Spires arbeid for å få på plass et framtidsombud i Norge er del av en større internasjonal bevegelse for å sikre mer rettferdighet mellom generasjonene. Engelske Alice Vincent skriver her om erfaringer fra dette arbeidet og deler sine tanker om hva et framtidsombud kunne gjort i Norge. Denne artikkelen er skrevet av Alice Vincent, politisk rådgiver i World Future council. World Future council er en internasjonal organisasjon som jobber for bærekraft og framtidige generasjoner. Spire har samarbeidet med Alice og World Future council (og ungdommer fra andre organisasjoner fra rundt omkring i verden) med å jobbe for å få på plass en internasjonal høykommissær for framtidige generasjoner under Rio+20-konferansen i 2012, og gjennom å løfte prinsippet om intergenerasjonell rettferdighet i de årlige klimaforhandlingene under UNFCCC. Guardians for Future Generations around the world By Alice Vincent, Policy Officer Future Justice. World Future Council We are consuming the foundations of our existence - forests, the bounties of the oceans, freshwater systems and soil, at a rate faster than the planet can replenish. To conserve and hand over a world in all its nature and biodiversity is a fundamental responsibility of current generations toward the future. Guardians for Future Generations, at national, regional and international levels would identify, learn, assess and understand sustainability problems and future threats and promote a long-term planning approach in our policy and decision-making. The Norwegian Government strategy for the post-2015 agenda - the international framework, which will see the agreement of the Sustainable Development Goals (SDGs) when the term of the Millennium Development Goals ends - is People centred, planet sensitive, and rights based. People, planet and human rights are precisely the elements needed in order to create genuinely sustainable development in the years to come. Young and future generations day This echoes the encouraging noises coming out of the recent COP20 climate conference in Lima. On ‘Young and Future Generations Day’ (4 December), Mary Robinson, former President of Ireland and President of the Mary Robinson Foundation made a statement calling to establish “a Commission or Commissioner for Future Generations at an international level”. Mary Robinson is also the UN Secretary-General’s Special Envoy on Climate Change, giving her a strong position to enhance support for intergenerational equity. "Inteq" in the climate negotiations Further support for the concept of intergenerational equity emerged in Lima with YOUNGO, the UNFCCC’s observer constituency of youth NGOs, creating a working group specifically focussed on intergenerational equity, or Inteq for short. Inteq advocates for the inclusion of the principle of intergenerational equity in the climate deal. As Mary Robinson said in her powerful statement: “Young people and future generations matter. They hold a legitimate interest in the outcome of ongoing negotiations in both the climate and development processes. Their concerns extend beyond the lifetimes of the people negotiating the processes and yet those negotiations will ultimately determine whether the world in which they live out their lives offers opportunities in terms of quality of life, personal safety and equity.” This type of advocacy makes a lot of sense because the greatest threat to sustainable development is climate change. The effects of climate change will make it extremely difficult to generate "development that meets the needs of the present without compromising the ability of future generations to meet their own needs” (Our Common Future, 1987). This is because current generations whose basic subsistence rights, such as the right to food, water and shelter, which are at risk due to the impacts of climate change, are unable to act in a long-term manner. The same can be said for those living in poverty, suffering livelihood loss or facing conflict and upheaval due to exploitation of their local natural resources. An authorised person, elected by the national parliaments at state level, by the European Parliament at the EU level and by Member States at the UN level can become the much needed voice and advocate for future generations. Existing Guardians for Future Generations at regional and national levels have shown to help introduce a long term perspective into policy making, linking citizens with governments, working as a catalyst for sustainable development implementation and acting as principal advocate for common interests of present and future generations. See here for a map created by the Future Justice team of the World Future Council which shows mechanisms that recognise future generations worldwide. One of the best current examples of this is happening in Wales: learn more about the Welsh ‘Well-being of Future Generations Bill’ here. The Hungarian Parliamentary Commissioner for Future Generations delivered some significant victories during his time in office until 2011: - Prevented Monsanto from taking over the Hungarian agricultural gene pool. - Prevented about 400 billion Hungarian Forints (US$ 1.6 b) worth of state-owned forest from privatisation, and secured a forest law with strong nature conservation provisions. - Halted the (further) privatisation of regional waterworks/utilities. - Exposed that the Hungarian Parliament gave consent to the planning of an expansion of nuclear energy