Neste uke starter årets store klimaforhandlinger, COP20, i Perus hovedstad Lima. Are og Jonathan er to engasjerte og spente spirer som skal delta på forhandlingene for å heve politikernes ambisjoner. Are Schille Skau og Jonathan Lindholt er valgt ut til å representere Spire på konferansen, som er den 20. i rekken. Spire har fulgt klimaforhandlingene i mange år, og jobber sammen med norsk sivilsamfunn og ungdommer fra hele verden for å presse forhandlerne til å inngå gode avtaler. Guttene har forberedt seg til turen lenge, og foran dem ligger et par uker med lange og travle dager, mange møter, aksjoner, lobbyvirksomhet, alliansebygging og rapportering hjem.
- Hva ser dere fram til? - Jeg ser frem til å dele erfaringer og jobbe sammen med ungdom fra andre deler av verden, sier Jonathan. Han tror det blir spennende å være med på de mange aksjonene for å få politikerne til å tenke mer progressivt, og vil gjerne forsøke å huke tak i noen av de "viktige" folkene. Are er interessert i det internasjonale politiske spillet. Han deltok på klimaforhandlingene i fjor også, på COP19 i Warszawa. Han ble sjokkert over hvor kaotisk og lite fremdriftspreget alt virket. - Det mest spennende med å reise til COP, er å se hvordan forhandlinger og beslutningstagning i internasjonale fora foregår. Forhandlerne bruker evigheter på alle mulige høflighetsfraser i starten av forhandlingene, etterfulgt av ren kjekling mellom enkelte stater, som mest minner om gamle ektepar. Mot slutten av forhandlingene i fjor virket det som det skulle utarte seg i rene basketak. Samtidig føler man jo at man er i midten av der alt skjer, og hvor noen av de viktigste beslutningene som angår vår fremtid blir tatt. Det er også veldig spennende, og utrolig artig å bli kjent med organisasjoner og folk fra sosiale bevegelser over hele verden, og høre om deres arbeid, kamper og triumfer, sier han. Spires fokusområder Jonathan skal arbeide med temaene REDD+ (regnskogsbevaring) og Intergenerational Equity. - Jeg er veldig opptatt av at regnskogene skal få stå i fred, og jeg ønsker mer søkelys på bevaring og restaurering av skogområdene. Jeg vil lære mer om REDD-forhandlingene for å skjønne hvorfor vi fortsatt hugger ned regnskog full av biodiversitet til fordel for palmeolje eller hamburgere, sier han. Intergenerational Equity, eller "Inteq", er et tema som har fått mye oppmerksomhet blant sivilsamfunnet det siste året. Spire har vært blant drivkreftene til å få rettferdighet mellom generasjonene til å bli viktig i de internasjonale klimaforhandlingene, på samme måte som vi setter fokus på det nasjonalt ved å arbeide for et framtidsombud. Are er spesielt interessert i hvilken innflytelse ulike lobbyinteresser har på internasjonal klimapolitikk. - Storforurensere i industrien og blant nasjoner har sterke interesser i en svak klimaavtale, og bruker store ressurser på å svekke klimapolitikk gjennom ulike former for lobbyvirksomhet og propaganda. I høst ble vi pinlig nok gjort oppmerksomme på den norske regjeringens innsats for å svekke EUs klimapolitikk. Det er svært viktig å gjøre folk oppmerksomme på at det er langt mer enn det som foregår innad i de politiske institusjonene som påvirker nasjonal, regional og internasjonal klimapolitikk, sier han alvorlig. I tillegg skal Are følge forhandlingene for en