Likestillingslandet Norge har i flere år snakket høylytt om viktigheten av jenters rett til utdanning og god helse. Skal verden bli bedre, må alle med, også kvinnene. Dette er et viktig norsk prinsipp - så lenge det ikke hindrer vår egen økonomiske vekst så klart. Norsk eksport av olje og gass bidrar til økte klimaendringer, selv om store deler av Stortinget og oljelobbyen forsøker å framstille den som 'grønn'. Vi tjener kortsiktige summer samtidig som situasjonen på jorda og menneskers liv forverres. Klimaendringer og naturødeleggelser forsterker etablerte skjevheter - noen blir stadig rikere, mens andre mister levekårene sine og må legge ut på flukt. Dette gjelder økonomiske skillelinjer, men også faktorer man skulle anta var mer nøytrale, som kjønn. Så klart handler det ikke om biologi, men de sosialt konstruerte kjønnsrollene og patriarkalsk maktbalanse. Kvinner har oftest hovedansvaret for lokal matproduksjon og for barna. Når avlingene feiler betyr det gjerne at jentene tas ut av skolen som følge av behov for økt arbeidskraft eller tapt inntekt. Kvinnene er videre mest utsatt for vold og overgrep på flukt - og rundt 70% av klimafordrevne er nettopp kvinner. Det norske paradokset blir lagt merke til i utlandet. Både The guardian og UN Women har i tidligere runder støttet Klimasøksmålet Artisk, som kommer opp i høyesterett for plenumsbehandling i november, på bakgrunn av hvordan norske utslipp bidrar til kvinners mangel på trygghet globalt. Nylig har FNs kvinnekonvensjon stilt spørsmål til den norske regjeringa om tematikken. Her etterlyses det informasjon og konkrete tiltak for hvordan særlig eksport av olje og gass tar hensyn til konsekvensene dette medfører for kvinner verden over, samt hvordan kvinner i større grad må integreres i beslutningsprosesser. Spire hadde i 2018 en kampanje om temaet, ‘Klimakamp er kvinnekamp’. Tilsammen 18 organisasjoner stilte seg bak vårt opprop til daværende miljøminister Elvestuen og utviklingsminister Astrup. Et av våre krav var å fase ut norsk oljeutvinning mye raskere enn planlagt. Siden den tid har det derimot blitt tildelt nye letelisenser. Samtidig har klimaendringene og menneskers livsvilkår blitt ytterligere forverret. Hvor store konsekvenser er alvorlige nok? Kanskje det er fattigere land og de med mindre ressurser som må bære hele ansvaret. Vi kan jo tross alt ikke risikere å gå glipp av potensielle svarte kroner. Hvis Norge skal bli tatt på alvor, særlig som nyvalgt medlem av FNs sikkerhetsråd, er vi nødt til å løfte blikket. Vi må fjerne skylappene som kun ser økonomisk vekst, og styre etter prinsipp om menneskers velferd og trygghet, og naturens egenverdi. Selv om dette ikke har en (direkte) prislapp, må det prioriteres langt høyere. Mener Norge sine uttalelser om kvinners rettigheter globalt, da må vi ta to steg tilbake og reflektere over egne bidrag som skaper krisene. Det første steget kan være å vedta at ingen nye letelisenser skal utdeles og planlegge for utfasing av norsk petroleum. Vi ser spent fram til hvilket svar Norge gir FNs kvinnekonvensjon. Hva er viktigst - alle menneskers rett til trygge gode liv og et levelig miljø, eller norsk stolthet? Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen 23.juli 2020 Tekst: Julie Rødje, leder i Spire Gjennom historien har vi aldri visst hvordan samfunnet skulle se ut fem, ti eller hundre år seinere. Det gjør vi heller ikke i dag. Men vi vet nok til å skjønne at vi er nødt til å endre kurs. Og det kjapt.
