 Koronakrisa har satt en støkk i norsk økonomi. Tidligere i uka oppnevnte finansminister Jan Tore Sanner derfor et utvalg som skal analysere hvordan krisa virker inn på økonomien, og hvordan Norge skal øke verdiskapingen. Selv med å kun lese formålet kan vi skimte et ønske om å fortsette med gammel politikk. Målet er størst mulig verdiskapning, men sier ingenting om for hvem, på hvilke premisser eller hva det skal baseres på. I dag står vi overfor enorme utfordringer knyttet til ulikhet, klimaendringer og tap av natur. Skal disse utfordringene bli inkludert i arbeidet for ‘Norge mot 2050’?
Mannen til å lede dette arbeidet, Jon Gunnar Pedersen, har klare bånd til Høyre som tidligere statssekretær. Men mer overraskende er firmaet hans, Immobiliare, som ifølge sine vedtekter har som formål å støtte ‘propaganda for kapitalismen’. I tillegg er både oppdrettsnæringen og oljeindustrien representert, altså sektorer som har sterke egeninteresser for hvilke næringer Norge skal satse på videre. Det mest avgjørende steget i en politisk prosess er avgjørelsen for hvem man inkluderer. Når utvalget er en så homogen gruppe, er konklusjonen nesten allerede gitt. Dagens ‘normal’ har gitt oss både klimakrise, naturkrise og store sosioøkonomiske utfordringer. Vi kan derfor ikke løse problemene som har oppstått under den nåværende situasjonen med gammel politikk som gir oss stadig nye kriser. Skal vi gjøre slutt på krisenes tidsalder, må vi inkludere et bredere spekter av ideologier, interesser og sosioøkonomisk bakgrunn. Skal et slikt ‘ekspertutvalg’ vurdere avgjørende retninger for Norges samfunnsutvikling, må også deres ekspertise reflektere de reelle dilemmaene vi står overfor. Et ønske om å gå raskest mulig tilbake til det gamle, skaper enda større problemer som blir vanskeligere å håndtere. Vi kan ikke går tilbake til normalen. Det er den som er problemet. Vi må ha en snuoperasjon av dagens økonomiske system. Da kan ikke startskuddet bestå av kapitalismens forkjempere, sammen med olje - og oppdrettsnæringa.  Til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - økende usikkerhet rundt matsikkerheten i Norge, annonserte regjeringa 24. april at vi har “fortsatt stabil og god matforsyning”. Norske bønder står i fare for å gå glipp av vårens innhøsting i mangel på utenlandsk arbeidskraft. Vi risikerer at maten som ble sådd og planta tidligere i år - etter regjeringas løfter om en våronnagaranti - råtner i jorda. Landbruket i resten av Europa står overfor de samme utfordringene og maten og dyrefôret vi er avhengige av å importere trengs i større grad der de produseres. Det vi ser er en fortsatt underfinansiert og nedprioritert næring som ikke var forberedt på en krise som denne.
Det er tydeligere enn noen gang at norsk selvforsyningsgrad ikke ligger på Bollestads drømmende 50%. Selvforsyningsgraden skal vise andelen av matforbruket vårt som kommer fra norsk jordbruksproduksjon og fiske. Dette er avgjørende for beredskapen for norsk matsikkerhet. Når regjeringa snakker om 50% selvforsyning, overser de rundt en million tonn kraftfôr som importeres til norsk kjøttproduksjon. I tillegg er ca. 80% av fiskefôret i norsk oppdrettsnæring importert. Som vi har sett i år, er norsk matproduksjon også avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Regjeringa har, nettopp av hensyn til beredskap, satt seg som mål å sikre høyest mulig selvforsyningsgrad i Norge. God beredskap oppnår vi derimot ikke av å benytte oss av det mest flatterende tallet på en svært usikker situasjon. Med en regjering som i sin fremstilling av selvforsyning overser Norges avhengighet av både kraftfôrimport, fiskefôrimport og importert arbeidskraft, er det ikke overraskende at beredskapen vår er dårlig i møte med koronakrisa, reiserestriksjoner og valutasvingninger. Videre hevder regjeringa at “internasjonal handel fungerer godt” og at det er “iverksatt tiltak for å holde normal drift i gang”. Det er urovekkende å høre at ting går som normalt, når normalen er preget av en urettferdig og usolidarisk matproduksjon her hjemme. Derimot er ikke mangel på arbeidskraft grunnet reiserestriksjoner kun et norsk problem. Bønder over hele Europa sliter med å dekke behovet for arbeidskraft, og flere land, blant annet Russland som vi importerer store mengder korn fra, har uttrykt et behov om å begrense eller stanse sin eksport av korn. Blant tomme forsikringer om internasjonal handel og fortsettelsen på en urettferdig