ny klimaavtale som skal vedtas på COP21 i Paris neste år, samt forhandlingene om hva som skal gjøres av tiltak før 2020, når den nye avtalen trer i kraft, før 2020. - Samtidig kommer det til å dukke opp horder av ting man kan ta tak i på COP, så vi tar høyde for at planene kan endre seg litt, legger Are til. - Hvorfor er det så viktig at ungdom er representert i klimaforhandlingene? -Ungdom får en stadig sterkere røst i internasjonale forhandlinger, og mange av de ”voksne” sier vi er deres eneste håp. Samtidig må vi ta regningen for at de voksne har ventet altfor lenge med å gjøre klimatiltakene som trengs, sier guttene. Men de er overbevist om at hvis det er noen som skal "redde planeten" så er det den oppvoksende generasjon. De vil være der de store avgjørelsene tas! - Hvorfor er dere opptatt av klima? - Jeg veldig preget av en tur til Tanzania i 2012. Jeg så de store konsekvensene av tørke, utarmet jord og feilvurderinger. Men jeg ble nok engasjert i klimasaken lenge før det, sier Jonathan. Are ble opptatt av klima rundt 2006, omtrent på samme tid som Al Gores lanserte filmen sin "En ubehagelig sannhet” og IPCC publiserte sin fjerde hovedrapport. - Jeg husker Elin Tvedt reiste land og strand rundt for å spre klimabudskapet, og mamma dro meg med på et foredrag i Trondhjem. Dette vekket virkelig engasjementet og interessen. Samtidig henger mitt klima- og miljøengasjement sammen med et større samfunnsengasjement. Jeg har så lenge jeg kan huske blitt rivende forbannet, og engasjert, av all urett, ulikhet, diskriminering og dritt som man ser i verden, som oftest drevet frem av profitt- og makthensyn.. Greier vi ikke å bevare vårt eget eksistensgrunnlag i naturen, som mennesket faktisk er en del av (ærlig snakka!), spiller det ingen rolle hvor mange syngende sykesøstre, kvoterte kvinner og andre viktige sosiale saker man får kjempet frem. - Til slutt: Hvordan skal dere ta COP20 med storm? - Jeg har en tendens til å være veldig høylytt og kverulerende. Jeg skal gjøre meg synlig, og dra Are med meg på noen finurlige situasjoner, sier Jonathan - Jonathan har jo en lite kjent bakgrunn som treskjærer! supplerer Are. - Folka på COP bør nok se opp for at ikke Jonathan plutselig har spikket et ufravikelig krav til skogforhandlingene inn tre. Det kan de ikke la være å ta stilling til. Vi ønsker Are og Jonathan lykke til! Les mer om COP20 her og følg med på oppdateringer fra Jonathan og Are på Spires Twitter, Facebook, Spirebloggen og selvfølgelig denne nettsiden! Dei siste hundre åra har matvanane våre endra seg på ein måte me ikkje har sett maken til sidan menneskja byrja å dyrke jorda, og for vanlege forbrukarar er det ikkje berre lett å forstå dei globale konsekvensane av vala ein tek framfor hyllene i matbutikken. Dette problemet vert ikkje lettare ved at ei handfull multinasjonale selskap kontrollerer store delar av den globale landbrukssektoren. Desse selskapa gjer det dei kan for å skjule dei negative effektane ved storskalaproduksjon, eller ”factory farming,” som er den rådande forma for landbruk over størsteparten av verda. Som forbrukar er det difor viktig å ta i betraktning at kvart måltid me et har globale konsekvensar, og at det er opp til oss sjølv å velje om desse konsekvensane skal vera positive eller negative for klima, miljø, dyr og menneskjer.
