Utfasing av palmeolje i norsk landbruk kan bane vei for økt bruk av soya. Det vil være erstatte en dårlig løsning med en annen. Hele matproduksjonssystemet må legges om og baseres mer på egne ressurser, sier Mari Gjengedal i dette innlegget i Nationen den 1. april. Forbrukere raser over bruken av regnskogsødeleggende palmeolje i norsk kraftfôr. Med god grunn. Omfattende informasjonskampanjer har gjort nordmenn bevisst på hvilke konsekvenser palmeplantasjene har for miljøet og for helsen vår. Det har ført til et massivt press på å utradere bruken av palmeolje i norsk mat. Det norske landbruket skjønner godt at palmeolje i dyrefôret ikke er populært. Derfor gir Felleskjøpet beskjed om at oljen skal fases ut. Det er bra! Spørsmålet som melder seg er imidlertid hva som vil være alternativet når palmeoljen skal erstattes. I Nationen henvises det til andre typer kraftfôr, slik som FK Agris palmeoljefrie Favør-serie. Problemet med palmeoljefritt kraftfôr er at det inneholder desto mer soyaolje istedenfor. La meg gjøre det klinkende klart: soyaolje er ikke et sunt og bærekraftig alternativ. Gjennom vår soyaimport legger Norge beslag på store områder med landjord i Brasil. I 2010 tilsvarte denne importen 350 000 fotballbaner. Soyaproduksjonen utgjør den største trusselen mot brasiliansk regnskog, lik trusselen palmeoljen utgjør for regnskogen i Asia. Soya er heller ikke sunt. Soya i kylling- og fiskefôr har ført til en ugunstig sammensetning av omega 3- og 6-fettsyrer i kjøttet, som igjen gir en ugunstig sammensetning av fettsyrene i vår egen kropp. Faktisk lider både klima, miljø, helse, brasilianske småbønder og den norske matsikkerheten under vår stadig økende soyaimport. Det er med andre ord all grunn til skepsis dersom soya nå skal presenteres som palmeoljens bærekraftige alternativ. Vi risikerer å erstatte én dårlig løsning med en annen. Men verken soya- eller palmeoljen er det egentlige problemet i norsk landbruk. Snarere er det heller et symptom. Det virkelige problemet er rasjonaliseringspresset som har preget utviklingen i landbruket i flere tiår: Forventningen om at landbruket skal levere stadig mer mat med stadig færre bønder og dyr. Denne utviklingen er langt fra rasjonell sett fra et bærekraftsperspektiv, og medfører uunngåelig behov for billige kraftfôrråvarer for å holde prisene nede. Råvareprisene er kunstig lave siden Norge ikke betaler for regnskogsødeleggelsen vi forårsaker. Altså er ikke Norges problem importvarene. Problemet er at vi har skapt oss et system som er så irrasjonelt at det nå lønner seg å importere dårlige råvarer framfor å bruke de gode ressursene vi har rett foran nesen vår. Kuer er ikke skapt for å spise verken soya eller palme. De er skapt for å spise gras. Gras som nå råtner på rot i Norge fordi vi tvinger landbruket inn i produksjonsmåter som ikke er bærekraftig. Det er på tide å la ku være ku, og gjøre som FN anbefaler: Kreve en landbrukspolitisk helomvending. Vi vil ha et landbruk i Norge, og vi vil at den lages på norske ressurser. Da må vi gjøre det lønnsomt å bruke beiteressurser og dyrke korn, og det må bli dyrt å importere råvarer til fôr vi kan produsere selv. Vi må også bestemme at det skal være grenser for hvor ”høytytende” dyrene våre kan være. En bærekraftig framtid er ikke fabrikkfjøs hvor miserable dyr står som sild i tønne og bondens arbeid er erstattet med maskiner. En bærekraftig framtid innebærer at vi lager god mat basert på naturens og dyrenes forutsetninger. Ikke minst innebærer det at vi erkjenner at ordentlig mat koster penger å produsere. Mat er den viktigste varen vi bruker penger på, og den skal ikke være urealistisk billig. Man får det man betaler for. Ja til dyrere, sunnere og mer miljøvennlig mat! Mari Gjengedal, leder for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire Kampanjeperioden er i gang! Onsdag kveld på Kulturhuset bidro filosof Arne Johan Vetlesen, Brageprisvinner Ruth Lillegraven, politisk talskvinne i Miljøpartiet De Grønne Hanna E. Marcussen og leder av Natur og Ungdom Arnstein Vestre, sammen med Leif and The Future og Mmm! til å gjøre lanseringsfesten til en skikkelig svingende suksess.
