Norge satser for mange penger på oljekortet. Det er dårlig både for klimaet og for økonomien vår, sier Mari Gjengedal Du sitter ved et bord i et fullt og skravlete lokale med en kortstokk foran deg. Du har hentet ut alle pengene dine fra banken - pengene du har spinket og spart gjennom mange år. I kveld skal det spilles. Folkene rundt bordet følger spent med. Du vurderer å gamble alle pengene dine på ett kort. Vinner du, blir fortjenesten enorm. Taper du, mister du alt du har. Mye står på spill. Oddsene er forsvinnende små. Hva gjør du? De fleste mennesker med vettet i behold (og som ikke har et usunt spilleproblem), ville sannsynligvis valgt å ikke gamble bort alle pengene sine. Så da burde vel i hvert fall ikke en stat gjøre det? Slik skulle man i hvert fall tro. Men faktisk er det akkurat det staten Norge holder på med akkurat nå: gambler med våre penger. Vi har mange penger. Mange mange penger. Dessverre har vi også et problem med at disse pengene i altfor stor grad satses på ett kort, nemlig oljekortet. Vi er altfor avhengig av olje, og det er vi på to forskjellige måter: gjennom industrien vår og gjennom den statlige sparekassen vi liker å kalle Oljefondet. Erik Martiniussen, som har skrevet boken "Drivhuseffekten", sier at ni av ti kroner som investeres i norsk industri, investeres i olje og gass. Med andre ord: nesten alle våre industripenger investeres i en avleggs industri! Dette er ikke bare et direkte heiarop til raskere klimaendringer, men det er også veldig lite lurt for Norges langsiktige økonomi. Vi vet jo veldig godt at oljeindustrien er den gamle næringen, og at en mer fornybar framtid ligger foran oss. Det at økonomiske bautaer som Kina og Tyskland har vært på offensiven med å bygge ut fornybar industri de siste årene gjør at det burde ringe noen alarmklokker hos norske politikere og næringsliv. Men neida. Her vises det ingen tegn til betenksomhet rundt at Norges langsiktige investeringer lempes på et synkende skip. Istedenfor å satse på framtiden og mulighetene for nye arbeidsplasser som ligger der, knuger vi fast til en fortapt gullalder. Lemfeldig pengebruk? Ja. Når det gjelder pengene til en hel stat? Direkte uansvarlig. Hadde vi da enda investert pengene vi har på bok - sparepengene våre - i andre ting enn olje, så hadde vi i hvert fall hatt en sikkerhet å falle tilbake på den dagen oljeindustrien ikke lenger er lønnsom. Det gir jo mening å ha flere bein å stå på, selv for økonomer? Dessverre går altfor mange milliarder fra overskuddet i oljevirksomheten til å investere i MER oljevirksomhet andre steder i verden. - Det gir ingen finansiell mening for Oljefondet, som får sine innskudd fra olje og gassinntekter, å være investert i disse sektorene, har finansekspert Sony Kapoor sagt i Aftenposten. Han mener Oljefondet bør selge seg ut av CO2-tunge selskaper og investere mer i grønn teknologi og utvikling. Spire er enig! Det er på tide å innse at oljeavhengigheten vår har blitt en hemsko. Den hemmer oss i å se etter nye og bedre løsninger, og gjør at vi havner bakpå når det gjelder å gjøre framtidsrettede endringer i samfunnet. Oljefondet må trekke ut sine investeringer i fossil energi. Og de som har ansvar for å planlegge hva vi skal leve av etter oljen må å innse at det trengs å investeres i andre sektorer for å unngå framtidig økonomisk kollaps. Det er på høy tid! Vi har gravd oss lenger og lenger ned i et hull det er stadig vanskeligere å komme oss ut fra. Nå er det på tide å snu retning og grave oss opp mot dagslyset. Sleng oljekortet på søppelhaugen! Andrea Weme har lest Jostein Gaarders bok, Anna. En fabel om klodens klima og miljø. -Anna er ei bok som utfordrer menneskene til å snu livstrenden vi har surra oss inn. Det er mitt store håp at denne lille boka havner i mange små og store hender, sier Andrea som anbefaler boka på det varmeste! Julen som gikk hadde fryktelig mildt og vått vær. Det kom som et sjokk på meg som snøvant Osloborger. Nå er det ikke slik at en vinters vær er det samme som klodens klima. Allikevel ga julen 2013 oss en forsmak på hvordan vintrene mest sannsynlig kommer til å arte seg for våre oldebarn. Gjennom boken Anna – en fabel om klodens klima og miljø har også Jostein Gaarder til hensikt å gi oss som er verdensborgere i dag en ide om hvordan livet blir, til de som er en forlengelse av oss.
