Mandag 23. september lanseres Spires høstkampanje #StoppNorskLandran. Kampanjen skal gjennom debatter, konserter, filmvisning, leserinnlegg og sosiale medier sette søkelys på landran og Norges rolle

Hvorfor har vi kampanjen?
Spire ble i mars i år kontaktet av Friends of the Earth International (FoEI) som ønsket vår støtte i kampen mot palmeoljeselskapet Sime Darby. Sime Darby hadde fått konsesjon over store landområder i Liberia, og hadde møtt motstand fra lokalbefolkningen siden de ikke respekterte lokalbefolkningens landrettigheter. Den Liberiske organisasjonen Sustainable Development Institute (SDI) ønsket å skape et internasjonalt press mot investorer i Sime Darby, for å presse selskapet til å forhandle direkte med lokalbefolkningen og respektere prinsippet om frivillig og informert forhåndssamtykke. Siden Oljefondet i 2012 firedoblet investeringene sine i Sime Darby sendte FoEI Norges Bank (NBIM) et brev der de ba dem redegjøre for hvorfor de økte investeringene, og ba dem undersøke Sime Darbys investeringspraksis i Liberia. Da Norges Bank valgte å ikke svare på forespørselen ba FoE Spire om hjelp til å skape oppmerksomhet om saken. Vi var villige til å gjøre det, og kampanje mot Norsk støtte til landran ble vedtatt på Spires Stormøtet i april.Et viktig aspekt ved kampanjen er at Sime Darby ikke er et enkelttilfelle. Investeringen i Sime Darby er et resultat av en nedprioritering av etikk i Oljefondet. Å basere etikkarbeidet på de etiske retningslinjene alene er utilstrekkelig. Retningslinjene er for snevre, og Etikkrådet har ikke kapasitet til å følge opp investeringene. Oljefondet finansierer landran fordi det mangler vilje og verktøy til å forhindre det.

Selv om norske private selskaper er svært aktive i å anskaffe land i Afrika, fokuserer kampanjen på offentlige investeringsfond. Offentlige investeringsfond forvalter penger på vegne av folket og det bør stilles sterkere krav til etisk forvaltning.

Oljefondet er ikke det eneste statlige fondet som finansierer landinvesteringer. Norfund, statens investeringsfond i utviklingsland, har satset på investeringer i landbruk, fortrinnsvis i storskala plantasjer. Den norske Kirkens investeringsfond, Opplysningsvesenets Fond (OVF), har også investert i et kontroversielt skogprosjekt i Mozambik der de er anklaget for å ha fratatt lokalbefolkningen matjord.

Flere partier og organisasjoner kjemper for å bruke mer av oljepengene våre på investeringer i utviklingsland. Gjort riktig kan dette gi store positive effekter på den økonomiske utviklingen og løfte mennesker ut av fattigdom. Forslagene står mellom et forslag om dele opp Oljefondet med en egen avdeling for investeringer i utviklingsland, og et forslag om å gi Norfund betydelig flere ressurser. Det er nærmest tverrpolitisk enighet om å gi Norfund økte bevilgninger til å investere. Derfor er det uhyre viktig at gode mekanismer og bevissthet rundt landran er på plass allerede nå.

Solgt: finansierer norske offentlige midler landran?
Da vi begynte med kampanjearbeidet oppdaget vi at det manglet en god oversikt over de statlige fondenes finansiering av landran. Det fantes mange rapporter, men det var vanskelig å få en oversikt. Derfor har Spire lagd en oversiktsrapport over Norges bidrag til landran, kalt «Solgt: finansierer norske offentlige midler landran i Sør?». Rapporten er basert på rapporter som andre organisasjoner og forskere har laget. Det er ingen komplett oversikt, vi har f.eks. ikke hatt ressurser til å gå gjennom alle selskapene Oljefondet investerer i. Men gjennom konkrete casestudier av selskaper Oljefondet, Norfund og OVF har investert i viser rapporten at norskfinansiert landran er et problem som må løses. I tillegg til casestudiene gir rapporten en grundig innføring i landran og hva som er drivkreftene bak det globale landrushet. I rapporten finner du også våre anbefalinger og begrunnelsen for dem.

