 Fra Norge og Danmark i nord, til Sør-Afrika og Chile i sør foregår det en massiv privatisering av ville fiskeressurser. Fellesskapet blir taperen.  Mr. Lider fra Ecuador deler sine erfaringer med privatisering under Slow Fish konferansen, Genova 2013 Verdens hav lider under overfiske grunnet effektivisering av verdens fiskeflåte de siste 150 årene. Det kreves aktiv forvaltningspolitikk for å sikre verden sjømat i framtida. I 1969 skrev Garrett Harding den velkjente artikkelen om allmenningens tragedie (tragedy of the commons). Denne har blitt brukt som bakteppe for forvaltningen. I realiteten er ikke problemet at havet er en allmenning, problemet oppstår først når fiskeri har en «fritt for alle-natur», det finnes det få eksempler på i vår tid. Det finnes derimot mange eksempler på lokal og felles forvaltning hvor lokalsamfunn tar del i forvaltningen og inntektene fra fisket gavner lokalsamfunnet. Den økonomiske begrunnelsen bak privatisering er enkelt: Så lenge du eier rettighetene til å fiske fra en fiskebestand har du ingen interesse av å overfiske den, fordi du ønsker at fisken skal være der også til neste år. Den mest utbredte formen for privatisering som brer om seg er overførbare kvoter. I et fritt marked blir kvotene så dyre at ingen vanlige fiskere har råd til å fiske, og store selskaper får kontroll over mesteparten av ressursene. Dermed forsvinner inntektene fra fiskeriet ut av lokalsamfunnene og vi ender opp i monopol-liknende situasjoner hvor noen få, veldig store aktører sitter med ressurskontrollen. Fisken landes og videreforedles heller ikke lokalt, og gjennom større og mer effektive båter, mister samfunnet som helhet også mange verdifulle arbeidsplasser. I realiteten er ikke overførbare kvoter noe annet enn et verktøy for økonomisk effektivisering. Til det fungerer det derimot utmerket. Det fungerer også utmerket til å:
Overførbare kvoter kan teknisk sett fungere i noen kontekster, men når det overføres til tropiske strøk med mange fiskearter blir det helt ubrukelig. Spesielt når det er stor usikkerhet knyttet til størrelsen på bestanden. Kvotesystem leder fort til finansiell spekulasjon, på samme måte som i matvaremarked, som igjen leder til kunstig høye priser. Dette krever store lån for de som skal inn i fiskeriet, og fører til at pengesterke aktører dominerer. På Island gikk bankene inn som utlånere i fiskeriet, og dette var en sentral del av den boblen som førte landet ut i økonomisk kaos og krise. Vi risikerer å etablere et nytt føydalsystem med flere småkonger som eier fisken og leier ut kvoter til fiskerne som mister kontrollen med ressursene. Med overførbare kvoter underordner vi oss en abstrakt økonomisk logikk som har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Å stille spørsmål ved markedsliberalistisk logikk på globalt plan blir litt som å stille spørsmål ved Gud i middelalderens Europa. Fordeler med kystfiske Det er mange grunner til å sikre det små-skala kystfisket i kystnære områder. Ikke bare er det mer miljøvennlig enn større industrielt fiske i form av å fiske på flere arter og trofiske nivå, ha et lavere drivstoff-forbruk og bruke mindre skadelige redskaper – kystfisket har også multifunksjonelle egenskaper i form av å være