Men dette er bare starten, og vi sikrer ikke framtidige generasjoner ved bare å kose oss med appeller og bra musikk! Handling må til. Nå har vi sammen to uker til å skru opp maks og skape oppmerksomhet om kampanjen for å opprette et framtidsombud i Norge. Oppgaven for alle Spirer er enkel – og du er kjempeviktig! 1. Signer, lik og spre alt du bare orker! 2. Fortell alle venner, kjente, besteforeldre, foreldre, søsken, kolleger og studiekamerater at de som de fantastiske menneskene de er selvfølgelig skal signere oppropet – og gjerne like oss på Facebook 3. Bruk #framtidsombud når du tweeter – og si din mening til @Regjeringen Sammen viser vi politikerne at vi bryr oss om framtidige generasjoner – og at det burde de også gjøre! Se alle bildene fra kickk-off på Kulturhuset her! Bjørnar er den ferskeste Spiren i klimautvalget, her får du et innblikk i hvordan han opplever Spirehverdagen.
Hvem er du? -Bjørnar Valnes, fra Skien, 22 år, svarer Bjørnar kort og konsist. Han er egentlig litt opptatt med plakatlaging for vårens siste Lunsjforedrag, men gir fra seg ansvaret til Are og lar seg heller bli intervjua som månedens Spire. Hvorfor er du interessert i klimaspørsmål? Pappa har alltid vært en friluftsmann, og helt fra jeg var liten har jeg blitt tatt med på fjelltur, fisketur og lignende. Der og da tenkte jeg aldri over hvor glad jeg var i den typen ting, men senere i livet har det gått opp for meg hvor viktig naturen er for meg, og hvor feil det er at vi er med på å ødelegge den. Jeg vil gjerne at mine barn og barnebarn skal få oppleve det samme som meg når de vokser opp, og at de får oppleve en natur som er tatt vare på. Jeg er opptatt av å se ting i et globalt perspektiv, og se på hvordan Norsk politikk påvirker resten av verden. Norge bidrar for eksempel til massive klimagassutslipp. Dette er noe vi må jobbe for å begrense. Vi har et felles ansvar for å sikre en bærekraftig utvikling for alle. Hva driver du med i Spire? Jeg sitter i Spires klimautvalg. Til nå har jeg vært med på to møter i UD. Det var kjempe gøy å få være med på disse møtene så tidlig, det var over alle forventninger! Jeg har også planlagt lunsjseminar, hengt opp plakater og holdt lunsjforedrag selv. I tillegg er jeg med på møter og lignende, hvor vi har brainstorming, arbeider med- og diskuterer saker. Å få jobbe med klima og miljøspørsmål i praksis og å få være aktiv her, er noe jeg får veldig mye igjen for i studiene. Jeg har spesielt merka at jeg er mer aktiv under forelesningene, etter jeg ble med i Spire. Det kom helt naturlig å stille spørsmål til foreleser og være mer nysgjerrig nå som jeg jobber med det på en litt annen måte. Hvorfor engasjerer du deg i akkurat Spire? Da jeg først begynte å studere brukte jeg veldig mye tid på studiene og tok meg ikke tid til stort annet. Heldigvis hadde jeg et “tvungent” sosial liv på Blindern studenthjem. Etter første semester derimot, oppdaga jeg at det ikke var så vanskelig å studere likevel og jeg fikk mer tid til andre ting. En kveld skulle vi se film med studenter fra det ene faget jeg tok, og så viste det seg at Spire skulle vise samme film i auditoriet ved siden av. Det endte med at vi så film sammen. Jeg hadde aldri hørt om Spire før, men bestemte meg etter filmkvelden at dette ville jeg bli med på. Jeg husker ikke hvilket utvalg som var der, men jeg la merke til at det var mange jenter der. Da jeg kom