INNSPILL TIL REGJERINGSFORHANDLINGENE
Sendt inn 30. september 2021 Boligsituasjonen i Norge generelt, og storbyene spesielt, har de siste årene hatt en negativ utvikling. Retten til et trygt sted å bo er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring, men i dag blir bolig regnet som et investeringsobjekt og en vare heller enn en rettighet. Utfordringene er store både på det norske eie- og leiemarkedet, i tillegg til at Norge, gjennom Oljefondet, negativt påvirker det globale boligmarkedet. Utfordringene i boligmarkedet har blitt svært synlige de siste årene, og gjelder både de som eier og leier, så vel som de som bor i kommunale boliger. Et rimelig og godt sted å bo er en viktig og grunnleggende rettighet. I tillegg er et mangfoldig boligområde viktig for både integrering, samhold og varierte tilbud for befolkningen. Dette har vært bakgrunnen for at Spire, sammen med 15 andre organisasjoner lanserte Boligoppropet som krever en ny og rettferdig boligpolitikk. Vi er derfor svært glad for at dere gjennom valgkampen har løftet det samme behovet for en ny boligpolitikk, og her følger Spires videre innspill. Nå forventer vi at ord blir til handling og at dere vil prioritere både menneskelige og økonomiske ressurser for å skape en boligpolitikk der folks hjem, hverdag og trygghet sikres. Vi har særlig innspill innenfor følgende områder: En tredje boligsektor Norge har lang historie for eierlinja der målet er at folk skal eie sin egen bolig. Den nyeste justeringen av “sykepleierindeksen” viser likevel at en enslig sykepleier i full jobb uten rike foreldre eller andre til å bidra økonomisk kun har råd til å kjøpe 1,3 prosent av boligene til salgs i hovedstaden. Boligprisene har økt mer drastisk enn inntektene og bolig blir dermed i stadig større grad et gode for de med høyest inntekt og størst lommebok. En tredje boligsektor vil være et viktig tiltak for å skaffe gode og rimelige boliger for alle. Vi anbefaler regjeringen å:
En ny husleielov Omtrent én million nordmenn leier i dag bolig, og denne gruppa er svært mangfoldig bestående av alt fra studenter, småbarnsfamilier og enslige i både by og bygd. Leietakere må ikke bare betale en svært høy leie, men har også liten myndighet over sitt hjem. Leiemarkedet er preget av korte leiekontrakter, invadering av privatlivet, dårlig standard og lite fleksibilitet. Å leie en dårlig leilighet kan ikke bli ansett som noe man må “finne seg i” i en kortere periode av livet. Å leie må være et like godt alternativ som å eie en bolig. Et viktig steg i riktig retning er å styrke husleieloven. Vi anbefaler regjeringen å:
Norges internasjonale ansvar Globalt har bolig- og eiendomsmarkedet vokst til å i dag være mer enn dobbelt så stort som verdens totale BNP, henholdsvis $217 trillioner mot $80 trillioner. Årsaken til dette er at bolig har blitt et svært attraktivt investeringsobjekt for private aktører og selskaper. Globale finansmarkeder får stadig økende innflytelse over hjemmene og byene våre, og konsekvensen er at boliger blir rene pengemaskiner for investorer. Norge bidrar også til denne globale trenden gjennom Oljefondet som blant annet har investert i selskapet Blackstone, som står bak en rekke masseutkastelser og ekstreme leieøkninger. Norge må ta sitt internasjonale ansvar for å stanse uverdige boforhold verden over. Vi anbefaler regjeringen å:
Vi ønsker dere masse lykke til i viktige forhandlinger og håper på videre dialog med dere på veien mot en rettferdig boligpolitikk. Vennlig hilsen, Julie Rødje, leder i Spire Sofie Ringdal, koordinator for Spires byutvalg INNSPILL TIL REGJERINGSFORHANDLINGENE