Inkluderende jordbruksinvesteringer
Det er et stort behov for landbruksinvesteringer i Afrika, blant annet i infrastruktur, foredling og produksjon. Vi i Spire er ikke imot investeringer, men ønsker å sette søkelys på hvilke typer investeringer som bør satses på. Det nåværende fokuset til Norfund er på storskala landinvesteringer. Enkelte mener at disse investeringene alltid er bra for utvikling fordi de fører til økonomisk vekst. Problemet er at storskala investeringer altfor ofte bare har en positiv effekt for en liten del av lokalbefolkningen. Økt fattigdom og svekket matsikkerhet er dessverre ofte konsekvenser av storskala landinvesteringer i utviklingsland. Dette skjer fordi landran omfordeler jord fra småbønder som produserer for seg selv og lokalsamfunnet, til store selskaper som produserer mat for eksport eller biodrivstoff. Jobbene på plantasjene er ikke nok for å kompensere antall bønder som har mistet jorda. Småskala jordbruk er mer arbeidsintensivt enn mekanisert storskala jordbruk. Resten av økonomien skaper ikke nok jobber til å absorbere alle menneskene som mister levebrødet ved overgangen fra småbruk til plantasjer.

Det er viktig at det blir investert i afrikansk landbruk, men storskala plantasjer fører dessverre til høy risiko for landran. Vi mener derfor at Norfund bør investere mer i bærekraftig jordbruk som tjener småbønders interesser. Siden Norfund har et utviklingsmandat bør de fokusere på å forbedre levevilkårene til småbønder, som ofte er fattige og marginaliserte. Inkluderende investeringer i småbønder er den beste måten å redusere rural fattigdom på, noe mange studier bekrefter. Norfund hevder selv at de er interessert i flere prosjekter rettet mot småbønder, men at det er vanskelig å finne kommersielt levedyktige prosjekter. Derfor mener vi at det er viktig at Norfund utforsker ulike forretningsmodeller for å finne hvilke som har størst fattigdomseffekt blant småbønder og gårdsarbeidere. I rapporten gir vi to eksempler på levedyktig og inkluderende jordbruksinvesteringer.

Eivind Breidlid og Maren Trones
Spires høstkampanjeutvalg

 Er du interessert i å lære mer om landran og Norges rolle? Kom på en av våre arrangementer: 
 Program for kampanjeuka:
23. september: Debatt og lanseringsfest på Kulturhuset. Se facebook event her. 

25 september : Filmvisning Land Rush, Oslo Facebook
26. september: Seminar Sustainable Agricultural Investments? Ås
Facebook
27. september: Debatt Cafe Nord/Sør, Trondheim Facebook

Hvordan kan vi ta hensyn til framtidige generasjoner i dagens politikk? Dette skal vi prøve å finne ut av når Spire og Utviklingsfondet inviterer til Dilemmaseminar torsdag 28.02 på Utviklingshuset.

Vi ser en stadig tydeligere trend av kortsiktighet i norsk politikk, samtidig som bærekraftig utvikling, bygget på prinsippet om hensyn til kommende generasjoner, har vært et overordnet mål for nasjonal og internasjonal politikk i flere tiår. Spire mener det er på tide å opprette en uavhengig institusjon som jobber for å styrke arbeidet for bærekraftig utvikling.

Representant for neste generasjon
«Framtidige generasjoner kan ikke beskytte sine interesser i dag, derfor bør de som kommer etter oss representeres gjennom en ombudsperson for framtidige generasjoner, et framtidsombud» sier Siv Maren Sandnæs, kampanjeleder for Spire. «Vi har et ansvar for å sikre et anstendig livsgrunnlag for våre etterkommere, og dette vil bli Framtidsombudets oppgave å påse».
Et nasjonalt framtidsombud vil være en god måte å inkludere hensyn til framtidige generasjoner i dagens beslutninger. «Spire ønsker med denne kampanjen å gi politikerne et konkret handlingsalternativ. Vi har utarbeidet en rapport som utdyper hvorfor, men også hvordan det vil lønne seg å opprette et framtidsombud i Norge» sier Siv Maren. Rapporten blir presentert på seminaret 28. februar.

Erfaringer fra Ungarn
Flere land har forankret arbeidet for bærekraftig utvikling i politisk uavhengige organer. I Ungarn har de hatt en parlamentarisk kommissær, eller ombudsmann, for framtidige generasjoner siden 2007.  Sándor Fülöp, som var den første ombudsmannen for framtidige generasjoner i Ungarn, er en av gjestene på vårt seminar. Han skal fortelle oss om sine erfaringer og viktigheten av en institusjon med mandat til å etterse at politikk utføres med et langsiktig hensyn.

En kobling mellom vitenskap og politikk
Asbjørn Aaheim, forskningsleder ved Cicero er positiv til kampanjen. “Politikere har dagens agenda i hodet. De opererer innenfor en politisk virkelighet, mens vi som forskere og økonomer er nødt til å operere innenfor den vitenskapelige virkeligheten.” Aaheim mener at et framtidsombud ville vært nyttig for å koble vitenskap med politikk. Aaheim deltar også på seminaret og her vil han snakke om langsiktige samfunnskostnader av klimaendringer, kostnader som vil lande i fanget på kommende generasjoner om ikke dagens generasjon tar ansvar.

