Er du mellom 18 og 30 år og interessert i byutvikling og urbane spørsmål? Spires byutvalg jobber med disse temaene, og inviterer til åpent møte onsdag 1. september kl 18.00–20.00.
I høst skal byutvalget jobbe med boligpolitikk, urban bistand og medvirkning for unge. Vi ser etter folk som er politisk engasjert og interessert i å for eksempel arrangere eventer, skrive kronikker eller rapporter, og holde foredrag. Vi møtes ukentlig for å drøfte problemstillinger, distribuere arbeidsoppgaver, og inspirere hverandre til å utvikle og fremme Spires politikk på sosial og bærekraftig byutvikling. Oppmøte kl. 18.00 utenfor Greenhouse i Schweigaards gate 34c. Ta kontakt med koordinator Sofie Ringdal på 48187105 dersom du har spørsmål. Vi gleder oss til å møte deg! Landbruket kan, og må, være en del av løsningen på klima- og miljøkrisa. For å sikre et levedyktig landbruk i Norge, mener Spire at naturressursene bør utnyttes på en mer effektiv måte som er miljømessig-, økonomisk- og sosialt bærekraftig. Dette kan oppnås på flere måter. Her er noen av de. Investering i biogassproduksjon. Biogass kan produseres av organisk avfall fra landbruket, og en satsing på biogass kan gjøre landbruket fossilfritt innen 2030. Det er behov for mer midler til forskning og utbygging av biogassanlegg i hele landet, slik at avfall fra landbruket kan utnyttes til energiproduksjon, som kan bidra til å skape et nullutslippssamfunn. Vern av matjord. Landbruket er noe som skal vare i hundrevis av år, og da må vi sikre god jord og naturressurser til våre etterkommere. Matjorden er fundamentet for all matproduksjon. Norge har kun 3 prosent dyrkbart landareal, og av dette blir store områder bygget ned eller tatt ut av produksjon hvert år. Dette undergraver framtidig matproduksjonsmuligheter, og i realiteten fratar vi framtidige generasjoner muligheten til å dyrke mat i eget land. Dette er også i strid med regjeringens mål om å øke matproduksjonen med 20 % fram mot 2030 og Stortingets føringer om norsk matsikkerhet. Å begrense import og øke bruken av norske ressurser vil være det det viktigste virkemiddelet for å ivareta matsikkerheten i en verden hvor matproduksjonen blir stadig mer sårbar og det internasjonale matmarkedet stadig mer uforutsigbart. For å oppnå matsikkerhet globalt er det en forutsetning at alle land tar i bruk lokale ressurser så langt det er mulig, inkludert å utnytte det potensialet som ligger i brakklagte landbruksområder og utmarksbeiter. En mer bærekraftig forvaltning av naturressursene. For å oppnå et landbruk som fungerer på naturens egne premisser, bør fokuset dreies fra å kun handle om volumproduksjon, til i større grad å omfatte ivaretakelse av naturressursene. Norge må skape et bærekraftig landbruk som er mindre avhengig av kunstgjødsel og skadelige kjemiske-syntetiske innsatsmidler. Høy bruk av gjødsel og sprøytemidler, i tillegg til jordpakking, har allerede ført til enorm jorderosjon, ufruktbar jord og store skader på miljø, dyr og mennesker globalt. Regjeringen har et mål om en økologisk andel på 15 prosent. For å nå dette målet må det iverksettes sterkere handlingstiltak. For å øke den økologiske matproduksjonen må flere bønder ønske å velge økologisk produksjon. Da er det viktig å gi bøndene gode insentiver til å velge å satse på dette, som for eksempel å gjøre det profitabelt for bøndene å velge økologisk drift. Nå er det ikke lenge igjen til valgdagen. Stem på et parti som satser på landbruket som en del av løsningen for klimakrisa. Ved å investere i biogass, begrense import av mat og heller verne om norsk matproduksjon, kan vi oppnå et bærekraftig landbruk som forvalter naturressursene med hensyn til nåtidens og framtidens behov. (Partiene er vurdert etter hvorvidt de ønsker å; (1) arbeide for et fossilfritt jordbruk og investere i alternative energikilder; (2) begrense import av mat og øke bruk av norske ressurser; (3) begrense intensivt jordbruk og styrke omstillingen til et bærekraftig jordbruk; og (4) verne matjord mot utbygging, overproduksjon og sprøytemidler). Dette innlegget ble skrevet i samarbeid med Spires lokallag i Trondheim.
