Spire skal høsten 2019 holde en kampanje om jordkarbon og til dette arbeidet trenger vi frivillige med interesse i jordbruk, matsikkerhet og klima til et kampanjeutvalg! Du trenger ikke være noen ekspert på jordbruk fra før av, vi trenger også folk med interesse for politisk prosess, kommunikasjon, film, bilde og tekst.

Arbeidet vil settes i gang i november/desember 2018 og vil pågå fram til og med gjennomføringen høsten 2019. Til dette ønsker vi deltakere med ulike ferdigheter, men det stilles ingen krav til kompetanse. Som medlem i kampanjeutvalget vil du lære mye om både bærekraftig jordbruk og politiske påvirkningsprosesser.

Dagens jordbrukspraksis med monokulturer, kunstgjødsel og sprøytemidler tømmer jorden for karbon, næring og biologisk mangfold. Ved å endre jordbrukspraksisen, som ved å innføre vekstskifte, mindre jordbearbeiding og kontinuerlig grønt plantedekke, vil man øke karboninnholdet i jorda og dermed være en positiv kraft i kampen mot klimaendringer. Et høyt innhold av karbon i jorda er også viktig for blant annet jordfruktbarhet og klimatilpasninger som sikring mot ekstremvær som flom og tørke. Vi ønsker å fronte 4 per 1000-initiativet nasjonalt og lokalt som en symbolsak samtidig som vi vil foreslå konkrete tiltak. Med dette ambisiøse målet er tanken at initiativet vil bidra til økt matsikkerhet globalt og sikre at landbruket er med å gjøre sin del i kampen mot klimaendringene.

Hva forventes av deg?
Det forventes at du har ca. 4 timer i uka til å jobbe med kampanjen. Kampanjeutvalget har ansvaret for å utføre kampanjen og kan fylle den med innhold slik de ønsker, men det forventes at de tar utgangspunkt i det vedtatte kampanjeforslaget.

Er du interessert?
Skriv en kort søknad hvor du forklarer hvorfor du vil være med i kampanjeutvalget og hva du tenker at du kan bidra med  til: vebjorn@spireorg.no

Som et tillegg til statsbudsjettet kom også samstemthetsrapporten til regjeringa, som skulle kartlegge arbeidet med samstemthetsreformen. Ei heller var den rapporten noe å juble over, da den ikke makta å ha noe som helst konkret innhold. Det virker som om landets ledende politikere ikke har klart å ta innover seg det historiske og økonomiske ansvaret Norge har i bekjempelsen av klimaendringene, og hvor mye det haster med tiltak.

Den klimavennlige oljenasjonen
Én ting har bltt klinkende klart i dag; det haster med store klimatiltak. Vi, og alle andre miljøorganisasjoner har mast om dette hvert eneste år så lenge de fleste kan huske. Noen er sikkert lei masinga. Det er vi også. Problemet er at vi ikke har blitt hørt. FN har ikke blitt hørt. De som rammes hardest av klimaendringene har ikke blitt hørt. Og hva er konsekvensen? Jo, vi blir nødt til å sette inn tidenes spurt til mållinja, eller levere historiens drittpakke i fanget på dagens unge, og framtidige generasjoner.

For FN slår fast i rapporten at det kreves ekstraordinære tiltak for å klare dette. Her kommer det fram at vårt siste reelle håp for å begrense oss til 1,5 graders oppvarming er å kutte all bruk av kull, og nesten all bruk av olje og gass, samtidig som vi er nødt til å fange og lagre CO2, og vaske atmosfæren for CO2. Problemet er at teknologien for fangst og vasking ikke finnes, og ingen nasjoner viser nødvendig vilje

til å kutte egen petroleumsproduksjon. Norge for eksempel velger å klappe seg selv på skulderen som en selverklært “klimavennlig oljenasjon” på grunn av sin regnskogsatsing, og gjør heller få tiltak for klima og miljø i statsbudsjettet. Vi har altså 12 år på oss for å gjøre de store tiltakene verdenssamfunnet behøver før utvikling går i revers. Men, ingen ser ut til å hoppe på ballen. Det virker med andre ord ikke spesielt lovende for framtidige generasjoner.