Sendt inn 21. september 2021 Til tross for å være et lite land, har Norge et stort internasjonalt ansvar for bærekraftig utvikling. Både som en rik nasjon, men også som en nasjon som historisk har bidratt uforholdsmessig mye til miljøutfordringene vi står overfor. Derfor er det viktig at vi tar vårt ansvar og bidrar til en verden hvor alle mennesker kan leve gode liv innafor jordas tåleevne i dag og i framtida. Utover å sikre et høyt bistandsnivå, minimum én prosent av BNI, er det viktig at midlene prioriteres godt og at politikk på andre områder støtter opp under, og ikke undergraver, bistandsmidler. For å bygge på solidaritetsperspektiv og sikre langsiktige og lokale løsninger må også en større andel av midlene kanaliseres gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner, særlig de som arbeider med å inkludere marginaliserte grupper. Samstemt og helhetlig politikk Norge ligger på bunn av indeksen som viser lands påvirkning på andre lands mulighet til å nå bærekraftsmåla. Norge er nesten nederst på lista, som nummer 155 av 165 land. Indeksen inkluderer miljømessige og sosiale konsekvenser av sektorer som økonomi og handel. Dette er et resultat av at Norges og internasjonal politikk er svært preget av sektortenking. Vi er nødt til å føre en samstemt og helhetlig politikk dersom vi skal oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. Norges næringslivsinteresser kan ikke være førende for utviklingspolitikken. Regjeringen bør: ● Føre en utviklingspolitikk hvor bærekraftsmåla og Parisavtalen, samt andre nasjonalt vedtatte posisjoner, må være gjeldende på andre områder som internasjonal handel og petroleumspolitikk. ● Sørge for at alle bistands- og utviklingsprosjekter aktivt må støtte opp om hverandres målsetninger. ● Inkludere ungdom, urfolk, marginaliserte grupper og sivilsamfunn i utforming og implementering av bistands- og utviklingsprosjekter. Dette må foreligge som et krav i bevilgning av offentlige midler til private aktører. ● Sikre at handelsavtaler ikke går på bekostning av menneskerettigheter eller miljøhensyn. Dette innebærer å ikke forhandle om investeringsavtaler som inneholder investor-stat-tvisteløsningsmekanisme (ISDS), og at bærekraftskapitlene i handelsavtaler på være forpliktende og eventuelle brudd bli møtt med sanksjoner. ● Trekke tilbake handlingsplanen for bærekraftsmåla som ble lansert av Solberg-regjeringa før sommeren. Det må senest ved utgangen av 2022 legges fram en ny plan som inkluderer reelle tiltak og være førende for en bærekraftig politisk retning. Handlingsplanen må følges opp med økonomiske midler og menneskelige ressurser for å sikre måloppnåelse. ● Opprette det foreslåtte “Innspillsforum for Agenda 2030” lansert 10.09.21 under Statsministerens kontor. Forumet må sikre reell sivil samfunnsdeltakelse og åpne for reelle innspill til både dilemmaer som tas opp, konkrete problemstillinger og løsninger for å rette opp i underliggende utfordringer. ● Føre en samstemt og gjensidig forsterkende politikk på ulike internasjonale arenaer som ved FNs klimaforhandlinger, naturforhandlingene, oppfølging av mattoppmøtet, og forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon. Delegasjonene skal knyttes tettere sammen og utvikle felles posisjoner. Sivilsamfunnet skal sikres tilgang og mulighet til å gi innspill til de norske delegasjonene. ● Øke andelen direkte bistandsoverføringer til sivilsamfunnet, særlig til organisasjoner som jobber med medvirkning og inkludering av marginaliserte grupper. ● Innen utgangen av 2022 be riksrevisjonen om å evaluere norsk samstemthet, både nasjonalt og internasjonalt, og komme med konkrete tiltak for oppfølging. Dette arbeidet må bygge videre på riksrevisjonens rapport om nasjonal oppfølgelse av bærekraftsmåla. Inkludering av ungdom og marginaliserte grupper Unge får ikke plass i dagens beslutningsprosesser og det er manglende reell ungdomsmedvirkning. Manglende inkludering av unge er også årsaken til at mange av verdens problemer ikke blir løst, eller bærekraftsmåla nådd. Andelen under 25 år er på over 40 prosent og uten deres medvirkning blir en stor del av verdens befolkning utelatt. Kvinner og alle marginaliserte grupper rammes ekstra av både klimaendringer og miljøødeleggelse. Det er derfor viktig at deres posisjon styres i møte med nye