andbruket dannar grunnlag for samfunn og kultur, og er levebrødet til store deler av verdas befolkning. Skal dette ivaretakast, kan ein ikkje berre fokusere på at nok mengde god mat skal produserast, men på retten til å ta vare på lokalsamfunn og levebrød. Vi bør få eit handelsregelverk som sikrar kvart enkelt land kontroll over eigne ressursar. Les kronikken fra Spire, LAG og Attac.

I den nye landbruksmeldinga presenterer regjeringa Noreg som ein konstruktiv internasjonal aktør på verdas matmarknad. Dei informerer om at vi må møte klimaendringar, folketalsvekst, press på naturressursar og stigande råvareprisar med å auke verdas matproduksjon med 70 prosent.

   Ifølgje meldinga skal landbruksproduksjon skje på ein miljømessig berekraftig måte, og matsikkerhet er særleg avhengig av investering i småskala produksjon og fokus på kvinner i jordbruket. Analysen er på plass, men resten manglar, så her kjem tips til landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) om korleis han verkeleg kan bli ein konstruktiv internasjonal aktør på verdas matmarknad.

Først kan ein bytte ut omgrepet matsikkerhet med omgrepet matsuverenitet. Landbruket si rolle er ikkje berre å produsere nok kaloriar på verdsbasis, det dannar òg grunnlag for samfunn og kultur, og er levebrødet til store deler av verdas befolkning. Skal dette ivaretakast, kan ein ikkje berre fokusere på at nok mengde god mat skal produserast, men på retten til å ta vare på lokalsamfunn og levebrød.

   Medan matsikkerhet ikkje seier noko om korleis mat skal produserast, eller kven som skal produsere den, fokuserer matsuverenitet på menneske sin rett til sjølv å bestemme system for landbruk og matproduksjon. Har statar politisk handlingsrom til å bestemme eiga sjølvforsyningsgrad og fridom til å bruke verkemiddel til å beskytte eige landbruk, kan dei lettare sikre tilgang til mat for alle sine innbyggjarar.

   I dag er landbruket i mange land, inkludert Noreg, pressa av internasjonalt handelsregelverk blant anna gjennom Verdas handelsorganisasjon (WTO) som krev stadig opnare marknader. Vi er nøydde til å ha eit handelsregelverk der mat og landbruk vert tilkjent den viktige og unike rolla desse har i samfunnet. Berre slik kan vi sikre eit globalt matproduksjonssystem der ein kan mette heile jorda si befolkning på ein økologisk, sosialt og økonomisk berekraftig måte. Mat kan ikkje samanliknast eller sidestillast med andre handelsvarer, og det er difor naudsynt å særbehandle produksjon og handel med mat.

Noregs importvern gjev stort politisk handlingsrom til å føre ein nasjonal landbrukspolitikk, men det må utnyttast i større grad enn i dag for å sikre norsk matproduksjon basert på nasjonale ressursar og nasjonale inntektsvilkår. Regjeringa brukar mykje plass i meldinga på å bekymre seg over at Noreg vil møte sterkare internasjonalt press om marknadsopning for landbruksvarer i framtida grunna vårt høge prisnivå.

   Særleg vil forpliktingar i WTO vere utfordrande og påverke omfang og utforming av norsk landbruksstøtte, i form av tollreduksjon og etablering av importkvotar. Forhandlingane i WTO har lenge stått stille, og utarbeiding av bilaterale handelsavtalar til dømes gjennom Efta har delvis teke over. Felles for desse avtalane er fokuset på nyliberal frihandel og avvising av andre handelsalternativ.

   Løysningane som kjem fram i landbruksmeldinga under verkemiddel i jordbruket fokuserer på korleis Noreg skal rokere på omgrep, og sikre framtidige subsidiar til landbruket ved å bytte kategori for ulike typar støtte i WTO, og sikre sine interesser i Efta og overfor EU. Landbruksmeldinga innrømmer og at det siste forslaget frå WTO frå desemberforhandlingane i 2008 er på grensa for kva Noreg kan akseptere.

Landbruksmeldinga set mål for norsk landbrukspolitikk, men med forbehald om kva som kan gjerast med formuleringar som «innanfor gitte handelspolitiske rammer». Det ville vore betre om regjeringa arbeidde for eit forslag dei kunne stå inne for og som verkeleg gagna bønder i innog utland. Ein må ha politisk vilje for å ta i bruk det politiske handlingsrommet som finst.

   For å møte globale utfordringar må Noreg bruke eigne areal til matproduksjon. Det betyr å ta i bruk handlingsrommet vi har i landbrukspolitikken og fremje landbrukspolitikk som verkeleg støttar opp om norske bønder og tek i bruk norsk grasareal og norske ressursar framfor å fremje auka bruk av importert kraftfôr og kompensere bondenæringa for at vi heller vil importere billeg mat og fôr.