Ein ekspanderande økonomi som gir større kjøpekraft over store delar av verda fører til at fleire og fleire endrar kosthaldet sitt til ein måte som går hardt ut over blant anna jord- og vassresursar, biodiversitet og det globale klima. I følgje ein rapport frå den Europeiske kommisjon har maten me et større innverknad på klimaendringar enn noko anna aspekt av dagleglivet. Matproduksjonen står for 31 prosent av den globale oppvarminga, og kjøttproduksjonen utgjer 18 prosent av klimagassutsleppa. Ein britisk studie finn at utslepp frå oksekjøtt er så høgt som 16 kg CO2 per kg kjøtt. Til samanlikning er utslepp frå kveite 0.8 kg CO2 per kilo. Den effektive måten ein i dag produserer kjøtt på, har gjort kjøtt til eit kvardagsprodukt for fleire og fleire folk over heile verda, og etterspurnad etter kjøtt vert stadig større på grunn av høgare inntekter og folkevekst. Den stadig aukande etterspurnaden etter kjøtt har gitt opphav til det som vert kalla ”Factory Farms”. På slike ”fabrikkar” er målet å produsere mest mogleg kjøtt til lavast mogleg pris. Resultatet er at dyra vert stua saman så tett som mogleg, og den største kjøttprodusenten i USA har 700.000 kyr. Desse vert avla på kraftfôr som inneheld soya eller mais, som i stor grad er produsert på store gardar i Argentina og Brasil. På slike gardar er stikkorda for produksjonsmetoden monokultur, mykje sprøytemiddel og kunstgjødsel; metodar som fører til øydelegging av jord og grunnvatn. Største parten av desse avlingane er også genmodifiserte (GMO), noko som fører til endå meir bruk av sprøytemiddel. Det mest brukte sprøytemiddelet består av glyfosat, og restar av dette vert funne i produkt frå dyr som et fôr med GMO-planter, blant anna kjøtt, egg og mjølk. I områda der slike planter vert dyrka har biodiversiteten sunke dramatisk, og kjemikalie kan også søkke ned i grunnvatnet. Krefttilfella har det siste tiåret tredobla seg der dette sprøytemiddelet vert brukt, og mødrer som bur i ein omkrins på ein kilometer rundt plantasjar der dei bruker glyfosat har dobbel så stor risiko for å føde barn med misdanningar. Det norske landbruket er svert avhengig av soyaimport frå Brasil. Kvart år importerer norsk landbruk over ein halv milliard tonn soya til kraftfôrproduksjon frå dette landet på andre sida av jorda. I Noreg er GMO-fôr forbode ved genteknologilova, men oppdrettsnæringa har dispensasjon til å bruke slikt fôr. Det er også eit stadig aukande press på norske myndigheiter om å opne opp for import av GMO-produkt. I tillegg til å øydeleggje grunnvatn med blant anna gjødsel og sprøytemiddel, er storskalaproduksjon forbunde med intensivt vassforbruk. Landbruk er hovudkjelda for den globale vasskrisa, og konsumerer 70% av ferskvatnet som er tilgjengeleg på verdsbasis. Ein tredjedel av vatnet som vert brukt i landbruksproduksjon går til husdyrbestanden, hovudsakleg indirekte gjennom fôr. I følgje WWF trengst det 15.500 liter vatn for å produsere 1 kg oksekjøtt. Når ein tredjedel av verdas befolkning ikkje har nok drikkevatn og 1.1 milliardar menneskjer ikkje har tilgang til reint drikkevatn seier det seg sjølv at dette er ei urettvis fordeling av jordas vassresursar; for at folk i den vestlige verda skal få ete kjøtt i store mengder må folk i Sør svelte og tørste. Det er langt i frå gitt at folk ikkje hadde vore svoltne og tørste om me hadde ete mindre kjøtt. Det er derimot sikkert at fordelinga ville vorte jamnare då mykje av det som vert dyrka til dyrefôr vert dyrka i allereie vassfattige land, og det vatnet som fins er i fare for å bli utsatt for forureining. Dersom kjøttforbruket fortset å auke i det tempoet det gjer i dag, vil vassmengda som trengst til kraftfôrproduksjon doblast innan midten av dette hundreåret hevdar Worldwatch Institute. I tillegg vil klimaendringar som følgje av global oppvarming truleg redusere vassmengda endå meir. 2.5 milliardar menneskjer lev allereie i områder med ustabil vassforsyning, og innan 2025 vil dette talet vera over halvparten av verdas befolkning. Dette kan føre til konfliktar i desse områda. At matvanane våre fører til klimaendringar er eit stort problem for den globale matsikkerheita, og problemet vert størst for dei som er mest matusikre frå før. Klimaendringane fører til dårlegare avlingar av viktige matvarer i Sør, og FAO antar at dette problemet vil bli større etter kvart som jorda vert varmare. Ekstremvær og tørke