Bærekraftighet i norsk politikk?
Seminaret avsluttes med en debatt, hvor Kjetil Lund fra Finansdepartementet, Peter Gitmark fra Høyre , Asbjørn Aaheim og Mari Gjengedal fra Spire skal snakke om regjeringens arbeid for bærekraftig utvikling på nasjonalt plan. Vi spør: Har norsk politikk og næringsliv et langsiktig nok perspektiv? Hvordan oppnår vi en reell bærekraftig utvikling? Hvordan kan vi best ta hensyn til framtidige generasjoner i dagens politikk?

Program:                                          
10:00: Andrew P. Kroglund ønsker velkommen
10:05: Siv Maren Sandnæs presenterer rapporten: "Framtida teller nå! Hvorfor og hvordan det lønner seg å opprette er Framtidsombud i Norge"
10:30: Innledning av Asbjørn Aaheim, CICERO: økonomiske følger av klimapolitikk
11:00: Innledning av Sándor Fülöp, tidligere ombudsperson for framtidige generasjoner i Ungarn
11:30: Lunsj
12:15: Kulturelt innslag av Sarah Ramin Osmundsen, tidligere norgesmester i slampoesi
12:30: Debatt: hvordan ta hensyn til framtidige generasjoner i dagens politikk?
          Innledere:
          *Kjetil Lund, statssekretær i finansdepartementet for Arbeiderpartiet
          *Peter S. Gitmark, stortingsrepresentant og utviklingspolitisk talsmann for Høyre
          *Mari Gjengedal, Spire
14:00: Ferdig

Velkommen til Utviklingshuset torsdag 28.februar, kl.10:00-14:00!

Resolusjon fra Spires Landsråd 15.februar: Norsk politikk er kortsiktig og ikke bærekraftig. Spire mener at bærekraftig utvikling må forankres i en politisk uavhengig institusjon som har mulighet og kompetanse til å belyse langsiktige perspektiv ved norsk politikk. Vi mener at opprettelsen av et framtidsombud er nødvendig.

Vi lever i et samfunn med en produksjon og et økonomisk system som ikke er bærekraftig. Frykten hos de folkevalgte for å ikke bli gjenvalgt til neste periode fører ofte til at kortsiktig økonomisk vekst går på bekostning av hensynet til framtiden. Et eksempel er at over 120milliarder kroner ble investert i oljesektoren i 2011. Til sammenlikning ble 6,7 milliarder investert i fornybar energi.Spire mener at dette ikke er en politikk for framtiden. Hensynet til framtidige generasjoner er også nevnt i grunnlovens paragraf 110b. Vi mener at et framtidsombud vil være det konkrete tiltaket vi trenger for å sikre en miljøvennlig og langsiktig politikk som vil kunne sørge for at loven blir fulgt.

Framtidsombudet vil kunne fungere som et tverrfaglig organ som kan bistå med informasjon i politiske saker og være en brobygger mellom politikk og forskning. På samme tid vil Framtidsombudet hjelpe politikere ved å sette fokus på saker som det er vanskelig for politikerne å fremme selv. Framtidsombudet vil også kunne sørge for avbyråkratisering og samstemthet i norsk politikk for bærekraftig utvikling ved å fungere som et samlende fagorgan.

Ikke minst, Framtidsombudet vil sørge for store langsiktige samfunnsbesparelser ved å advokere for forebyggende tiltak istedenfor reparerende tiltak. Dette vil kunne hjelpe politikere med å balansere ønsket om økonomisk vekst på kort sikt, med langsiktig hensyn til framtidige generasjoner.

Flere land har erfaring med liknende institusjoner som Framtidsombudet. Det norske klimaforliket sier at norsk klimapolitikk skal være blant den mest ambisiøse i verden, og nevner et behov for en uavhengig faglig vurdering av klimapolitikken. Framtidsombudet vil være et konkret og positivt tiltak som viser at Norge viser handlingskraft og tar hensynet til framtidige generasjoner på alvor.

Spire mener at dersom beslutningstakere får hjelp til å ta større hensyn til framtidige generasjoners interesser og rettigheter, vil dette føre til et mer langsiktig politisk perspektiv og en bedre balanse mellom økonomiske, miljømessige og sosiale hensyn. Framtida teller nå!