utfordringer. Regjeringen bør: ● Norsk bistand kan ikke prioritere entreprenørskap som en vei ut av fattigdom da dette ofte fører unge inn i en svært usikker næring uten tilstrekkelig støtte eller mulighet for å lykkes. Derimot bør en støtte både arenaer for politisk deltagelse og arbeidsplasser som fører til positive ringvirkninger. ● Være en forkjemper i internasjonale fora for kvinners rett til å eie og arve land, for kvinners tilgang til kreditt og finansielle tjenester, for å styrke kvinners politiske deltakelse, og forbedre sosiale beskyttelsessystemer. ● Implementere retningslinjer for ikke-homogene gruppers representasjon i utviklingsprosjekter og stille dette som krav i bevilgning av offentlige midler. ● Sikre unges tilgang til politiske arenaer og styrke deres rolle som beslutningstakere. Det skal opprettes en egen pott over Statsbudsjettet for midler til prosjekter som sikrer dette, hvor sivilsamfunnsorganisasjoner i det globale Sør skal prioriteres i tildeling av midler. Klima og natur Klimaendringene og tap av naturmangfold henger sammen som erteris, og natur er viktig både for å forhindre økte klimaendringer og for å tilpasse oss endringene som allerede er her. Videre vet vi at klima- og naturødeleggelser forsterker eksisterende forskjeller innad og mellom land, og rammer de fattigste og mest marginaliserte hardest. Miljø må derfor være et gjennomgående område i bistandspolitikken, samt få en særskilt posisjon utover dette. Regjeringen bør: ● Bidra med minst 65 milliarder til klimatilpasning hvert år gjennom Statsbudsjettet i tråd med Norway’s fair share. Midlene skal komme i tillegg til allerede eksisterende bistandsmidler. Prinsippene om sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft skal ivaretas. ● Bruke sin plass i FNs sikkerhetsråd til å aktivt kjempe for global klimarettferdighet og marginaliserte gruppers rettigheter og trygghet i møte med miljøkrisa. Norge må også føre politikk til etterfølgelse på hjemmebane. ● Sikre lokal forankring og ivareta urfolks rettigheter i alle miljøprosjekter nasjonalt og internasjonalt. Dette skal også foreligge som krav i offentlige bevilgninger til private aktører. Marginaliserte grupper, ungdom og kvinner, skal inkluderes i prosjektene. Dette må være førende for alle klimafinanseringsmekanismer. Landbruk og matsikkerhet 811 millioner mennesker lever i sult. Småskala matprodusenter er overrepresentert blant disse. Samtidig truer klimakrisa verdens matsikkerhet, og Norges innsats for klimatilpasning og matsikkerhet må derfor forstås i sammenheng og arbeides med parallelt. Det industrielle landbruket er en driver for klimaendringer og tap av natur. Gjort med riktige metoder kan land- og havbruk være en viktig løsning på miljøproblemene, samt være det mest effektive tiltaket for fattigdomsbekjempelse. Regjeringen bør: ● Øke andelen av bistandsmidlene til landbrukssektoren og bevilge minst 15% av de totale bistandsmidlene til tiltak rettet mot småskala bønder og miljøvennlig landbruksdrift. ● Jobbe for kvinner og ungdommers rett til å eie og arve land, samt kunne delta i kooperativer og bondeorganisasjoner på lik linje som andre. ● Arbeide for et internasjonalt regelverk som sikrer bønders rett til egne såfrø. Bøndene selv og lokale aktører må være sentrale aktører i utvikling av lovverket. ● Støtte prosjekter der lokale bønder leverer mat til lokale skolematordninger. Dette bidrar til å sikre barn minst ett daglig måltid, øker læringsutbytte, et marked for lokale matprodusenter som også ofte er kvinner eller andre marginaliserte grupper. ● Følge opp og revidere handlingsplanen for bærekraftige matsystem, “mat, mennesker og miljø”, særlig innen internasjonal handel, inkludering av ungdom og helhetlig miljøperspektiv. Referansegruppa vil brukes mye mer aktivt enn tidligere, særlig for innspill, ikke kun en oppdatering på status. Det skal innen juni 2023 foreligge en statusrapport på måloppnåelse som skal være utgangspunkt for en ny plan