vil førekoma oftare, og dette går hardt ut over matsikkerheita både på lokalt og globalt nivå. Dersom forbrukarar over heile verda vert gjort meir merksame på problema med eigne matvanar, vil mange truleg få eit anna forhold til kva dei kjøper i butikken. Ein bevisst forbrukar vil krevje meir berekraftige produksjonsmåtar som blant anna småskalalandbruk representerer. Denne forma for landbruk vert utøvd i pakt med naturen og økosystemet, og utnyttar jord og vatn meir effektivt enn storskalalandbruk. Dyra får beite ute, og slik vert det mindre trong for kraftfôr basert på soya som er produsert på andre sida av jorda. Denne måten å drive landbruk på er også med på å redusere CO2 utslepp, då graset fangar opp mykje av denne gassen. Det er også trong for å kutte ned på kjøttforbruket. I store delar av den vestlige verda er dette ein trend som byrja å vise seg for nokre år sidan. I mange land har kjøttforbruket stagnert, og i nokre land har det gått litt ned, men i land med voksande økonomiar er trenden den motsette. For å snu denne trenden trengst det bevisstgjering og politisk mot og vilje. Likevel er det forbrukarane som til sjuande og sist har det siste ordet; det er vala me tek i butikken som kan hjelpe oss til å få ei betre verd å leve i. Skrevet av Solveig Lygre, Spire Denne artikkelen er publisert i Tvergastein, Utgave 5 “Food Rights and Food Fights” (12. november 2014) Lørdag 22. november var Spire på trykk i Bergensavisen for å fortelle om postkortaksjonen og hvorfor Tine Sundtoft bør si nei til GMO-maisene. Dette leserinnlegget var på trykk i Bergensavisen 22. november 2014.
Klima- og miljøminister Tine Sundtoft har skapt stor forvirring med sine uttalelser om at to genmodifiserte maissorter har vært tillatt for salg i Norge i "lengre tid" uten at noen har visst om det. Hun fortolker lovverket på en måte ingen før henne har gjort, men det er etter hvert blitt klart at Sundtoft ikke nødvendigvis mener at disse maissortene bør være tillatt likevel. Regjeringen vil nå vurdere maistypene med hensyn til om de tilfredsstiller kravene i genteknologiloven. Vi i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire er blant dem som er redd for at en lang tradisjon med restriktiv GMO-politikk kan ta slutt. For å være sikker på at Sundtoft skal være godt rustet til å ta en endelig vurdering, sender vi henne for tiden postkort med argumenter for hvorfor vi mener det er en dårlig ide å bryte med den strenge GMO-linjen. Folk lurer ofte på hva som er argumentene mot GMO, men det virkelige spørsmålet bør være hva som er argumentene for. GM-industrien har så langt ikke oppfylt noen av forventningene verden har hatt til den, og gjør ingenting for å endre strukturene som forårsaker dagens problemer. GMO-ene på dagens marked bidrar verken til bærekraft eller samfunnsnytte. Sprøytemiddelresistente GMO-er har i mange tilfeller ført til økt sprøyting og problemer med resistent ugras. Maissorten T25 er eksempelvis laget for å tåle et sprøytemiddel som er så giftig at det er blitt forbudt både i Norge og i EU. Hvorfor da importere det fra andre deler av verden? GMO fører heller ikke til nedgang i sult og fattigdom. Tvert imot bidrar de til en markedskonsentrasjon hvor de store selskapene får stadig mer makt og penger. Det trenger ikke Norge å støtte. Å skulle åpne for omsetning av GMO i Norge vil være veldig kortsiktig. Departementet kan derfor ha godt av å få postkort fra flere enn bare Spire i disse dager. Mari Gjengedal, leder for Spire Spire har sendt brev til Utenriksdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet med spørsmål om hvordan regjeringen vil forhindre rasering av etikk- og miljøstandarder for mat som følge av en eventuell TTIP-avtale mellom EU og USA. Pressemelding fra Spire, 21. november 2014
Frihandelsavtalen TTIP, som framforhandles mellom EU og USA, kan svekke mattryggheten i Norge. Formålet med frihandelsavtalen er å øke handelen mellom EU og USA og “harmonisere regelverkene” mellom landene. Siden tollbarrierene mellom de to områdene allerede er relativt lave, gjenstår det å gjøre regler og standarder så like som mulig for å hindre handelsbarrierer. Blir regelverket endret i EU, blir det innført i Norge gjennom EØS-avtalen. Avtalen kan dermed åpne for at klorkylling, GMO og veksthormoner i kjøttproduksjonen kan bli tillatt her hjemme uten at norske myndigheter får et ord med i laget.