tilbake fra studier i Berkeley høsten etter, bestemte jeg meg for å bli med i klimautvalget. Hva er det beste du har gjort i Spire så langt? Jeg synes det er veldig gøy å få drive med politisk påvirkning og føle at man faktisk kan gjøre noe, det er bra! Er det noe spesielt du gleder deg til å gjøre i Spire? Jeg ser frem til å fortsette med det vi holder på med nå, spesielt ser jeg frem til det store foredraget vi skal ha på Litteraturhuset i mai, det blir spennende! Nå har jeg også blitt innstilt til et verv KG (kjernegruppa), hvor jeg kanskje blir klimautvalgets representant. Dette blir bestemt på Spires årsmøte i slutten av april. Hva liker du aller best å gjøre? Være på festival! Jeg skal på Roskilde. “Skal du det!?” kommer det fra Are, en annen festival-glad spire. “Jeg og!” og med det var festivalmimringen i gang på kontoret. Vi takker Bjørnar for intervjuet og ønsker han lykke til med studiene, festivalen og ikke minst vervet til høsten! I dag sparker vi i gang kampanjen for et Framtidsombud med fest på Kulturhuset i Oslo. Vi har slått av en prat med den meget spente kampanjelederen, Lina Hamre. Hvordan har det vært å jobbe med Spires største politiske satsning det siste året? Hvem er du?
Eg heiter Lina, er 24 år og frå Tjoflot i Hardanger. No tek eg ein master i internasjonale miljøstudiar på Ås, men i det siste har eg vel brukt meir tid på kampanje enn på lesing. Hva går Framtidsombudskampanjen ut på? Me vil ha eit framtidsombod som skal ha til mandat å vera talerøyr for framtidige generasjonar i dagens politikk. Det er fordi me heile tida ser korleis framtidige generasjonar trekkjer det kortaste strået når langsiktige omsyn er i konflikt med umiddelbar vinning. Hvordan har dere jobbet med kampanjen fram til nå? Me har vore sju personar i kampanjeutvalet, kor alle har hatt kvar sitt ansvarsområde. Det har funka bra! Me har mellom anna jobba med å få fleire støtteorganisasjonar, med å laga filmar, med å planlegga kick-off, stunt og debatt, med å påverka politikarar og med å utvikla ny nettside. Arbeidet har med andre ord vore mangfaldig! Hva har vært de største oppturene foreløpig? Me hadde eit veldig bra alliansemøte i midten av februar, det var kjekt! Og så kjendest det som ein liten siger då Miljøpartiet dei Grøne sende inn spørsmål til utgreiingsseksjonen på Stortinget om korleis Framtidsombodet kan opprettast. Når me har fått svara frå dei har me meir enn vår eigen (dritgode) rapport å slå i bordet med. Hva håper dere at kampanjen skal resultere med? På lang sikt (og me likar jo å tenkja langsiktig) håpar me sjølvsagt at me skal få etablert eit framtidsombod. Men me har fleire delmål, mellom anna at fleire parti på Stortinget skal støtta forslaget vårt, at mange fleire skal signera oppropet for eit framtidsombod. Hvordan har det vært å være Spires kampanjeleder så langt? Det har vore givande! Eg har lært skikkeleg mykje. Til dømes at ringing ofte er betre enn mailing. Og at det faktisk er tre ulike inngangar til Stortinget, og ikkje alle dei fører til Rom, for å sei det slik. Og at møtemat, særleg noko sjokoladete, ofte kan vera skilnaden på eit effektivt og ueffektivt møte. Har du en oppfordring til leserne? Kom på Kick-off for Kampanjen i Kveld Klokka 19 på Kulturhuset! Eller KKKKKK som me likar å sei i K (kampanjeutvalet). Spire vidarefører kampen for eit framtidsombod. Kom på kampanjelansering den 26. mars!