generation without the proper briefing from government. - Forced the military to seek a new location for a large NATO radar which was to be built in a residential area of a large town. Just imagine what positive impacts such a Commissioner could have in Norway and picture the truly tremendous changes for good a UN High Commissioner for Future Generations could create. It is the decisions made today that will form the choices available in the future. We are falling far short in safeguarding the needs of future generations and this failure currently constitutes our poor legacy to future generations. Unless we challenge existing models and practice, we risk passing on a world with drastically diminished opportunities to the generations to come - something they have done nothing to deserve. Er du enig i at det bør etableres et framtidsombud i Norge? Signer underskriftskampanjen under! Til jul ønsker vi i Spire at vi snart skal kunne spise juleribbe laget fullstendig på norske ressurser, og uten usolidarisk soyabismak. Les vårt leserinnlegg i julaftens Klassekampen! Dette leserinnlegget var på trykk i Klassekampen julaften 24. desember. Forfattere er Siri Haugan Holden (leder for Spires kampanje Soyalandet) og Mari Gjengedal (leder for Spire).
Julemusikken står på i bakgrunnen, og hele familien er endelig samlet rundt bordet for å nyte julens høydepunkt: julemiddagen. Kanskje sitter du og trekker et lettet sukk over at ingen i din familie er vegetarianere, slik at du slipper å styre med nøttestek og tofukalkun. Men visste du at juleribben dere gjør dere klare til å hogge innpå mest sannsynlig er et soyaprodukt? I Norge liker vi å tenke at norsk mat er rene, norske produkter laget på norske ressurser. Merkevarer som «Nyt Norge» og «Godt norsk» bidrar til bildet av det gode og norske. Det er imidlertid langt fra sannheten. Maten vi setter til livs i jula – og resten av året for så vidt – består i stor grad av produkter fra andre land. Norske politikere hevder at vi stadig blir mer selvforsynte med meieri- og kjøttprodukter. Men dersom man trekker fra bruk av kraftfôr i produksjonen framstår selvforsyningsevnen vår ganske annerledes. Jo mer soya vi importerer, jo lavere blir selvforsyningsgraden. Hvorfor er dette problematisk? Den omfattende norske avhengigheten av soya i matproduksjonen har dessverre mange alvorlige konsekvenser, både for Norge og for Brasil. Fra et norsk perspektiv er det problematisk fordi det svekker matsikkerheten vår, gjør at kulturlandskapet gror igjen, og at landbruket i økende grad blir et fabrikklandbruk separert fra det norske ressursgrunnlaget. Norsk matproduksjon ville kommet i en stor krise dersom det blir problemer med forsyningene av soya fra Brasil. Verden står overfor enorme utfordringer når det gjelder matproduksjon og fordeling av mat i tiden som kommer. Derfor er det viktig å diskutere hvordan vi skal produsere maten vår framover. I Brasil er faktisk soyaindustrien den største trusselen mot Amazonas-regnskogen. Den er også en stor trussel mot brasilianske småbønder som kunne livnært seg ved å dyrke menneskemat på de enorme soyaarealene. Matjorda til bøndene brukes til fôrproduksjon av noen få, mektige storbønder slik at vi nordmenn skal få billig ribbe på juletallerkenen. Mens vi lar egne ressurser gro igjen, beslaglegger vi verdifulle områder i andre land for å dyrke ferdigmat til dyra våre. Hvordan kan det være effektivt eller rettferdig? Julen er tiden for solidaritet, men på grunn av politikernes prioriteringer med så mye mat som mulig for en så billig penge som mulig, spiser vi usolidarisk uten å vite det og uten å egentlig bli gitt noe valg. Heldigvis trenger det ikke være sånn. Det norske utmarksbeitet kan fordobles, og det drives akkurat nå omfattende forskning på alternative proteinkilder basert på norske ressurser. Men for at vi skal utnytte disse ressursene og legge om til en mer bærekraftig produksjon, må politikerne legge drastisk om på landbrukspolitikken. Forbrukere må kreve at norsk mat produseres på norske ressurser, ikke på soya fra beslaglagt land i Brasil. Bare da kan vi få en julemiddag uten en usolidarisk bismak. Julen er her, og vi ønsker alle venner og støttespillere en fantastisk høytid. Spire kan se tilbake på et innholdsrikt og spennende år, og vi gleder oss til 2015!
Spire ønsker alle våre medlemmer, venner, støttespillere, følgere og med-idealister en deilig, lun og avslappende jul og et magisk nyttår. Selv har vi stengt kontoret, og har forlengst tatt en velfortjent juleferie. Men vi har mye fint å se tilbake på, og mye fint å se fram til! Året vi snart skal legge bak oss har vært et innholdsrikt år med høy aktivitet!.I vår gjennomførte vi en vellykket kampanje hvor vi videreførte arbeidet vårt for å få på plass et framtidsombud i Norge. I løpet av kampanjeperioden gjennomførte vi flere arrangementer og fikk gjort enda flere kjent med ideen om et framtidsombud og hvorfor vi bør ha det. I løpet av høsten er arbeidet blitt videreført, og nå gleder vi oss til å gjennomføre Folkefest for framtiden i Oslo, Bergen og Trondheim i januar! Vi håper disse konsertkveldene vil bidra til at enda flere får høre om framtidsombudet, og blir med oss i kravet. Samtidig jobber vi for at enda flere politikere skal få øynene opp for nettopp hvorfor de bør innføre denne fantastiske ideen. Følg med her på sidene og på Facebook for å få oppdateringer om folkefestene. I april hadde vi Stormøte, hvor vi vedtok mange politiske beslutninger og for første gang enstemmig valgte en kampanje for 2014/2015: Soyalandet! I løpet av sommeren og høsten har et ihuga og engasjert kampanjeutvalg jobbet med å gjennomføre feltarbeid, planlegge kampanjeperioden, lage politiske krav og bygge kompetanse i organisasjonen. Vi gleder oss til februar, når vi skal lansere kampanjen og rapporten vår om mer bærekraftige alternativer til soya i norsk landbruk! 