Vil du vite mer om Framtidsombudet, se her.

I løpet av kort tid legger Regjeringen fram ei stortingsmelding om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Natur og Ungdom og Spire har store forventinger til innholdet i denne meldinga.

Kysten vår er fantastisk, det samme er ressursene langs kysten. Hvert eneste år vandrer torsken fra Barentshavet, og nedover mot Lofoten for å gyte. Så svømmer ungfisken tilbake for å vokse seg stor. Fiskeriressursene er heldigvis fornybare, men skal de vare evig må de forvaltes godt. Fisk er vår tredje største eksportartikkel, og en viktig bærebjelke i lokalsamfunn langs hele kysten.

Verdens fremste sjømatnasjon må sikre den miljøvennlige kystflåten, og kreve at trålerne og oppdrettsnæringa ikke ødelegger miljøet i havet og i elvene. Det er også viktig at fisken fortsetter å tilhøre fellesskapet både i Norge og i verden.

Et miljøvennlig kystfiske
Kystfiske representerer en bærekraftig måte å forvalte ressursene på. En sjark eller linebåt bruker mindre energi enn en stor tråler på å fiske den samme fiskemengden. Når fisken selv svømmer inn til kysten, og kan fiskes uten lang transport og den energikrevende prosessen med å dra en trålpose langs havbunnen, trengs mindre drivstoff. Helt fersk fisk kan leveres til landanleggene.

Bunntrålere som sleper store trålposer langs havbunnen har dramatiske konsekvenser for livet på havbunnen. Korallrevene, som er viktige yngle- og oppvekstplasser for fisk, dras med, og en ørken står igjen på havbunnen.

Fellesskapets ressurs
Verdens hav og fiskeressurser har tradisjonelt tilhørt fellesskapet, og blitt utnyttet til beste for kystbefolkningen. I Norge, som i mange andre land, har fisket tradisjonelt vært drevet av mindre båter som fisker langs kysten. Fisk er, og må også for framtida være, fellesskapets ressurser. Dette forventer vi at stadfestes i Sjømatmeldinga.

For å opprettholde kystfisket, må det fortsette å være et tak på hvor mange fiskekvoter man kan samle på en båt. Kvotene bør i hovedsak tilhøre båten, for å hindre at få aktører får rett til fellesskapets ressurser. Trålerne som fisker langs kysten må ha plikt til å levere fisk til industrianleggene, slik begrunnelsen for å tillate trålfiske i Norge opprinnelig var. Kystfiskerne er avhengig av å ha kort vei til landanleggene. Da kan vi ikke risikere at de legges ned fordi Røkke og andre store tråleiere heller sender fisken til Kina.

Et internasjonalt ansvar
Den norske modellen for forvaltning av fiskeriressursene sikrer en demokratisk prosess og lokal forvaltning. Dette bør spres til resten av verden. Fisk er etter hvert ikke bare fisk, men store penger. Oppdrettsnæringens interesser har i stor grad fått styre norsk utenrikspolitikk, og hindrer fattige lands handlingsrom.

Det må være et krav til norske handelsavtaler at de skal tilrettelegge for demokratisk forvaltning av lokale fiskeressurser i de landene vi handler med. Skal Namibia kunne bygge et bærekraftig fiske, og gi befolkningen som bor langs kysten muligheten til å fø seg selv, kan ikke norske handelsinteresser legge opp til det motsatte. Norge må legge til rette for dette i handelsavtaler med andre land.

Havet kan ikke privatiseres, men må forvaltes til det beste for fellesskapet og for generasjonene som kommer etter oss. Norge må internasjonalt arbeide mot privatiseringen av marine ressurser. Utenfor Afrika konkurrerer utenlandske trålflåter om å overfiske ressursene. Samtidig mister lokale kystfiskere retten til å ta i bruk egne havområder. Norge kan ikke bidra til dette.

Petroleumsfrie fiskeriområder
Vi må også ta vare på havområdene fisken lever i. Derfor må de viktigste fiskeområdene forbli vernet mot oljevirksomhet. Fisk er en fornybar og miljøvennlig ressurs, som må prioriteres foran oljeindustrien. I Lofoten melder fiskerne om store problemer under oljeselskapenes seismikkskyting og konsekvensene av et oljesøl vil være katastrofale. Skal man forvalte fisken godt bør man lytte til fiskerne.

Ei bærekraftig oppdrettsnæring
Ei bærekraftig norsk oppdrettsnæring bruker norske ressurser til å produsere fiskefôr, og ikke fisk som kunne vært brukt som mat for mennesker i andre deler av verden. Norsk oppdrett kan ikke baseres på fiskeressurser tatt fra andre lands matfat, og å erstatte dette med kraftfôr fra jordbruk basert på store monokulturer i andre land er heller ingen miljøvennlig løsning.