Spire kjempar vidare for eit framtidsombod denne våren! Me vil ha ein politisk uavhengig institusjon som skal vera talerøyr for framtidige generasjonar i dagens politikk. Det er fordi politikarane våre løyver bort matjord til IKEA, leitar etter nye oljefelt i staden for å leggja til rette for grøne arbeidsplassar og somlar med kollektivutbygging. Me er lei av at framtidige generasjonar alltid trekkjer det kortaste strået. Me treng eit framtidsombod som kan gjera noko med dette og me treng det no! Onsdag 26. mars feirar me lanseringa av Framtidsombodet vol. II til rytmane til Leif and the Future og Mmm. I tillegg kjem fjorårets Brageprisvinnar Ruth Lillegraven for å dela dikt med oss, Hanna Marcussen held appell på vegner av Miljøpartiet de Grønne, og Arne Johan Vetlesen vil fortelja om kvifor framtidige generasjonars røyster bør bli høyrde også i dag. Kampanjeperioden vil innhalda lokale arrangement i Ås, Bergen og Trondheim. Osloborgarar kan gle seg til å sjekka ut ein interaktiv installasjon utanfor Stortinget torsdag 3. april og til å høyra eit høgkvalifisert panel diskutera korleis me aller best kan sikra berekraft i norsk politikk på Litteraturhuset måndag 7. april. Me gler oss til å setja Framtidsombodet på dagsorden att! Det var fullt hus da Spire arrangerte debatt på Litteraturhuset i Oslo om bruken av soya i norsk landbruk. Kor mykje soya et eigentleg dyra våre? Kva har den store soyaimporten å seie for det økologiske fotavtrykket til norsk landbruk? Korleis påverkar dette helsa vår? Og er norsk soyaimport usolidarisk overfor urfolk og jordlause i Brasil? I panelet deltok Sindre Flø (Felleskjøpet), Jessica Kathle (Norsk Landbrukssamvirke), Anna Haug (professor i ernæring ved NMBU), Helene Lind Jensen (Natur og Ungdom) og ordstyrar var Heidi Lundeberg (Latin-Amerikagruppene i Norge).
Norsk landbrukspolitikk har senka ambisjonsnivået Noreg har hatt ein ambisiøs landbrukspolitikk, kunne Flø fortelja. I etterkrigstida ynskte regjeringa å auka matproduksjonen som ein del av gjenoppbyggingsstrategien. Over ein 30-40-årsperiode vart det innført ei fordeling som auka arealbruken og gjorde det lettare å driva landbruk i bygdene. Enkelt sagt, i alle fall frå ein vestlending sitt perspektiv, ville det seie at kornbøndene på Austlandet fekk meir pengar for å produsera korn. Når korn vart meir lønsamt slutta kornbøndene å produsera andre ting, men konsentrerte seg fullt og heilt om korn. Dette auka produksjonen av korn, som deretter vart frakta rundt til bygder i resten av landet og nytta som fôr. Dagens kraftfôr inneheld òg korn, men dyra får ikkje like mykje korn i dag som dei fekk før. Kraftfôr kan eigentleg innehelda kva som helst (så lenge det er billeg), men er sjølvsagt samansett slik at dyra kan yta mest mogleg. Protein er viktig for at svin og kylling skal veksa raskt, og for at kyr skal produsera mest mogleg melk. Soya er den vanlegaste proteinkjelde for husdyr, etterfulgt av raps. Det meste av soyaen som vert nytta i norsk landbruk kjem frå Brasil, medan ein mindre del kjem frå Canada. Soya og økologisk fotavtrykk Helene frå Natur og Ungdom var fyrste kvinne ut til å kommentera effektane av soyaimport på det økologiske fotavtrykket til norsk landbruk. Ho forklarte at importen påverkar det økologiske foravtrykket på fleire måtar, og ein av dei er transport. 