Mandag kom FNs klimapanel (IPCC) sin nye rapport som tegner et meget dystert bilde av framtida. Det er helt tydelig at klimakrisa er her allerede, og at vi alle går en usikker tid i møte. “De siste dagene har vi blitt presentert svært mørke bilder. I flere år har en samlet miljøbevegelse og dagens unge krevd miljøhandling. Denne rapporten må være det siste nødropet som omgjør ord til handling” fastslår leder og nestleder i Spire, Julie Rødje og Elise Åsnes. IPCC presenterer flere ulike scenarioer for hvilke konsekvenser klimakrisa vil medføre. Nytt i denne rapporten er at forskerne er mye mer skeptiske til om det er mulig å begrense global oppvarming til 1,5 grader enn tidligere. Dette er et faresignal vi må ta på alvor. Forskjellene mellom 1,5 og 2 grader er dramatiske. «Denne rapporten må være det siste nødropet som omgjør ord til handling» Rapporten peker også på allerede økende ekstremvær på hele kloden. Aldri før har IPCC vært så tydelig på hvor store konsekvenser klimaendringen har for alle regioner. Felles for alle er at de vil oppleve mer varme, samtidig som ekstremvær blir stadig hyppigere og mer alvorlig. “Alle vil bli påvirket at klimakrisa, likevel er konsekvensene og de sosiale og økonomiske kostnadene mye større for allerede sårbare grupper. Som en rik oljenasjon med skyhøyt forbruk har Norge et særskilt ansvar. Dette ansvaret må gjenspeile all norsk politikk, fra miljø- til handel og utviklingspolitikken” påpeker Åsnes. Selv om rapporten er alvorlig i seg selv, bygger den også på et svært usikkert premiss. Samtlige av scenariene som presenteres baserer seg på “netto null CO2” - altså idéen om å utvikle teknologi som kan fange og lagre alle CO2-utslipp vi ikke evner å kutte etter de neste årene. Et eksempel på slik teknologi er industriell karbonfangst og lagring (CCS), som Norge har satset stort på med Langskip. «En stor optimisme og avhengighet tilknyttet industriell CCS vil få alvorlige konsekvenser dersom det går på bekostning av andre klimatiltak» “Dersom industriell CCS lykkes kan det spille en viktig rolle i å bremse klimaendringene, likevel er det svært farlig å belage seg dette som en løsning. Teknologien er i startfasen, og er avhengig av både teknologiutvikling og store investeringer for at det skal lykkes i den skalaen som skisseres. Vi vet med andre ord verken om, når eller prisen for disse tiltakene. Samtidig er krisa her allerede, og vi har ikke råd til å vente på usikre potensielle løsninger. En stor optimisme og avhengighet tilknyttet industriell CCS vil få alvorlige konsekvenser dersom det går på bekostning av andre klimatiltak” sier Rødje.
Den nye IPCC rapporten slår fast at for å begrense global oppvarming trengs sterke, raske og vedvarende reduksjoner i klimagasser. Uten umiddelbare og raske utslippsreduksjoner i stor skala vil vi ikke klare å holde oppvarmingen under 1,5 grader. Dette er også FNs generalsekretær, António Guterres, enig i. I sin uttalelse om den nye IPCC rapporten er han klokkeklar i sin oppfordring til alle verdens land: “Denne rapporten må bli dødsstøtet for kull og fossile energikilder, før de ødelegger planeten vår”. “Nå kan ikke Norge leve i håpet om at teknologien skal redde oss, men ta vårt rettmessige historiske ansvar og kutte faktiske utslipp og fase ut norsk olje og gass. Dette må gjøres nå! Om en måned er det Stortingsvalg - da må velgerne prioritere miljø, og politikerne innse alvoret og speede opp reelle tiltak for å sikre verden et levelig miljø” avslutter Rødje. Les mer om IPCC og hvorfor rapportene er så viktige for FNs klimaforhandlinger her. ENGLISH BELOW