i neste periode. ● Sikre lokalbefolkningen rett til å eie og forvalte landsbruksareal, og arbeide aktivt mot landran. ● Norge må tilgjengeliggjøre relevant landbruksteknologi og kunnskap for bærekraftig matproduksjon for land i Sør og dette må stilles som krav til norske investorers prosjekter i andre land. ● Være en pådriver for småbrukere, kystfiskere, kvinner, unge, minoriteter og alle marginaliserte gruppers deltakelse i FNs toppmøter - med reell innflytelse og påvirkningskraft. ● Jobbe for alle lands rett til å sikre mat til egen befolkning. Dette innebærer at internasjonale avtaler ikke kan pålegge land å gjennomføre tiltak som truer egen matsikkerhet. ● Være en pådriver for garanterte minstepriser i handel med råvarer. Lykke til med forhandlingene! Vennlig hilsen, Julie Rødje Leder i Spire Valget er over og tiden for handling har endelig kommet. Vi har fått et tydelig skifte, og Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV skal i regjeringsforhandlinger og trolig samtaler med både Rødt og MDG. Miljøpartiene har hatt en betydelig framgang, det samme har partiene som fronter kampen mot økende ulikhet. Det hadde vært fint om et regjeringsskifte automatisk løste alle verdens problemer, men slik er det ikke. Derfor skal vi i Spire fortsette å legge press på politikerne slik at de ikke glemmer å prioritere miljøsikkerhet, internasjonal rettferdighet og en helhetlig og samstemt utvikling i sine forhandlinger. Klima har vært en av hovedsakene i årets valgkamp, men litt overraskende kom ikke MDG over sperregrensa denne gangen heller. Heldigvis er det mange parti som har lovet å gjøre mye for å stanse klima- og naturkrisa, og det vil være en underdrivelse å si at vi har store forventninger til hvilken politikk den nye regjeringen vil føre på dette området. De neste fire årene er kritiske for Norges håndtering av klima- og naturkrisa, og dersom vi skal nå klimamålene kan vi ikke lete etter mer olje. I forbindelse med ratifiseringen av Parisavtalen vedtok Stortinget at Norge skal være klimanøytralt fra og med 2030. Vi har et langt stykke å gå for i det hele tatt å nærme oss dette målet. Global oppvarming ødelegger natur- og artsmangfolder, undergraver matsikkerhet og sosial stabilitet, og forsterker eksisterende sikkerhetstrusler i sårbare områder. Global oppvarming fører også til større forskjeller mellom folk, både nasjonalt og internasjonalt, og derfor må klima- og ulikhetskrisa løses sammen. Spire forventer at SV vil være en viktig stemme i denne kampen, og at både Rødt og MDG pusher en potensiell ny flertallsregjering i riktig retning. . Landbruket kan, og må, være en del av løsningen på klima- og miljøkrisa. For å sikre et levedyktig landbruk i Norge må naturressursene utnyttes på en måte som er miljømessig og sosialt bærekraftig. Ved å investere i biogass, satse på agroøkologisk gårdsdrift, begrense import av mat og heller verne om norsk matproduksjon, kan vi oppnå et bærekraftig landbruk som forvalter naturressursene med hensyn til nåtidens og framtidens behov. Dette henger også sammen med global matsikkerhet og klimatilpasning for de 811 millionene som lever i sult og rammes hardest av klimaendringene. Senterpartiet har stadfestet i sitt program at de ønsker å satse på karbonlagring i jord og beitemark, et importvern for å sikre nasjonal selvforsyning og økt fokus på klimatilpasset matsikkerhet internasjonalt. Det er gode tiltak for et mer bærekraftig landbruk og global rettferdighet, og vi håper nettopp disse temaene vil være viktige prioriteter for Senterpartiet. Jonas Gahr Støre får mest sannsynlig sin “drømmeregjering” sammen med SP og SV. Vi i Spire håper at han også vil være åpen for et godt og produktivt samarbeid med Rødt og MDG, ettersom de er viktige pådrivere for et varmere, mer rettferdig og bærekraftig samfunn. Spire håper også at regjeringen prioriterer å inkludere sivilsamfunnet og ikke-statlige organisasjoner i politiske prosesser. Vi er en viktig stemme