landbrukspolitikk, trekker regjeringa likevel fram at korn er lagringsdyktig. Så hvorfor ikke lagre vårt eget korn? Svaret er dessverre såre enkelt: kornlagring i Norge er for dyrt. Regjeringa har tidligere lagt fram at beredskapslagring av matkorn ikke er et kostnadseffektivt tiltak, og at sannsynligheten for at Norge vil være avsperret fra internasjonale markeder over tid er lav. Vi ser nå at internasjonale kornpriser stiger, og for første gang siden finanskrisa er internasjonale priser på hvete høyere enn i Norge. Dette understreker en særdeles sårbar situasjon i Norge som grunner i regjeringas snevre overblikk. Likevel brygger regjeringa seg på at vi har “fortsatt stabil og god matforsyning” i Norge - en tydelig fasade av realiteten. Det er også urovekkende at regjeringa setter internasjonal handel foran norsk matproduksjon og selvforsyning. Regjeringa uttrykker i utspillet sitt at svingninger i råvarepriser har vært begrensa, og overser dermed hvordan norsk etterspørsel presser opp prisene på det internasjonale markedet - og hvilke konsekvenser slike svingninger kan få for et mer sårbart land enn Norge. Gjennom vår importavhengige matproduksjon og lave selvforsyningsgrad øker vi presset på det internasjonale markedet for handel av spesielt råvarer. Det er usolidarisk av Norge å basere seg på import av råvarer vi fint kan produsere selv. Regjeringas nådeløst kortsiktige og kostnadseffektive landbrukspolitikk har satt norsk - og internasjonal - matsikkerhet i en unødvendig og vanskelig situasjon. For å produsere den maten regjeringa hevder vi er selvforsynte med, er det nå tydelig at vi er avhengige av andre lands overflod - eller påtvungen villighet til å selge til oss over egne innbyggere. Kampen for norske kornlagre har vært lang. Det sies at det har blitt ropt ‘ulv, ulv’, men nå er faktisk ulven her. I kjølvannet av en global lockdown ser vi at norsk selvforsyningsgrad og matsikkerhetsberedskap er for dårlig. Det er på tide å satse på norsk mathvete og gjenåpning av kornlageret for å sikre vår og andre lands matsuverenitet, og derav matsikkerhet, når neste krise inntreffer! Vi trenger en ny landbrukspolitikk som sørger for det regjeringa hevder å ha oppnådd: fortsatt stabil og god matforsyning i Norge, til tross for en gjennomgripende økonomisk, sosial og helsemessig krise i store deler av verden. Landbrukspolitikken vår er nødt til å ta vare på norske bønder og kystfiskere, norsk matjord, og utenlandske sesongarbeidere. Vi kan ikke legge ytterligere press på det internasjonale markedet, ei heller fortsette med beslagleggelsen av landarealer internasjonalt for vår egen kortsiktige gevinst. Vi trenger et landbruk som er preget av langsiktig tenkning, rettferdighet, solidaritet, og som utelukkende baserer seg på norske ressurser. I et halvhjerta utspill prøver regjeringa å temme usikkerheten rundt norsk matforsyning. Det vi ser er derimot ikke en fortsatt stabil og god matforsyning. Koronakrisa har blottlagt et matsystem i krise. Det vi ser er en vaklende, uforberedt regjering som lover fortsatt usikker matforsyning. Vi har dytta norske bønder og kystfiskere foran oss i en kamp om kostnadskutt, intensivering og effektivisering. Vi har pynta på virkeligheten og det bøter vi på nå. Uansett hvilket tall vi bruker, er norsk selvforsyningsgrad for lav. Norge er nødt til å være bedre forberedt til neste krise. Vi krever at det nasjonale kornlageret åpnes, for å sikre norsk matsikkerhet og alle lands matsuverenitet! Tekst: Cari Anna Korshavn King og Ida Marie Grønnestad Spires matutvalg  Mandag 11. mai inviterte Hareide til digitalt folkemøte om ny Nasjonal transportplan, hvorav innspill fra det norske folk var ønsket. Dessverre ble de større dilemmaene ignorert under møtet. Spire har lenge vært imot utbyggingen av en tredje rullebane på Gardermoen, som bunner i at klimaet åpenbart ikke tåler dagens allerede høye utslipp. Dette betyr at en tredje rullebane vil kun bidra til økt utslipp som medfører større skade på miljøet. Når regjeringa i tillegg har satt som mål at Norge skal kutte 50-55% klimagassutslipp, kan vi ikke samtidig legge opp til store utslipp og økt flytrafikk. Spire ønsket derfor å utfordre samferdselsministeren til å svare på hvorfor stimulere til vekst i flytrafikken ved å bygge en tredje rullebane på Gardermoen, når dette åpenbart er noe som går utover klimaets og jordas tåleevne. Dette ble ikke adressert under det digitale folkemøtet.
Som om ikke klimagassutslipp og miljøødeleggelser er grunn nok i seg selv til å skrinlegge utvidelsen, ser vi i den siste tida flere trender som peker på at en tredje rullebane også er et unødvendig tiltak. I første omgang har en global lockdown ført til færre flyavganger, lavere etterspørsel og dyrere flybilletter. UD fraråder fortsatt alle utenlandsreiser som ikke er strengt nødvendig, som er den strengeste form for reiseråd som kan gis. Foreløpig gjelder dette reiserådet på ubestemt tid. I tillegg opprettholdes reglene for 10-dagers karantene dersom en kommer fra utlandet til Norge, som motvirker ønsket om å reise. I andre omgang ser vi at hjemmekontor og digitale møter kaster lys på en ny hverdag som legger opp til betydelig mindre jobbreiser. Dette er lærdom vi må ta med oss på andre sida av pandemien. En reduksjon av unødvendige jobbreiser, der møter heller skjer digitalt bør være et mål framover. Dette gjelder internasjonale reiser, men særlig reise mellom de store norske byene. Trolig har de digitale mulighetene gitt mersmak for flere, og de anses nå som gode alternativer, både med tanke på tid, økonomi, klima og komfort. Dermed kan etterspørselen etter flyavgangene også reduseres. ”Behovet” for en tredje rullebane på Gardermoen skyldes i hovedsak næringslivstrafikk mellom de store byene. Men nå står vi overfor en ny hverdag med digitale møter som avskriver et slikt behov. Livet etter korona er en mulighet for å snu trenden og redusere utslippene. Å stoppe planleggingen av en tredje rullebane på Gardermoen er et konkret tiltak. Dette fordi vi ser at det såkalte ”behovet” ikke egentlig er et behov. Det å bruke om lag 20 milliarder kroner på en tredje rullebane på Gardermoen er heller ikke forenlig med målet om å kutte klimagassutslippene. Det er ironisk at milliarder av kroner blir disponert til klimafiendtlige prosjekt, istedenfor sårt trengte klimatiltak. Vi trenger en samferdselsminister som tar ansvar, ser framover og prioriterer det som faktisk gagner mennesker og planeten i dag og i framtida. Så, Hareide, skal vi bare legge den tredje rullebanen død?  Tekst:
Marianna de Almeida Debelian, nestleder i Spire Ingrid Kleiva Møller, Fagrådgiver for bærekraftig mat hos Framtiden i våre hender Pandemien har åpnet øynene våre og minnet oss på hvor grunnleggende matproduksjon er. Flere ser nå verdien av økt selvforsyning og det å gi bonden og fiskeren bedre betalt for den viktige jobben de gjør. Årets reduserte jordbruksoppgjør ga oss en satsing på norsk grøntsektor, men tok ikke innover seg det skrikende behovet for å snakke om inntekt- og arbeidsvilkår i jordbruket. Vi trenger et jordbruk som er i bedre samspill med de naturressursene vi forvalter, hvor bondens posisjon styrkes og hvor selvforsyningen øker. I en årrekke har Norge bygget ned sine beredskapslagre av korn, økt importen og slik gjort seg stadig mer avhengig av andre nasjoners jordarealer for å få mat på bordet. Norsk kjøtt- og oppdrettsnæring er avhengige av stødige leveranser av soya fra Brasil, og grøntsektoren trenger jevnlig import av lavtlønnede sesongarbeidere. Dette handler om matsikkerhet for oss i Norge - men også solidaritet med de landene hvor vi okkuperer mye matjord. Den reelle selvforsyningsgraden i Norge er på 40%. Det betyr at 60% av maten vi spiser er hentet fra andre lands naturressurser. Skal vi være rustet for en mer usikker framtid, samtidig som vi styrker matsikkerheten globalt, må selvforsyningsgraden økes. Vi må basere norsk produksjon av kjøtt og fisk på norske ressurser fremfor å gjøre oss avhengig av importerte fôrråvarer som soya – som legger økt press på de verdifulle økosystemene i og rundt regnskogen i Brasil. Kjøttforbruket må reduseres, samtidig som flere av husdyrene våre bør beite på det artsrike kulturlandskapet istedenfor å la det gro igjen. I tillegg bør det etableres støtteordninger som stimulerer til utvikling av bærekraftige fôrråvarer som kan produseres i Norge - som alger og insekter. Dette vil både kunne gi oss flere arbeidsplasser og unngå at Norge bidrar til økt press på verdifulle økosystemer i utlandet. Vi må sikre en overgang til et mer plantebasert jordbruk ved å gi grøntsektoren bedre rammevilkår og styrke subsidier til grønnsaker, matkorn, frukt og bær. Faktisk så er internasjonale kornpriser på vei oppover, og for første gang siden finanskrisa er internasjonale priser på hvete høyere enn i Norge. Den svekkede norske krona og økte råvarepriser internasjonalt fører til at kraftôrprodusenter setter opp prisen på kraftfôr. Vi har stort potensiale til å bruke mer av den beste matjorda i Norge til å dyrke matvekster, både som fôrråvare og mat til befolkningen her hjemme. Med dagens reiserestriksjoner og stengte grenser, er grøntsektoren i norsk jordbruk svært utsatt. Det mangler 30.000 utenlandske arbeidere i landbruket, noe som kan gå utover årets innhøsting. Et bærekraftig jordbruk er et jordbruk hvor også bøndenes økonomi er trygg. Da kan vi ikke videreføre et system basert på sosial dumping og utnyttelse av billig, utenlandsk arbeidskraft. Både helårsbønder og sesongarbeidere trenger bedre betaling for det viktige samfunnsoppdraget de utfører. Det vil også gjøre Norge mindre sårbart dersom en global “lockdown” inntreffer matproduksjonen. 500 000 nordmenn har i løpet av de siste to årene blitt medlem av en REKO-ring. Det viser at nordmenn kan og vil støtte den norske bonden, dersom vi vet at pengene går til de som svetter ute på åkeren. Dette må følges opp med en økning i målprisene for å sikre et mer bærekraftig inntektsgrunnlag for bonden, og forhandle bedre tariffavtaler for sesongarbeiderne. Dersom vi skal være selvforsynte også i framtiden, må vi ta bedre vare på matjorda vår. Det må derfor satses på tiltak som øker karbonlageret i jorda. Å øke karbonlagringen i jorda, gjør jorda mer fruktbar og mer robust i møte med mer uforutsigbart vær og tørke. Et jordbruk som er bedre rustet i møte med klimaendringene er også et jordbruk som gir økt matsikkerhet. Virusutbruddets påvirkning på kronekurs, økonomi og handel synliggjør svakheten ved dagens globaliserte matvarehandel - og viktigheten av å øke selvforsyningsgraden i norsk landbruk. Vi bør derfor benytte anledningen nå til å styrke og omstille landbruket. Vi er nødt til å investere i matproduksjon som bidrar til bedre matsikkerhet, og en bærekraftig forvaltning av naturressursene våre . Norsk mat produsert på norske ressurser er ikke bare god risikohåndtering, men også i et steg i riktig retning for et mer bærekraftig og rettferdig landbruk.   Spire søker fast ansatt prosjektkoordinator i 30 % stilling fra august 2020! Prosjektkoordinatoren skal videreføre et undervisningsprosjekt hvor Spire samarbeider med videregående skoler om utdanning for bærekraftig utvikling (UBU). Les mer og søk på stillingen her.
Prosjektet består i å finne og samarbeide med skoler som ønsker å gjennomføre et flerfaglig undervisningsopplegg utviklet av Spire. Undervisningsopplegget er i dag for Vg1 og tar for seg bærekraftig utvikling med fokus på klimaendringene. Formålet er å utvikle handlekraftig ungdom med tro på egen påvirkningskraft, et positivt syn på at framtida lar seg påvirke og endre, og som er motivert for å være proaktive endringsagenter. Det er også et mål å utvide undervisningsopplegget for flere trinn. Stillingen forutsetter god kjennskap til skolesystemet samt god evne til å strukturere eget arbeid og ta egne initiativ. Stillingen innebærer, men er ikke begrenset til følgende arbeidsoppgaver:
Vi tilbyr:
For mer informasjon kontakt Spire ved: Leder Julie Rødje på e-post julie@spireorg.no eller telefon 413 04 335 Generalsekretær Mathias Berstad Malmgren på e-post mathias@spireorg.no eller telefon 480 33 207 Skriftlig søknad med CV sendes til post@spireorg.no innen 26. mai. Aktuelle kandidater innkalles til intervju i uke 22/23. |
Categories
All
Arkiv
May 2022
|
|
Adresse: Schweigaards gate 34C, 0191 Oslo
Org.nr: 912 159 167 |
Vipps: #11378 |
|
Proudly powered by Weebly