Nå er det snart klart for høstens fineste og mest spennende helg, nemlig Spires årlige hyttetur! Den 19. til 21. september reiser vi til en hytte rett utenfor Oslo, og har en hyggelig og lærerik helg på skauen. Du kan bli med!
Det legges opp til et variert og spennende program, blant annet med skolering i lobby og mediearbeid, oppdatering fra feltarbeidet i Brasil, og en spennende innføring i arbeidet til vår moderorganisasjon, Utviklingsfondet. Det vil være representanter fra alle lokallag og utvalg til stede, som skal orientere om arbeidet de har planlagt for høsten og vinteren. Det er lagt opp til mye moro mellom det faglige også, slik at du kan bli bedre kjent med spirer fra hele landet! Vi kan friste med deilig vegetarmat, leker og konkurranser. (Er dette året vi spikrer spiresangen?) Denne høsten ligger an til å bli en fantastisk Spire-høst, og da er det moro å bli godt kjent med dem man skal samarbeide med! Hit kommer det spirer fra nært og fjernt, både de som er aktive og de som vurderer å bli det. Men det aller beste av alt? Hele dette eventyret er gratis! Spire dekker kost og losji hele helgen, og til alle dere i lokallagene som har lyst til å komme dekker vi jammen meg også reisen! Det er plass til omtrent 35-40, så her er det bare å svinge seg rundt og melde seg på- det er førstemann til mølla! Mer informasjon og endelig program er rett rundt hjørnet, men vi håper at så mange som mulig av dere har anledning til å komme! Dette er en unik mulighet til å samle alle Spirer, og vi gleder oss! Hvorfor vente? Du kan melde deg på allerede i dag. All praktisk informasjon finner du i vår kalender, hva skjer? Vel møtt! Hun er 22 år og leder Spires lokallag i Bergen med stort engasjement! Bli kjent med månedens spire, matinteresserte og flyve-glade Vilde! Hvordan er det å være aktiv i et av Spires lokallag? Som aktiv i lokallaget får man virkelig mulighet til engasjere seg og muligheten til å gjøre en forskjell! Spire Bergen består av en liten gruppe aktive, noe som gjør at hver og en av oss har mulighet til å bli hørt og få fremmet sine ideer. Vi har stor handlingsfrihet og bestemmer selv hvilke temaer vi ønsker å fokusere på og hvordan vi ønsker å gå frem. Hvert medlem er gull verdt og for oss er godt miljø og samhørighet noe av det viktigste. Jeg synes det er fantastisk å omgås andre mennesker som brenner for det samme som jeg selv gjør. Hvem er du? Jeg heter Vilde Melvik, er 22 år gammel og kommer fra Oslo. Jeg har alltid brukt mye av tiden min ved siden av studiene, på ulike aktiviteter. Jeg har alltid vært interessert i opplevelsesreiser og ulike ekstremsportopplevelser, og derfor falt det naturlig å ta et semester i Australia etter videregående. Nå bor jeg i Bergen hvor jeg tar en bachelor i miljø og ressursfag, med spesialisering i utviklingsgeografi. Dette er en tverrfaglig studieretning hvor jeg har vært så heldig å lære om hvordan verden fungerer ut ifra mange ulike fagområder. Spesialiseringen gir meg mulighet til å fokusere på hvordan mennesker påvirker- og blir påvirket, av naturen og miljøet, noe jeg synes er utrolig interessant og viktig med tanke på at det så å si ikke finnes en eneste flekk igjen i verden som ikke er berørt av mennesker. Hvordan ble du med Spire? Klassen min fikk besøk av to Spire-medlemmer under en forelesning som fortalt litt om Spire og hva de jobber med. Jeg ble straks veldig interessert og møtte opp på årets første infomøte. Dette skjedde våren 2014, og har vært aktivt medlem siden da! Hvorfor nettopp Spire? Jeg identifiserte meg med Spires syn på hvordan verden burde være, og