kulturbevarende, bidra til matsikkerhet og sikre distriktsbosetting. Dette er egenskaper myndighetene i Norge fronter for å sikre landbruket, men glemmer når det kommer til fiskeri. Mektige aktører Når noen sentrale og mektige aktører ønsker å definere den offentlige debatten og fremme sin sannhet klarer de det som regel. I denne sammenhengen er det bl. a. Verdensbanken og OECD som er disse aktørene. OECD er en kjent aktør for å fremme frihandel. På starten av 2000-tallet gikk OECD fra å snakke om verdens «fiskemarked» til å diskutere «fiskerimarkeder» fordi de så at det lå en økonomisk gevinst i å handle med ressurstilgang og ikke bare ressursen. Hindrer ikke overfiske Spire er blant dem som mener verdens ressurser skal være mest mulig rettferdig fordelt, og gavne lokalbefolkning. Derfor er vi kritiske til å handle med og privatisere tilgangen til ressursene. Samtidig ønsker vi å ta vare på ressursgrunnlaget på best mulig måte til kommende generasjoner. Derfor er vi interessert i alle verktøy som kan hindre overfiske. Det absurde i debatten om overførbare kvoter er at deres funksjon ikke hindrer overfiske. Problemet med overfiske er ikke at ingen eier fisk. Problemet er at det fiskes for mye, og ukontrollert. Under enkelte forutsetninger kan til og med begrunnelsen om at eierskap skal fostre ansvarlighet være feil. Investorer har kortsiktige mål for profitt, og når målet kun er å maksimere profitten, kan dette føre til at det blir mest lønnsomt å fiske ut hele bestanden nå. Systemet er altså ikke en garanti mot overfiske i tillegg til å ha negative samfunnsmessige konsekvenser. Det er heller ikke nødvendigvis slik at det er det mest økonomisk effektive, men de er et verktøy for at store fiskebåteiere skal øke sin profitt. De mektigste fiskebåteierne vinner gjennom fordi de har ressurser til politisk innflytelse. Hva skjer nå? Både gjennom frihandels- og investeringsavtaler og globale programmer som Verdensbankens Global Partnership for Oceans (GPO), frontes eierskap som løsning på overfiske, og markeder for ressurstilgang som framtida. Norge er en viktig støttespiller i GPO, og vi håper Norge bidrar til å hindre at fellesskapets ressurser blir privatisert. Det vil være i tråd med utviklingsminister Heikki Holmås sin politikk for rettferdig fordeling. Vi må se at fiskeri også er viktig for matsikkerhet og utvikling, og da er det tilgang til ressursene som er viktig, ikke billigst mulig fisk gjennom global handel. I Spire ser vi at vi ikke kan være likegyldige til utviklingen som skjer i det skjulte. Kystsamfunn får sin levemåte truet, og investorer vinner på bekostning av fiskere og økosystemer. Dette skjer globalt nesten helt uten debatt, og vi gjør det vi kan for å stoppe det! Harald Sakarias Hansen, fiskeripolitisk talsmann i Spire Spire er en av få organisasjoner som anerkjenner utfordringene med ocean grabbing, og er nå i startfasen av et politisk samarbeid med Masifundise i Sør-Afrika. Hvis du er interessert i å arbeide med fiskeripolitikk, send en e-post til haraldsakarias@gmail.com.  Mari Gjengedal ble valgt til ny leder i Spire under årets Stormøte helgen 20.-21. april. - Jeg har stor tro på at året som kommer blir det beste Spireåret noensinne! sier Mari.
