Norge må støtte Utviklingsland og deres forslag om unntak av patenter på Covid-19 vaksiner og utstyr26/2/2021
I oktober 2020 sendte Sør-Afrika, India, Kenya og Eswatini (tidligere Swaziland) inn et forslag til WTO om et midlertidig unntak (waiver) fra patentreglene for Covid-19 medisin, vaksiner, diagnostikk og medisinsk teknologi. Dette ble begrunnet med at den mest effektive responsen til pandemien krever rask tilgang til effektive og rimelige medisinske produkter.
I oktober 2020 sendte Sør-Afrika, India, Kenya og Eswatini (tidligere Swaziland) inn et forslag til WTO om et midlertidig unntak (waiver) fra patentreglene for Covid-19 medisin, vaksiner, diagnostikk og medisinsk teknologi. Dette ble begrunnet med at den mest effektive responsen til pandemien krever rask tilgang til effektive og rimelige medisinske produkter.
Forslaget ble sendt inn til TRIPS-rådet i WTO for behandling, og det ble foreslått at unntaket skulle vare så lenge pandemien pågår og til global flokkimmunitet er oppnådd. Blant annet innebar forslaget at land kan kjøpe, bruke, endre og produsere essensiell medisinsk teknologi knytta til Covid-19. På denne måten vil flere kunne motta vaksine. Vi vet at pandemien forsterker global ulikhet og rammer fattige land hardest, både når det gjelder helse og økonomi. Nei fra Norge Norge stemte nei til forslaget om et midlertidig unntak for patentrettigheter for å bekjempe pandemien da det ble tatt opp i TRIPS-rådet oktober i fjor. Blokkeringen av forslaget gjorde Norge i samråd med en liten gruppe rike land, til tross for at unntaket har fått støtte fra store aktører som WHO og UNITAID. Trykk her for en oversikt over hvilke land som stemte for eller i mot forslaget om midlertidig unntak for patentrettigheter. Blant annet begrunnet Regjeringen blokkeringen av forslaget med at de mener det er for vidtrekkende ved at det gir muligheten til å oppheve immaterielle rettigheter på COVID-19 medisin og utstyr, og fordi det ikke er tydelig hvordan patenter er et hinder for tilgang på vaksiner eller andre produkter for å håndtere Covid-19. Regjeringen begrunner også sin motstand mot patent-unntaket med argumentet at patenter er et insentiv til forskning og utvikling av legemidler . Dette ståstedet er riktignok kontroversielt. I realiteten går det mye offentlig støtte og grunnforskning inn i medisinforskning, og det er vanskelig å se om patenter faktisk skaper innovasjon eller ikke. Patenter gir patentinnehaver rettigheter til å bestemme hvem som bruker oppfinnelsen (teknologien, kunnskapen,,) som kan hindre tilgang på forskning og utvikling. Denne argumentasjonen egner seg uansett ikke i en pandemi som Covid-19 der statene har pøst store offentlige midler inn i vaksineutvikling og til og med garantert kjøp av vaksinen, uavhengig av om den blir godkjent eller ikke.. Produksjonskapasiteten og tilgangen på vaksiner er prekær Helt siden starten av pandemien har mange land vært i en situasjon der de ikke får tak i nok utstyr som masker, respiratorer og vaksiner for å håndtere pandemien. Og så langt har vaksinedistribusjonen i aller størst grad har tilkommet rike land, fordi de har kjøpt opp majoriteten av forsyningene fra de få produsentene på markedet gjennom bilaterale avtaler. Mens vesten allerede har kommet i gang med omfattende vaksinasjon av sin befolkning venter de resterende fortsatt i køen, og det har kommet flere signaler om at i denne farten vil noen land først få gjennomført massevaksinasjon så sent som i 2024. Det er flere grunner til dette; I tillegg til å avvise unntaket om patenter er det problematisk at legemiddelproduksjon er privatisert. Dette gjør oss totalt avhengige av industrien for å få utvikla vaksiner fordi de kontrollerer