For kontakt: Mari Gjengedal, leder for Spire Anniken Storbakk, Spires handelsutvalg 970 45 683 95 97 71 04 mari.gjengedal@gmail.com astorbakk@gmail.com Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire har gått til postkortaksjon etter at en samlet miljøbevegelse har reagert på regjeringens signaler om å tillate omstridt genmanipulert mat for salg i Norge. Denne pressemeldingen ble sendt ut 14.11.2014
Klima- og miljøminister Tine Sundtoft har den siste tiden skapt stor forvirring med sine uttalelser om å tillate de omstridte genmodifiserte maissortene NK603 og T25 for salg i Norge. Ungdomsorganisasjonen Spire er blant dem som er redd for at en lang tradisjon med restriktiv GMO-politikk nå kan ta slutt. Organisasjonen arbeider blant annet med temaer knyttet til matproduksjon og miljø. - Vi er vitne til et bekymringsverdig taktskifte fra regjeringens side. Å plutselig skulle åpne for omsetning av GMO på det norske matmarkedet tyder på en veldig kortsiktig tankegang, sier Spires leder Mari Gjengedal. Organisasjonen sender for tiden postkort til Tine Sundtoft som forklarer noen av argumentene for hvorfor de synes det er en dårlig ide å godkjenne maissortene. Svekket biologisk mangfold, økt maktkonsentrasjon i matmarkedet og økt bruk av sprøytemidler er noen av dem. Eksempelvis er maissorten T25 laget for å tåle sprøytemiddelet glufosinat-ammonium, som er så giftig at det er forbudt i norsk landbruk, og skal fases ut i EU innen 2017. - Det er hårreisende at vi skal tillate en maistype som blir sprøytet med et middel som er så giftig at det er ulovlig både i Norge og EU. Hvis vi ikke syns det er greit å dyrke det, hvorfor skal vi da synes det er greit å importere det? Spør Gjengedal, som påpeker at alle GMO-er i Norge skal vurderes i et etikk-, bærekrafts- og samfunnsnytteperspektiv. Spire mener at GMO verken er i forbrukernes eller miljøets interesser, og oppfordrer Tine Sundtoft til å holde på den restriktive linja og forby import av GM-mais. Gjengedal oppfordrer også andre til å ta del i postkortaksjonen, og sier det er mange argumenter å ta av: - Folk lurer ofte på hva som er argumentene mot å tillate salg av GMO, men det virkelige spørsmålet bør være hva som er argumentene for. GM-industrien har så langt ikke oppfylt de høye forventningene. GMO utrydder ikke sult, de har ikke positive økologiske effekter og bidrar ikke til global samfunnsnytte. Tvert imot bidrar de til en mindre bærekraftig matproduksjon hvor de store selskapene får stadig mer makt og penger. Det trenger ikke Norge å bidra til. For kontakt: Mari Gjengedal, leder for Spire Solveig Lygre, leder for Spires matutvalg 970 45 683 93261050 mari.gjengedal@gmail.com solveiglygre@gmail.com Så, hvem er Siri? Jeg er en 23 år gammel jente fra Bærum. Jeg går siste året på statsvitenskap på Blindern, og skriver en masteroppgave om korrupsjon som skal leveres i mai. Det tar opp ganske mye av tiden min, men jeg tar imidlertid imot hver eneste halvgode unnskyldning for å snike meg vekk fra lesesalen med glede. Noe av det jeg liker best å gjøre i stedet er å spille i band sammen med mine favorittvenner, og å forme framtiden sammen med min favorittorganisasjon (Spire så klart). Hva provoserer deg? Manglende fellesskapsfølelse. I desperate masterprokrastineringsstunder har jeg endt opp med å lese kommentarfeltene til Supernytt, NRKs