Navn: Mari Gjengedal Alder: 24 Kommer fra: Askøy utenfor Bergen Kampsak: Synlighet og organisasjonsbygging. Mari ble med i Spire høsten 2011 og hoppet rett inn som koordinator for Spires matutvalg. Hun har også vært medlem i klimautvalget og jobbet med de to siste vårkampanjene: Rio+20-kampanjen og Framtidsombudskampanjen. Mari gleder seg aller mest til å komme igang med det nye Spireåret og for alvor starte å jobbe sammen med de nye tillitsvalgte. Ikke et alternativ å takke nei Det var aldri et alternativ å takke nei til ledervervet. - Spire er verdens beste organisasjon, og å kunne bli med å utvikle organisasjonen videre er et vanvittig stort privilegium. Vi som er unge og bor i et av verdens beste land har alle forutsetninger for å bidra til å gjøre verden bedre. Jeg mener at vi alle har ansvar for å gjøre så mye vi kan for å få det til. Det var derfor ikke noe alternativ for meg å takke nei til å bli leder når muligheten dukket opp. Organisasjonsbygging og synlighet Spire jobber allerede veldig tydelig med gode politiske saker, og det skal vi fortsette med. -Den viktigste oppgaven for Spire den neste perioden er organisasjonsbygging og synlighet, sier Mari. Vi må samtidig bli flinkere til å gjøre arbeidet vårt synlig, og vi må jobbe for å få en mer solid organisasjon med klare kommunikasjonslinjer, bedre kontinuitet og et sterkere fellesskap. Organisasjonsbygging kan høres kjedelig ut, men det er det absolutt ikke! I bunn og grunn handler det om å få alle medlemmer til å føle en felles tilhørighet til organisasjonen, og at alle føler de har en viktig rolle å spille. Vil gi Spire en tydelig stemme Mari mener Spire er en viktig stemme i norsk politikk og samfunnsdebatt og håper Spire fortsetter sin positive utvikling med å bli en stadig tydeligere stemme. -Vi bidrar med viktige meninger og et helhetlig perspektiv som ofte blir glemt, og derfor er vi kjempeviktig. I tillegg har jeg et mål om at vi skal få flere flotte Spirer og en økt medlemsmasse i året som kommer. Og sist, men ikke minst: Vi skal ha det gøy, trives med det vi gjør, og feire oss selv når vi får til noe bra. Lykkeønsker fra avtroppende leder - Den nye kjernegruppa er et toppa lag, og jeg har stor tro på at Spire kommer til å bli en enda mer synlig og slagkraftig organisasjon det neste året. Jeg ønsker Mari og resten av laget lykke til, og gleder meg til å følge med fra sidelinjen, sier Harald Sakarias Hansen på sin siste dag som leder av Spire. Kjernegruppa fra 21. mai Leder: Mari Gjengedal Politisk nestleder: Siv Maren Sandnæs Organisatorisk nestleder: Andrea Weme Kampanjeleder: Lina Hamre Internasjonalt ansvarlig: Mari Aspen Lokallagsansvarlig: Marius Von Osten Braathen Representant for handelsutvalget: Eivind Breidlid Representant for klimautvalget: Julie Tysland Representant for matutvalget: Elyse Leonard Ordinært Kjernegruppemedlem: Caroline Grubestad Hoff Ordinært Kjernegruppemedlem: Marianne Granum (PR ansvarlig) Koordinator for sentrale utvalg: Handelsutvalget: Maren Trones Matutvalget: Nora Geirsdotter Bækkelund Klimautvalget: Kine Gjerstad Eide  Foto: Wind of Change/Julie Lunde Lillesæter Vil du jobbe med Spires høstkampanje 2013 mot norske investeringer i landran? Spire søker nå etter dyktige kampanjemedarbeidere.