Egennytte eller framtiden?
For å sette kronen på verket, slår også FN fast at bærekraftsmålene er gjensidig utelukkende slik ståa er nå. Bærekraftsmål 1 er at vi skal utrydde fattigdom. Problemet med det er at et fokus på økt velstand for alle gir økt etterspørsel etter energi og forbruk, noe kloden ikke tåler. Vi i rike land, som allerede lever over verdens bæreevne, må altså ofre noe av egen velstand, eller ofre utvikling i Sør og framtidige generasjoner på luksusens fat.

Vårt historiske og økonomiske ansvar for klimaendringene her i Norge er stort. Sett i tall fra ForUM, må vi kutte 430 prosent av nasjonale utslipp relativt til 1990-nivåene før 2030 dersom vi skal hedre dette ansvaret. Her må 53 prosent gjøres hjemme og resten gjennom internasjonale klimatiltak. Med dagens statsbudsjett kan vi regne med et nasjonalt utslippskutt på 13,5 prosent fra 2017-nivået, og ingenting i nærheten av de resterende 377 prosentene internasjonalt. FN ønsker et globalt utslippskutt på 45 prosent fra 2010-nivåene for å begrense 1,5 graders oppvarming. Dagens statsbudsjett er urettferdig, det pålegger lavutslippssamfunn å fryse deres utvikling fordi vi ikke ønsker å legge tanken om økonomisk vekst på hylla og se etter alternative måter å strukturere samfunnet på.

Motivasjonen til å endre samfunnet sånn at det gagner flere har ikke vært der fullt ut, i stedet har vi tatt i bruk halvhjertede kalkuleringer av kostnadseffektivitet og grønnmalt den økonomiske modellen med en navneendring: grønn vekst. Litt som Statoil som endra navn til Equinor, egentlig. Men nå viser det seg altså, nok en gang, at dette ikke holder mål.

Systemendring som løsningen
For å få til endringen som er nødvendig er vi nødt til å ha en annen motivasjon enn den vi har i dag. Vi kan ikke lengre la markedet og økonomisk vekst få være beslutningsgrunnlag for statsbudsjettet. Vi må heller omfordele godene vi har sånn at de kommer mennesker og miljø til gode - både i Norge og verden, i dag og i morgen. Markedet er ikke laget for å forstå sine virkninger på klima og miljø, dets formål er å  tilrettelegge for produksjon og forbruk. Markedet er derfor i seg selv ikke kompetent til å gå klimaendringene i møte på en måte som vil gi reelle klimatiltak. Hva Norge er verdt sett i BNP gjelder lite når klimaendringene banker på døra.

Det er fine småting å spore i statsbudsjettet. Det er milliarder i satsning på fornybar energi. Det er titalls milliarder i bistand. Og Venstre slår seg på brystet over økt flypassasjeravgift. Men for oss som faktisk ønsker en rettferdig og bærekraftig verden blir det å skryte stort av dette som å klappe et barnehagebarn på hodet og si “Jada, du graver deg nok til Kina med den spaden der”.


Noe av det Spire savner i statsbudsjettet
1. Ingen nye bevilgninger: Vi ønsker reelle tiltak som viser at Norge er et foregangsland som velger å legge framtiden foran kortvarig profitt fra olje- og gassproduksjon. Derfor ser vi med bekymring på bevilgningen av nye 50 millioner til Oljedirektoratet for å kartlegge hvilke oljereserver som finnes ved delelinja til Russland. Verden og Norge trenger ikke mer oljepenger, vi trenger politiske ledere som går i front for en karbonnøytral framtid

2. Bevilge midler til omstilling: Vi syns nok er nok, og nå trenger vi at statsbudsjettet representerer den globale omstillingen som er nødvendig. Det er derfor på tide å kutte penger til nåværende klimafiendtlige tiltak som olje- og gassproduksjon og subsidiering av disse næringene. Blant annet ønsker vi at skatterefusjonsordningen for letevirksomhet avvikles.