Norge kan ikke fortsette å øke mengden fisk i oppdrettsanleggene uten å la bærekraft være en forutsetning. Råd fra faglige instanser som Havforskningsinstituttet må veie tungt. Norge bør gå i bresjen for at verdens havområder forvaltes på en bærekraftig måte.

Stortingsmeldinga om Norge som sjømatnasjon må ta hensyn til kystfisket, fellesskapet og vårt internasjonale ansvar. Slik kan vi bli et forbilde for resten av verden. Verdens fremste sjømatnasjon må forvalte havressursene på en bærekraftig måte.

Harald Sakarias Hansen, leder i Spire
Arnstein Vestre, 2. nestleder i Natur og Ungdom
Denne artikkelen stod på trykk i Nationen 9.2.2013

Norge stod frem som en konstruktiv aktør under FNs toppmøte for bærekraftig utvikling i 2012, de støttet til og med forslaget om en Høykommissær for framtidige generasjoner. Spire etterlyser dette engasjementet på lokalt nivå.
I juni vendte norske politikere skuffet nesen hjem etter FNs toppmøte for bærekraftig utvikling i Rio de Janeiro, kjent som Rio+20. Dette så vi i tirsdagens episode av NRK-serien “Den gode viljen”. Spire var også i Rio, og vi ble også skuffet over utfallet av konferansen. Vi var blant ungdommene som jobbet hardt for å få gjennomslag for en Høykommissær for framtidige generasjoner, og var glade for å få norske forhandlere med på laget.

Vi forstår at en så stor mekanisme som FN er treig og tungrodd. Derfor retter vi nå fokus til nasjonalt nivå, og konkret handling. Når norske ord og meninger drukner rundt forhandlingsbordet bør vi heller ty til handling for å vise at Norge tar framtida på alvor. Vi vet hvordan Norge kan vise handlekraft, nemlig ved å opprette et nasjonalt Framtidsombud.

Politikerne våre velges for fire år av gangen, og er dermed avhengig av å holde dagens velgere tilfreds, slik får de stemmer også ved neste valg. Framtidsombudet skal løfte fram saker som er viktige for langsiktig utvikling og holde beslutningstakere ansvarlige for at det de vedtar ikke går på bekostning av framtida. Det kan være enten som vaktbikkje i media, som høringsinstans, eller ved å føre saker for retten på vegne av framtidige generasjoner. Slik vil et framtidsombud kunne utfylle demokratiet og sørge for langsiktighet og trygghet.

Å sørge for våre etterkommeres muligheter handler om å ta smarte valg i dag. Det handler om å forvalte ressursene vi har på en trygg måte og om å tenke langsiktig. Dette er ikke bare et moralsk ansvar, men er også nedfelt i grunnlovens paragraf 110b:

«Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger.»

Paragraf 110b blir ikke tatt på alvor, til tross for at den legger grunnlaget for en trygg framtid for den norske velferdsstaten. Det er uetisk å ikke ta langsiktig hensyn da vi vet at de problemene vi i dag skyver foran oss vil havne i fanget på framtidige generasjoner. Vi mener at regjeringens arbeid for bærekraftig utvikling ikke er tilstrekkelig og at dette bør forankres i et organ utenfor regjeringsapparatet. Å opprette en ombudsperson for framtidige generasjoner, et Framtidsombud, vil være en god måte å sørge for at arbeid for bærekraftig utvikling blir gjennomført og fulgt opp.

I forbindelse med Rio+20 fokuserte “Den gode viljen” på ungdommens kamp. Da det ble klart at utfallet av konferansen ble svakt, kunne seriens fortellerstemme medfølende fortelle det norske publikum at unge idealister ofte får et hardt møte med virkeligheten på slike konferanser. Javisst er vi idealister, med stor tro på framtida, men en mindre vellykket FN-konferanse vipper oss ikke av pinnen. Vi fortsetter kampen for framtidige generasjoners rettigheter, nå på nasjonalt plan. Norge støttet kampen for en sikker framtid i Rio, nå må det vises handlekraft på hjemmebane også. La oss en gang for alle vise verden at vi tar framtida på alvor ved å gi framtidige generajsoner en stemme i dagens politikk!

Siv Maren Sandnæs, kampanjeleder i Spire
Denne artikkelen var publisert på Dagsavisen.no Nye Meninger 7.2.2013
Les mer om Spire`s kampanje for Framtidsombud, her.