Kampanjegruppen starter arbeidet i juni og kampanjen avsluttes i oktover. Første steg for kampanjegruppen blir å sette seg inn i problematikken, utarbeide Spires politiske posisjoner på området og sette mål for kampanjen. Det blir aktivt arbeid med tematikken gjennom hele perioden, men kampanjen lanseres og gjennomføres først i september. Arbeidet foregår på frivillig basis. Hva dreier kampanjen seg om? Spires høstkampanje 2013 skal rette fokus mot norske investeringer i landran.Begrepet landran er kontroversielt og mangfoldig, men dreier seg om storskala investeringer i landbruk, der lokale småbønder blir fratatt tilgang til land. Landran kjennetegnes ved prosesser uten demokratisk innsyn og åpenhet, manglende konsultasjon med lokalbefolkningen og utilstrekkelig kompensasjon for tapt tilgang til jordbruksland. Landran er konsentrert i land med svake landrettigheter, der fattige og urfolks uformelle landrettigheter har lite beskyttelse. Landran fører til tap av levebrød, svekket matsikkerhet og økt konfliktnivå. Siden matvarekrisa i 2008 har storskala investeringer i landbruk i Sør eksplodert, og The National Academy of Sciences estimerer at rundt 82 millioner hektar land er blitt anskaffet gjennom landran. Vi ønsker i hovedsak å konsentrere oss om norske offentlige investeringer, særlig gjennom Oljefondet og Norfund, men det kan også bli aktuelt å fokusere på private aktører som Opplysningsvesenets Fond og Green Resources. Oljefondet investerer i palmeoljeselskapet Sime Darby som er kjent for å hugge ned regnskog og komme i konflikt med lokalbefolkningen. I Liberia er det dokumentert at selskapet har forårsaket landran ved at lokale småbønder har blitt fratatt tilgang på land uten tilstrekkelig samtykke eller kompensasjon. Resultatet er redusert matsikkerhet og økt opposisjon mot selskapet. Den Liberianske organisasjonen Sustainable Development Institute har gjennom Friends of the Earth Europe bedt Spire legge press på Norges Banks investeringer i Sime Darby og det tenker vi å gjøre gjennom kampanjen. Mens Oljefondet trakk seg ut av 23 oljeselskaper i 2012 grunnet en ikke bærekraftig produksjon, firedoblet de på samme tid investeringene i Sime Darby. Norfund er også blitt beskyldt for å investere i prosjekter som forårsaker landran. Hva er målet med kampanjen? Målet med kampanjen er å spre informasjon og påvirke politikere og opinion, og gjennom dette sørge for at norske offentlige investeringer trekkes ut av selskaper og prosjekter som fører til landran. Vi vil også kreve at det etableres sterkere retningslinjer for Norfund og Oljefondet for å forhindre at de investerer i landran i fremtiden. Vi skal arrangere debatt, seminar, filmvisning, underskriftskampanje, skrive avisinnlegg og gjøre andre mediastunts! Vil du være med? Vi trenger dyktige folk som har et engasjement for en bedre verden og har mulighet for å være til stede på møter i Oslo. Alle engasjerte mennesker oppfordres til å søke, men erfaring fra politisk arbeid og gode kommunikasjonsevner vektlegges. Vi ønsker en mangfoldig gruppe; journalister, økonomer, arbeidsløse, jurister, samfunnsvitere, naturvitere og andre ønskes velkommen. Dette kan Spire tilby - Mulighet for å bidra til å gjøre verden til et bedre sted - Godt og sosialt arbeidsmiljø - Mulighet for å lære mer om et viktig tema, kampanjearbeid og politisk påvirkning - God attest på utført arbeid Generelt om kampanjer i Spire Spire har årlig to kampanjer. Kampanjen skal favne om Spires kjerneområder; bærekraftig matproduksjon, matsuverenitet, klima og handel. Spire er utrolig stolte av landranskampanjen i 2010 der Spire satte landran på den politiske dagsorden og la føringer for Norges politikk på området (jf. stortingsmeldingen ”Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen I miljø- og utviklingspolitikken”). Dette viser hvor viktig Spires kampanje kan være når det kommer til bevisstgjøring og utforming av norsk politikk. Søknaden Skriv litt (maks en A4 side) om hvem du er, hvorfor du vil være med, og hva du kan bidra med i kampanjegruppen. Søknadsfrist er 15. juli Søknad sendes til / mer informasjon fåes fra: Kampanjeleder Eivind Breidlid eivindbreidlid@gmail.com   Dei eldre vil sleppa å bu på badet og dei unge vil ha eigen bustad. Dei rike trugar med å forlata landet, medan bøndene vil halda fram å bu på landet. Distriktet vil ha autostradaer og byen vil ha tusenvis av tog.