   Landbruksminister Brekk forsvarar meldinga si i ein kronikk i Nationen 27. desember 2011 med at auka bruk av kraftfôr kjem av ei auke i etterspurnad av gris og kylling, og at alternativet ikkje er å endre forbrukarmønster, men å importere meir kjøt. Dette viser mangel på politisk vilje til å sjå etter alternativ, ein berre fremjer import av billeg mat som einaste løysing.

I eit globalt perspektiv der ein milliard menneske går svoltne til sengs kvar dag er det vanskeleg å forsvare denne typen ressursbruk. Når ein globalt peiker på at verdas matproduksjon må aukast med 70 prosent, er det like viktig å hugse at matmangel og svolt hovudsakleg er eit politisk fordelingsproblem. Folk svelt i område der storparten av innbyggjarane er bønder.

   Med dette perspektivet kan ikkje Brekk og regjeringa halde fram med å fremje ein norsk landbrukspolitikk som ikkje kan vere med å bidra til dette målet. I staden bør regjeringa jobbe for eit internasjonalt handelsregelverk som sikrar kvart enkelt land politiske reiskapar til å utnytte, forvalte og kontrollere eigne ressursar og eigen matproduksjon i tråd med matsuverenitetsprinsippet.
Det er forvirrande å lese landbruksmeldinga. Analysane etterfølgast av politikk og verkemiddel som ikkje presenterer alternativa vi treng for å sikre norsk og internasjonal matproduksjon og rettferdig handel med mat.

   Om Noreg verkeleg vil vere ein konstruktiv internasjonal aktør, må ein byrje å sjå norsk landbruksproduksjon, og handel med mat, som ein del av eit heilskapleg bilete der både natur, miljø og samfunn vil nyte godt av mangfaldig bruk av lokale ressursar, rettferdige handelssystem og solidaritet mellom land som støttar retten til eigen matproduksjon og matpolitikk.

Undertegnet av:
Julia Dahr, leiar, Spire
Benedikte Pryneid Hansen, leiar, Attac Noreg
Heidi Lundeberg, dagleg leiar, LatinAmerikagruppene i Noreg
Hanna Kvamsås, medlem, LatinAmerikagruppene i Noreg
Mari Gjengedal, koordinator for matutvalget, Spire


Kronikken sto på trykk i Klassekampen 23. februar 2012.

Fredag 24. februar avholdt Spire sitt aller første landsråd. Her ble det diskutert både organisasjonsutvikling og politikk, og etter innspill fra lokallaget i Ås vedtok vi en resolusjon - nemlig at norsk landbrukspolitikk samsvarer dårlig med prinsippet om matsuverenitet. Nå kan du lese hele resolusjonen her.

Norsk landbrukspolitikk samsvarer dårlig med prinsippet om matsuverenitet

På grunn av økende kjøttkonsum i Norge baseres en stadig større andel av husdyrhold og kjøttproduksjon i Norge på importert soya fra land i sør, i hovedsak fra Brasil. Dette medvirker til at småbønder i Brasil blir mer sårbare, at regnskogen hogges, og at norske husdyr står innendørs og tygger kraftfôr framfor å beite. Samtidig hevder norske politikere at vi blir stadig mer selvforsynte med meieri- og kjøttprodukter. Det er tydelig at de velger å utelate en vesentlig del av sannheten, ettersom selvforsyningsgraden framstår ganske annerledes dersom man trekker fra bruk av kraftfôr i produksjonen. Spire mener derfor at norsk landbrukspolitikk må gjennomgå drastiske endringer for å stå i samsvar med prinsippet om matsuverenitet.

Verden står ovenfor enorme utfordringer når det gjelder matproduksjon og fordeling av mat. Befolkningen vokser, og det stilles spørsmål til om vi kan klare å fø ni milliarder mennesker i 2050. I og med at det nå produseres mer mat per innbygger i verden enn noen gang tidligere, er det fordeling av maten som er det største problemet. Likevel er det viktig å sette fokus på hvordan vi skal fortsette å produsere mat, ettersom jordas ressurser er begrensede.

Klimaendringer og utarming av jord tilsier at vi må forvalte ressurser på en varsom måte. Dermed må norsk matproduksjon skje på naturens premisser. Om norsk landbrukspolitikk skal fungere til et formål om å bedre den globale matsikkerheten, må norsk husdyrhold og kjøttproduksjon baseres på norske ressurser, og ikke på brasiliansk soya. Spire mener derfor at norsk landbrukspolitikk må legge bedre til rette for småskala jordbruk i Norge som baseres på lokale ressurser.