for folket og jobber for å rette fokus på de glemte krisene. Som en del av Spires arbeid for å skape en bærekraftig og rettferdig verden har Spire igangsatt et skoleprosjekt. Skoleprosjektet har gjennom flere år utvikla undervisningsopplegg og gjennomført skolebesøk på flere skoler i landet. Selv om bærekraftig utvikling høsten 2020 ble innført som et gjennomgående tema i Fagfornyelsen LK20, ser vi likevel at bærekraftig utvikling ikke gjennomsyrer undervisningen i skolen i stor nok grad. Spire ønsker å bidra til å skape en løsningsorientert undervisningskultur om klima, miljø og sosial rettferdighet, samt oppfordre til kritisk tenking og handlekraft. Utdanning for bærekraftig utvikling handler nemlig ikke bare om undervisning om global oppvarming, tap av natur- og artsmangfold og plast i havet. Det handler også om medborgerskap, solidaritet, politisk engasjement, systemkritikk og løsningsvilje i praksis. Målet bør derfor være å gi elevene tro på at endring er mulig, framfor en undervisningskultur om klima og miljø som skaper eller forsterker apati og klimaangst. Foto: Solveig Gjørv Røraas
Helgen 3.-5. september, arrangerte vi en skoleringshelg i våre nye lokaler i Greenhouse Oslo for Spire-medlemmer som er interesserte i hvordan Spire jobber med skole og utdanning. I løpet av helga fikk deltakerne lære mer om skoleprosjektet og hvordan man kan undervise eller formidle på en god og tydelig måte. Vi fikk prøvd ut undervisningsopplegget “Prosjekt nærmiljø”. Utviklingsfondet kom også for å pilotere en helt ny workshop om kaffe, verdikjeder og klimatilpasning som de har utvikla sammen med Spires skoleprosjekt. Helt til slutt diskuterte vi hvordan skoleprosjektet kan utvikles videre, nå som vår nye skoleportal snart skal lanseres. Følg med i Spires kanaler for å få med deg lanseringen av skoleportalen! Foto: Spire Regjeringa har gitt gruveselskapet Nussir tillatelse til å bruke Repparfjorden som deponi for gruveavfall. Hvert år vil to millioner tonn tungmetallholdig gruveslam dumpes rett i fjorden. En hovedgrunn til at dette gruveprosjektet er så problematisk er faktumet at det skjer i et viktig område for samisk næring. Sigrid Elise Høeg, organisasjonsrådgiver i Spire, forklarer at sametinget ikke ønsker prosjektet: “Sameting har motsatt seg prosjektet, men blir ikke lytta til. Det er på tide å ta samenes rett til å bestemme over sine egne områder på alvor. Arealingrepenne er mange, og staten vil aldri se dem i sammenheng. Derfor må selvbestemmelsen bli reell og ILO konvensjonen følges”. Et vesentlig argument for Nussir og Regjeringa er at gruva skal produsere kobber til det “grønne skiftet”. Elise Åsnes, nestleder i Spire, poengterer at et grønt skifte ikke kan sette marginaliserte grupper og sårbar natur til side: “Urfolks Interesser kan ikke måtte vike for stadig mer profitt. Vi kan ikke fortsette med ideologien om stadig mer grønn vekst uten å se konsekvensene det har for mennesker og miljø. Et slikt “grønt skifte” er ikke rettferdig”. Høeg forklarer videre at en hovedgrunn til at gruveprosjektet vil ha store konsekvenser for samisk kultur er hvordan det preger reindrifta: “Prosjektet har store konsekvenser for reindrift. Reindrifta i området er allerede sterkt truet, og denne planlagte gruva i Repparfjord beslaglegger enda flere viktige områder for reindrift. Innskrenkningen av beiteområder for rein som følge av utbygging og mineralutvinning må stanses”. Arealbruken gruveprosjektet krever vil altså ramme den samiske næringen i området hardt. Åsnes legger videre til at prosjektet også vil ha store konsekvenser for livet i fjorden: “Nussir ASA planlegger for å deponere det giftige gruveavfallet i fjorden. Dette er uakseptabelt. Gruveslammet inneholder betydelige mengder av det giftige tungmetallet kobber, som vil spre seg og ramme livet i fjorden. Vi har ikke råd til å ødelegge denne nasjonale laksefjorden, og det viktige gytefelt for kysttorsk”. Vi er her til over valget, og har troen på at en ny regjering vil gå bort fra dette prosjektet. Husk å bruk stemmeretten din - du har enda mulighet til å snu dette. Foto: Blackstar Multimedia