NB: KORT FRIST Søkefrist: 15. august 2021 Intervjuer: uke 34 Jobbstart: 1. september 2021 Spire Ås søker en Foodsharing koordinator! Vi ser etter en motivert og inspirert Ås-beboer som ønsker å redusere matsvinn og skape fellesskap rundt mat i Ås. Koordinatoren vil ha ansvar for å skape og opprettholde gode relasjoner mellom de involverte i Foodsharing. Dette inkluderer å koordinere “pick-ups”, leveringer og distribusjon av mat. Koordinatoren vil sørge for at steder for “pick-ups” og utlevering forblir godt vedlikeholdt. Koordinatoren vil organisere en hyggelig og pålitelig arbeidsgruppe, opplæring av frivillige, samt se etter muligheter for å forbedre og utvide Foodsharing. Ønskede kvaliteter og kvalifikasjoner:
Oppgaver og ansvar:
Relevante kontakter og informasjon vil bli gjort tilgjengelig for koordinatoren. Detaljer: Periode: 01.09.2021-30.06.2022 Lønn: 5550 NOK/måned (20% stilling) Kontrakt signeres i samarbeid med Spires sentralledd i Oslo. Formelle krav: Personen må være bosatt i Ås. Søkere med relevant erfaring og evner er ønsket. Hvordan søke: Skriftlig søknad med CV og et kort motivasjonsbrev sendes til spire.nmbu@gmail.com. Kontaktinformasjon: For mer informasjon, kontakt August Aalstad på 46898870, eller send mail til Spire Ås på spire.nmbu@gmail.com Takk for din søknad! ---------------------------------------------------- SHORT DEADLINE Application deadline: August 15, 2021 Interviews: week 34 Position start date: September 1, 2021 Spire is looking for a Foodsharing Coordinator! We are looking for a motivated and inspired Ås resident to reduce food waste and facilitate food sharing in Ås. The Coordinator is responsible for maintaining and creating relationships between Foodsharing and its partners. This includes coordinating pick-ups, deliveries, and distribution of food. The Coordinator takes responsibility for maintaining clean pick-up and drop-off spaces. They organize a kind and reliable team and volunteer training, and look for synergies to enhance and expand Foodsharing. Desired qualities and qualifications
Tasks and responsibilities
Relevant contacts and information will be made available to the Coordinator. Details Period: 01.09.2021-30.06.2022 Pay: 5 550 NOK/month (20% time) Contract to be signed and submitted with Spire Sentral offices based in Oslo. Requirements: Must be a resident of Ås. Applicants with relevant experience and skills are preferred. How to apply Please submit your resume and a brief letter of motivation to spire.nmbu@gmail.com. Contact information For more information, contact August Aalstad at 46898870, or email the Spire team at spire.nmbu@gmail.com. Thank you for your application! Verden står i spagat, det samme gjør norsk og internasjonal politikk. Skal vi klare å løse de største utfordringene i vår tid: sult, ulikhet, klimaendringer og naturtap, må vi fjerne skylappene og se hvordan de henger sammen. Uten en helhetlig politikk vil vi aldri kunne oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. Men kanskje kan 2021 være startskuddet? Skrevet av Julie Rødje (leder i Spire) og Jan Thomas Odegard (daglig leder i Utviklingsfondet). Denne artikkelen ble først publisert på bistandsaktuelt.no I 2021 arrangerer FN tre globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd, skriver Julie Rødje, leder i Spire og Jan Thomas Odegard, daglig leder i Utviklingsfondet. Bildet er fra FNs såkalte pre-summit-møte som ble holdt i Roma 26. - 28. juli som en forberedelse til FNs mattoppmøte i september. Italias utenriksminister Luigi Di Maio (nummer to fra høyre) og Italias statsminister Mario Draghi (lengst til høyre) deltok begge på dette formøtet. Foto: Guiseppe Lami/ EPA/NTB.