da var det ikke noe vanskelig valg for meg å bli medlem. Spire velger å se den store helheten og gransker saker fra ulike synvinkler, noe jeg mener er viktig for å kunne komme frem til bærekraftige og varige løsninger. Alt man foretar seg, uansett hvor gode hensiktene er, kan gi uventede negative utfall. Spire knytter klima, matsikkerhet og handelspolitikk sammen, noe som appellerte sterkt til meg og mine interesser. Jeg synes mat- og vanndistribusjon verden over er et spesielt interessant tema, og hvordan klimaendringer, politikk og økonomisk vekst bidrar til å påvirke dette på forskjellige måter. Hva skjer i Spire Bergen denne høsten? Verdenssamfunnet er for tiden preget av skeivfordeling og enorme ulikheter, og her er tilgang til mat et spesielt presserende problem. I dag produseres det nok mat verden over til å mette over det dobbelte av verdens befolkning, likevel trues en milliard mennesker av sult og underernæring. Av disse gode grunnene kommer vi i Spire Bergen hovedsakelig til å ha fokus på matsikkerhet, og ha arrangement med tema som food-waste og de store negative miljøeffektene forårsaket av økt kjøttkonsum og -produksjon. I tillegg vil vi delta i Spires store kampanje om norsk soyaimport fra Brasil. Kampanjen skal blant annet se på konsekvensene av norsk soyaimport for både mennesker og miljø, og alternativer til bruk av soya i norsk dyrefôr. Hvilket dyr ville du ha vært for én dag? Jeg kunne tenke meg å leve en dag som havørn, eller en annen type mektig og klok fugl. Når man flyr har man oversikt over alt, man kjenner vinden og føler seg fri. Jeg tror jeg ville vært lykkelig om jeg kunne sveve rundt som fugl en hel dag! På grunn av min lidenskap for å fly, har jeg tatt sertifikat i paragliding, og på fritiden er jeg lidenskapelig opptatt av poledans og aerial silks som jeg også ser på som en måte å fly på. Så ideen om å leve som fugl er ikke så alt for langt fra min egen virkelighet. Hva vil du si til andre som vurderer å bli med i Spire, men ikke har tatt steget? I Spire har man mye frihet! Så lenge man er engasjert og ønsker å gjøre verden mer bærekraftig og rettferdig, er Spire organisasjonen for deg. Ikke minst så møter man andre kjempehyggelige og kunnskapsrike mennesker som deler mange av de samme verdiene og interessene som en selv. Dette leder ofte til interessante samtaler hvor man både lærer og har muligheten å dele av egen kunnskap og erfaring. Personlig mener jeg at alle bør ha godt av å engasjere seg som frivillig, hvor man faktisk får utrettet noe som har betydning for så mange flere enn bare en selv. Vi ønsker alle nye medlemmer hjertelig velkommen til Spire! Synes du verden er urettferdig? Gjør noe med det! Spire ønsker alltid nye aktive velkommen!
Hvem vi er Spire er en organisasjon for ungdom og unge voksne som ønsker å gjøre verden litt mer rettferdig. Spire ser de store sammenhengene bak det som skaper urettferdighet, og derfor har vi fokus på miljø, matsikkerhet og internasjonal handel. Spire jobber for å påvirke politikere i Norge og internasjonalt for å skape endring. Vi samarbeider med ungdom i Sør og driver informasjonsarbeid for å inspirere norsk ungdom til handling. Vi trenger nettopp deg Har du lyst på et sted å få utløp for ditt engasjement? Da vil vi gjerne ha deg med! Spire ønsker alle engasjerte velkommen- uavhengig av kompetanse og bakgrunn. Å engasjere seg trenger ikke stjele verdifull tid fra jobb og studier. Alle bidrar etter evne og kan jobbe med det de synes er mest spennende. Vi garanterer deg