Over 820 millioner mennesker lever i dag i sult, og antall er spådd en kraftig økning. Klimaendringene og naturødeleggelser fører mennesker i fattigdom og en utrygg hverdag. Uten radikale grep vil jorda og hverdagen vår bli nesten ugjenkjennelig. Dagens utfordringer kan ikke frikobles fra økonomien. Og nei, økonomisk vekst er ikke miljøvennlig selv om man velger å legge til ordet ‘grønn’ foran. På bakgrunn av dette skrev 75 norske profiler under et opprop for systemendring tidligere i sommer. Sammen krever vi at norske politikere tar ansvar og er med på debatten om hvordan vi kan skape et sosialt og økologisk bærekraftig samfunn. Et samfunn som er regenerativt, bygget på samhold, og hvor vi setter mennesker og miljø foran økonomisk profitt. Dessverre virker de flest så fastlåst sin egen ideologiske boble, at bare å ta debatten på alvor blir for abstrakt. Kristin Clement skrev i Aftenposten søndag at vi har to alternativ: markedsøkonomi eller planøkonomi. Heldigvis finnes det en rekke andre alternativer, selv om de ikke har fått tildelt like stor plass i økonomibøkene. Ved å hente prinsipp og idèer fra en rekke økonomiske teorier kan vi skape politiske rammeverk som sikrer hensyn til naturen og menneskers velferd, både i dag og i framtida. Clement uttrykte en bekymring for demokratiets rolle i et nytt økonomisk system. Til det kan jeg berolige og si at vi ønsker oss mer demokrati - folkestyret. Det er nemlig vi, folket, som skal sitte med makta, ikke store multinasjonale selskaper som har høyest antall siffer på kontoen som drivkraft. Tilgjengelig saldo skal være et virkemiddel for å sikre en trygg og god hverdag, ikke et spill hvor det gjelder å vinne med høyest mulig score. Dagens markedsøkonomi bidrar dessverre ikke til en slik trygghet for mange av oss. Derimot skaper den og opprettholder skeivhetene. Samtidig er det så etablert at det nærmest anses som en naturlov. Heldigvis er ikke det tilfellet, noe som også betyr at det er mulig å endre. Da må vi gå til kjernen, til hvordan økonomiske og politiske system, internasjonale avtaler og maktbalanser er organisert. En rekke land og byer har anerkjent at dagens utfordringer ikke kan løses med gamle og mindre kjære metoder. Amsterdam har valgt å innføre smultringmodellen som et rammeverk for hvordan vi kan føre en helhetlig politikk i riktig retning. Modellen ser de økologiske tålegrensene som ytterpunkter i sirkelen, mens sosial bærekraft er den indre sirkelen. Målet er å til enhver tid befinne seg innenfor ‘smultringen’ som er området hvor vi sikrer mennesker gode liv, uten å overskride jordas bæreevne. Et annet eksempel er Sverige som tidligere i sommer lanserte en nasjonal strategi for sirkulærøkonomi med målet å være verdens første fossilfrie velferdsstat. Både Clement og miljøminister Rotevatn (i Dagsnytt 18 den 26.juni), peker på at oppropet vårt ikke har en ferdig samfunnsmal. Det stemmer, men heller ingen før oss har hatt et veikart som har ført oss til Norge anno 2020. Likevel kan vi, ved å se til andre land om modeller som smultringøkonomien, skape et rammeverk vi kan støtte oss på. Vi er nemlig nødt til å tråkke opp ny sti. Med oss har vi kompasset mot verden vi ønsker oss. Men for at vi i det hele tatt kan starte turen må vi anerkjenne og bli enige om målet. Og det kan ikke markedsliberalismens evige jag etter profitt. Kortversjon av dette innlegget ble publisert i Aftenposten 23.07.20 Tekst: Julie Rødje, leder i Spire Norge er tom for speltmel, det blir færre og dyrere norske jordbær i år og prognoser tilsier “koronapriser” på norske grønnsaker. Likevel fikk jordbruket ingen krisepakke av regjeringa. Det er tydelig at matsikkerhet og matberedskap ikke har fått sin sårt trengte plass på prioriteringslista til regjeringa.