Nylig kom Regjeringas handlingsplan for bærekraftsmålene, flere år på overtid. Formålet er å sikre Norges arbeid på samtlige 17 mål. Selv om bærekraftsmåla er på alles lepper og jakkeslag, innebærer de en rekke utfordringer. Tiltak for å sikre ett mål kan nemlig gå imot et annet. Økonomisk vekst går ofte på bekostning av klima og natur, mens klima- og naturhensyn kan være motstridende (ref. vindmøller). Hvordan norsk politikk skal forholde seg til disse dilemmaene er totalt fraværende i handlingsplanen. Det andre som er fraværende er forståelsen av hvordan nasjonal og internasjonal politikk henger sammen. Hva Norge gjør på hjemmebane og hva vi gjør internasjonalt må dra i samme retning, hvis ikke ender vi opp med å gi og ta med hver vår hånd. 2021 avgjørende 2021 er året hvor vi skal komme oss ut av koronakrisa og skape en ny normal. Det er stortingsvalg og politikerne må se utover sine vante siloer og fortelle oss velgere hvordan de vil oppfylle bærekraftsmålene innen 2030 og løse krisene vi står i. I tillegg arrangerer FN tre globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd. Klimatoppmøtet i Glasgow (UNFCCC COP26) skal bidra til at statene kommer nærmere å overholde Paris-avtalen og begrense klodens oppvarming til under 2 grader, helst under 1,5. I Kina skal man på Naturtoppmøtet (Biomangfoldkonvensjonen) COP15 forsøke å komme seg nærmere en ny global naturavtale. Begge skulle egentlig vært fremforhandlet i fjor, men ble ironisk nok utsatt mye på grunn av koronapandemien som er en følge av vår behandling av naturen. En annen konsekvens av pandemien er økende matusikkerhet - med nesten 100 millioner flere som sulter. Behovet for å endre verdens matsystem har sjelden vært så tydelig som det er akkurat nå, bare få måneder før FNs Mattoppmøte (UNFSS) som finner sted i New York i september, med mellomforhandlinger som starter allerede mandag. Tre toppmøter skal forsøke løse tre globale kriser. Tre kriser som henger tett sammen. I snart 30 år, siden klimakonvensjonen og naturmangfoldkonvensjonen ble vedtatt i Rio i 1992, har verdenssamfunnet forsøkt å løse disse utfordringene hver for seg - uten å lykkes. Matsikkerhet En av fire mennesker har i dag ikke tilgang på nok, sikker og næringsrik mat. Det er skjebnens ironi at småskala matprodusenter er overrepresentert i gruppa som må gå til sengs med uvisshet om morgendagens måltider. Det industrielle jordbruket bidrar på sin side til utarming av jorda, økte klimagassutslipp og redusert naturmangfold, samtidig som økt flom, tørke og tap av natur skaper mer matusikkerhet og tøffere vilkår særlig for verdens over 500 millioner småbønder. For å møte økende klimaendringer, uavhengig av om vi klarer å bremse utslippene, spiller naturen en nøkkelrolle. Til tross for hvor sammenknyttet klima og natur er, har det oppstått et unaturlig skille når det gjelder politiske prosesser og tiltak. Våre vanligste matvarer, som poteter, ris og mais, har alle ville slektninger i naturen som inneholder genetiske egenskaper som motstandsdyktighet for sykdommer eller klimaendringer. Å bevare et bredt spekter av natur og arter er derfor svært nyttig for vår globale matsikkerhet. Fangst og lagring av karbon i jord og skog, gjort med riktige metoder, er et annet et annet viktig tiltak for å redusere klimagassutslipp, sikre naturmangfold og øke matsikkerheten. Plantenes fotosyntese kan fange og lagre store mengder karbon fra atmosfæren i jorda som vil redusere den globale oppvarminga. Økt jordkarbon gir økt næring til mikroorganismer som øker naturmangfoldet og gjør jorda mer motstandsdyktig mot klimaendringene i perioder med tørke eller flom. Alt dette har en stor betydning for matsikkerheten og kan bidra til bedre og mer stabile avlinger. Norge har uttrykt ønske om å bidra til å øke karboninnholdet i jord. Oppfølgingen, både nasjonalt og internasjonalt, er derimot altfor svak. Også innen klima og naturmangfold snakker Norge i store bokstaver, men leverer altfor lite. Likevel, disse tiltakene betyr at vi kan endre hvordan vi forstår forholdet mellom matproduksjon, klima og natur. I stedet for å fokusere på matproduksjon som en klimaversting, eller hvordan sikre verdens økende befolkning nok mat i møte med klima- og naturkrisene, bør vi satse på løsninger som møter flere av våre største utfordringer samtidig. Samtlige av FNs toppmøter