Lokallag Spire har lokallag i Oslo, Ås, Bergen og Trondheim. Denne høsten besøker vi også Kristiansand og Stavanger for å finne engasjere folk som vil drive lokallag her! Spires lokallag jobber både lokalpolitisk og med aktiviteter og informasjonstiltak innenfor alle Spires temaer. Det er opp til det enkelte lokallag å bestemme hva man har mest lyst å fokusere på til enhver tid. Man kan for eksempel lobbe for at det lokale kommunestyret innfører mer miljøvennlig politikk, få universitetet til å innføre kjøttfrie mandager i kantinen, arrangere filmkvelder og debatter, lage fotoutstilling, ha matlagingskurs med bærekraftige råvarer, lage blogginnlegg, gjennomføre aksjoner, skrive leserinnlegg til avisene eller organisere kampanjer. Som medlem i et av Spires lokallag har du mulighet til å søke på internasjonale utvekslinger og konferanser som Spire deltar på, og får treffe folk fra resten av organisasjonen gjennom blant annet skoleringshytteturer hvert semester. Er dette noe for deg? Du finner informasjon om tid og sted i vår kalender, Hva skjer. Dersom du ikke har mulighet til å delta på møtet er det bare å ta kontakt direkte med lederen for det aktuelle lokallaget for å få informasjon om neste lokallagsmøte. Det krever ingen forkunneskaper og er ikke forpliktende å dukke opp på et møte! Er det ikke et lokallag der hvor du bor? Vi hjelper deg å starte opp! Ta kontakt med vår organisasjonssekretær, Trine Grüner på e-post trine@utviklingsfondet.no. Her finner du mer informasjon om ditt lokallag og hvem du skal kontakte for å bli med! Sentrale utvalg Dersom du holder til i nærheten av Oslo og vil spesialisere deg innenfor ett av temaene matsikkerhet, handel eller klima/miljø, kan du bli med i ett av Spires politiske utvalg. Utvalgene fungerer som en ressurs for hele organisasjonen, og er fagspesialister innenfor sitt tema. De jobber mye med politiske prosesser nasjonalt og internasjonalt, skriver saker til media, holder kurs og foredrag og jobber med oppfølging av Spires lokallag. Utvalgene har også hovedansvar for å organisere Spires årlige hovedkampanje. Om du vil jobbe med enten media, politikk, skolering eller kampanjevirksomhet innenfor et av våre temaer, kan du ta kontakt med utvalgslederen til det spesifikke utvalget for å vite når neste møte er. Om du er interessert i internasjonalt samarbeid og har lyst til å blant annet jobbe med å gjennomføre internasjonale prosjekter med våre partnerorganisasjoner, kan du også bli med i internasjonalt utvalg. Du trenger ingen forkunnskaper for å bli med i Spire, bare engasjement! Kom som du er og få minner, erfaringer og venner for livet :) Tekst: Maria Skaare og Nora Hougen Tre spirer er på feltarbeid i Brasil for lære mer om konsekvensene av soyaproduksjonen i landet. Beskjeden de har fått så langt: "Ikke kjøp soya fra Brasil. Den er giftig!" - Informasjonen finnes, men de som har makt ønsker ikke at vi skal få tilgang til den, sier Mario.
Vi befinner oss i CIMIs regionale kontorlokaler like ved bussterminalen i Cuiabá, Mato Grosso. Kordinatoren, Mario Bordignon, har tatt oss imot med et stort smil idet vi var i ferd med å haste svette og forvirrede forbi den nedslitte, uunnseelige bygningen. Han bød oss på kaldt vann, og det var akkurat det vi trengte på den varmeste tiden av døgnet midt på det Sør-Amerikanske kontinentet. I omtrent en time har han forklart oss om sitt samarbeid med ulike urfolksgrupper i Brasil og deres felles kamp for å få anerkjent sine rettigheter til land, kultur og selvstyre. Historisk urett Det er den samme historien som vi kjenner fra så mange andre steder i verden. Menneskegrupper som i århundrer hadde levd i