500 000 tonn soya (årsforbruket til norsk landbruk) er mykje. Det må eit lasteskip til kvar månad for å frakta dette frå Mato Grosso til Fredrikstad. Deretter må det ferdige kraftfôret fraktast rundt frå Fredrikstad til alle landets gardar og FK-butikkar. Til saman utgjer dette ekstremt mykje transport og dermed store CO2-utslepp. Norsk kjøttforbruk har auka mykje dei siste åra, og då særleg forbruket av svin og kylling. Me vert meir avhengige av importert fôrråstoff, og mindre og mindre sjølvforsynte. Utmarksbeite går ut av bruk og mykje land vert liggjande brakk. Kulturlandskapet gror etter kvart igjen og me taper biologisk mangfald når plantesortane knytt til kulturlandskapet forsvinn. I følge Helene er det altså heilt feil å kalla kulturlandskapsforkjemparane for estetikarar, for det er meir enn vakkert landskap som står på spel. I tillegg legg me beslag på land tilsvarande 350 000 fotballbanar i Brasil. Presset på regnskogen og cerrados aukar. Det er eit paradoks at den Norske stat investerer millionar i den brasilianske regnskogen, men samtidig har ein ladbrukspolitikk som tillèt at me legg beslag på brasiliansk landbruksjord. Du blir det husdyra har ete “Husdyra blir også det de eter!” Anna Haug, professor i ernæring, har stor entusiasme for fôr. På spørsmål om kva soyabruk har å seie for dyra sin ernæring, så vel som for helsa vår, starta Haug med å fortelja om soyaolje, omega-3 og omega-6. På NMBU vart det gjennomført forsøk der kylling i kontrollgruppa fekk fôr med 4% soyaolje medan testgruppa fekk fôr med 4% lin- og rapsolje. Det viste seg at dette verkeleg påverka fettsyresamansetninga i kjøtet. Soyaoljekyllingen hadde høgdare omega-6-innhald, medan lin- og rapsoljekyllingen hadde høgare omega-3-innhald. Desse kyllingane hadde deretter vorte etne av to grupper studentar i to veker, og funnet var enkelt og greit at lin- og rapsoljekyllingen var sunnare enn soyaoljekyllingen. Det er ikkje naturleg for kylling og gris å eta soya. Soyaprotein er helsemessig greit for dyra, men ernæringsmessig bør soyaolja idéelt sett bytast ut med andre planteoljer. Anna framheva at det er forbrukarpress som skal til for å få næringa til å ta i bruk andre fôrtypar. Bønder og fôrprodusentar er som alle andre; Dei legg opp drifta slik det lønner seg mest. Sindre, som på sett og vis representerte fôrprodusentane, var einig i dette, og la til at forbrukarpress verkeleg kan nytta. Berre tenk på palmeolje! Eit naturleg spørsmål er då om raps og lin kan produserast i Noreg. Og ja, sa Jessica, det kan det forsåvidt. Kosthaldsråd basert på amerikanske tilstandar Ordstyrar Heidi var svært skeptisk til kylling, og lurte på kvifor me ikkje heller et sau. Er ikkje sauar fine dyr, spurde ho. Og jo, det kunne ernæringsfysiologen vera einig i. “Sau er eit kjempealternativ. Den går mykje ute og beiter. Det er veldig uheldig med dei nye anbefalingane om kunn 500g raudt kjøtt i veka, som òg inkluderer lam. Dette er basert på amerikanske studier med raudt kjøt. Amerikansk kjøt kan ikkje samanliknast med norsk! Dyra et svært ulike ting. Når det gjeld kylling er eg derimot ikkje heilt einig. Det som er fint i Noreg er at me har svært lite sjukdommar. Me slepp salmonella, har lavt smittepress og sunnare dyr. Me er heldige som kan eta blautkokt egg!” Kvifor kan me ikkje produsera meir av denne flotte sauen? “Om det hadde vore meir lønsamt, hadde me hatt større produksjon,” sa Kathle. “Men det er det ikkje berre bøndene som bestemmer. Eg er for såvidt einig: Bruk utmarksressursane, bruk beite! Me kan ha dobbelt så mange dyr på beitejord som det me har i dag. Det er ein uutnytta ressurs!” Usolidarisk å ikkje bruka eiga matjord? “Kvart land som har evne til det burde ha plikt til å brødfø eiga befolkning. Me må brødfø vår eiga befolkning på eigne ressursar.” For representant frå Natur og Ungdom var det viktig å legga til at denne plikta særleg bør følgast no, for med klimaendringane vert avlingar øydelagde både her og andre stader i verda. Klimaendringane er urettferdige, særleg overfor folk i fatige land, og me raner i tillegg til oss deira ressursar! Det var ingen tvil i panelet om at det er usolidarisk å legga beslag på 350 000 fotballbanar i Brasil, men kva skal til for å få slutt på dette? Det enkle svaret er at det må bli meir lønsamt å nytta gras, beite og korn, og mindre lønsamt å nytta soyabasert kraftfôr. Det lange svaret finst kanskje ikkje enno, for det måtte i såfall vera svaret på korleis gras igjen kan bli billegare enn kraftfôr. Tekst: Mari Gjengedal Twitter: @MariGjengedal