Mange grupper skal tilfredstillast no før valet, og det er difor ikkje rart at røysta til framtidige generasjonar ikkje blir høyrd oppi det heile. Spesielt sidan denne gruppa ikkje har ei røyst i dag. Deira interesser bør likevel bli tald med, og difor tar 31 norske organisasjonar til orde for etableringa av ein ombodsperson for framtidige generasjonar. Framtidige generasjonar vil merka til det fulle konsekvensane av politiske avgjersler tekne i dag. Det vil påverka deira moglegheiter til å møta økonomiske, sosiale og miljømessige utfordringar. Dette poenget slo også dei framsynte karane som skreiv Grunnlova, og i grunnlovsparagraf 110b finn me difor at ”Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten”. Å sørgja for at ressursane våre blir forvalta på ein berekraftig måte er ei av dei viktigaste oppgåvene me har som samfunn. Likevel ser me at langsiktige omsyn for ofte blir ignorert til fordel for ynskje om kortsiktig økonomisk gevinst. Naturleg nok avgrensar fireårige valperiodar tidshorisonten til dei folkevalde. Difor treng Noreg eit nasjonalt råd utanfor regjeringsapparatet for å sikra ei berekraftig utvikling. Framtidsombodet skal vera ein politisk uavhengig institusjon som har som mandat å vera eit talerøyr for framtidige generasjoner. Det vil ha stor fagleg integritet, og kan difor kvalitetssikra og formidla påliteleg, aktuell og forståeleg informasjon. I tillegg skal det peika på langsiktige konsekvensar av dagens politikk, og sjå til at gjeldande regelverk som omhandlar berekraftig utvikling blir etterfylgd. Framtidsombodet vil såleis fungera som både vaktbikkja og lavinehund på same tid. Meir konkret vil det seia at når regjeringa leflar med tankar om uansvarleg oljeboring i sårbare naturområde, kan Framtidsombodet koma på banen og representera etterslekta. No er det jo ei vrien sak å snakka på vegner av andre, og vern vil sjølvsagt ikkje alltid trumfa vekst, men eit Framtidsombod kan iallfall bidra til å setja miljømessige konsekvensar på dagsorden med meir tyngde. Og når det blir ført ein politikk som legg 10 000 dekar matjord brakk årleg, kan Framtidsombodet minna om at dette frårøvar framtidige generasjonar moglegheita til å dyrka mat på eigne ressursar. Kort sagt kan Framtidsombodet visa oss dei førebyggjande tiltaka framfor dei reparerande og ofte svært kostbare tiltaka. Ville ikkje det vera kjekt å ha ein slik institusjon på laget, Herr Statsminister? Etterslektas skjebne kvilar i hendene på Regjeringa ved Finansdepartementet, som i dag har det øvste ansvar for Noregs politikk på berekraftig utvikling. Denne ordninga fungerer ikkje optimalt. I den nyaste perspektivmeldinga blir økonomisk berekraft godt ivaretatt gjennom planar for langsiktig vekst og velferdsgode, men korleis ein planlegg å imøtekoma framtidige generasjonar sine grunnleggjande behov av ikkje-økonomisk art, framkjem ikkje av meldinga. Finansdepartementet latar til å ha få konkrete planer på dette området. Det er bekymringsverdig at likestilling mellom generasjonar og rettferdig fordeling av ressursar i et langtidsperspektiv blir så dårlig ivaretatt i dag. Dette problemet peika Brundtland-kommisjonen på i 1987 då dei uttala: ”Vi låner miljøkapital fra framtidige generasjoner uten tanke på, eller muligheter til, å betale tilbake. Vi handler som vi gjør fordi vi kan slippe ustraffet fra det.” Høyr på Gro, Jens! Me røvar frå framtida. Det er tungt å binda eit heilt land til masta, men kanskje klarar du det med litt muskelkraft frå eit Framtidsombod. Fleire land har allereie innført politiske uavhengige institusjonar som skal sikra berekraftig politikk på heimebane. Det føregår òg ein internasjonal prosess for å få etablert ein institusjon på FN-nivå. Noreg har skrive under miljøkonvensjonar, inngått internasjonale forpliktingar og utforma ambisiøse handlingsplanar over ein låg sko. Dette forpliktar. Sidan me manglar ein institusjon som forankrar omsynet til framtida i dagens politikk og næringsliv, ligg framtida likevel aldri lenger vekke enn neste val. Berekraftig utvikling og framtidige generasjonars rettar fell i dag mellom fleire stolar. Eit framtidsombod burde allereie ha vore på plass for lenge sidan. Kva er du redd for, Jens? Ein meir langsiktig politikk? Kjære Jens, det er keisamt når alle masar om meir snop samstundes, og det er lett å bli litt slepphendt med sjokoladen. Framtidsombodet kan hjelpa deg med å passa på at det er nok snop igjen til laurdagskveldar i all uoverskodeleg framtid. Med helsing frå framtidige generasjoner, Lina Hamre, kampanjeleiar i Spire Stian Seland, leiar i Landsrådet for Norske barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) Andrew Preston, dagleg leiar i ForUM for Utvikling og Miljø Halfdan Wiik, leiar av Besteforeldrenes Klimaaksjon Kaia Garpestad, leiar i RE:ACT Ei forkorta utgåve av av kronikken stod på trykk i Dagbladet 15.5.2013. Framtidsombodet skal fortsette å vere Spires hovudsatsing for 2014. Les meir om kampanjen og signer oppropet her.  Vi vil ha et Framtidsombud som kan tale framtidige generasjoners sak i dagens politikk. Framtidsombudet skal fremme rettferdighet mellom generasjoner og jobbe for å sikre langsiktig politikk og grunnleggende rettigheter for våre etterkommere. Skriv under her!
