirka utformingen av partiprogrammene før stortingsvalget i 2013, spilt inn på flere politiske prosesser nasjonalt og internasjonalt og gjennomført viktige informasjonskampanjer. Vi har kontinuerlig møtt med norske politikere og vært mer aktive i media enn noensinne.
I januar deltok Siv Maren Sandnæs og Mari Gjengedal på åpen høring i Stortinget for å følge opp innspillene våre til Landbruksmeldinga Meld. St. 9 (2011-2012). Mer om innholdet kan du lese her. I februar avholdt vi vårt første landsråd noensinne som resulterte i blant annet en resolusjon om norsk landbrukspolitikk og manglende samsvar med prinsippet om matsuverenitet. Vårens store satsning Rio må rokke! var en informasjonskampanje for å skape blest om Rio+20 og skolere ungdom i bærekraftig utvikling. I februar på Spires vinterseminar ble organisasjonen skolert og gira, og dro ut på skoler i hele landet for å spre informasjon. Samtidig som Rio-kampanjen var i full gang med undervisningsopplegg, var høstens kampanje Fisk for folket under planlegging – og i mars var kampanjeutvalget i København på workshop med fiskere og NGOer fra hele verden for å knytte kontakter og lære om kvotesystemer og privatisering av verdens hav. Torsdag 15. mars inviterte Spire til debatt på Litteraturhuset hvor vi satte spørsmålstegn ved hvorvidt Norge kan påvirke den globale tilgangen til mat gjennom internasjonalt påvirkningsarbeid og nasjonal landbrukspolitikk.Les mer om debatten og hva debattantene ikke kunne enes om, her. I april holdt vi Stormøte, personer fra vår partnerorganisasjon var tilstede i forbindelse med et samarbeidsprosjekt. Les mer om prosjektet her. Vi valgte ny kjernegruppe og gikk inn i en hektisk periode på forsommeren. Høstkampanjen dro til India for å hente data om norske handelsinteresser og fisk, mens nyutnevnte minister Heikki Holmås ble tatt godt i mot av norske ungdommer på Litteraturhuset. Spire arrangerte dialogmøte med utviklingsministeren for å ha muligheten til å lufte forventinger til Rio+20 (UNCSD). Les mer om da Heikki møtte ungdommen, her. Såfrøaksjonen, en markering mot genmodifisert mat, har blitt en årlig tradisjon i Spire, og i mai avholdt vi den største såfrøaksjonen noensinne! Norsk klimapolitikk følger vi kontinuerlig, og den lenge varslede klimameldingen lot lenge vente på seg. Sammen med flere andre organsiasjoner kom vi med flere krav tidlig i år - og da Bård Vegar Solhjell endelig fikk klimameldingen på plass var det gledelig, selv om ikke alt var så sterkt som vi ønsket. Det ble etter hvert veldig tydelig at regjeringssjef Jens Stoltenberg ikke er til å stole på i klimapolitikken, og ikke er noen drømmemann - noe vi sammen med våre gode venner i Changemaker beskrev i en artikkel til Dagbladet, "10 grunner til å ikke date Jens". Når stortingspartiene ikke klarte å komme til enighet om klimaambisjoner før sommeren støttet vi opp om et opprop fra flere andre organisasjoner og fikk økt trykket slik at partiene kom til enighet. Les våre felels krav og se hvem som stilte seg bak, her. I juni startet Rio+20 og Spire sendte to delegater fra Norge. I tillegg til disse to var det også andre spirer til stede som utgjorde en god støtte. En bærekraftig fremtid og et fremtidsombud ble jobbet for. Mer om resultatene kan du lese her. Etter å ha bygget opp solid fiskerifaglig kompetanse, lanserte vi i september kampanjen Fisk for folket. Det første vi gjorde var å lansere rapporten Norway’s pursuit of trade and happiness om norske handelsinteresser på Litteraturhuset. Dagen etter hadde vi en kommentar på trykk i Dagens Næringsliv, "Fisk og potet", i tillegg til oppslag i flere nettaviser. Høstkampanjen holdt i tillegg u-landsseminar om viktigheten av småskala kystfiske for å bekjempe sult, og holdt foredrag i Tromsø, Trondheim, Bergen og Ås om norske handelsinteresser – og innføring i fiskeripolitikk på Globaliseringskonferansen. Utenom offentlige opptredener har Spire arbeidet aktivt med kampanjen gjennom å påvirke stortingsmeldinga om sjømat som kommer i 2013, og hatt møter med norske og utenlandske politikere og jobbet nært i nettverk med andre organisasjoner globalt. En av de sakene Spire har blitt mest kjent for i høst er å gå i opposisjon til Nyt Afrika-kampanjen som Kirkens Nødhjelp, Changemaker, Framtiden i Våre Hender, Fellesrådet for Afrika m. fl. har gått i spissen for. Ikke fordi hensikten har vært ond, og ikke fordi alt med kampanjen har vært negativt, men fordi vi mener kampanjen mangler maktanalyser, og fordi vi mener det er viktig å opprettholde matproduksjon i Norge så vel som i Afrika. En oppsummering av debatten kan du lese på Handelskampanjen sine sider, her. Hva vil vi ha av landbrukspolitikk? Et av våre mest populære presseoppslag i år var artikkelen "Krinslaup i kraftförets tid! Dette er interessant og lærerik lesning som kan anbefalles en kald vinterkveld. Les den på våre nettsider, her. I starten av november gikk Globaliseringskonferansen av stabelen, med Spire som en av de mest aktive organisasjonene tilstede. Vi hadde møter om alle våre viktigste tema, men vårt kanskje mest interessante tilskudd i år var besøket fra Kisilu Musya. Kisilu hadde hovedrollen i Spire-dokumentaren Wind of Change fra 2011, og deltok på flere store møter under konferansen. Kisilu er en bonde fra Kenya som kjenner klimaendringene på kroppen. Du kan finne bloggen hans her. Spire var igjen til stede på klimatoppmøtet, denne gangen i Doha i Qatar (COP18). Et svært svakt utfall skaper bekymring og frustrasjon. Verdens ledere må bli enige om en bærekraftig plan kjapt! Spire mener det er uansvarlig å vente til 2020, og vi vil fortsette å pushe på her hjemme. Vi gleder oss til klimavalg 2013! Som en julegave til oss og resten av Nettverk for GMO-fri mat sa Regjeringen i Statsråd nei til genmodifisert raps forrige fredag. Denne typen GMOer har vi arbeidet mye mot både gjennom Såfrø-aksjonen og kampanjen Oljefondet ut av Monsanto i 2011. Mer av argumentasjonen vår mot Monsanto og GMO kan du lese her. Som du ser har det vært et aktivt år, og vi har fått til mye - men vi lover at vi i 2013 skal jobbe enda hardere og få til enda mer! Takk for i år og takk for all støtte! |