produksjonen. Med patentregelverket i hånd, må de som ønsker å produsere vaksinen inngå avtaler med patentinnehaver. Dette er en langsom prosess og kunne vært unngått dersom det ble gitt et patentunntak i starten av pandemien. Dersom kunnskap og teknologi ble delt, for eksempel i patentbassenget C-TAP slik som WHO har bedt om, ville flere hatt mulighet til produsere vaksiner. Dessverre har ikke dette patentbassenget fungert særlig godt. Blant annet fordi det er basert på frivillighet, men også fordi vi ikke har internasjonale mekanismer for å håndtere dette samarbeidet. Dessuten er det også store ulikheter på vaksinepriser mellom rike og fattige land. Mens EU fikk forhandlet prisen ned til 1.73 USD per dose måtte Uganda betale 7 USD og Sør-Afrika 5 USD. Dette til tross for at Sør-Afrika har stilt seg til disposisjon og deltatt i testing av vaksinen. Et av tiltakene for å sørge for global fordeling er COVAX. Gjennom dette programmet, som Norge har gitt mye støtte til, skal tilgangen på vaksiner sikres gjennom fordeling av 2 milliarder vaksiner. COVAX har sikret kontrakter for å distribuere vaksiner til fattige land. Problemet er at rike land allerede har kjøpt opp majoriteten av forsyningen av flere vaksiner, og kjøper stadig opp nye vaksiner etter hvert som de godkjennes. Dermed sliter COVAX med å tak i nok vaksiner til den enorme befolkningen programmet skal dekke. I tillegg kritiseres programmet sterkt for å være utilstrekkelig, og det utfordrer ikke patentsystemet. Det er mer som en plattform som gir penger til utvikling av vaksinekandidater og forhandler om prisen på ferdigutviklede vaksiner, som deretter selges til mottakerland. Å få på plass et vaksineregime hvor antall og tilgang oppskaleres, samtidig som prisene nedjusteres er viktig. Men med dagens tempo kan det i ytterste konsekvens føre til at nye variasjoner av viruset oppstår og er immune mot tilgjengelige vaksiner, som på ny vil legge press på utsatte grupper. Dette er dog god butikk for legemiddelprodusentene som kan benytte patentbeskyttet teknologi for å utvikle nye vaksiner. Slik kan det riktignok ikke være under en pandemi. Videreføring av pandemien kan og må avverges - Norge må snu! WTO landene har denne muligheten, men må være villige til å se forbi prinsipielle standpunkt til fordel for global folkehelse og solidaritet. WTO landene sitter med makten til å lage en rask og automatisk løsning på situasjonen vi er i med skjev tilgang på vaksiner og lav produksjonskapasitet. Patent-unntaket kan komme opp på møtet i WTOs hovedråd 1-2 mars. Vi forventer at den norske regjeringen endrer sin posisjon og gjør det de kan for å støtte forslaget og jobbe frem en enighet. Dessuten bør Norge også aktivt arbeide for endringer i patentregelverket knyttet til scenarioer som epidemier og pandemier. En slik endring må sørge for at det alltid er patentunntak på utvikling av vaksiner og medisiner, slik at de raskest mulig kan kontrolleres og skadeomfanget reduseres. Eller legge opp til at det automatisk kan brukes tvangslisensiering, som innebærer at det tas lisens fra patentinnehaver og gis til kopiprodusent. Som en freds- og utviklingsnasjon skulle dette bare mangle. Covid-19 vaksinen må være et globalt fellesgode, og Norge er nødt til å bidra til at pandemien avsluttes så raskt som mulig. Hvis ikke er vi nødt til å snakke om pandemien som en menneskeskapt krise gjennom distribusjon og tilgang, med tydelige vinnere og tapere. Vil du lære mer om patenter, kan du gjøre det ved å trykk her. Når premisset for samfunnsutviklinga baseres på økonomisk vekst, hvilket er uforenlig med et bærekraftig samfunn, blir dessverre konklusjonen dyster. Spådommen må brukes som en advarsel heller enn en prediksjon.