I denne fabelen av en roman blir leseren presentert for samtidsjenta Anna. En jente fra Valdres med usedvanlig god fantasi og livlige drømmer. Anna drømmer nemlig at hun er sitt eget oldebarn; Nova, 80 år frem i tid – og Nova er forbanna. Forbanna på Olla (oldemor) og de andre menneskene som levde tre generasjoner før henne. De kunne stanset de prosessene som ledet til den verdenen Anna må forholde seg til. En verden hvor tusenvis av plante- og dyrearter er blitt utryddet. Hvor hele økosystemer er ødelagt, fjell er blitt til skog, og millioner av mennesker er på flukt fra sine ulevelige hjemland. Hvordan kan Anna bruke sitt framsyn til å redde Nova fra den verden hun er på vei til å arve? Anna er definitivt ikke Gaarders største verk. Den er faktisk på arme 222 sider i bittelille A5-format. Den er heller ikke størst i metaforisk forstand. Boken Anna befinner seg blant verdensomspennende bestselgere og tilslørte verdensbekjennelser som Sofies verden og Kabalmysteriet i Gaarders møysommelig oppbygde arsenal av genialiteter siden debuten i 1986 med Diagnosen og andre noveller. Anna stiller her i en klasse for seg selv. For hvordan skriver man egentlig en barneroman om noe så konkret som vår tids mest omfattende globale utfordring på en subtil og ikke moraliserende måte? Gaarder har mestret denne oppgaven mange ganger. Han har på de mest finurlige vis gjort veldig voksne temaer tilgjengelige for barn. Viktige temaer som religion, filosofi, død og kjærlighet. I mange av bøkene hans kan man lese en abstrakt erkjennelse av menneskets tilhørighet til verden, og hvor dyrebar den er for oss. En av mine favorittanker fra forfatterens side, er den om at hver gang et barn kommer til verden er det ikke bare verden som blir skjenket et nytt barn, men også barnet får en flunkende ny klode i sin favn. I Anna – er denne kloden barnet får i favnen ene og alene hovedfokus. Sofies Verden var verdens mest solgte bok i 1995 – og har skapt utallige små filosofer blant de yngste- og eldste. Klarer Anna å vekke den samme interessen for kloden, og lage en liten hærskare av unge klimaaktivister og ansvarsfulle verdensborgere? Tidvis skinner oppgavens vanskelige natur igjennom. Bokens kritikk av måten menneskene behandler kloden på, er alt annet enn subtil. For hvordan flyter en kritikk av klimakvotesystemet og den egosentriske menneskenaturen på skjønnlitterært vis? Tematikken veksler mellom en drømmende fortelling om Annas liv, moralfilosofiske beretninger i kjent Gaardiansk stil og hardcore klimavitenskaplige fakta. Måten Gaarder leker med språket i boken gjør meg faktisk både flau, lattermild og fascinert på en gang. Språket er lettfattelig og lekent, og i likhet med bokens tematikk veksler det drastisk. Her tillater Gaarder seg å bruke engelske ord og populæruttrykk fra miljøbevegelsen og økonomisk teori som gamification, blandet med ungdommelig tale fra bokens karakterer. Denne blandingen av svært ulike ord gir språket i boken et ganske annerledes preg enn det jordnære og lett tilgjengelige, men undrende og poetiske språket som pleier å karakterisere Gaarders verker. Den store variasjonen i språket gjør lesingens flyt en tanke mer stakkato – jeg kommer ut av bokens virkelighet når stilen bryter, raskere enn ved en bok med mer harmoniserende stil. Likevel fører denne skrivemåten til at leseren blir introdusert for viktige begrep og fakta som aktive i miljøbevegelsen er de som kjenner best til. Selv om boken er miniatyr og bryter språkstil, mangler det ikke på undrende og slående moralpoeng – Gaarders egen spesialitet. Min favoritt er kanskje en omskriving av gjensidighetsprinsippet: Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Men den gylne regel kan ikke lenger bare ha en horisontal dimensjon – altså et “vi” og “de andre”. Det begynner å gå opp for oss at gjensidighetsprinsippet også har en vertikal dimensjon: Du skal gjøre mot neste generasjon slik du hadde ønsket at forrige generasjon hadde gjort mot meg… Hele menneskeheten lever ikke på én gang. Det har levd mennesker her før oss, noen lever nå, og noen skal leve etter oss. Men også de som kommer etter oss er våre medmennesker. Dermed har Gaarder skapt en helt