2014 har også vært året hvor Spire har økt sin geografiske spredning med flere og sterkere lokallag. Både i Trondheim, Bergen, Oslo og Ås har det vært stor tilstrømming av nye og engasjerte medlemmer, noe som har økt lokallagenes aktivitetsnivå betraktelig. I Kristiansand er det splitter nye lokallaget oppe og går, og vi gleder oss til å etablere flere lokallag i 2015 og få enda flere aktive spirer som vil jobbe for en mer rettferdig og bærekraftig verden! I løpet av høsten har vi også hjulpet vår moderorganisasjon med å gjennomføre Operasjon Dagsverk. De var nemlig de heldige mottakerne av årets store hjelpeaksjon av, med og for ungdom. Spire, som selv ble til i 2003 etter at Utviklingsfondet fikk OD den gang, har et spesielt varmt og bankende hjerte for denne elevaksjonen. Selvsagt måtte vi bidra med å reise rundt og besøke skoler for å informere om dette årets OD-prosjekt! Takket være OD kan nå Utviklingsfondet jobbe med å bedte hverdagen for 34 000 ungdommer i Etiopia og Malawi, og vi har også fått vise oss litt fram for den nye, unge generasjonen av vordende spirer. I oktober fikk vi oss litt av en støkk da regjeringens forslag til statsbudsjett ble lagt fram. "Der stod nemlig all den statlige støtten til Spire i fare for å bli kuttet, men det resultat at Spire ville måtte legge ned driften til neste år. Spires leder Mari Gjengedal kalte budsjettet et hån mot ung frivillighet. Sammen med andre organisasjoner mobiliserte Spire for fullt: vi snakket med politikere, deltok på høringer og skrev leserinnlegg for å få støtten tilbake. Og gleden var stor da vi endelig kunne konstatere at kuttene var blitt reversert i det endelige budsjettet, og at vi kan se fram mot en mye lysere framtid i 2015. Aller synligst har Spire gjort seg gjennom et vell av ulike aktiviteter i løpet av året på ulike steder i landet: Vi har arrangert filmvisninger, jordvernaksjon, stands, kontainerdykkinger, fermenteringskurs, MatBeat, skoleringer, heldagskonferanse om familielandbruk, såfrøaksjon på kongsgården, økologisk verksted, og flere debatter om blant annet framtidsombudet, soya og om når Norge skal kutte oljen. Gjennom mange ulike aktiviteter sprer vi kunnskap om viktige problemer og løsninger, og får flere til å engasjere seg. Slik forandrer vi verden! Vi har også vært synlige politisk. I høst har vi deltatt og påvirket internasjonale forhandlinger både i Roma under matsikkerhetsforhandlingene, og i Lima under klimaforhandlingene. Vi hadde postkortaksjon med Tine Sundtoft som mottaker da GMO-debatten stod på som verst i høst. Og vi har hatt mange leserinnlegg, intervjuer og kronikker på trykk i små og store aviser rundt omkring i landet. Alt i alt har vi mye vi kan være stolt av fra året som har gått. Men vi skal ikke hvile så lenge: vi har nye og store oppgaver å ta fatt på når det nye året begynner. Men i mellomtiden skal vi slappe av, trekke noen dype pust og kose oss hjemme med venner og familie. Det håper vi at du også skal! GOD JUL OG GODT NYTTÅR! P.S. Skal 2015 bli året hvor du strekker deg lenger for å gjøre verden mer rettferdig og bærekraftig? Les mer her om hvordan du kan bli støttemedlem i Spire (50 kr), bli fastgiver, eller ta steget fullt ut og bli aktiv i ett av Spires lokallag eller utvalg! Eivind, en av Spires landraneksperter og leder for Spires #StoppNorskLandran-kampanje i 2013, har skrevet en artikkel om konsekvensene av EUs biodrivstoffpolitikk. Les og bli klok! Denne artikkelen er skrevet av Eivind Breidlid for Nei til EU sitt tidsskrift Premiss 2014. Tidsskriftet, med temaet handel og migrasjon, kan lastes ned i sin helhet her. I 2008 var det store protester og opptøyer i mange utviklingsland grunnet en kraftig økning i matvareprisene. Verden var i en matvarekrise. Mellom 2006 og 2008 hadde prisen på ris globalt økt med 217 %, hvete med 136 %, mais med 125 % og soyabønner med 107 %. En av de viktigste årsakene til prisveksten var en kraftig økning i etterspørsel og produksjon av biodrivstoff. Dette skyldtes en rekke politiske tiltak i EU og USA for å fremme biodrivstoffproduksjon. En konsekvens av matvarekrisen var økt etterspørsel etter jord. Høyere priser har gjort tilgang og kontroll over jord mer lukrativt og har ført til en kraftig økning i oppkjøp og leie av landområder i utviklingsland. Mye av jorda ble tatt fra småbønder som produserte for sin egen familie og det lokale markedet. Denne overføringen av jord har redusert den lokale matsikkerheten. Et i utgangspunktet solidarisk ønske om å redusere klimagassutslipp har altså bidratt til å redusere matsikkerhet i utviklingsland. Hva er biodrivstoff? Biodrivstoff er drivstoff produsert av biologisk materiale. De fleste moderne biler kan kjøres med en blanding petroleumsbasert drivstoff og biodrivstoff. Førstegenerasjons biodrivstoff består av bioetanol og biodiesel. Bioetanol er produsert av sukker og stivelsesrike jordbruksvekster som sukkerrør, mais, hvete og poteter. Biodiesel produseres hovedsakelig av oljebaserte råvarer som raps, soya og palmeolje. Andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff bruker råstoff som verken er mat eller konkurrerer med matproduksjon, som f.eks. cellulose fra trevirke, jordbruksavfall og tare. Dessverre er andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff i en tidlig utviklingsfase og står per i dag for en svært liten del av biodrivstoffproduksjonen. EUs biodrivstoffpolitikk Brasil, USA og EU har den mest velutviklede biodrivstoffpolitikken i verden, men det er kun EU som har klima som en begrunnelse for politikken. Gjennom et EU-direktiv i 2003 satte EU et krav om at 5,75 % av transportsektorens energiforbruk skulle komme fra fornybare energikilder innen 2010. I 2009 kom et nytt direktiv med krav om minimum 10% fornybar energi i transportsektoren innen 2020. Biodrivstoff har vært den viktigste energikilden for å oppfylle dette kravet. Direktivene førte til en stor økning i etterspørsel etter biodrivstoff i EU, og siden unionen ikke hadde kapasitet til å møte denne økte etterspørselen med egen produksjon, økte importen av biodrivstoff kraftig. Brasil og USA har i motsetning til EU produksjonskapasitet til å dekke sin egen etterspørsel. Brasiliansk og amerikansk biodrivstoff er hovedsakelig basert på bioetanol som de to landene har gode forutsetninger for å være selvforsynte med. EU baserer sitt biodrivstoff hovedsakelig på biodiesel laget av rapsolje og palmeolje, som tradisjonelt blir importert fra utviklingsland i Latin-Amerika, Afrika og Asia, i tillegg til Øst-Europa. Biodrivstoff og matvarepriser Produksjon av førstegenerasjons biodrivstoff konkurrerer med mat på markedet, om jord og om vann. Dette har svært negative konsekvenser for matsikkerheten i utviklingsland, og hadde altså mye av skylden for matvarekrisen i 2008. Selv om økte oljepriser, tørke og spekulasjon også spilte en rolle, peker de fleste studier på økt etterspørsel etter biodrivstoff som den viktigste eller nest viktigste faktoren bak prisøkningen. Det totale arealet brukt til jordbruksformål har blitt redusert siden 1980, men var i 2004 tilstrekkelig for å møte etterspørselen etter mat. Da USAs og EUs biodrivstoffpolitikk startet for fullt, og avlinger for biodrivstoff for alvor begynte å konkurrere med avlinger for mat, kunne ikke lenger produksjonen møte etterspørselen. Matvareprisene økte enormt, noe som var spesielt katastrofalt for urbane fattige i utviklingsland. Bruken av biodrivstoff kobler også matvareprisene og oljeprisen sammen på en uheldig måte, noe som ble svært tydelig i 2008. Dette året var preget av en kraftig prisstigning på olje, som førte til økning i biodrivstoffprisen som igjen førte til økte matvarepriser. Oljeprisen er generelt svært utsatt både for spekulative og realpolitiske svingninger, og disse svingningene blir nå altså overført til matvareprisene. Sterke prissvingninger er spesielt alvorlig for urbane fattige som bruker en stor andel av inntekten sin på mat, og for småbønder som er avhengige av stabile produksjonsforhold. Biodrivstoffpolitikken fører til landran Etterspørselen etter biodrivstoff fører også til redusert matsikkerhet gjennom økt etterspørsel etter jord. Den store økningen i matvareprisene gjorde jordbruksjord mer attraktivt for investorer. Investorer fra Europa, USA, Midtøsten og Øst-Asia kjøpte opp eller leide jord i utviklingsland for å dyrke mat eller biodrivstoff for eksport, eller rett og slett for å spekulere i økende priser. Slike landinvesteringer er preget av mye hemmelighold og usikre estimater. Verdensbankens rapport om landran fra 2011, Rising global demand for farmland, anslo at 56 millioner hektar jord ble rapportert solgt eller utleid bare i perioden 2008-2009. 2/3 av denne jorda lå i Afrika. Biodrivstoff er både en indirekte og direkte pådriver av denne trenden. Indirekte bidrar biodrivstoff til det globale kappløpet om jord ved å drive opp matvareprisene. Biodrivstoff bidrar også direkte til landinvesteringer ved at en stor andel av prosjektene produserer biodrivstoff for eksport til EU. Databasen Land Portal estimerte i 2011 at mellom 1/3 og ½ av alle landinvesteringer i utviklingsland er relatert til biodrivstoff. Ikke alle landinvesteringer innebærer landran, og forkjempere for landinvesteringer hevder at de tar med seg kapital og jordbruksteknikker som forbedrer produktiviteten i landbruket. Dette skaper arbeidsplasser for lokalbefolkningen og skatteinntekter for myndighetene. Økt matproduksjon kan også føre til mer matsikkerhet. Noen hevder også at Afrika er fullt av marginaliserte jordområder der selskaper kan etablere produksjon uten å fordrive småbønder. Det er imidlertid flere problemer med disse argumentene. Påstander om marginaliserte landområder i Afrika er særdeles overdrevne, ofte er de såkalte marginaliserte områdene i bruk, både av småbønder og nomader. Landinvestorer velger heller ikke å investere i marginale områder, det er de mest fruktbare områdene som er mest attraktive, og det er også de som er tettest befolket av småbønder. Storskala plantasjedrift kan muligens skape noen arbeidsplasser, men som regel er det arbeidere utenfor lokalsamfunnet som får jobbene. Mens storskala jordbruk er kapitalintensivt, er småskala jordbruk arbeidsintensivt og krever flere arbeidere per hektar. Flere jobber går dermed tapt enn dem som skapes. Storskala jordbruk er heller ikke alltid mer produktivt enn småskala. Generelt produserer storskala landbruk mer per arbeider, mens småskala jordbruk produserer mer per areal. Studier har også vist at opplæring i