barnenyheter. Under nyhetsartiklene er det som vanlig et kommentarfelt, men av et helt annet kaliber enn det man er vant til. Det er en utrolig fin, men surrealistisk opplevelse, for det er så utrolig mye hjerte og solidaritet der blant barna. Når slutter man å tenke på andre? Hva gjør deg glad? Jeg er såklart feminist, så at statistikken viser at feminister får bedre kjærlighetsforhold enn de som ikke er feminister er jo en gledelig nyhet. Hehe. Og så blir jeg glad av å tenke på sommeren. Hvordan ser en vanlig dag i livet ditt ut? 6:20, vekkerklokka ringer 6:30, står opp 8:00, ankommer lesesalen, svett fra trikkespurten 8:05, svarer på mailer fra i går og legger planer for Soyalandet, Spires vårkampanje 10:00, skriver en setning på masteroppgaven 10:05, sletter den igjen 14:00, får opp motivasjonen ved å lete etter skrivefeil i tidligere leverte masteroppgaver 15:00, liten eksistensiell krise 17:00, Spiremøte i en eller annen form 22:00, spiser Cheez Doodles med gaffel Hvordan ble du engasjert i Spire? Det fine med Spire er at ingen spirer er like. Vi er en broket gjeng som til sammen besitter kunnskap om så mange forskjellige områder. Jeg startet i Spires Handelsutvalg for ett år siden, for det er internasjonale utviklings- og solidaritetsspørsmål som engasjerer meg mest. Jeg vil ha en verden uten undertrykking og utbytting, med en omfordeling av ressurser som bygger på rettferdighet og solidaritet. Ideen om ubegrenset økonomisk vekst er ikke bærekraftig, og derfor er kritiske organisasjoner som Spire både viktige og riktige. Vårkampanjen vår Soyalandet vil rette søkelyset mot Norges avhengighet av importert soya fra Brasil. Denne er helt nødvendig for at norsk landbruk og oppdrettsnæring skal kunne gå rundt, for soyaproteinet utgjør store deler av dyrenes kraftfôr. Dette har imidlertid ikke bare konsekvenser for den norske matsikkerheten, selve soyaindustrien i Brasil er svært skadelig for både lokalbefolkningen og miljøet. I løpet av høsten har vi snakket med representanter for den brasilianske lokalbefolkningen, det norske landbruket, akademia, miljøbevegelsen og solidaritetsbevegelsen, og alle er enige i at norsk soyaimport ikke er en bærekraftig løsning. Soyaen må i økende grad erstattes av norske ressurser – og dette ikke er umulig! To planer for fremtiden? Jeg har hver sommer en plan om å hoppe fra Panteren på Bygdøy, men det har ikke skjedd hittil. Så det er plan nummer én. Den andre planen er å gjøre Soyalandet til den beste kampanjen Spire har hatt, og å få norske forbrukere til å få øynene opp for de eksterne kostnadene som følger med kjøttspisingen vår. Og så vil jeg også passe på å gjøre det helt klart at soyaproblematikken ikke handler om vårt forbruk av soyasaus og soyapølser, men om soyaproteinet som brukes i kraftfôr. Månedens Spire i november er Siri Haugan Holden (23), masterstudent i statsvitenskap, medlem i Handelsutvalget og leder for Spires vårkampanje Soyalandet. Tirsdag 4. november ble en ny rapport lansert på Litteraturhuset. Rapporten tar for seg Green Resources sine investeringer i Uganda. Selskapet var også et av casene i Spires #StoppNorskLandrankampanje i 2013 Klimakvotemekanismer er ikke alltid en vinn-vinn-vinn. Av og til er det noe både lokalbefolkning og miljø taper på, kommer det fram i rapporten Carbon violence: the darker side of green.