logisk og intuitiv forlengelse av kanskje det eneste prinsippet man kan enes om på tvers av livssyn. På den måten har han gitt miljøbevegelsen et moralsk belegg for våre forsøk på å initiere politiske handlingsinsentiv i dag som tar vare på den neste generasjonen. Spires kampanje for en ombudsperson for framtidige generasjoner deriblant. Gaarder fletter sammen teori fra mange relevante fagfelt på flere nivåer i boken. Både psykologisk og økonomisk teori er godt representert. I karakterenes liv, i de moralske poeng og i bokens handling og tematikk. Måten poengene gir gjenklang på ulike nivåer i boken og at fortellingene om Anna og Novas liv er parallelle – gir meg den kjente følelsen av kribling i magen, som Gaarders bøker ofte gir meg. Det er følelsen av å være med på et resonnement som er akkurat litt utenfor det jeg selv har forstått til nå. Det er en følelse av at verden henger sammen og er logisk – og en følelse som gjør at jeg blir sterk i tanken, og handlekraftig. Klimaproblematikken blir skildret i denne boken som en klimakamp. Menneskets kamp for å bevare en verden vi med omsorg kan gi våre neste i hende. Anna viser hvordan vi kanskje er nødt til å spille på lag med menneskenaturen, istedenfor mot den, for å løse klimaproblematikken. Den viser hvordan vår evne til å visualisere våre egne oldebarn kan være en øyeåpnende port til å forstå at det faktisk er forlengelsen oss selv dagens livsstil rammer. Anna er ei bok som utfordrer menneskene til å snu livstrenden vi har surra oss inn. Bokens nærhet i tid (Anna lever i år 2012) underbygger følelsen av at det boken skildrer faktisk gjelder leseren selv. Jeg sa at boken stilte i en klasse for seg selv – og det gjør den på mange måter. Det er kanskje ikke Jostein Gaarders største litterære verk. Allikevel skal han høste kredibilitet for at han velger å bruke sin fantasi og arbeidstid til å skrive om klimakampen. Et tema som på finurlig vis er blitt vanskelig å prate om på en appellerende måte. Det er mitt store håp at denne lille bok havner i mange små og store hender. Den er å anbefale på det varmeste, og liker man den ikke kan man trøste seg med at den er rask lesning. I tillegg er veien fra holdning til handling gjort lynende kort – da Gaarder lister opp en rekke miljøorganisasjoner på siste side. Deriblant Spire. Da gjenstår det bare å håpe på at en nyvunnet klimaaktivist snart finner veien fra fabelen til Spirekontoret. Skrevet av Andrea Weme Bli kjent med månedens Spire: medie- og kommunikasjonsansvarlig, Marianne Granum.
Hvem er du? Odelsjente i slutten av 20 årene, som har forlatt fjellbygda Skjåk til fordel for Oslo. Jeg har tidligere studert Medier & Kommunikasjon og Statsvitenskap, og jobber i dag med markedsføring i et norsk IT-selskap. Når jeg ikke er på jobb eller på Spire-møter, er jeg glad i å reise (enten på oppdagelsesferd i egen by, på fjelltur eller til utlandet), fotografere (det blir mest mobil og instagramming for tiden), og lære meg nye ting (for tiden er det fransk som gjelder) Hva gjør du i Spire? I Spire sitter jeg i Kjernegruppen (sentralstyret) som medieansvarlig. Jeg jobber blant annet med medieutspill og mediekursing av andre Spire-medlemmer, er bloggredaktør, og oppfordrer alle de andre aktive i Spire til å tenke på medieutspill, pr og profilering i sitt arbeide. Tidligere har jeg vært kampanjemedlem i to av Spires vårkampanjer: Framtidsombudkampanjen (2013) og Rio må rokke (2012). Hvordan ble du med i Spire? For et par år siden lette jeg etter noe å gjøre på fritiden, der jeg både kunne bruke kunnskap fra jobb og utdanning, lære noe nytt og engasjere meg i en god sak. Jeg fant da en annonse på global.no, der Spire lette etter kampanje-medarbeidere. Kort tid etterpå ble jeg med i vårkampanjen opp mot Rio+20 i Brasil, og fikk blant annet jobbe med informasjonsarbeid og politisk påvirkning – perfekt for en tidligere medie- og statsvitenskap student! Hva er dine beste opplevelser/minner fra din tid i Spire? Vi har hatt mange kule kampanje-kickoffs, med kule band og foredragsholdere. Husker særlig godt lanseringen av den første kampanjen for et Framtidsombud i 2013, der vi sammen med bland andre bandet Dråpe og Jostein Gaarder