3. Økt internasjonal innsats: Selv om statsbudsjettet presenterer en liten økning noen steder, er det likevel ikke tilstrekkelig for å nå 1,5 gradersmålet satt i Parisavtalen og vårt historiske og økonomiske ansvar. Spesielt negativt er mangelen på bevilgning til klimatiltak i landbrukssektoren, og den fraværende innsatsen for omstrukturering av dagens globale markedskrefter som driver endringen i feil retning. Spire ønsker økt norsk innsats på klimarettferdighet, hvor store utslippsland har en felles ambisjon om kutt av både direkte og indirekte utslipp fra import- og eksportvarer, uten bruk av kvoter.

Mandag 24. september arrangerte Spire temakvelden karbon og jord, viktigere enn du tror i forbindelse med ØKOUKA 2018. ØKOUKA er en feiring av norsk økologisk mat og formidler både råvarer, kunnskap og inspirasjon. Formålet er å vise frem mangfoldet av landbruks- og matproduksjon i Norge og knytte det til folks hverdag.

På temakvelden stilte vi spørsmålet om et større fokus på jordkarbon kan være en del av løsningen for et klimautsatt landbruk. I løpet av kvelden fikk vi både høre tre jordbrukeres egne erfaringer og en forskers kunnskap, i tillegg til dialog om hvordan norske politikere kan hjelpe jordbruket vårt å tilpasse seg de store klimaendringene.

Tematikken kan fremstå som veldig snever ved første øyekast, men som leder i Spire, Hege Skarrud, sa i sin innledning, jorda og jordas kvalitet påvirker alle de andre temaene vi jobber med i Spire; matsikkerhet, internasjonal handel, klima og miljø, og til og med bærekraftige byer.

Seniorforsker ved NIBIO, Erik Joner, var kveldens første innleder og startet med å stille spørsmålet; kan jordkarbon hjelpe jordbruket? Heldigvis for temakvelden vår var Joners svar “ja”, og han fortsatte videre med å definere hva jordkarbon er og hvordan det kan hjelpe oss. Videre fortalte Hellek Berge fra Berge Gård, en av pilot-bøndene i Norsk Landbruksrådgivning Østafjells «prosjekt jordkarbon», Trond Qvale fra Horgen Gård, en økologisk storfebonde med fokus på helhetlig forvaltning, og Bjørge Madsen fra Skjærgaarden Gartneri, som bruker kompostering og biokull for å bedre jordkvaliteten sin, om sine erfaringer fra jordbruket. Som representant fra det politiske Norge var også Une Bastholm, stortingspolitiker for Miljøpartiet De Grønne, tilstede, og fortalte om og tok imot innspill til hvordan staten kan legge til rette for et mer klimatilpasset landbruk.

Av dialogen etterpå fremkom det av de tre bøndenes ulike motivasjoner; økonomiske, kvalitets- og helsemessige og relatert klimatilpasning, at et økt fokus på jordkarbon har, som Hellek Berge sa, et potensiale på flere plan. Et hovedproblem for dette fokuset er, ifølge Erik Joner, at ingen kan telle de små endringene som skaper de positive effektene. Dermed klarer vi heller ikke å utnytte det han beskriver som en styrke i Norge; at landbruket er svært regulert og at staten derfor sitter med et sterkt verktøy for å påvirke landbruket. Une Bastholm sa seg enig i dette og ønsker å jobbe for en redefinering av målene for jordbruket.

Videre ble det også lagt fokus på hva bøndene trenger fra politikerne og hva som skal til for at det skal skapes en endring i den generelle norske landbrukspraksisen. Hellek Berge trakk frem at det er nødvendig med en større satsning på offentlig fullfinansiert forskning som ikke nødvendigvis skal resultere i teknologiutvikling og et inntektsgivende produkt. I tillegg uttrykte både Trond Qvale og Bjørge Madsen at et folkekrav og endringer i etterspørselen må til, samt en større vilje hos organisasjoner til å ta imot bøndenes råd. På denne måten ser vi at økt kunnskap og forståelse er nødvendig både blant politikere og forbrukere.

Vårt svar er derfor “ja; et større fokus på jordkarbon kan være en del av løsningen for et klimautsatt jordbruk”. Dette vil det bli lagt vekt på under Spires kampanje om jordkarbon i 2019. Som Bjørge Madsen sa, vi må ha “jordbruk og ikke jordforbruk”.