En manglende krisepakke til jordbruket har ført til at bønder i Norge risikerer kostnader på flere hundretusen. Innreiseforbud og usikkerhet rundt muligheten for sesongarbeidere innebærer at bønder ikke får produsert som normalt, og overskuddet mange bønder hadde planlagt i år ble brukt til å skape koronavennlige arbeidsmiljø. Dette tærer på økonomien til bøndene. Ikke bare peker dette på vår avhengighet av utenlandsk arbeidskraft og mangelen på økonomisk støtte til bøndene - dette peker på en usolidarisk landbrukspolitikk som undervurderer bøndenes samfunnskritiske rolle. Lavere produksjon og økte utgifter i grøntnæringa har medført store tap. Fordi en krisepakke til jordbruket har uteblitt, må bønder selge sine produkter for en høyere markedspris. På overflaten resulterer dette i høyere priser på norsk frukt og grønt i butikkene. Videre gir dette forbrukerne intensiver til å heller velge billigere og importerte råvarer, som minker etterspørselen til bøndene her hjemme. Dette undergraver matsikkerhet her hjemme, men også internasjonalt hvor vi beslaglegger landarealer for eget konsum. I tillegg medfører dette økt transport av varer som igjen bidrar til klimakrisa. Samlet fører dette oss inn i en ond sirkel. Det er tydelig at Norge trenger bedre matberedskap, og at tiltak for matsikkerhet må opp på dagsorden. Vi trenger en systemisk endring i prioriteringslista som ivaretar bøndene og deres uvurderlige arbeid, som øker selvforsyningsgraden her hjemme, og som ikke utnytter matjord i andre land. Vi må igangsette tilskuddsordninger for å sikre bønders rettigheter. Vi må anerkjenne det kollektive ansvaret for å forvalte matjord så godt som mulig. Vi må gjenåpne kornlagrene for å ruste oss i møte med tørke i andre land. Vi må bort fra å legge byrden ved matproduksjonen vår på andres begrensede ressurser, og bygge opp, ikke ned, norsk landbruk. Vi trenger radikale endringer for å legge de grunnleggende føringene for et solidarisk, rettferdig og bærekraftig jordbruk. Det legger grunnlaget for både økonomien, matsikkerheten og et sunt miljø. Heidi Nordby Lunde skrev 17. juni i Dagsavisen at koronakroppen er et bevis på at global samhandel og markedsøkonomi fungerer. Uten å gå inn på Heidi Nordby Lundes pinlige objektivisering av kvinnekroppen for å poengtere at kapitalismen redder matforsyningen, er det noen fakta-feil som ikke kan stå uimotsagt.
Først og fremst viser Lundes påstand om at den globale matforsyningen har bestått en krevende stresstest en manglende forståelse av pandemiens videre utvikling og sannsynlige effekter. At de største utfordringene for global matforsyning under pandemien har vært at Belgia har måttet spise litt mer pommes frittes, og at McDonalds har mistet 70% av sin omsetning, er en fjern beskrivelse av virkeligheten. Det er fremdeles alt for tidlig å spå hvordan restriksjoner på reise, hindring av arbeidsmigrasjon og en sannsynlig global resesjon vil påvirke global matforsyning. FNs organisasjon for ernæring og landbruk varsler at disse effektene av pandemien snart vil skape kritiske utfordringer for global matproduksjon, spesielt for verdens fattigste. Dette har likevel også store konsekvenser for norske butikkhyller. Selv om Lunde skulle ønske det var slik, baserer nemlig ikke vår selvforsyningsgrad seg på hva som hadde skjedd hvis nordmenn bare spiste fisk. Nordby Lunde fremhever proteksjonisme som den store fienden og peker på internasjonal handel som den store løsningen. Riktignok, fungerer ikke det internasjonale handelssystemet for alle, og siden 2001 har forhandlingene om mat i Verdens handelsorganisasjon stått fast. Konflikten går blant annet på markedstilgang og matsuverenitet. Om et land er avhengig av å beskytte egen produksjon mot dumping av billige varer, har landet rett til å igangsette tiltak som tollvern og subsidiering. Dette er tiltak som er livsviktige for lokal sysselsetting og fattigdomsreduksjon, og som selv Norge benytter seg av. Reduseres muligheten for å igangsette slike tiltak, slik som de fleste rike land ønsker, står global matsikkerhet i fare. Økt proteksjonisme og tollbarrierer er plutselig