Fredag kom Perspektivmeldingen 2021 fra regjeringa. Den ble presentert under dystre overskrifter i en rekke medier. Enkelt forklart er perspektivmeldingen en spåkule som viser Norge fram mot 2060 med fokus på landets økonomiske situasjon. Dessverre kan både spåkula og spåkona, her i klærne til regjeringa, gi både unge og eldre søvnløse netter. Norsk økonomi vil bli dårligere, og med det også velferden. Men perspektivmeldingens hovedspørsmål baserer seg på et tilhørende premiss: velferd er økonomisk vekst. Økonomien, og da helst i form av økt BNP, er det som legger rammene for hvilke velferdsgoder staten kan tilby og med det hvor gode liv vi kan ha. Dette er en forenkling av virkeligheten. Målet bør være å sikre alle mennesker gode liv nå og i framtida, og da trenger vi en bærekraftig forvaltning av alle våre ressurser. Økonomisk vekst er ikke nødvendigvis nøkkelen for å oppnå dette. Det er grundig bevist, samt konkludert med i FNs naturpanel, at det er en klar korrelasjon mellom økonomisk vekst og miljøødeleggelser. Det betyr at gjennom å basere oss på evig vekst vil vi forverre livskvaliteten for mennesker lokalt og globalt. Vekst i seg selv sier heller ikke noe om hvem de økonomiske ressursene tilfaller. Er det småbarnsfamilien i distrikts-Norge som lever fra måned til måned, eller er det eiendomsinvestoren i storbyen med 50 utleiehybler og hytte i Hemsedal? Og benyttes veksten til gode velferdsordninger for lavtlønnede og å bedre helsetilbudet, eller for å redusere eiendomsskatten og sikre skattekutt for de rike? Når den økonomiske situasjonen står i sentrum, følger spørsmålet om vekst etter som en hale. Grunnlaget for Norges velstand og velferd måles raskt ved hjelp av BNP og dens vekstrate. Men hva tilsier at levestandard er synonymt med økonomisk vekst? Hva om vi kan endre hele premisset for den dystre spådommen mot 2060? En løsning kan være iført drakten av en smultring. Smultringøkonomi (originalt doughnut economics) et teoretisk rammeverk for å omstrukturere det økonomiske systemet vi har i dag og som har skapt sosiale og økologiske kriser. De økologiske tålegrensene til jorda visualiseres som ytterpunkter i en sirkel for hva menneskelig aktivitet kan gjøre før vi når vippepunktene, mens sosial bærekraft vises i smultringens indre sirkel. Den sosiale bærekraften handler om å ivareta menneskerettigheter og fundamentale sosiale behov for anstendige gode liv. Ved å holde seg inne i smultringen, uten å legge press på ytterpunktene, kan vi oppnå et bærekraftig og rettferdig samfunn. En rekke byer, og stater, i verden har startet prosessen med å ta i bruk smultringen, og ved hjelp av en rekke verktøy endret sin økonomiske styring i tråd med modellen. Perspektivmeldingen spår dagens unge og de framtidige generasjoners liv og framtid. Et sentralt spørsmål er da: - hvilke liv ønsker framtidas generasjoner? Og hvilket samfunn vil verden kreve av oss fram mot 2060? Mange av dagens unge ønsker oss ei framtid hvor vi tar vare på hverandre og samhold er i sentrum. En hverdag hvor vi har tid og overskudd til å leve litt mer, gjerne med litt mindre. Et samfunn der mennesker og miljø spiller på lag med hverandre. Dette er også svaret på det andre spørsmålet, hva verden kreve av oss. Det kan også være Norges framtid. Selvsagt vil vi møte utfordringer, men endrer vi målet og premisset for god samfunnsutvikling kan vi endre den dystre spådommen som ble lansert før helga. Et første steg kan ikke være å skissere hvordan framtida vil se ut dersom vi fortsetter i dagens spor. I stedet må vi undersøke hvordan vi ønsker at framtida skal se ut, for så å fastsette tiltak for å oppnå dette. Smultringmodellen vil kunne være et nyttig verktøy i denne prosessen. Slik kan vi endre spådommen, ta kontroll over samfunnsutviklinga og sikre velferd for alle - også i 2060. Teksten under er et utdrag fra foredraget til Elise Åsnes, Spires foredragsholder i ‘Inspire Change’. Inspire Change er et samarbeidsprosjekt mellom Spire, Amnesty, Changemaker, Greenpeace, Natur og Ungdom, Press og Røde Kors Ungdom. I prosjektet har en foredragsholder fra hver organisasjon mottatt kommunikasjonstrening av teamet bak TEDxOslo. Som en rik oljenasjon med et høyt materielt forbruk har Norge et stort ansvar for dagens miljø- og ulikhetskrise. For å faktisk ta dette ansvaret er det viktig å redusere det vanvittig høye forbruket vårt. Men i dag blir våre individuelle valg begrenset og definert av en politikk som systematisk prioriterer profitt og økonomisk vekst over mennesker og miljø. Regningen for denne veksten må de fattigste av oss og fremtidige generasjoner ta. |