Jorda i Brasil er veldig skjevt fordelt, og Spire jobber i solidaritet med de jordløses bevegelse og støtter brasilianske bønders krav om matsuverenitet. Hvis norsk matproduksjon i større grad baseres på norske ressurser framfor brasiliansk soya, vil vi lette presset på avskoging i Amazonas, forhindre landran og samtidig utnytte norske ressurser bedre. Mer makt i bøndenes hender, både i Brasil og Norge, vil føre bønder og lokalsamfunn nærmere hverandre, og nærmere matsikkerhet for alle. En endring i norsk landbrukspolitikk kan ikke ene og alene utgjøre det store og det hele, men i det minste bidra til å dra lasset i riktig retning. Spire vil derfor jobbe for at det skjer en endring i norsk landbrukspolitikk, slik at den kan oppfylle matsuverenitetsprinsippet.

Dette er også formålet bak Spires engasjement i Alliansen Ny Landbrukspolitikk. 

Resolusjonen ble enstemmig vedtatt.

- Det var viktig å få ut dette brevet nå, fordi arbeidet med Klimameldingen drar ut. Vi krever at den blir handlingsorientert. I utgangspunktet er kanskje klimaforliket for svakt, hvis vi skal ta hensyn til det forskerne sier. Handlingene det legges opp til, er langt fra nok, sier initiativtaker Svein Tveitdal, og viser til at FNs klimapanel har spådd økninger på mellom 2 og 6 grader i dette århundret.

Det er et mangfold av organisasjoner som har stilt seg bak utspillet, også organisasjoner utover miljøbevegelsen.  Alt fra Tekna til Yrkesorganisasjonens Sentralforbund, speidere og kirkelige organisasjoner stiller seg bak.

- Dette viser at det er en bred oppslutning om at Norge må ta klimaansvar, sier Kari-Anne Isaksen, koordinator for Spires Klimautvalg.

Her kan du lese brevet til Jens Stoltenberg:

Åpent brev om Klimameldingen – Klimavalg 2013
Sterk grunn til bekymring
Undertegnede organisasjoner er dypt bekymret for den norske og den globale klimapolitikken. Vi krever rask politisk handling for å forhindre farlige klimaendringer vi nå ser begynnelsen på. I sin siste hovedrapport (2007) sier FNs klimapanel (IPCC) at en temperaturøkning på mer enn to grader, regnet fra førindustriell tid, kan få katastrofale følger for natur og mennesker. På klimatoppmøtet i 2009 støttet et flertall av deltakerlandene dette målet, men det hører også med at enkelte forskere (James Hansen) og nasjoner (små øystater) mener at en oppvarming på to grader innebærer en for stor risiko for irreversible prosesser som havstigning. Rapporten fra klimapanelet viste videre at temperaturen vil øke mellom 2 og 6,1 grader i dette århundre, avhengig av klimapolitikken. Dette bekreftes av Det Internasjonale Energibyrået (IEA) som i sin siste hovedrapport fra november i fjor frykter en gjennomsnittlig global oppvarming på inntil 6 grader uten nye tiltak. Dette er oppskrift på klimakatastrofe. Begge institusjoner opererer med svært korte tidsfrister for å snu utviklingen, slik at oppvarmingen kan begrenses til to grader. IPCC sier 2015, IEA sier 2017.

Vi krever handling nå
Det siste klimatoppmøtet i Durban gir marginal innvirkning på reduksjon av de globale utslippene frem mot 2020, og det er stor sannsynlighet for at togradersmålet kan glippe. Det er derfor viktigere enn noen gang at land, byer, næringsliv og folk flest gjør hva de kan for frivillig å redusere utslipp av klimagasser nå.

Klimameldingen må komme nå og innholdet i klimaforliket må ikke svekkes
I denne svært alvorlige situasjonen, er det sterkt beklagelig at regjeringens klimamelding stadig blir forsinket. For hvert år som går, uten tilstrekkelige tiltak i det korte tidsvinduet vi har igjen, øker kostnadene og størrelsen på nødvendige årlige utslippskutt for å nå togradersmålet. Vi forventer at Regjeringen snarlig legger frem en ny klimamelding som legger til rette for en handlekraftig og virkningsfull klimapolitikk som gir raske resultater i form av klimagassreduksjoner. Det er svært beklagelig at samfunnsdebatten rundt klimaspørsmål i den senere tid har dreiet seg om å senke ambisjonene i klimaforliket. Verken forskning eller utviklingen av det internasjonale klimaarbeidet understøtter en slik retning. Tvert imot, etter mange års diskusjoner om mål og visjoner, trenger vi konkret handling nå.