er smertelig klar over overlappende områder, men forsøker litt hjelpeløst å fikse på dette hver for seg. Kunstige skillelinjer Norge deltar aktivt i prosessen mot de tre toppmøtene. Til tross for både rykende fersk handlingsplan for bærekraftsmålene, og den litt eldre handlingsplanen for bærekraftige matsystemer, ser det ikke ut til at norske myndigheter vil bruke toppmøtene til å koble løsningene mot problemene. Da Naturvernforbundet, Regnskogfondet, Utviklingsfondet og Spire nylig arrangerte webinaret Kan høstens FN-toppmøter redde verden?, sa forhandlingslederne for klima og natur, som representerer norske myndigheter, ingenting om hvordan Norge skal jobbe med prosessene i sammenheng. Skal bærekraftsmålene bli mer enn jakkepynt trenger vi en ny samlet retning. Høstens toppmøter er en ypperlig start for norske politikere til å vise handlekraft og at man evner å se sammenhengene mellom det nasjonale og internasjonale og på tvers av sektorer, møter og departementer. Første steg i denne prosessen er at Norge presser hardt for ambisiøse og forpliktende internasjonale mål, men like mye for å levere her hjemme. Kravene som fremmes i de ulike prosessene må forsterke hverandre og være samstemte. Tiltak som vern av natur, tilstrekkelig klimafinansiering, inkludering av kostnader knyttet til klima og natur i staters budsjett og planer, og en rettighetstilnærming med hensyn til urfolk, ungdom og marginaliserte grupper må stå i sentrum. Det er to måneder igjen til stortingsvalget. Det er på tide at stortingskandidatene og partiene kaster skylappene og forteller oss hvordan de vil løse vår tids store utfordringer. Politikerne vi velger i september vil avgjøre om vi når bærekraftsmålene innen i 2030, eller om krisene forverres ytterligere. Enkelttiltak og fine løfter hjelper dessverre lite når politikk på et område undergraves av politikken på andre områder. Vi kan løse krisene vi står i, men det krever at vi sammen finner løsninger på tvers av kunstige skillelinjer. «Naturen er blitt ikledd en økonomisk språkdrakt – ‘naturkapital’ og ‘økosystemtjenester’ – og knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk». Skrevet av Tone Smith, økologisk økonom (Ph.D) og leder av fagrådet til Rethinking Economics Norge. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Morgenbladet 8. juli. 2021 er et år fullt av forventinger på naturens vegne. Endelig har tapet av biologisk mangfold begynt å få sin rettmessige del av offentlig oppmerksomhet. I juni ble mellomforhandlingene til både Klimakonvensjonen og Biomangfoldskonvensjonen avsluttet. I oktober skal en internasjonal Naturavtale – inspirert av Parisavtalen – etter planen vedtas. Samtidig er 2021-30 erklært som FNs tiår for restaurering av natur. Alt dette kan gi inntrykk av at vi er godt på vei til å ta bedre vare på naturen. Netto-natur I virkeligheten er det derimot i ferd med å gå motsatt vei. Man har redusert ambisjonene, gitt opp troen på å beskytte intakt natur, og istedet valgt seg restaurering og ‘arealnøytralitet’ som fokus. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å reparere forringet natur. Men når restaurering tar over fra bevaring og bærekraftig bruk, må det ropes et varsko. Da blir det kun å anse som siste tilskudd på listen over innovative ideer som tillater oss å fortsette som før (altså: ødelegge natur), mens det gis inntrykk av at noe gjøres. ‘Arealnøytralitet’ er allerede blitt et begrep i Norge, og i den forbindelse er det satt igang pilotprosjekter med utvikling av arealregnskap. Man ser for seg at disse etterhvert kan inngå i et nasjonalt styringssystem hvor man kan overvåke netto-effekten av bygge- og utviklingsprosjekter. Dette er helt i tråd med foreliggende utkast til Naturavtale som har ”netto forbedring i natur” som målsetning for 2050. En slik nettotankegang gir større handlefrihet hevdes det. Men som Maria Berg Reinertsen nylig skrev i Morgenbladet, er jo en av grunnene til at det er blitt stadig enklere å bygge i Norge de siste årene nettopp den lokale handlefriheten, dvs. kommunenes muligheten for gi dispensasjon i byggesaker. Natur-baserte løsninger På klimafeltet heter siste oppfinnelse ‘naturbaserte løsninger’: Sunn natur lagrer mye CO2 og mer lagring kan skje gjennom restaurering og skogplanting. Slike ‘løsninger’ tar imidlertid fokus bort fra at vi må både fase ut