http://www.spireorg.no/arkiv/kampanjearkiv/fremtidsombudet-opprop/  Nå er det på tide at politikerne tar oss på alvor og gir forslaget en seriøs vurdering, sier Siv Maren Sandnæs, leder for Framtidsombudskampanjen. Det er organisasjonen Spire som det siste året har gått i front for å få etablert et nasjonalt ombud for framtidige generasjoner. Ombudet skal sikre et mer langsiktig og bærekraftig perspektiv i alle politiske beslutningsprosesser, og sørge for at hensynet til våre etterkommere blir ivaretatt. Foreløpig har 29 norske sivilsamfunnsorganisasjoner og allianser stilt seg bak kravet, aller sist altså LNU, som vedtok ombudet i politisk program på Barne- og ungdomstinget forrige helg. LNU har rundt hundre medlemsorganisasjoner og representerer hele 500 000 barn og unge. - Vi får stadig tilslutning fra nye organisasjoner til dette forslaget. For eksempel vedtok Miljøpartiet de grønne nylig en resolusjon om Framtidsombudet på sitt landsmøte. Flere andre kommer til. Det er flott å se at så mange ulike organisasjoner enes om dette kravet, og at man skjønner at framtiden er noe som angår alle, fortsetter Sandnæs. Kampanjelederen understreker at Framtidsombudet skal jobbe for både sosiale og miljømessige rettigheter for framtidens nordmenn. Bare ved å veie langsiktige konsekvenser opp mot kortsiktig økonomisk gevinst, vil man kunne oppnå en reell bærekraftig utvikling. Spire har nå sendt en henvendelse til fem av Stortingets komiteer, hvor de ber om møter og en diskusjon omkring hvordan et framtidsombud kan etableres. Siv Maren håper på positive svar fra komiteene. - Vi har ingen tid å miste. Samfunnet vårt er ikke bærekraftig, og framtidige generasjoner er nødt til å ta regningen om vi ikke finner en løsning. Det er politikernes ansvar å sørge for en bærekraftig utvikling, og en måte å bidra til det på er å etablere et politisk uavhengig framtidsombud. Framtiden teller nå! Du kan se hvilke organisasjoner som støtter kravet om et framtidsombud, og signere kampanjen selv ved å gå inn på www.framtidsombudet.no For kontakt: Kampanjeleder Siv Maren Sandnæs Telefon: 97028529 Epost: smsandnaes@gmail.com  Spire is looking for two of its enthusiastic members to participate in a project and workshop with our partner organization in Malawi this summer.