(Oppdatert versjon av kronikken «Etterlysning: politikere uten skylapper og med koordineringsevne» skrevet av Julie Rødje, leder i Spire, og Jan Thomas Odegard, daglig leder i Utviklingsfondet, først publisert i Bistandsaktuelt). Verden står i spagat, det samme gjør norsk og internasjonal politikk. Skal vi klare å løse de største utfordringene i vår tid: sult, ulikhet, klimaendringer og naturtap, må vi fjerne skylappene og se hvordan de henger sammen. Uten en helhetlig politikk vil vi aldri kunne oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. 2021 skulle være startskuddet, men hva skjer? I sommer kom Regjeringas handlingsplan for bærekraftsmålene, flere år på overtid. Formålet er å sikre Norges arbeid på samtlige 17 mål. Selv om bærekraftsmålene er på alles lepper og jakkeslag, innebærer de en rekke utfordringer. Tiltak for å sikre ett mål kan nemlig gå imot et annet. Økonomisk vekst går svært ofte på bekostning av både klima, natur, utjevning av forskjeller og matsikkerhet. Videre kan også klima- og naturhensyn kan være motstridende, som i den svært betente vindmølledebatten. Hvordan norsk politikk skal forholde seg til disse dilemmaene er totalt fraværende i handlingsplanen, men også i valgkampen og den politiske debatten generelt. En annen ting som er fraværende er forståelsen av hvordan nasjonal og internasjonal politikk henger sammen. Hva Norge gjør på hjemmebane og hva vi gjør internasjonalt må dra i samme retning, hvis ikke ender vi opp med å gi og ta med hver vår hånd. Det avgjørende året 2021? 2021 er året hvor vi skal komme oss ut av koronakrisa og skape en ny normal. Stortingsvalget er rett rundt hjørnet og politikerne må se utover sine vante siloer og fortelle oss velgere hvordan de vil løse krisene vi står i. Også globalt skulle dette være et viktig år for å ta viktige steg i retning en bærekraftig og rettferdig verden. FN planla å arrangere tre viktig globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd.
En annen konsekvens av pandemien er økende matusikkerhet - med nesten 100 millioner flere som sulter, totalt 811 millioner. Behovet for å endre verdens matsystem har sjelden vært så tydelig som det er akkurat nå, bare uker før FNs Mattoppmøtet (UNFSS). Prosessen rundt mattoppmøtet har til tross for sakens alvor vært meget rotete og vanskelig å navigere i. Det ble nettopp bestemt at selve toppmøtet kun skal være et éndags digitalt møte. Konfliktlinjene er store, og det kreves omfattende tiltak og finansiering. Da virker én dag som et halvhjertet forsøk på å sikre oppfølging. Gjennom prosessen ser vi også at store internasjonale selskaper har hatt betydelig makt og innflytelse som har gått på bekostning av fattigere land, sivilsamfunn og urfolk. Tre toppmøter, om enn nå sprett mer ut i tid og med svært varierende omfang, skal forsøke løse tre globale kriser. Tre kriser som henger tett sammen. I snart 30 år, siden klimakonvensjonen og naturmangfoldkonvensjonen ble vedtatt i Rio i 1992, har verdenssamfunnet forsøkt å løse disse utfordringene hver for seg - uten å lykkes. Et nytt matsystem kan være nøkkelen En av fire mennesker har i dag ikke tilgang på nok, sikker og næringsrik mat. Det er skjebnens ironi at småskala matprodusenter er overrepresentert i gruppa som må gå til sengs med uvisshet om morgendagens måltider. Det industrielle jordbruket bidrar på sin side til utarming av jorda, økte klimagassutslipp og redusert naturmangfold, samtidig som økt flom, tørke og tap av natur skaper mer matusikkerhet og tøffere vilkår særlig for verdens over 500 millioner småbønder. For å møte økende klimaendringer, uavhengig av om vi klarer å bremse utslippene, spiller naturen en nøkkelrolle. Til tross for hvor sammenknyttet klima og natur er, har det oppstått et unaturlig skille når det gjelder politiske prosesser og tiltak.