Klimarettferdighet
Det er en grunnleggende urettferdighet at rike land har bidratt og fremdeles bidrar til karbonutslipp og klimaendringer som gjør livsvilkårene svært vanskelige i fattige land. Rike land har bidratt med over 80 % av de akkumulerte klimagassutslippene i atmosfæren og slipper fortsatt ut mer enn tre ganger så mye i gjennomsnitt per hode enn fattige. For å få til en nødvendig global klimaavtale må rike land gå foran med utslippskutt hjemme og bidra finansielt til klimatilpasninger og utbygging av fornybar energi for fattigdomsbekjempelse som ikke øker de globale klimagassutslippene. Dette gjelder også for oljenasjonen Norge. Det ligger heller ikke økonomisk gevinst i å utsette nødvendige utslippskutt i Norge til det tvinges gjennom av en internasjonalt bindende avtale. Slike kutt blir tvert imot dyrere å gjennomføre, jo lenger de utsettes.

Overordnede krav til klimameldingen
Våre organisasjoner mener klimameldingen må bygge på at verden fortsatt skal nå togradersmålet, og at vi må følge forskernes råd for hvordan dette kan oppnås. I en overgangsperiode hvor fornybar energi gradvis erstatter fossil energi, må Norge tilrettelegge for grønne arbeidsplasser og ny næringsutvikling, slik det ble tilrettelagt for etablering av petroleumsindustrien på 1970-tallet. Viktige punkter til innhold i klimameldingen er:

• Målene som er satt for klimagassutslipp i klimaforliket er et absolutt minimum. I utgangspunktet er disse målene, både totalen og andel som skal tas hjemme, ikke tilstrekkelige for at vi skal bidra med vår andel til å nå togradersmålet.
• Dagens politikk med å være en pådriver i de internasjonale forhandlingene må videreføres. Norge må forplikte seg til å kjempe for klimarettferdighet i årene som kommer.
• Beskrivelse av virkemidler som gir utslippsreduksjoner og energieffektivisering med umiddelbar virkning.
• Sørge for at el-sertifikatmarkedet virker etter intensjonene; og sørge for at den økte produksjonen av fornybar energi brukes til å redusere klimagassutslipp, for eksempel gjennom økt elkraftutveksling med utlandet, elektrifisering av sokkelen og elektrifisering av transportsektoren.
• Tilrettelegge for betydelig flere grønne arbeidsplasser

Aksjon Klimavalg 2013
Våre organisasjoner meddeler også gjennom dette brevet at vi vil samarbeide om en ”Aksjon Klimavalg 2013” som vil rette seg mot velgere, politikere og politiske partier. Fortsatt kan verden unngå en klimakatastrofe, men det forutsetter vilje til meget rask handling. Det er nå vi trenger politikere som tar solidaritet mellom generasjonene på alvor og straks griper tak i vår tids største kollektive utfordring; å lukke det veldige gapet mellom de klimatiltakene som er nødvendige og de som faktisk blir iverksatt.

Med vennlig hilsen undertegnede organisasjoner:
4H Norge, Kari Heggelund (leder)
Attac, Bendikte Pryneid Hansen (leder)
Besteforeldrenes klimaaksjon, Halfdan Wiik (leder)
Changemaker, Markus Nilsen (leder)
Concerned Scientists Norway, Beate Sjåfjell (styreleder)
Forum for Utvikling og Miljø, Andrew Preston (leder)
Framtiden i Våre Hender, Arild Hermstad (leder)
Greenpeace, Truls Gulowsen (leder)
Grønn Hverdag, Tone Granaas (daglig leder)
Kirkens Nødhjelp, Anne-Marie Helland (leder Utviklingspolitisk avdeling)
Kvinner Frivillige Beredskap, Anne-Lise Johnsen (leder)
Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, Berit Hagen Agøy (generalsekretær)
Miljøagentene, Tove Veierød (leder)
Natur og Ungdom, Silje Lundberg (leder)
Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken (leder)
Naturviterne, Merete Skaug (generalsekretær)
Norges Bygdekvinnelag, Kathrine Kleveland (leder)
Norges KFUK-KFUM, Adelheid Firing Hvambsal (generalsekretær)
Norges KFUK-KFUM-speidere, Mats Billermark (generalsekretær)
KFUK-KFUM Global, Fredrik Glad-Gjernes (utenlandssjef)
Norsk Geofysisk Forening, June Lunde (leder)
Norsk Klimanettverk, Inge Olav Fure (generalsekretær)
Norsk nettverk for klima og helse, Lars Thore Fadnes (leder)
Spire – Utviklingsfondets ungdom, Julia Dahr (leder)
Tekna, Teknisk-naturvitenskapelig forening, Marianne Harg (president)
WWF, Verdens villmarksfond, Rasmus Hansson (generalsekretær)
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS, Tore Eugen Kvalheim (leder)
Zero, Einar Håndlykken (leder)

Spire er en av 28 frivillige organisasjoner som har sendt et åpent brev til Jens Stoltenberg med krav om rask handling for å unngå farlige klimaendringer. Brevet har konkrete til krav til hva regjeringens klimamelding må inneholde og lanserer kampanjen ”Klimavalg 2013" som vil rette seg mot velgere og politiske partier.