agroøkologiske metoder kan øke småbønders produktivitet med 79 %. Matsikkerhet handler uansett ikke bare om produksjon av mat, men om tilgang til mat. Småbønder som produserer mat til sin egen familie og lokalmarkedet har direkte tilgang til mat. Selv om overgangen til storskala eksportrettet jordbruk skulle øke produksjonen, kan likevel den lokale matsikkerheten svekkes fordi tilgangen til mat reduseres. Landinvesteringer inkluderer også bruken av grunnvann, noe som sjeldent er tatt hensyn til i når avtalene om landovertakelse inngås. Landinvestorene har ofte ikke noen grense på hvor mye vann de kan bruke. Siden vann er flytende har overforbruk av vann negative konsekvenser langt utover jordområdene som er overtatt, for eksempel for lokalt drikkevann og jordbruksproduksjon. Sist, men ikke minst er skatteinntektene ofte ikke hva myndighetene hadde håpet på. Afrikanske land var i en periode desperate etter å tiltrekke seg landinvestorer og tilbød svært gunstige skattebetingelser. Kombinert med bruken av skatteparadis har skatteinntekter fra landinvesteringer vært skuffende. Ikke minst har mange av prosjektene kun vært av spekulativ karakter, noe som aldri førte til økt produksjon eller skatteinntekter. Mislykkede prosjekter er en dobbel tragedie. Småbønder blir drevet fra jorda uten at noen av de positive konsekvensene en utenlandsinvestering kan generere blir realisert. Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire definerer landran som landinvesteringer som fratar lokalbefolkningen tilgang til jord uten deres frivillige og informerte forhåndssamtykke (Free, prior and informed consent: FPIC). FPIC sikrer at lokalbefolkningen ikke gir fra seg jord ufrivillig, blir lurt av falske lovnader eller kun blir involvert etter at prosjektet allerede er i gang. FPIC er et internasjonalt anerkjent prinsipp, men institusjonelle investorer som Verdensbankens investeringsfond (IFC) og Norges fond for investeringer i utviklingsland (Norfund) anvender prinsippet bare ovenfor urfolk. Urfolk har behov for sterk beskyttelse, men det finnes mange marginaliserte grupper som har behov for like sterk beskyttelse. I Etiopia er for eksempel mesteparten av jorda som er gjort tilgjengelig for utenlandske investorer i områdene til etniske minoritetsgrupper som har vært i konflikt med sentralmyndighetene. Ikke alle landinvesteringer er landran, og det kan finnes tilfeller av landinvesteringer som skjer med lokalbefolkningens informerte samtykke og gagner den lokale økonomien. Problemet er at landinvesteringer i Afrika skjer i en kontekst av usikre og uformelle landrettigheter. Som er arv fra kolonitiden eier staten i de fleste afrikanske land formelt sett all jord. Lokalbefolkningen har tradisjonelle bruksrettigheter til jorda, som i ulik grad er beskyttet av grunnloven. Selv der grunnloven på papiret gir lokalbefolkningen sterk beskyttelse, blir dette ignorert av nasjonale og regionale myndigheter som blir fristet av den potensielle økonomiske veksten og skatteinntekter en overgang fra uformell til formell jordbruksøkonomi kan gi. Noen politikere får også en personlig økonomisk gevinst av en landtransaksjon, og da blir de samfunnsmessige negative konsekvensene ofte ignorert. Verdensbankens landranrapport fra 2011 viste også at det finnes en sterk korrelasjon mellom høy grad av landinvesteringer og svak beskyttelse av lokale landrettigheter. I denne konteksten er det få insentiver for investorer til å gå gjennom en grundig FPIC prosess, som i mange tilfeller ville ført til økte kostnader eller ingen investering. Mange investorer har imidlertid lært at et godt samarbeid med lokalbefolkningen ofte er nødvendig for et vellykket prosjekt, og flere har måtte gi opp grunnet motstand hos lokalbefolkningen, blant annet et norsk biodrivstoffprosjekt i Sierra Leone. Et forlatt prosjekt fører imidlertid ikke alltid til at jorda blir tilbakeført til lokalbefolkningen. Jorda blir ofte overført til staten og gror igjen mens myndighetene forsøker å tiltrekke seg nye investorer. Dette er en enorm alternativkostnad for lokalbefolkningen. Endringer i politikken? Siden disse negative effektene på matsikkerhet har kommet fram i lyset, har det kommet krav om å endre biodrivstoffpolitikken. Støtte til etanolproduksjon har funnet sted siden 1970-tallet og er nå tilnærmet konkurransedyktig på markedet selv uten offentlig støtte. Biodiesel er imidlertid avhengig av offentlige subsidier og mandater for å kunne konkurrere. Problemet kan dermed også løses politisk. FNs spesialrapportør for retten til mat Olivier de Schutter har anbefalt at EU bør redusere offentlige insentiver for produksjon av biodrivstoff som konkurrer med mat og på sikt eliminere dem. FNs landbruksorganisasjons (FAO) ekspertpanel anbefalte alle land til å revurdere sin biodrivstoffpolitikk i lys av effektene på matsikkerhet. Men biodrivstoffpolitikken har skapt en ny industri som motarbeider ethvert tiltak som kan true deres profitt. Lobbymakten til biodrivstoffpolitikken reduserer muligheten til å gjennomføre radikale politiske endringer. EU kommisjonen foreslo et tak på 5 % avlingsbasert biodrivstoff innenfor EUs fornybarmål på 10 %, noe som kunne ha stabilisert veksten i etterspørsel og matvarepriser. EUs energiministere ble i juni 2014 enige om et tak på 7 % avlingsbasert biodrivstoff, en avgjørelse som tillater fortsatt sterk vekst. Et tak kan imidlertid stabilisere matvareprisene og dempe de spekulative effektene noe, men etterspørselen