fossil energi og i tillegg øke opptaket av karbon i naturen om vi skal ha noen sjanse for å nå målene i Parisavtalen. Naturbaserte løsninger bidrar istedet til å viske ut dette skillet og dermed til å legitimere fortsatt bruk av fossil energi. I tillegg har denne typen ‘løsning’ allerede en lang og vond historie mange steder. Å betale for å få plantet trær i fattige land langt borte har lenge vært en mulighet for de som har ønsket å kompensere sine klimagassutslipp. Men i prosjekt etter prosjekt har det vist seg at tiltakene har gått utover lokalbefolkningen som i ulik grad utsettes for landran, tvangsflytting eller andre menneskerettighetsbrudd. Ofte etableres skogplantasjer med hurtigvoksende tresorter som dermed forringer det naturmangfoldet som eksisterte tidligere. Allikevel er slike kompensasjonsordninger nå i ferd med å anta helt nye dimensjoner. For nå skal ‘alle’ – både storkonsern, land og byer – bli klimanøytrale! Tilrettelegger for finans En ny rapport fra FN og verdens økonomiske forum anslår at verden trenger å investere 536 mrd. USD – årlig – i naturbaserte løsninger fram til 2050 for å kunne dekke den forventede etterspørselen etter klimakompensasjon. Utfordringen så langt har vært at man ikke klarer å tiltrekke seg finanskapital i den størrelsesorden som trengs. Dette ønsker FNs Miljøprogram å gjøre noe med og har nylig lansert idéen om en ny type verdipapirer, kalt nature-backed securities. Til tross for at innovativ finans fikk et heller dårlig rykte etter finanskrisa i 2008, er formålet nettopp å bygge på ‘suksessideen’ bak morgage-backed securities. Men er virkelig mangelen på risikovillig finanskapital den største begrensningen for en god miljøpolitikk? En gruppe norske biologiprofessorer hevder at naturbaserte løsninger er billige og at de ikke krever voldsomme investeringer. Her er det altså noe som ikke stemmer. At ‘løsninger’ som krever store investeringer allikevel ser ut til å prioriteres, har å gjøre med hvem sine interesser de ivaretar. Enkle og billige løsninger, eller tiltak som rett og slett begrenser visse typer aktivitet, er ikke attraktivt for storkonsern og finansaktører. De leter etter prosjekter der de kan investere og få en avkastning. I den britiske Dasgupta-rapporten om biomangfoldets økonomi, presenteres også naturen som en type kapital, altså et investeringsobjekt. Mens Morgenbladets anmelder av rapporten lot seg forføre av dens retorikk, som blant annet inneholder passasjer om «kjærlighet til naturen og dens prosesser», spiller rapporten direkte til finansialisering av natur og markedsretting av miljøpolitikken. Rapportens overordnede anbefaling er at naturen må forvaltes som en aksjeportefølje. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at det var finansdepartementet som ga Dasgupta dette oppdraget. Et av finansminister Rishi Sunaks prosjekter er å gjøre London til et globalt senter for handel med frivillige miljøkompensasjoner. Ytterligere finansialisering Uttrykket ‘finansialisering’ henspeiler på finanssektorens økende dominans i økonomien, men også på en prosess der finansverdenens språk og praksis tar over stadig flere deler av våre liv. Politiske beslutninger omtales stadig oftere som risikovurderinger eller muligheter for avkastning, mens andre verdier skyves i bakgrunnen. Naturen er blitt ikledd en økonomisk språkdrakt – ‘naturkapital’ og ‘økosystemtjenester’ – og knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk. Mens de negative konsekvensene av at boliger er forvandlet fra en rettighet til et investerings- og spekulasjonsobjekt har fått mye oppmerksomhet i det siste, er det få som reagerer på at det tilrettelegges for den samme utviklingen på miljøområdet. Norsk miljøbevegelse støtter både restaurering, naturbaserte løsninger og arealnøytralitet. Det gjør også Norges eneste miljøparti, som på dette området har funnet en potensiell samarbeidspartner i Arbeiderpartiet. Avpolitisering I denne tilnærmingen til miljøpolitikk er imidlertid alle politiske dimensjoner fjernet. Ved å redusere saken til et spørsmål om å best mulig forvalting av naturkapitalen, der politikernes jobb er å maksimere avkastningen til det beste for befolkningen, hopper man bukk over både politiske og verdibaserte spørsmål. Disse handler om hvordan vi skal bruke, forvalte og leve med den naturen vi er en del av. |