harmoni i naturen og dyrket sine egne levesett, sine religioner og sine lover, helt til fremmede stormakter «oppdaget» deres land og kalte det sitt. Jordens rikdommer, skogene, dyrene og menneskene ble gjort krav på, utnyttet, fordrevet eller utryddet. De som ikke ble ofre for massedrap, menneskejakt, slaveri eller ukjente sykdommer, ble tvunget til å innrette seg etter nye samfunnsordninger, nye skikker og nye lover. Deres sosiale strukturer kollapset, livsgrunnlaget forvitret på grunn av frarøving av landområder, industriselskapenes jakt på tømmer, gummi, gull og edle metaller. Enorme områder ble ryddet for å gjøre rom for beiteområder for kveg og plantasjer for sukker eller bomull ment for eksport. Mange flyttet inn til byene eller solgte sin arbeidskraft i de hurtig voksende hogstsamfunnene og gruvene. Bare de siste tiårene har urfolk verden over blitt hørt og sett på den internasjonale agenda. Det er anslått at det levde om lag fem millioner mennesker i Brasil før portugiserne ankom med sine skip, våpen, sykdommer og maskiner. I dag er tallet i følge Regnskogsfondet 180.000 indianere, fordelt på 170 etniske grupper. CIMI (Conselho Indigeno Misionario) er en katolsk organisasjon som mener de driver en ny og mer tolerant form for misjonsvirksomhet. De kjemper med urfolkene om jord, kultur, autonomi og en gjensidig religiøs forståelse. Siden CIMI ble grunnlagt i 1972, mens det fremdeles var et militært diktaturstyre i Brasil, har Mario mistet tre venner som arbeidet på urfolkenes side for retten til land. De ble alle ofre for storbøndenes pistoleiros – menn som leies inn for å tie aktivister som står i veien for produksjon og profitt. Mye har skjedd siden den gang. For 26 år siden, med den nye grunnloven av 1988, ble Brasils urbefolkning anerkjent som folk og fikk eksklusive rettigheter til sine territorier. Den nye grunnloven, sammen med ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter, beskytter urfolksgruppenes bruksrett til sine områder og sier at urfolksgrupper skal konsulteres når beslutninger skal tas som vil angå dem. Likevel, sier Mario, blir urfolkenes rettigheter ikke respektert av myndighetene, og dette er den største utfordringen de står overfor i dag. Storproduksjon av Soya, mais, sukker og bomull krever store landområder, og urfolks tilstedeværelse er en stor belastning myndighetene på urfolkene som et hinder for utvikling. Dessuten finnes det store forekomster av gull og edle metaller under føttene på urfolkene, som må vike når gruver skal bygges og rikdommene skal hentes ut. Dette betyr også en massiv utbygging av veier, jernbane og elektriske anlegg i områdene som tidligere var dekket av skoger og savanner og som huset et av verdens største artsmangfold. Fremdeles oppstår voldelige møter mellom urfolk og jordbrukere. Nå er det soya som er den viktigste industrien. Monokulturen opptar enorme landområder på den ellers så artsrike brasilianske cerradoen, og øker presset på regnskogsområdene og de fantastiske økosystemene som finnes der. «Det er de små mot de store. Vi kjemper en kamp for medmenneskelighet i en verden av penger og kapitalisme. Det kan se ut som en utopi, men det er mulig: Respekt for naturen, respekt for menneskene og respekt for skogen. For indianerne er ikke naturen penger, naturen er mor.» Giftige elver Mens vi sitter på det lille kontoret og lytter, stiller spørsmål, noterer og krangler med opptaksutstyret, kommer en dame inn i rommet. Hun er lav og er kledd i vestlige klær, men hennes indianske opprinnelse røpes av en spennende trekantmønstret tatovering på venste