etter jord i utviklingsland vil fortsette å stige. Beslutningen er likevel et steg i riktig retning, og den økende oppmerksomheten på de negative effektene av biodrivstoff kan kanskje føre til kraftigere virkemidler i fremtiden. Framtiden til biodrivstoff Politisk støtte til produksjon av biodrivstoff var i utgangspunktet en sympatisk idé for å redusere klimagassutslipp. Dessverre er de negative effektene på matsikkerhet større enn den eventuelle klimagevinsten. Det stilles også spørsmålstegn ved den reelle klimaeffekten av førstegenerasjons biodrivstoff. Det industrialisert står bak en stor andel av verdens klimagassutslipp. Eksportrettet biodrivstoffproduksjon innebærer et mekanisert jordbruk med høy bruk av kunstgjødsel og utslipp fra transport. Mye biodrivstoffproduksjon, særlig palmeoljeplantasjer, bidrar til avskoging av regnskogen både direkte og indirekte gjennom å presse småbønder ut i marginale områder. Bruken av jordbruksareal går opp sammen med klimagassutslipp. Disse effekten opphever i stor grad den positive klimagevinsten. En OECD-studie fra 2008 fant at amerikansk og europeisk biodrivstoffpolitikk bare ville redusere klimagassutslipp i transportsektoren med 0,8 %. I følge FAO vil verden måtte øke matproduksjonen med minst 60 % innen 2050 for å dekke den forventede befolknings- og forbruksveksten. Selv med forventet produktivitetsvekst i jordbruket vil dette kreve opp mot 30 % økning i jordbruksareal og 30 % økning i beiteareal. Framtidens matforsyning er en enorm utfordring, og kan ikke løses dersom store deler av jordbruksarealet brukes for å produsere drivstoff. Småskala lokal bruk av bioenergi kan ha positive fattigdomsreduserende effekter, men storskala biodrivstoffeksport vil fortrenge lokal matproduksjon og matsikkerhet. Et håp for framtida er storskala produksjon av andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff som ikke konkurrerer med mat. Ruter har blant annet et mål om at 51 busser i Oslo skal gå på flytende biogass laget av matavfall innen 2020. Den teknologiske utviklingen for andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff har imidlertid gått saktere enn forventet, og det er fortsatt en lang vei å gå før de kan erstatte førstegenerasjons biodrivstoff. Det krever tunge investeringer i forskning og nye teknologiske gjennombrudd. Dessverre er heller ikke biodrivstoff en enkel løsning på klimaproblemet. Hver desember blir tre aktive i Spire hedret for sin store innsats for organisasjonen i løpet av året som har gått. Møt årets gullspirer! Hvert år blir det lagt ned enorme mengder arbeid av de aktive medlemmene i Spire. Folk bruker dager, kvelder og helger på å arrangere arrangementer, stå på stand, besøke lokallag, skrive rapporter, lage kronikker, delta i aksjoner, holde skoleringer, reise på forhandlinger og alt annet som Spire holder på med.
For å synliggjøre litt av alt arbeidet som blir lagt ned, deler Spire hver desember ut tre utmerkelser til noen av de aktive i Spire sentralt. Prisene blir delt ut til noen som har lagt ned en spesielt stor innsats for organisasjonen og som fortjener å gjøres litt ekstra stas på. Den 13. desember ble prisene høytidelig overrukket, og årets gullspirer er Nora Hougen, Frida Liv Bjørn-Hansen og Maria Skaare. Alle tre ble både glade og overrasket. - Dette motiverer til å spre mer motivasjon og gjøre en enda større innsats framover, sa Maria og Frida. - Det føles veldig stort og utrolig hyggelig å bli lagt merke til med en sånn pris, sa Nora. Spireleder Mari Gjengedal, som delte ut prisene på Spires julebord, har bare lovord å si om alle tre. - Det er mange som kunne fortjent en slik pris, men årets vinnere har alle tre gjort et sterkt inntrykk på oss som satt i juryen. Selv etter ganske kort tid i organisasjonen, har årets gullspirer likevel rukket å gi et solid inntrykk, også utover sine egne utvalg. Jeg er utrolig fornøyd med at vi har så engasjerte, kompetente og driftige frivillige. Generelt sett er det et utrolig høyt nivå blant Spires aktive, og det er det all grunn til å være stolt av! Årets arbeidsjern Nora Hougen mottok prisen for årets arbeidsjern på grunn av den store arbeidsmengden hun har lagt ned i arbeidet med Spires kommende kampanje Soyalandet. Nora brukte sommeren på å forberede og delta på Spires feltarbeid i Brasil, hvor feltarbeiderne samlet inn data og gjorde intervjuer for å dokumentere hvordan situasjonen for folk på den brasilianske landbygden blir påvirket av soyaproduksjonen. Etter feltarbeidet har Nora vært svært aktiv i kampanjen og jobber nå med å skrive kampanjerapporten som skal lanseres i februar. Nora er også medlem i Spires handelsutvalg, og representerer utvalget i Kjernegruppen, Spires styre. Under overrekkelsen omtalte Spireleder Mari Gjengedal Nora som svært grundig, tilstedeværende og opptatt av å gjøre en god jobb. - Hun tar utfordringer på strak arm og gjennomfører med glans! sa Mari. Årets gledesspreder Prisen for årets gledesspreder gikk til klimautvalgets Frida Liv, som er en spesielt positiv og motiverende jente. Klimautvalgets leder Elna Bastiansen har mye skryt å gi: - Hun er personen som sier: ja, dette gjør vi!, og får resten av utvalget over fra prat til handling. Frida er alltid blid og velkommende overfor de nye medlemmene som kommer inn i utvalget. Frida er en jente med mye stå-på-vilje og motivasjon som hun villig deler med andre. Hun er Spires superverver, og ligger helt i ledelsen i Spires vervekonkurranse. I august var