In the summer of 2013 Spire´s Campaign and International Committee will join forces on a common project to exchange knowledge about sustainable development and campaign work with our partner organization Network for Youth Development (NfYD) in Malawi. Two members from each organization will be selected to participate in this exciting project. The main goal for the project is to enhance the capacity of both organizations, with regards to the concepts of sustainable development and campaign work. The main activity is to organize a two days workshop in Malawi, which will allow youths from the two organizations to discuss, plan and learn from each other. The workshop will consist of an organizations-focused part, building on Spire’s experience with yearly campaigns, and will also include an exercise for both organizations to share campaign strategies directed at the local, national and international target groups. The Framtidsombudet campaign will be one of the experiences we will bring to the workshop. Secondly, the workshop will include a more general, civil society focused part that will concentrate on defining sustainable development from the perspective of the participating youths. This part will go into the rights and institutional aspects of sustainable development, defining the challenges that we as youth face when working with these issues. The participants will also investigate the specific reasons why the members of our organizations choose to engage, why they believe it is important to do so, and how they can work together to ensure a sustainable future that will take into account the rights of the future generations. The participants from both organizations will together develop a campaign guide/brochure directed at other and future members of Spire and NfYD, building on the experience and inputs from the workshop, as well as from interviews with earlier campaign members. The participants will also write blog posts about their experiences and the Spire participants will hold a Thursday Forum to share the experience and gained knowledge with all the other members, when the project is finished. Last, but not least, another project goal is to gain media coverage on the issues of sustainable development in both countries, combining experiences from both Norway and Malawi. We are looking for somebody who:
Deadline for applications: 5th of May: 21 pm Send your application to: Ragnhild_lunner@hotmail.com Include your motivation and comments on the project, as well as the reasons why you are a good candidate. Including your CV is an adventage, but not decisive.  I dag er tradisjonelt sett dagen hvor folk står sammen verden over og viser solidaritet i kampen for rettferdighet. For om det finnes én følelse som virkelig kan få blodet til å koke, bevege mennesker og flytte fjell, så er det følelsen av urett
Urettferdighet utfordrer en fundamental psykologisk mekanisme: Troen på en rettferdig verden. En verden der ondt følger ondt og det ordner seg for snille piker. Fordi denne troen er så viktig for vårt psykologiske vel, legitimeres urettferdighet ofte med at de som opplever urett fortjener det. Imidlertid er det ingen som mener at det er rettferdig at fattige mennesker i Sør dør på grunn av klimaendringer vi har skapt i Norge. I følge FNs klimapanel vil klimaendringer skade helsen til millioner av mennesker hvis vi ikke endrer våre forbruksmønstre. Hvorfor gjør vi ikke noe med det? Sosiale bevegelser har tradisjonelt spilt en viktig rolle for å skape rettferdighet. Hvor er den sosiale bevegelse nå? Jeg føler meg følelsesmessig beveget av dagens groveste og mest omfattende systemurettferdighet. En urettferdighet som har beveget mange og berører alle, men som ikke har fremprovosert tilstrekkelig handling. Den skjeve fordelingen av verdens ressurser og privilegiene som følger er enormt urettferdig. Som kirsebæret på urettferdighetskaka gjør klimaendringene det vondt verre for de som allerede er på minussiden i fordelingsregnestykket. Innen midten av århundret forventer FNs klimapanel millioner av klimaflyktninger. I denne paradoksale skjevfordelingen er det ikke ofrene for klimaendring som i størst grad kan forhindre problemene. Det er du og jeg i Norge. På arbeidernes internasjonale kampdag kan jeg ikke annet enn å spørre: Vil den sosiale bevegelsen vekke tilstrekkelig engasjement til at klima blir en prioritet blant folk? Historien er rik på undertrykkelse og urettferdighet. Kvinneundertrykkelse