Våre vanligste matvarer, som poteter, ris og mais, har alle ville slektninger i naturen som inneholder genetiske egenskaper som motstandsdyktighet for sykdommer eller klimaendringer. Å bevare et bredt spekter av natur og arter er derfor svært nyttig for vår globale matsikkerhet. Plantenes fotosyntese kan fange og lagre store mengder karbon fra atmosfæren i jorda som vil redusere den globale oppvarminga. Økt jordkarbon gir økt næring til mikroorganismer som øker naturmangfoldet og gjør jorda mer motstandsdyktig mot klimaendringene i perioder med tørke eller flom. Alt dette har en stor betydning for matsikkerheten og kan bidra til bedre og mer stabile avlinger. Norge har uttrykt ønske om å bidra til å øke karboninnholdet i jord. Oppfølgingen, både nasjonalt og internasjonalt, er derimot altfor svak. Også innen klima og naturmangfold snakker Norge i store bokstaver, men leverer altfor lite både med nasjonale tiltak og globale midler. Likevel, disse tiltakene betyr at vi kan endre hvordan vi forstår forholdet mellom matproduksjon, klima og natur. I stedet for å fokusere på matproduksjon som en klimaversting, eller hvordan sikre verdens økende befolkning nok mat i møte med klima- og naturkrisa, bør vi satse på løsninger som møter flere av våre største utfordringer samtidig. Samtlige av FNs toppmøter er smertelig klar over overlappende områder, men forsøker hjelpeløst å fikse problemene hver for seg. Kunstige skillelinjer Norge deltar aktivt i prosessen mot de tre toppmøtene. Til tross for både den ferske handlingsplan for bærekraftsmålene, og den litt eldre handlingsplanen for bærekraftige matsystemer, ser det ikke ut til at norske myndigheter har tenkt til å bruke toppmøtene som en anledning for å koble løsninger og problemer sammen. Da vi, sammen med Utviklingsfondet, Naturvernforbundet og Regnskogfondet i juni arrangerte webinaret Kan høstens FN-toppmøter redde verden?, sa forhandlingslederne for klima og natur, som representerer norske myndigheter, ingenting om hvordan Norge skal jobbe med prosessene i sammenheng. I valgkampen har klima endelig blitt en het potet, men heller ikke her inkluderes natur eller matsikkerhet tilstrekkelig. Skal bærekraftsmålene bli mer enn bare jakkepynt trenger vi en ny samlet retning. Høstens toppmøter er en ypperlig start for norske politikere til å vise handlekraft og at man evner å se sammenhengene mellom det nasjonale og internasjonale og på tvers av sektorer, møter og departementer. Første steg i denne prosessen er at Norge presser hardt for ambisiøse og forpliktende internasjonale mål, men like mye for å levere her hjemme. Kravene som fremmes i de ulike prosessene må forsterke hverandre og være samstemte. Tiltak som vern av natur, tilstrekkelig klimafinansiering, inkludering av kostnader knyttet til klima og natur i staters budsjett og planer, og en rettighetstilnærming med hensyn til urfolk, ungdom og marginaliserte grupper må stå i sentrum. Det er under to uker igjen til stortingsvalget. Det er på overtid at stortingskandidatene og partiene kaster skylappene og forteller oss hvordan de vil løse vår tids store utfordringer. Politikerne vi velger vil avgjøre om vi når bærekraftsmålene innen i 2030, eller om krisene forverres ytterligere. En ny regjeringsplattform er nødt til å inneholde konkrete tiltak både nasjonalt og internasjonalt, økte økonomiske og menneskelige ressurser og en evne til å se helheten. Enkelttiltak og fine løfter hjelper dessverre lite når politikk på et område undergraves av politikken på andre områder. Vi kan løse krisene vi står i, men det krever at vi sammen finner løsninger på tvers av kunstige skillelinjer. |