hun med på tur for å starte lokallag i Kristiansand, og hun er aldri redd for å ta ordet for å skryte av Spire. Frida har fort tatt en aktiv og synlig rolle i organisasjonen, og har blitt med i Kjernegruppen som klimautvalgets representant. På møtene bidrar hun alltid med god stemning! Årets Spiretryne Den siste prisen som ble delt ut gikk til Maria Skaare for å være årets Spiretryne. Maria har gjort mye for å bidra til Spires synlighet gjennom å skrive nettsaker, blogginnlegg og artikler for andre trykksaker. På tross av kort fartstid har hun på eget initiativ reist Norge rundt for å holde foredrag for Spire, og holdt innledning på Globaliseringskonferansen. Hun har vist sterkt initiativ og fremstår som en kjempepositiv representant for Spire. - Maria har raskt tatt på seg mye ansvar og gjort mye for å representere organisasjonen siden hun ble aktiv for bare et halvt år siden. Engasjementet begynte med et brak da hun ble med på feltarbeid til Brasil, og siden det har hun engasjert seg stadig mer i kampanjearbeidet. Hun er dyktig til å skrive og har skarp politisk sans, sier Mari. Verdens regnskoger er utrolig viktig for klimaet og livet på jorden. Norge jobber med regnskogbevaring gjennom REDD, men hva er egentlig det, og hvor bra er det? De er kanskje den viktigste livsformen på jorden. De filtrerer karbon fra luften og gjør det om til oksygen. De huser millioner av arter, inkludert mennesker, og de stabiliserer klimaet. De har vært her mye lenger enn oss, men deres eksistens er truet på grunn av vårt umettelige behov for mat og land. De er regnskogene i verden, og de må beskyttes.
Avskoging utgjør om lag 20% av karbonutslippene våre og mindre trær fører til raskere klimaforandringer ved minsket karbonfiltrering. Det er derfor essensielt at vi stopper avskoging. Som et tiltak for å redusere avskoging og forringelse har REDD blitt opprettet. REDD – ‘Reducing emissions from Deforestation and forest Degredation’ har som mål å gjøre levende skoger mer verdt enn nedkuttet ved å sette en pris på dem. Norge har i flere år gått fremst som et godt eksempel ved å gi opptil 3 milliarder hvert år til land som beviser at de har redusert avskogingen sin. Brasil har mottatt mange av disse milliardene og har bevist en solid reduksjon i avskogingen. Rundt 70% mindre skog ble jevnet med jorda i fjor enn da prosjektet startet for ti år siden. Det tilsvarer at rundt 3 milliarder tonn CO2 ikke har blitt sluppet ut. Prosjektet har hatt en tydelig positiv effekt i Brasil, men det er fortsatt ikke enighet om REDD er den beste løsningen for resten av regnskoglandene. Et hovedargument som ofte høres her i Lima er at REDD bare er et tiltak for utviklede land til å øke sine utslipp og ha god samvittighet for det. Per dags dato har ikke Norge fått noen karbonutslippskvoter for sine REDD bidrag, men det fryktes fra både professorer og Peruvianere at det kan forandre seg. Da vil i tilfelle regnskogens fremtid avhenge av at markedet kjøper karbonkreditt. Når regnskogene blir gjort om til en markedsvare vil det føre til konflikter mellom de som vil tjene penger på den, såkalte carbon-cowboys og de som bor der. Urbefolkningenes rettigheter har vært et stort tema på COP. I Peru og Sør-Amerikas skoger er det mange folkegrupper som bor i regnskogene. Urbefolkningen har en egen kultur og levemåte som gjør at de tar vare på naturen rundt seg. De sier at territoriene deres er en del av dem og at de lever i harmoni med skogen. Det viser seg å være troverdig ettersom bare 2% av områdene deres er avskoget. Dessverre er det juridisk sett ikke mye som er deres territorium. Urbefolkning i Sør-Amerika er de med færrest landrettigheter i verden og det skaper konflikter. Det koster penger å eie land sier de, men penger er det ikke alle som bruker. Som følge av få rettigheter har det forekommet utkastelser, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd ifølge gruppen NO-REDD. De mener at REDD er en skam mot menneskeheten, en ny type kolonialisme de kaller Co2lonialisme. Jeg møtte mange mennesker i forbindelse med denne artikkelen men denne gruppen skrek definitivt høyest. De mente at representantene fra urbefolkningen var korrupte, at oljeselskaper styrer REDD skuta og at det må finnes en bedre løsning på avskoging. De mener at alt fokus skal være på rettigheter og selvfølgelig at all avskoging i regnskog må forbys umiddelbart. Nevnte problemer har blitt anerkjent av FN. På COP har de nå jobbet hardt for å få plass det som kalles sikkerhetsregler, eller ‘Safeguards’. De skal minimere de negative effektene ved å inkludere lokalbefolkningen i beslutningene. Det skal opprettes ett system som rapporterer om rettigheter, fremgang og at pengene blir brukt på lokale behov. Elementene som har blitt diskutert i år har vært detaljer rundt hva slags safeguards skal inkluderes og hvor mange må egentlig være delaktig i avtalen for at alle blir fornøyde. Det ble dessverre ikke noen god avtale rundt safeguards i år, derfor må vi vente til neste år før de blir satt i gang for fullt. Personlig ser jeg visse problemer med at skogen skal være en del av et økonomisk system. Det betyr at noen tjener penger på en skog der det i tusenvis av år har vært fritt frem. Men vi må selvsagt beskytte skogen fra store selskaper og kriminelle som bare skal tjene penger fortest mulig. Etter utallige foredrag og diskusjoner kommer det klart frem at vi må samarbeide om å beskytte skogene, men at det er veldig vanskelig. Det handler om mer enn bare skog, det er også hele systemet rundt skogene som må forandres. Vi kan ikke fortsette å ødsle bort ressursene våre for en rask profitt. Vi må tenke langsiktig og planlegge for fremtiden. Skogene kommer til å fortsette med karbonfiltrering og andre økosystemtjenester så lenge vi passer på å gir litt omsorg tilbake. Jeg mener vi må se på REDD som et ledd i dette arbeidet, men at vi også må lære av urbefolkningen og fokusere på å skape et system som harmoniserer bedre med naturen. Jonathan Grevstad Lindholt, klimadelegat for Spire i Lima Det har vært nervepirrende måneder for Spire siden regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett den 8. oktober. Nå er kuttene reversert! 