fylte Parkteateret. Hva har du lært/blitt utfordret på? Masse! Spire har mange medlemmer med utrolig mye kunnskap, jeg føler at jeg stadig lærer noe nytt. I høst har jeg blant annet lært mye om landran som følge av Handelsutvalgets kampanje. Jeg har det siste året både blitt utfordret til å holde sosiale medier kurs for utvalg og lokallag, prøvd meg som ordstyrer på KG, og utfordret mine minimale kunstneriske ferdigheter på Torsdagsforum med t-skjorte design! Hva vil du si til andre som vurderer å bli med i Spire, men ikke har tatt steget? Ta turen innom et av våre arrangement (vi arrangerer infomøte og allmøte nå i januar og har torsdagsforum og andre happenings året rundt), og ta en uforpliktende prat med oss! Du vil garantert møte hyggelige og engasjerte folk! Din oppskrift på en bedre verden? Oi! Det var litt av et spørsmål! Jeg tror man kommer langt med å vise hensyn og omtanke for hverandre. Jeg mener også at alle kan bidra til en litt bedre verden, og at alles lille innsats til sammen utgjør en forskjell! Spire inviterer alle medlemmer til en uforglemmelig helg i Oslomarka! Helgen 21.-23. februar inviterer Spire alle sine medlemmer med på hyttetur! Alle kostnader dekkes av Spire og vi byr på et spennende program med både faglig påfyll og mye moro!
Hver vinter tar Spire med medlemmer på hyttetur. Vi kommer oss bort fra hverdagens mas og sjas, fyrer i peisen og koser oss! Vinterseminaret inneholder de vante (suksessfulle) ingrediensene: engasjerende foredrag, politiske diskusjoner, deilig hjemmelaget mat, masse kos foran peisen, lek og moro! Dette er en fantastisk mulighet til å bli kjent med organisasjonen og ha det gøy med både gamle og nye venner! Deltakeravgift er 0,- Det eneste vi krever er at du er betalende medlem av Spire i 2014 (50,-). Hytta har bare plass til 35 personer, så det gjelder å være raskt ute med påmeldingen! Meld deg på ved å sende en mail til trine@utviklingsfondet.no. Gi beskjed om fullt navn, telefonnummer, eventuelle matallergier, og om du ønsker reiseutgifter refundert. Siste frist for påmelding er 7. februar! Finn praktisk informasjon og program her. Mari Gjengedal har ledet Spire gjennom det mest heseblesende semesteret så langt i Spires historie! Hva husker hun best fra året som har gått, og hvilke forventninger har hun for Spireåret 2014? Du er halvveis i din periode som leder av Spire, hvordan har det vært så langt og hva liker du best?
Å være leder for Spire er vanvittig artig, læringsrikt, energikrevende og spennende. Man blir utfordret på mange ulike områder og vokser som person. Samtidig er det et privilegium å få lov til å forme organisasjonen, bestemme hva vi skal prioritere, og bidra til hvordan Spire skal styres framover. Vi i Spire jobber hardt med å få ut sakene vi er opptatt av og spre informasjon og politisk engasjement for en bedre verden. Men det er også mange ”organisasjonsting” som lederen og styret må jobbe med i kulissene, og som ikke er like synlig for alle andre. Som leder syns jeg det å være med på å videreutvikle organisasjonskulturen og organisasjonsstrukturene er spesielt gøy. I tillegg til å gjøre verden til et bedre sted, så klart! Hva husker du best fra året som har gått? Det er mange høydepunkter fra høsten 2013. Spesielt syns jeg MatBeat på Blå den 16. oktober var veldig bra. Det kom flere hundre publikummere, og vi fikk laget en skikkelig helaften med både bra musikk, appellanter og god underholdning, samtidig som vi fikk satt fokus på rette til mat og sultproblematikken i verden. Jeg syns også debatten vi hadde på Kulturhuset med #StoppNorskLandran-kampanjen var kjempevellykket. Det er artig å se at så mange er interessert og har lyst til å lære mer om landran og Norges rolle i dette. Ellers var høstseminaret, hvor vi tilbragte en helg på en hytte i Nordmarka, skikkelig trivelig. Jeg gleder meg masse til vinterseminaret i februar, og håper mange medlemmer har lyst til å delta! Hva har vært de største politiske og organisatoriske seierne i 2013? Politisk er jeg veldig fornøyd med at vi gjennom kampanjen #StoppNorskLandran klarte å sette søkelys på en veldig viktig og altfor lite debattert politisk sak, nemlig Norges offentlige investeringer