Det er den politiske tenktetanken The Oakland Institute som står bak rapporten. The Oakland Institute forsker på utviklingsrelaterte spørsmål, og har blant annet stor kompetanse på landrantematikk. Nå har de gått det det norske selskapet Green resources nærmere etter i sømmene, og på Litteraturhuset var en av rapportforfatterne, Kristen Lyons, på plass for å rapportere de viktigste funnene i rapporten. Green Resources er et selskap som leier eller kjøper landområder for å plante treplantasjer. Formålet er å produsere klimakvoter som rike land som Norge kan kjøpe. Selve rapporten kan du lese her. Spire var medarrangør for rapportlanseringen sammen med Utviklingsfondet, Framtiden i våre hender, ForUM for utvikling og miljø og The Oakland Institute. Etter at Kristen hadde lagt fram rapporten, var det paneldialog hvor også Anne-Kari Garberg fra Framtiden i våre hender, Tor Arve Benjaminsen fra Universitetet i Ås, og forfatter og journalist Erling Borgen var med. Alle paneldeltakerne hadde erfaring med landrantematikken generelt og med Green Resources. Det forelå uten tvil flere eksempler hvor Green Resources har oppført seg klanderverdig. Lokalbefolkningen som i utgangspunktet bodde i områdene som selskapet har overtatt, har i flere tilfeller mistet mye eller all tilgang til landjord for å produsere mat til seg selv. Dermed er matsikkerheten blitt truet, slik animasjonsfilmen under viser. Befolkningen har også mistet tilgang til viktige kulturelle steder som de bruker for tradisjonelle ritualer og utfoldelse av sin religion. Miljøskader er et annet relevant tema: når man erstatter et variert biomangfold med store treplantasjer med monokulturer (kun én tresort), hva slags konsekvens vil det ha for økosystemet og jordkvaliteten? Er det nok å følge loven? Samtidig sier Green Resources selv at de har gjort alt i henhold til lover og regler som gjelder i landet. I tillegg gjennomfører de CSR-prosjekter som innebærer å f.eks bygge opp helseklinikker eller skoler til lokalbefolkningen. Når de følger reglene som gjelder, kan man da si at de gjør noe negativt? Konklusjonen ble at hva som er riktig ifølge loven, og hva som er etisk riktig, ikke nødvendigvis er det samme. Mange land har en for dårlig lovgivning til å ivareta grunnleggende menneskerettigheter for sine innbyggere. Her må man skjerpe inn lovgivningen, men også stille strengere krav til selskaper om at de må legge listen høyere enn det absolutte minimum. Dialog er viktig Green Resources hadde fått tilsendt hovedpunktene i rapporten i god tid før den ble laget ferdig slik at selskapet kunne kommentere innholdet og rette opp eventuelle feil. Til tross for flere henvendelser kom Green Resources aldri med noen kommentarer, men en representant fra selskapets styre deltok likevel som publikum på arrangementet. Han var lydhør for innspillene som kom fra panelet, og kom med egne perspektiver og betraktninger. Kanskje var dette starten på en mer konstruktiv dialog mellom sivilsamfunnet og selskapet enn det som har vært fram til nå? Samtidig må også Norfund, det norske selskapet som investerer offentlige penger i Green Resources og andre selskaper, komme på banen. Selv om vi ikke kan bestemme hva som skal være loven i Uganda, kan vi bestemme hvordan vi skal bruke offentlige penger for å gjøre investeringer. Da kan Norge bestemme seg for hvilke krav som skal gjelde for selskaper i utlandet, også for Green Resources. Er karbonkvoter riktig vei å gå? Et avgjørende spørsmål til slutt er hvorvidt karbonkvoter i det hele tatt er en vei vi bør gå. Skal vi bruke energi på å forbedre systemet slik at tilfellene av landran og miljøødeleggelser blir mindre? Eller bygger vi da opp under et system som i det store og det hele ikke virker? Det såkalte CDM-kvotemarkedet er blitt kritisert for å egentlig ikke ha stor virkning. Er det egentlig bare en sovepute hvor forurensende land som Norge kan kjøpe seg en bedre samvittighet for sine utslipp ved å støtte treplantasjer i Afrika? Hvis kvotemarkedet faktisk ikke bidrar til noen