ikke de største truslene vi står overfor, snarere tvert imot. Vi kan ikke belage oss på fulle butikkhyller neste gang en krise inntreffer. Å stole blindt på globale verdikjeder for egen matforsyning er et farlig valg. I tillegg til risikoen vi utsetter oss for med tanke på sårbarhet i forsyningskjedene, er det usolidarisk å belage oss på matvareimport fra land med dårligere arbeidsforhold, og dermed gjøre norsk matproduksjon avhengig av underbetalt arbeidskraft. Med vår sterke kjøpekraft risikerer vi også å utkonkurrere lokalbefolkningens egen selvforsyning. I stedet må lokale og regionale markeder styrkes, og internasjonal handel må fungere som et tillegg. Økt internasjonal matvarehandel er også den største pådriveren for tap av natur og biologisk mangfold. Handelsavtalen mellom Mercosur- og EFTA-landene eksemplifiserer dette. Avtalen legger opp til økt import av produkter som mais, soyamel og storfekjøtt til Norge, produkter som er forbundet med avskoging i Amazonas. Økt etterspørsel vil føre til ytterligere tap av natur, stikk i strid med FNs naturpanels anbefalinger. Vi er nødt til å prioritere kortere verdikjeder og etisk produksjon for å sikre bærekraftig mat. Økende sosial ulikhet og miljøkrise er dystre tegn på at dagens kapitalistiske handelssystem ikke fungerer. COVID-19 er også en vekker om hvor sårbar den globale matvarehandelen er. For å møte fremtidige kriser, og sørge for bærekraftige matsystemer globalt må vi slutte å klamre oss til dysfunksjonelle markedsverktøy, og i stedet redusere forbruk, sørge for en omfattende økonomisk omstilling, mer lokal produksjon og bedre fordeling. En radikal endring av hvordan vi forstår økonomi, samfunn og miljø er helt nødvendig for å få til dette. Caroline Herlofson, Koordinator i Spires handelsutvalg og styremedlem i Attac Ida Morén Strømsø, Student i miljø- og utviklingsstudier Dagens markedsliberalisme og kapitalistiske samfunn har ført til utnyttelse av naturen. Internasjonale handelsavtaler fortsetter å intensivere ødeleggelse av skoger, konsentrasjon og fremmedgjøring av land, frigjøring av plantevernmidler, og utnyttelse av gårdsarbeidere har nådd krenkende nivåer med negative virkninger for mennesker og natur. Dette tjener store selskaper og rike land, mens lokalbefolkningen må betale prisen. Pandemien har satt dette på en enda større prøvelse. En skulle tro at korona ville endre vårt perspektiv på hvordan samfunnet bør utvikle seg framover. Dessverre er ikke dette tilfellet.
Midt i en global pandemikrise, spesielt kritisk i Brasil med nesten 60 000 dødsfall i skrivende stund og en president som hevder at sosial distansering vil ødelegge økonomien, blir 77 familier i bosetningen “Luiz Beltrame de Castro” i Gália, São Paulo, kastet ut av sine egne gårder. Det som tidligere var et lite produktivt jordområde har familiene omgjort til et lokalsamfunn som drives av prinsipper om sosial rettferdighet og solidaritet, og som bidrar til økonomisk og sosial utvikling gjennom produksjon av flere tonn mat, og matforsyninger til det offentlige skolesystemet. Med andre ord: de 77 familiene er et lysglimt av håp på hvordan framtidens matproduksjon kan og bør praktiseres. Likevel skrinlegges dette av brasilianske myndigheter - et tydelig tegn på hvor prioriteringene ligger: plantevernmidler, effektivisering av produksjon, monokulturer og økonomisk vekst. Det er kritikkverdig at Norge signerer frihandelsavtale med Brasil, en avtale som lokalbefolkningen i Brasil er i mot, og som vil føre til økte klimagassutslipp. Handelsavtalen mellom EFTA og MERCOSUR-landene må endres. Får man i stedet en åpen og demokratisk dialog rundt en avtale, kan det være et viktig mulighetsrom. Norge må anerkjenne egen rolle i en slik avtale og gripe sjansen til å skape internasjonalt press på Brasil for å sikre bønders rettigheter og bærekraftig landbruk. Med en sittende regjering i Brasil som undergraver slike prinsipper er det grunnleggende at Norge står på barrikadene for en solidarisk, rettferdig og bærekraftig handel, som løfter, ikke svekker, den samfunnskritiske rollen til de 77 familiene i Gália, São Paulo. |