i landran i fattige land. Jeg er også veldig fornøyd med at Framtidsombudskampanjen, som var vårens hovedsatsing i 2013, også skal være Spires viktigste sak i 2014. Dette er en konkret sak som alle miljøengasjerte kan samles om, og som kan bidra til en bærekraftig utvikling! Organisatorisk har vi holdt et vanvittig høyt aktivitetsnivå gjennom høsten, og vi har også fått mange nye engasjerte aktive! Det er skikkelig kult. Vi har også vært flinke til å jobbe med å være synlig i media og spisse profilen vår. Og ikke minst har vi gjort mye for å sikre videre drift og få en stødigere økonomi. Jeg er utrolig imponert over all den frivillige innsatsen som legges ned i organisasjonen. Hvilke politiske prosesser har Spire tatt del i denne høstem. og hvor går veien videre? Spire har vært aktive i flere nettverk og prosesser Nasjonalt vil jeg trekke fram Klimavalg 2013, som samlet veldig mange ulike organisasjoner til et felles løft for klimaet. Jeg håper engasjementet og fellesskapet derfra kan videreføres i tiden framover, hvor klimaet bare blir viktigere å viktigere. Vårt eget initiativ for et framtidsombud har klart å samle hele 30 organisasjoner, og over 500 000 barn og unge, og her håper jeg vi klarer å få med oss enda flere og øke presset i 2014. Ellers jobber vi kontinuerlig med klimaforhandlingene og deltar i det internasjonale ungdomsnettverket for å få til en best mulig klimaavtale i 2015. Vi jobber også med de internasjonale matsikkerhetsforhandlingene og skal involvere oss mer i arbeidsgruppene som finnes der. Ikke minst skal det vedtas nye bærekraftsmål som skal erstatte FNs tusenårsmål når disse går ut i 2015. Her håper jeg vi får involvert oss i prosessen, for de nye målene kommer til å være viktige for alle oss som jobber med bærekraftig utvikling i mange år framover! Hvordan har Spire har endret seg de siste årene? Spire feiret 10-årsjubileum i fjor, og nå tror jeg for alvor vi begynner å merke at organisasjonen vår nærmer seg tenårene. Vi har gått fra å være en organisasjon basert på et løst organisert nettverk, til å jobbe mer systematisk med organisasjonsbygging. Det er helt nødvendig for at vi skal ha de rette strukturene på plass til å kunne vokse og bli sterkere. Det er utrolig spennende å se på hvordan organisasjonen stadig er i endring, og på hvordan vi blir stadig flinkere til å videreføre kunnskapen og erfaringene vi gjør oss. Samtidig beholder vi selvfølgelig den fleksibiliteten og spontaniteten som kjennetegner Spire, men det er gøy at vi klarer å bli en stødigere organisasjon! Hvilke forventninger har du for 2014? Jeg ser veldig lyst på 2014. Alle forholdene ligger til rette for at dette blir det beste Spireåret noensinne! Nå gjelder det bare å fortsette det gode arbeidet vi har gjort så langt, og fokusere kreftene våre på tydelige politiske saker vi ønsker å få fram. Jeg tror det vil gjøre oss enda mer synlige, og gjøre at flere legger merke til arbeidet vi gjør. Faktum er at det ikke fins noen tilsvarende ungdomsorganisasjon i Norge som passer for studenter og unge voksne, som både jobber nasjonalt og internasjonalt, som jobber med de spesifikke politiske temaene vi gjør, og som er så opptatt av å se sammenhenger. Vi har en viktig rolle å fylle, og det skal vi fortsette med. Hva ser du spesielt fram til denne våren? Framtidsombudet er en sak som ligger mitt hjerte nærmt og jeg gleder meg til å skape blest om denne saken i året som kommer. Kampanjeperioden starter i mars, og dette blir en skikkelig bra videreføring av arbeidet vi la ned i 2013! Dette er en positivt vinklet kampanje om et konkret tiltak som har potensial for å engasjere nordmenn i spørsmålet om hvordan vi kan få et mer bærekraftig samfunn. Jeg håper folk deltar på kampanjearrangementene, debatterer, deler budskapet og skriver under oppropet vårt for å få etablert en ombudsperson for framtidige generasjoner i Norge! Ellers gleder jeg meg veldig til Spires Stormøte i april, og spesielt ser jeg fram til å velge nye kampanjetemaer for høsten 2014 og våren 2015! Det blir spennende å se hva Spires medlemmer mener vi skal prioritere politisk i året som kommer, og jeg håper så mange som mulig blir med på Stormøtet. |