- At økonomisk vekst skal være løsningen for å utrydde fattigdom, er et mantra som blir gjentatt til det kjedsommelige. Jeg utfordrer deg til å stille spørsmål ved denne vedtatte sannheten, skriver Mari Gjengedal i dette innlegget. Dette innlegget var på trykk i avisen Vårt Land den 15. mars. De økonomiske forskjellene i verden er enorme. Noen land er ekstremt rike mens andre land er ekstremt fattige. Forskjellene er også store innad land. "Utviklingsland trenger økonomisk vekst», sier man, og påstanden godtas uten spørsmål. Selvsagt trenger de fattige bedre levevilkår, og dagens ulikheter er et grovt overtramp på grunnleggende menneskerettigheter. Men trenger egentlig verden samlet sett økonomisk vekst? Eller trenger vi snarere en bedre fordeling av de ressursene vi allerede har? Oxfam kom nylig ut med rapporten "Working for the Few", som tar for seg den store globale økonomiske ulikheten. Her står det at verdens rikeste 1 prosent eier svimlende 110 billioner dollar, og at de rikeste 85 menneskene i verden eier like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning. Tenk litt på det: 85 små folk - ikke flere enn du får plass til i et middels stort rom - eier like mye som rundt 3,6 milliarder mennesker. Man burde forventet globalt masseopprør og sinte mennesker i gatene, men foreløpig lar verdenssamfunnet urettferdigheten gå forbi i påfallende stillhet. Imens gnir de superrike seg i hendene. Forskjellene øker. 7 av 10 mennesker bor i land hvor ulikhetene har økt i løpet av de siste 30 årene. En svært liten andel av befolkningen gjør et enormt innhugg i den nasjonale inntekten. Riktignok kommer stadig flere mennesker seg ut av fattigdom, men mens som de fattige blir litt rikere, blir de rike veldig mye rikere. Den samlede pengekaken blir større, men inntektsgapet øker likevel. Ulikhet skaper ustabile økonomier og en politikk som favoriserer dem som er rike fra før. Stadig flere mennesker får stadig mindre innflytelse, og folk får mistillit til politikere og samfunnsstrukturer. Ulikheten rører også ved de grunnleggende verdiene i oss: kan man kombinere vanvittige økonomiske forskjeller med ønsket om et solidarisk og ivaretagende samfunn? Svaret burde være nei. Dette er også grunnen til at jeg ikke godtar imperativet om at økonomisk vekst er det eneste riktige. Vi ser nemlig at veksten ikke havner hos dem som trenger det mest. Tenk om vi fordelte de enorme pengesummene på en mer rettferdig måte. Tenk hvor mange mennesker som kunne forbedret sine liv hvis vi turte å innføre tiltak for omfordeling av de pengene vi allerede har. Vi har mer enn nok i verden til at alle skal kunne møte sine menneskelige behov. For eksempel er det blitt utregnet at én årsinntekt fra de 100 rikeste milliardærene i verden kunne avskaffe verdens fattigdom. Fire ganger. Ja, du leste riktig. Det skal ikke mer til enn en relativt liten innsats fra ganske få mennesker for å sørge for at alle har det de trenger for et godt liv. Det er så enkelt, men så vanskelig. Er det da noen selvfølgelighet at de rike skal bli rikere? Må vi godta denne skjevfordelingen? Selvfølgelig ikke. Det er behov for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser, noe som krever tiltak for omfordeling nasjonalt og internasjonalt. Vi trenger rettferdige skatter, rettferdige lønninger, avskaffing av skatteparadiser, åpenhet om investeringer, bedre etiske handelsregler, skattelegging på finansielle transaksjoner, en progressiv velferdspolitikk og reelle demokratiske påvirkningsmuligheter for alle. Det er hva verdens fattige trenger. Mari Gjengedal, leder for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire |