EU-parlamentarikere klager over norsk importvern. Spires leder Mari Gjengedal mener virkelighetsoppfattelsen deres er fjern. "Vi må ha matsuverenitet", sier hun.

Det var den 5. juli at Europaparlamentarikerne Bendt Bendtsen og Christofer Fjellner hadde denne noe provoserende kronikken på trykk i Aftenposten. Her langer de ut mot norsk landbrukspolitikk, og sier blant annet at norsk vareutvalg er dårlig, at bønder tar høye priser for middelmådige varer, og at Norge er arrogant som velger å opprettholde norsk importvern. Denne kronikken ble Spireleder Mari så irritert av at hun skrev et tilsvar. En forkortet versjon kom på trykk i Aftenposten i dag, under kan du lese det fullstendige innlegget.

"Kronikken til Fjellner og Bendtsen i Aftenposten 5. juli krever et tilsvar. Ikke bare fordi den er full av påstander uten rot i virkeligheten, men fordi forfatterne våger å kalle Norge for arrogant bare fordi vi ikke ønsker å utradere norsk landbruk.

Fjellner og Bendtsen mener at norsk landbruk er bortskjemt og at norske bønder krever høye priser for middelmådig kvalitet og begrenset utvalg. Det er ekstremt provoserende at noen får lov å komme med slike ville utsagn i en av landets største aviser. Norske landbruksvarer er av svært høy kvalitet. Blant annet er vi blant dem i Europa som bruker minst medisiner i kjøttproduksjonen vår. At forbrukere har en høy tiltro til norske merkevarer underbygger kvaliteten. Vi har heller ikke spesielt dårlig utvalg med tanke på vårt lave innbyggertall, hvilket gir en indikasjon på hvor mange produkter som kan overleve på markedet. Og skal Fjellner og Bendtsen virkelig innbille oss at norske bønder, som i 2011 hadde en gjennomsnittlig næringsinntekt på skarve 154 000 kroner, tar for høye priser for varene sine? Hvis bøndene hadde tjent godt på yrket sitt, hadde vel ikke 94 % av gårdsbrukene vært nødt til å finne biinntekter fra andre steder? Forfatternes argumentasjon faller på sin egen urimelighet.

Usanne påstander er imidlertid ikke det verste. Det mest irriterende er den kjedsommelige liberalistiske overbevisningen forfatterne har om at frihandel og økonomisk lønnsomhet skal være samfunnets eneste politiske ledestjerne i alle sammenhenger. Landbruket vårt har nemlig en verdi som ikke kun kan måles i penger. Og forfatterne vet like godt som meg at dersom importvernet legges ned, vil norsk landbruk gå dunken samtidig. Norge kan ikke konkurrere på pris, i noen som helst sektorer. Vi har altfor høye lønninger til å kunne konkurrere med kriserammede europeiske land. Dette er økonomisk teori på nybegynnernivå. Det er også grunnen til at norske bedrifter har flagget ut i hopetall etter at handel med industrivarer ble liberalisert.

Man kan imidlertid ikke sammenlikne spiker med potet. Norske jorder kan ikke flagges ut. Tror Fjellner og Bendtsen at politikerne vil stå med luen i hånden og la norske åkre og kulturlandskap gro igjen bare fordi Europa vil tjene en ekstra slant? Frihandel vil ikke være til det beste for norske forbrukere, og når forfatterne påstår nettopp dette, tar jeg meg selv i å lure på hvilken planet de befinner seg på.

Mat er en menneskerettighet, og alle land bør ha rett og plikt til å produsere den maten de kan for egen befolkning, samt bruke de proteksjonistiske virkemidlene som trengs. Dette kalles matsuverenitet. Globalt sett har vi begrenset med dyrkbart areal, og det blir stadig mindre. Variabelt vær og flere matkriser de siste årene har gitt oss en pekepinn på hvor ustabil matvaretilgangen vil bli i årene som kommer. Det er svært lite fornuftig å basere sin matforsyning utelukkende på et internasjonalt marked. Jeg er derfor veldig glad for at Norge tar litt ansvar og beskytter landbruket vårt."

Hva skal til for å gjøre Norge til et bærekraftig samfunn? Les det inspirerende foredraget av Spires Lan Marie Berg som ble holdt under den internasjonale konferansen Transformation in a Changing Climate 2013.

o transform from a petroleum-based society to a sustainable one, we first of all need to have a vision to change. We need to believe that we can. However, despite increasing knowledge on the hazards of climate change and the dire need for something new, Norway has been moving in the wrong direction. Since the last IPCC-report and the hype towards Copenhagen, our national self-image as an international peacemaker, well doer and “climate hero”, has been fading in favor of a growing awareness of an other identity as a nation “made of oil”, and only oil. 

“New oil discoveries are important for the welfare state”, is the title of a children’s program at the state channel NRK. “We support the heroes of tomorrow”, is Statoil’s – the Norwegian oil-company’s- PR-program. “Join the oil adventure” is one of their most recent commercials. 3 of the top 10 companies that the oilfund invests (its oil money in), is BP, Shell and Exxon Mobile. Nevertheless, it has guts enough to claim to invest for the best interest of  (and I quote) “future generations”. In other words, Norway’s oil-wealth is packed in to a communication strategy focusing on our nation’s best interest, our welfare system, and our future, ironically enough.

But we are buying it. As the CO2 concentration in the atmosphere smashed the 400-ppm milestone, the majority of our politicians, actually just two days ago, voted to open a brand new area for oil extraction - the biggest one in 20 years – and this without causing any larger public outcry. 

Norwegians are currently sleeping, or comatosing, on a big, comfortable pillow of oil. It is not that we lack options, but we are simply not giving them enough attention, as we are busy spending money on fossil fuel subsidies, pushing our best engineers into the oil-industry and heating up our economy, making it impossible for other actors to move. So, how can we transform our economy when other options seem more and more unlikely?

My first real experience with climate change activism was at the infamous COP in Copenhagen. One of the tools we used to remind the delegates and heads of state that they were in the Bella Center to find solutions was this key ring. It says: “Lead or go home”. But as we know, nobody really led, and in the end we all went home. 

At the international, as well as at the national level, there is a problem of leadership. Are our leaders really leaders, if they don’t dare to vision and lead us to the society that we need. And if our leaders don’t lead, what do we do?

Karen O’Brien said something that really struck me some days ago, she said: “We only need 10 percent to transform a society”. That is encouraging, because it means that if our politicians can’t lead, we can!

And to an extent we are already doing it. Change is on the way in Berlin, in Copenhagen and in Oslo. Mindsets are changing rapidly, and maybe the right timing, as Per was talking about, is now.

To transform, we need activists, researchers, entrepreneurs, big companies, and politicians on our team. But most of all we need people. When I meet with friends, family, and strangers and they get to know what I am up to, they often tell me “oh you are so engaged” and “it is good that you care so much”. I think that an appropriate answer to those statements is: yes, why don’t you? 

I am really so grateful that I found causes bigger than myself that I care about so much that I have been willing to sacrifice many other aspects of my life for them. Causes that I am willing to spend most of my time for, to get exhausted for, to get deeply disappointed and depressed for – because these are also the things that give my life the most value.

“Fire soul” is the translation of a word in Norwegian that is often used to describe people who have found a way to do something they are really good at, for a cause that they are passionate about. I believe that everybody has a “fire soul”. Everybody have the need to burn for something bigger than themselves and a unique ability to address it. I just think that not everybody have found it yet. Finding your “fire” - the rush and joy of engaging in something bigger than yourself and of accomplishing to address it– is something I think most people strive for. 

So lets give that to people! We can start with opening engagement labs in schools and in universities. Lets challenge people to think about what they want for the future, encourage them, give them confidence and the tools to do something about it, whether it is to create technological solutions, open a business, write in the newspaper, compose songs, do something for greening their community, become researchers or politicians or to encourage and engage other people. Let it become normal, fun and important to care and to do something for the greater good. Before we know it, our role models go from "pink bloggers" to "green bloggers", from wasteful consumers to responsible ones, from oil-addicts to social entrepreneurs. And we will have powerful stories to tell. More powerful and more enchanting than any Norwegian oil-fairytale.


Lan Marie Berg


Video stream from the conference can be found here.

Under klimaforhandlingene i Bonn i juni var Spires representanter så heldige å få være med på et eksklusivt møte med selveste generalsekretæren i FN, Ban Ki-Moon. Han hadde en klar beskjed til oss som er unge når det gjaldt klima: ”bruk makten deres og endre verden.”

Generalsekretæren hadde på sin egen bursdag bedt om å få snakke med ungdomsnettverket YOUNGO, som var tilstede på klimaforhandlingene. Selv om ungdommene satt i FNs hovedkvarter i Bonn og han satt på andre siden av kloden i New York, var stemningen til å ta og føle på da de snakket med ham via videooppringing og så ham på TV-skjermen.

“Jeg er glad for å få anledningen til å snakke med dere om dette svært viktige temaet som vil bli en stadig mer sentral del av livene til dere og kommende generasjoner” sa Ban Ki-Moon innledningsvis. Han er nemlig en veldig klimaengasjert mann som virkelig har skjønt det: for å takle klimaendringene og gjøre de grepene som må til, er ungdommen nødt til å bli med på laget. Vi som kommer til å kjenne klimaendringene mest, og som utgjør mer enn halvparten av verdens befolkning, må heve stemmene våre og kreve endring.

”Det er opp til ungdommer å utfordre sine bekjente, sine statsministre, sine ordførere, sine folkevalgte og professorer til å vise handlekraft”, sa generalsekretæren. Han la vekt på at unge har nye ideer og andre perspektiver enn de gamle, og at vi derfor er viktige endringsagenter.

Ban Ki-Moon jobber hardt for at det internasjonale samfunnet skal klare å enes om en ambisiøs klimaavtale i 2015. Blant annet skal han invitere til en konferanse i 2014 som har som mål å heve ambisjonene. Her skal ungdommene få en egen plass ved forhandlingsbordet, fortalte han, noe som ga god respons blant ungdommene på møtet.

Men det er ikke bare internasjonalt at det er viktig å vise at man forventer gode resultater. Den største jobben gjør vi faktisk hjemme. ”Bruk deres makt som stemmeberettigede og som forbrukere”, sa Ban. Det er riktignok opp til politikerne å ta riktige avgjørelser, men det er også opp til oss å velge riktige politikere og gi dem klar beskjed om hva vi forventer av dem.

Det første sjøslaget for vår del her i Norge står om kun et par måneder: I september skal det velges nye politikere til Storting og Regjering. Vi som er unge har et spesielt stort ansvar for å stille opp på valgdagen og velge politikerne som faktisk bryr seg om klimaet. Det er nemlig vår framtid det dreier seg om! Tar du utfordringen?

Bli med og hev stemmen! Lær hvilke partier som er best på klima og engasjer deg i mange forskjellige klimaaktiviteter i forbindelse med valget.
Les Klimavalg 2013 sitt intervju med Spires leder Mari Gjengedal.

Landran er et eskalerende problem hvor småbønder blir fratatt landet sitt av store selskaper og investorer. Les Spires leserinnlegg i Klassekampen om Oljefondets investeringer i verstingselskapet Sime Darby.

Det forkortede leserinnlegget var på trykk torsdag 27. juni. Under kan du lese den fullstendige versjonen.

I Liberia fordriver selskapet Sime Darby småbønder fra deres jord uten konsultasjon eller kompensasjon. Er det riktig at Oljefondet beriker seg på bekostning av fattige og marginaliserte grupper?
Det folkelige presset for en mer etisk forvaltning av Statens Pensjonfond Utland øker. Det er helt klart en positiv utvikling at fondet tidligere i år trakk seg ut av 23 palmeoljeselskap som ”ikke produserte palmeolje på en bærekraftig måte”. Til tross for dette har Norges Bank valgt å firedoble investeringen i den malaysiske palmeoljeverstingen Sime Darby, som har en lang historie med avskogning og konflikter med lokalsamfunn. Dette har ført til grove menneskerettighetsbrudd, hvor lokalbefolkningen har blitt frastjålet jorden sin. Dette er en praksis som det er uholdbart at norske aktører bidrar til.

Landran
Myndigheter og selskaper ser i økende grad afrikansk jord som en attraktiv investering. De siste årene har store landområder blitt kjøpt opp eller leid av utenlandske investorer for å produsere palmeolje, biodrivstoff eller drive mateksport. Dette kan sees på som en strategi for å gjøre seg mindre avhengig av det internasjonale markedet og å sikre mattilgang i en verden med ustabile mat-og råvarepriser. Problemet er at mange av landområdene som kjøpes opp ikke er ledig land, men land som brukes av småbønder. Uten sterke formelle landrettigheter blir småbønder i mange tilfeller fordrevet fra jorda de er avhengig av. Når jorda brukes til dyrking av mat for eksport eller ikkespiselige matsorter, blir resultatet økt fattigdom og svekket matsikkerhet, ikke lokal utvikling slik formålet bør være. Slike investeringer kalles derfor med rette for landran, fordi landet blir ranet fra dem som bruker det.

I Liberia har Sime Darby skaffet seg en 63-års leieavtale for store landområder fra den liberiske regjeringen for å produsere palmeolje. God praksis tilsier at slike leieavtaler kun skal skje med lokalbefolkningens informerte samtykke, og med tilstrekkelig godtgjørelse for tapt land. Dette har ikke skjedd i Liberia, ifølge lokale sivilsamfunnsorganisasjoner. Småbønder har blitt drevet vekk fra jorda de er avhengig av for å brødfø sine familier. Retten til mat er en menneskerettighet. Ved å frata småbønder mulighet til å produsere maten de trenger, bryter Sime Darby menneskerettighetene og dermed også Oljefondets etiske retningslinjer. De få arbeidsplassene palmeoljeproduksjonen har skapt gjør ikke opp for alle skadene den bidrar til.

Internasjonal kampanje
Liberiske organisasjoner har gått sammen for å kreve at den liberiske regjeringen reforhandler kontrakten med Sime Darby slik at lokalsamfunn blir konsultert og deres behov ivaretatt. Sammen med sine europeiske partnere har de initiert en internasjonal kampanje rettet mot selskapets investorer, deriblant Norges Bank. Kravene er at investorene skal presse Sime Darby til å endre praksis eller trekke seg ut. Kampanjen begynner 24. juni i forbindelse med lanseringen av en uavhengig rapport fra University of Reading, som avdekker Sime Darbys menneskerettighetsbrudd i Liberia.

Manglende åpenhet
Friends of the Earth Europe har, i samarbeid med Spire, sendt flere brev til Norges Bank for å be dem utdype bakgrunnen for den økte investeringen i selskapet, men vi har ikke fått svar. Stortingets Finanskomite har nylig uttalt at forvaltningen av oljefondet har blitt mer åpen, samtidig som det er mer behov for åpenhet i eierskapsutøvelsen. Norges Banks åpenbare mangel på samarbeidsvilje og ansvarlighet viser derimot at åpenheten er langt unna det vi bør forvente.

Samstemt utviklingspolitikk?
Regjeringen har gjennom Stortingsmeldingen “Mot en grønnere utvikling” uttrykt bekymring for landran. Gjennom FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) har Norge vært en av de sterkeste pådriverne for å etablere internasjonale retningslinjer for å forhindre landran. Disse retningslinjene bryter Sime Darby på det groveste. Dette paradokset bryter åpenbart med regjeringens ønske om en samstemt utviklingspolitikk.

Sime Darby får støtte av investeringer gjort på vegne av det norske folk. Det er på tide å virkelig sette søkelys på kriteriene Norge legger til grunn for sine utenlandske investeringer. Vi i Spire er blant de mange som nekter å godta dagens uholdbare praksis. Som et minimumskrav mener vi at investeringene skal bidra til en bærekraftig utvikling og ikke forårsake miljøødeleggelser eller menneskelig lidelse. Norge må som et rikt og ansvarlig land sørge for at landinvesteringer ikke bryter menneskerettigheter eller går på bekostning av småbønders matsikkerhet. Vi vil ikke tjene penger på landran!

Eivind Breidlid, koordinator for Spires høstkampanje om landran
Mari Gjengedal, leder i Spire