og rasediskriminering er innlysende eksempler. Måten samfunn bevisst og ubevisst har holdt enkelte mennesker unna visse rettigheter er analogt med den urettferdige forskjellen mellom Nord og Sør i dag. Imidlertid er både likestilling og antirasisme gode eksempler på hvordan sosiale bevegelser har mobilisert for å rokke ved samfunnsstrukturer som gjør urettferdighet til en selvfølgelighet. For å bekjempe urettferdighet trengs imidlertid en mobilisering av flere enn bare de diskriminerte. Det var ikke bare kvinner eller mørkhudete som kjempet i likestillingskampen eller mot rasisme. For å skape reell forandring trengs engasjement fra flere parter. Vi trenger både sivilsamfunn, næringsliv og ikke minst fagorganisasjoner. Det er ikke slik at det ikke finnes de som bryr seg om klimaendringene. Jeg bryr meg. Det sitter tusenvis av ildsjeler og brenner for klimakampen. Dessverre må vi bite i det sure eplet. Det er ikke oss verden trenger. For å skape forandring trenger vi organisert mobilisering, og arbeiderbevegelsen er den største og mest slagkraftige sosiale bevegelsen Norge har opplevd. Arbeiderpartiet ble dannet for å forsvare arbeidernes interesser mot urettferdigheten industrialiseringen førte med seg, men de har også kjempet med andre for rettferdighet. I 1890 feiret vi 1. mai i Norge for første gang, og siden da har Norge blant annet vitnet sin første kvinnelige statsminister og innført likestillingsloven mye takket være arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiets Carl Jeppesen var selv med på å innføre 1. mai som arbeidernes internasjonale kampdag. Den dag i dag siterer arbeiderpartiet hans hundre år gamle partiprogram for å illustrere at den sosiale bevegelse kjemper et en kamp for rettferdighet: «Arbeiderpartiet kjemper for like rettigheter og like plikter for alle uten hensyn til kjønn og for opphevelse av all klasseforskjell. I denne kamp står det som representant ikke blott for lønnsarbeiderne, men for alle undertrykte, for alle forbedringer, som er egnet til å forbedre folkets stilling i alminnelighet og arbeidernes i særdeleshet.» I lys av dette vil jeg sette spørsmålstegn ved at arbeiderpartiet selv trekker frem gradvis innføring av samhandlingsreformen som fjorårets kampsak, når mennesker blir drevet på flukt på grunn av våre levemåter. Vi trenger at fagbevegelsens sterke krefter tar tak i klimaproblematikken. Norsk fagbevegelse har begynt å vise interesse, men de har enda ikke spilt en ledende rolle i klimakampen. De har lang erfaring og gjennomslagskraft i å tale rettferdighetens sak på vegne av sine egne. Problemet er det at mange i vårt samfunn, og dermed fagbevegelsens egne, føler seg lite berørt av klimaendringene. I landene som kan bidra til å løse klimaproblemet finnes det ingen interesseorganisasjon som tar til ordet mot urettferdigheten som rammer land langt vekk og generasjoner som enda ikke er født. Betyr det at det er greit å ta på de rosenrøde brillene, stikke hodet ned i tjæresanden og tenke at dette ikke er vårt problem? Mitt håp er at de sosiale bevegelsene i Norge som taler rettferdighetens røst skal vokse og skape det trykket som gir den samfunnsbevegelsen vi trenger. Norge med sin unike politiske og økonomisk stabilitet, for ikke å snakke om utslippssamvittighet, har et riktig utgangspunkt og burde være en nøkkelaktør i klimakampen. Den sosiale bevegelse må hjelpe Norge med å realisere sitt potensial som en ledende aktør i klimadebatten, og stå opp for vårt historiske utslippsansvar. Den ene følelsen som virkelig kan få blodet til å koke, bevege mennesker og flytte fjell er følelsen av urett. Fagbevegelsen har stilt seg bak sivilsamfunnets krav om at stortingsvalget i 2013 må handle om klima. I dag holdes en av appellene på Youngstorget av Natur og Ungdom, en av LOs faner bærer teksten ”Reduser oljeutvinningstempoet – vern Lofoten, Vesterålen og Senja” og Klimavalg2013 er representert med hele syv faner i demonstrasjonstoget. Imidlertid er ikke dette en reell kamp for å utjevne denne tids største urettferdighet. Vi må forstå at det er alles, men spesielt vårt ansvar å utjevne urettferdigheten forårsaket av måten vi lever på. Selv om konsekvensene ikke rammer oss i første rekke. Arbeidere, hve stemmen! Muliggjør mobilisering og la årets stortingsvalg bli et klimavalg. |
Categories
All
Arkiv
February 2021
|
Photos used under Creative Commons from Aircaft @ Gloucestershire Airport By James, School Strike 4 Climate, katerha