reduksjon av utslipp, og det i tillegg fører til at Norge stadig utsetter å gjøre virkelige kutt hjemme, så bør vi kanskje finne andre og mer effektive måter å motarbeide klimaendringene på. Her kan du lese mer om Spires høstkampanje i 2013, #StoppNorskLandran, som tok for seg tematikken rundt landran og norske offentlige investeringer. Der kan du også laste ned vår egen rapport som ble skrevet i forbindelse med kampanjen. Du kan lese mer om hva karbonvold er her. Dette begrepet kommer kanskje til å bli mer kjent i årene som kommer. Støttepartiene går inn for reversering av kutt i sine alternative statsbudsjetter. Nå må de få gjennomslag i budsjettforhandlingene. Det har vært noen dramatiske uker for Spire etter at regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett den 8. oktober. Regjeringen gikk nemlig inn for å kutte alle driftsmidler til Spire, noe som ville medført en mulignedleggelse av Spires aktivitet til neste år. - Etter framleggelsen av statsbudsjettet har det sett veldig mørkt ut for framtiden til Spire. Vi har arbeidet hardt for å sikre at Spire kan videreføre arbeidet for en mer bærekraftig og rettferdig verden også i 2015 og forhåpentligvis i mange år til, sier leder Mari Gjengedal. Hun kommer rett fra Stortingshøring i Næringskomiteen om statsbudsjettet. Sammen med mange andre organisasjoner ga hun innspill om at støtten fra Landbruks- og matdepartementet til organisasjoner ikke må kuttes. Det samme budskapet leverte hun i Utenrikskomiteen i forrige uke, der kutt i Utenriksdepartementets informasjonsstøtte stod på agendaen. Spire skal også på høring i Energi- og miljøkomiteen senere denne uken for å gi innspill til støtteordningen for organisasjoner fra Klima- og miljødepartementet, sier Mari. - Det er en travel tid for oss, fordi kuttene rammer på mange områder. Det virker som regjeringen ønsker å kutte frivillige organisasjoner over hele fjølen, men konsekvensene blir verst for oss som er minst. Vi håper derfor de ulike komiteene tar til seg budskapet og vil jobbe for å reversere kuttene regjeringen ønsker. Venstre og KrF til unnsetning De siste dagene har både Venstre og KrF lagt fram sine alternative statsbudsjetter, som vil være utgangspunkt for forhandlingene med regjeringen. Heldigvis for Spire og de andre organisasjonene, går begge partiene inn for å reversere kuttene. KrF foreslår endatil en økning i infostøtten med 9 millioner kroner, og også en liten økning i støtten fra Landbruksdepartementet. Mari Gjengedal er veldig fornøyd: - Det er fantastisk positive nyheter at KrF og Venstre gir så tydelig signal om å bevare støtten til organisasjoner! Dette viser at arbeidet vi og andre gjør er viktig. Likevel er ingenting avgjort enda. Støttepartiene må stå hardt på kravene og ikke kompromisse i forhandlingene med Høyre og FrP. Hun understreke at partiene trenger all støtten de kan få fra tilhengere av frivilligheten, og sier at alle kan bidra. - Vi kan ikke ta noenting på forskudd, men må stå på videre helt til seieren er sikret. Kommuniser gjerne med politikere via sosiale medier, leserinnlegg eller direkte kontakt for å minne dem på hvor viktig dette er. Politikerne trenger folkelig støtte, oppfordrer hun. Sterk oppslutning for Spire Det er ikke bare Venstre og KrF som har gitt signaler om at Spires arbeid er viktig. I løpet av de siste ukene har både privatpersoner og politikere fra andre partier reagert på de foreslåtte kuttene. Spire har mottatt mye støtte og oppmuntring, både via sosiale medier, hyggelige beskjeder og gjennom ulike bidrag fra personer som ønsker å bidra til organisasjonens overlevelse. - Det har vært rørende med de positive tilbakemeldingene vi har fått.Mange mener at vi gjør et viktig arbeid og mener det er tragisk dersom vi blir nødt til å nedlegge driften. Tusen takk! Vi står på videre og setter pris på all støtten, sier Mari til slutt. Vil du støtte Spire? Twitre til politikerne, bli medlem (50 kr), verv medlemmer under 26 eller gi en økonomisk gave til Spires konto 1503.21.17683 (valgfritt beløp).
|