overarm. Hun har smale mørke øyne og høye kinnben i et mildt, men alvorlig ansikt. Hun presenterer seg som Dineva María Kayabi. Hun er innom Cuiaba på vei hjem fra en konferanse i Brasilia, men driver en skole i sitt hjemsted, Terra Indigena Apiaka Kayabí. Hun forteller at for inntil et år siden var reservatet der hennes folk lever omringet av skoger. For et år siden ble skogene hugget ned for tømmer, og for å gi plass til enorme soyaplantasjer. Hogsten var ulovlig og Instituto Brasileiro de Meio Ambiente kom og fengslet de som drev den, men nå er de tilbake. - Det er Amaggi som produserer i det området, skyter Mario inn. Amaggi er en av landets største soyaprodusenter og -eksportører, og de eksporterer til Norge. Dinveva forteller at de ser døde fisk i elvene, de dør på grunn av sprøytemidler kjemikalier som slippes ut fra fly over åkrene i store mengder og som havner i grunnvannet og i vassdragene. Jordsmonnet tørker og plantene dør ut. Drikkevannet forurenset av giftstoffene, noen av dem er ulovlige i Norge og i EU på grunn av helsefare for dyr og mennesker. Dinevas territorier er oppstrøms, så de kan fortsatt drikke vannet. Det er verre for folkene som holder til nedstrøms for plantasjene. Men de som bor der drikker vannet likevel, forteller Dineva. Hva annet kan de gjøre? Top secret information! Mens Dineva forteller sin historie, får jeg (Nora) en geografileksjon av Mario. Fra historiker til samfunnsgeograf, forteller han meg hvordan soyaproduksjonen har ført til stadig mer avskoging av delstaten Mato Grosso – en utvikling jordbruksindustrien nekter miljødirektoratet i Mato Grosso å vise omverdenen. - De avskogede områdene tok form av en halvmåne, forklarer Mario, mens han peker på de gule flekkene på kartet. Det er på disse områdene det produseres soya. Etter hvert har soyaprodusentene gjort krav på stadig flere områder og nå er store deler av Mato Grosso farget gult. Halvmånen er ikke lenger så lett å få øye på. Selv om denne realiteten er sporbar på kartene, får man ikke noe oppdatert bilde over situasjonen. Det siste kartet er fra 2004 og etter det har ikke miljødirektoratet (Secretaria do Meio Ambiente) i Mato Grosso publisert flere kart. - De får ikke lov av selskapene for det ser for stygt ut, sier Mario. Han har selv besøkt miljødirektoratet mange ganger for å få oppdaterte kart over Mato Grosso, men svaret har vært det samme siden 2004: «Top secret information!» Når vi sammenligner kartet fra 2004 med et fra 1997 forstår vi hvorfor. Tross den grønne revolusjonen, kunne man fremdeles – så vidt det var – skimte halvmånen som Mario snakker om. I løpet av syv år er den helt forsvunnet fra kartet. Selvsagt er ikke det noe selskapene ønsker en offentlig debatt om. Palmeolje og soya: ett fett? Også denne historien er kjent. Historien om hvordan selskapene og myndighetene har makt til å forme representasjonene av virkeligheten slik de vil ha den ved hjelp av penger, trusler, bekjentskap og vold. Jeg kjenner denne historien fra mitt eget feltarbeid sist sommer i Sarawak, en delstat i Malaysia som er sterkt preget av palmeoljeindustrien, og der kartene over virkeligheten er enda vanskeligere å oppdrive. Store regnskogsarealer har blitt avskoget for å gjøre plass til enorme palmeoljeplantasjer og urfolk presses inn til byene. Blant urfolksgruppene som er berørt er virkeligheten til å ta og kjenne på: Dyrene er borte, jorda er ikke lenger fruktbar og drikkevannet er forurensa av sprøytemidler fra palmeoljeindustrien. Kort sagt, mat er erstattet med olje, og regnskog er erstattet med plantasjer. Sakte men sikkert blir også urfolks kultur og levesett erstattet med en altomfattende kapitalisme som legger urfolksterritorier ut for salg. Marios geografiundervisning minner oss om at i dagens kapitalisme kan mye kjøpes for penger – også muligheten til å forme representasjonen av virkeligheten. I Sarawak, som i Mato Grosso, flytter flere og flere inn til byene siden man ikke lenger kan produsere mat på jorda. I Sarawak skyldes dette ofte at jordlappene man hadde har blitt solgt til selskapene av myndighetene, eller at boligen har blitt omringa av plantasjer som gjør det umulig å leve av naturen rundt. Som urfolk flest har ikke urolk i Sararwak eierskap over jorda, men bruksrett. Dette er noe myndigheter verden over vet å gjøre seg tjent med ved å dele ut lisenser til selskaper som kan gi statsledere og byråkrater i systemet penger under bordet og noen aksjer i bytte mot muligheten til å drive storskala eksportjordbruk. Da er det ikke så rart at det offisielle tallet på avskoging i Sarawak er 30 prosent, mens det i realiteten er snakk om en avskoging på rundt 80 prosent. Det er mye penger å hente på pynte litt på sannheten – for hvem vil vel kjøpe palmeolje som svir av regnskog? Når bevisene ikke finnes er det lettere å gjøre som man vil. Dette har også jordbruksselskapene i Mato Grosso skjønt. Oppfølgingsspørmålene blir da: Hvorfor tør man ikke vise virkeligheten i Mato Grosso slik den er? Hva er det man ønsker å skjule? Ville forbrukerne og politikerne i andre land ha handlet annerledes dersom de fikk se at det ikke er de jordløse som okkuperer landområdene i Mato Grosso, men derimot soyaprodusentene? Ville du ha sluttet å kjøpe soya og kjøtt av kuer som er fôret på soya dersom vi fortalte deg at både bildet av Mato Grosso, og virkeligheten på bakken, er formet av de samme som tjener på at du spiser norsk storfe? Gift til folket? Etter tre timer på CIMIs kontor føler vi oss små overfor de store selskapene og i møtet med deres makt til å bestemme hva jorda skal brukes til og hvem den skal tjene. Hva kan egentlig vi gjøre i møtet med agroindustrien og deres vilje og evne til å forme både virkeligheten og vårt bilde av den? I det vi pakker sammen og takker for oss, kommer svaret fra en ekte indianerhøvding: Cacique José María Paratsé haster inn i rommet og nærmest roper ut: - Si til det norske folk: Ikke kjøp soya fra Brasil. Den er giftig! Vi lovet ham å formidle budskapet til dere. Jeg starta dagen sammen med denne flotte trioen- Spires (nokså) nye arbeidsutvalg. Arbeidsutvalget er Spires ledergruppe som skal holde Kjernegruppen i tøylene og jobbe for å nå målene organisasjonen har satt seg dette året. De ble valgt av Spires Stormøte i april i år og har fått mandat til å lede Spire mot nye høyder frem til neste årsmøte. Sommerferien er offisielt over og klokka er 08:00 på morgenen. Hvordan er stemningen i Spires ledergruppe en tidlig morgen like etter ferien? -Jeg er gira! kommer det raskt fra Spires leder, Mari Gjengedal. Mari sitter nå i sin andre periode i Spire, og er like full av ambisjoner og arbeidslyst som hun var da hun først tok over stafettpinnen som el comandante våren 2013. Hun er sikker på at det kommende året kommer til å bli tidendes Spire-år. Alle tre er enige om at forventningene er spesielt store til Spires tre største satsninger det kommende året: Kampanjen om norsk soyaimport, Operasjon Dagsverk (som vi skal jobbe med i samarbeid med Utviklingsfondet), og ikke minst Folkefest for Framtida- kanskje tidenes største satsning i Spiresammenheng! Folkefestene skal samle folk til kule arrangementer med gode konserter i både Bergen, Oslo og Trondheim. – Dette blir er lite eksperiment, for vi har aldri hatt så store arrangementer i tre store byer samtidig før, men vi gleder oss desto mer, sier Mari. Hvilke ambisjoner har dere på vegne av Spire for 2014? -Spire skal fylle en viktig rolle som politisk vaktbikkje som skal sørge for at norske politikere er ambisiøse, blant annet i sin kamp for klimarettferdighet og for å få på plass en god internasjonal klimaavtale, sier Eilif. Gang på gang har Spire vist seg å være en viktig politisk premissleverandør i den politiske debatten, og en organisasjon som fokuserer på kunnskap og konstruktive løsninger. I tillegg spiller Spire en viktig rolle som kunnskapsformidler og inspirerer mange unge til å engasjere seg i miljø- og utviklingsspørsmål. -Vi skal engasjere flere i bærekraftig utvikling og vi ønsker å formidle at lokalt engasjement har stor påvirkningskraft i det store bildet. Det kan være vanskelig å knytte kjøttfrie dager i kantina til internasjonale klimaendringer, men lokal handling er faktisk den viktigste forutsetningen for global endring. Vi kan alle utgjøre en forskjell, legger Mari til. Endring starter i det små. Hvorfor skal studenter engasjere seg i nettopp Spire? -Fordi Spire ser de store sammenhengene og tør å se ting i sin helhet, sier Mari. Hun er opptatt av at man må endre på de globale strukturene som fører til urettferdighet og miljøødeleggelser. Det er først når man ser hvordan fattigdom, klimaendringer og sult har sammenheng med globale økonomiske systemer og urettferdig politikk at man kan arbeide for å endre dem. I tillegg er Spire en utrolig god plass for å få mye kunnskap om internasjonale temaer og få prøvd seg på mange nye utfordringer, sier hun. Det kan være nyttig både i studietilværelsen og senere i arbeidslivet. - Vi har et stort miljøengasjement, men er også opptatt av mennesket. Miljøspørsmål og fattigdomsproblematikken kan ikke ses separat fra hverandre fordi vi er avhengig av å skape en rettferdig verden innenfor grensen til de ressursene naturen gir oss. Og ikke minst er Spire et sosialt sted hvor man får utløp for sitt engasjement og muligheten til å vokse som person, sier Andrea, som selv ble engasjert i Spire i 2011 og som ikke har noen planer om å slutte enda. - I Spire blir man raskt inkludert og får mye tillit og ansvar dersom man vil. Siden det er en ganske liten organisasjon, har man store påvirkningsmuligheter og kan bruke evnene sine til det man har lyst til. Dessuten er alle på like fot og dine meninger blir tatt på alvor, sier Eilif, som selv ble valgt til å bli politisk nestleder bare noen måneder etter at han ble aktiv i Spire. Dere bruker alle MYE tid på Spire. Hvor henter dere all energien til Spireengasjementet fra? Hvordan lader dere batteriene? -Jeg kommer meg ut i naturen, eller driver med noe kreativt som musikk, sier Eilif. Eilif spiller nemlig Banjo og har rigget til et eget studio i leiligheten hjemme. Mari spiller også instrumenter og bruker musikken og annen kreativitet til å hente ny energi. –Jeg tror vi mennesker har behov for å bruke hjernen på ulike måter. Det er slitsomt å gjøre bare det samme hele tiden, sier Mari. Improvisasjon og spontanitet er viktig for å holde gleden ved arbeidet oppe, og gir også nye og kreative ideer. Improvisasjon er også en super arbeidsmetode, påpeker Eilif. Har dere en oppfordring til nye studenter og potensielle nye spirer der ute? -Grip muligheten til å engasjere deg, sier alle, nærmest i kor. -Du kommer ikke til å angre, og får opplevelser for livet! Trine Grüner, organisasjonssekretær |