8. oktober foreslo regjeringen i sitt budsjett å kutte støtten til frivillige organisasjoner, noe som ville betydd kroken på døren for Spire. Nå har heldigvis Stortinget og støttepartiene Venstre og KrF i budsjettforhandlingene klart å reversere kuttene i støtten som Spire er avhengig av for å kunne drives.
- Dette er fantastiske nyheter! Vi har jobbet hardt de siste månedene for å sikre Spires overlevelse og tydeliggjøre overfor politikerne at vi gjør et viktig arbeid. At vi nå kan gå 2015 i møte uten å måtte frykte nedleggelse, er utrolig bra. Istedenfor å redde Spire kan vi konsentrere oss om vår egentlige oppgave, nemlig å redde verden, sier Spires leder Mari Gjengedal lettet. Infostøtten reddes Informasjonsstøtten er den viktigste støtten Spire og andre organisasjoner har for å spre informasjon blant den norske befolkning om hvordan vi kan skaffe en rettferdig og bærekraftig verden. I regjeringens opprinnelige forslag ble det varslet et kutt i støtten på en tredjedel, fra dagens 91 millioner til 60 millioner. Det ville hatt drastiske konsekvenser, spesielt for de minste organisasjonene som Spire. Selv om det fremdeles er usikkert hvor mye Spire vil bli tildelt i 2015, er mulighetene for å få videreført dagens støttenivå nå langt bedre enn det tidligere så ut som. Endelig svar på søknaden vil ikke foreligge før i februar. - Da regjeringen kom med forslaget sitt, mobiliserte mange av organisasjonene som får midler fra infostøtten for at støtten skulle beholdes. Vi troppet opp på stortingshøringer, skrev innlegg og snakket med politikere. KrF, Venstre og flere andre partier gikk hardt ut og stod på barrikadene for å beholde infostøtten, og nå er kuttet reversert. Det viser at engasjement nytter, sier Mari. Mange politikere har gått ut og engasjert seg i infostøttedebatten, som har tydeliggjort hvor viktig denne støtten er for å skape en kritisk debatt og et demokratisk engasjement i befolkningen om utviklingspolitikk. Norske frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i utviklingsarbeidet. De representerer store deler av befolkningen, har en sterk kompetanse og høy troverdighet, og er flinke til å formidle komplekse sammenhenger på en forståelig måte. En god norsk utviklingspolitikk er avhengig av god debatt og kunnskapsnivå hjemme. Landbruksdepartementet støtter likevel Det andre kuttet Spire ville blitt rammet av, var kuttet i organisasjonsstøtte fra Landbruks- og matdepartementet. Landbruksminister Sylvi Listhaug ville kutte støtten fra ca 25 millioner til 20 millioner, og mange organisasjoner ville fått dramatiske kutt. Både Spire og Natur og Ungdom, som begge har fått 100 000 kroner i 2014, ville blitt helt kuttet ut om regjeringen hadde fått det som de ville. - Mange reagerte på disse kuttene, og at regjeringen ønsket å strupe ungdommer som engasjerer seg for en mer bærekraftig landbrukspolitikk. Vi fikk mye medieoppslag og støtte på grunn av det, og er utrolig takknemlig for den jobben politikerne har gjort for å reversere dette kuttet, sier Mari. Nå får Spire like mye i 2015 som i 2014. Men i tråd med at Spire blir stadig større og gjør flere aktiviteter, håpes det at støtten kan økes i årene som kommer. Sårbarhet og omkamper Dette årets budsjettforhandlinger har tydeliggjort én ting, mener Mari: - Denne erfaringen viser hvor økonomisk sårbar små organisasjoner som Spire er under en regjering som ikke ønsker å bygge opp under norsk frivillighet og ungdomsengasjement. Jeg håper vi ikke blir tvunget til å ta omkamper på dette hvert eneste år, men dessverre har vi ingen garantier. Den eneste måten vi virkelig kan sikre en stabil og sterk framtid for Spire, er ved at flere engasjerer seg, at flere blir medlemmer og at flere ønsker å støtte oss gjennom å bli givere. Samtidig som hun frykter hva regjeringen kan finne på i framtidige budsjett, er hun overveldet av all støtten og heiaropene som er kommet fra fjerne og nære støttespillere når framtiden har vært på sitt mest usikre. Mange har engasjert seg og gitt uttrykk for at Spire gjør et altfor viktig arbeid til å bli lagt ned. Det må de bare fortsette med, understreker Mari: - Spire består av en haug med frivillige og engasjerte folk som har lyst til å gjøre noe for å endre verden til det bedre, men vi blir aldri mange nok. Om vi blir flere og større, kan vi gjøre enda mer, og vi gir oss ikke før verden er slik vi vil ha den! Min feltreise til Brasil; møtet med en skadelig industri og menneskene den berører. Nå er det vinter i Norge og det går mot jul og nyttår. For et halvt år siden opplevde jeg en varmere vinter i Mato Grosso i Brasil, som ligger på andre siden av ekvator. Da var nemlig Maria, Aurora og jeg på feltarbeid til delstaten i forbindelse med Spires kampanje ”Soyalandet”, for å utforske de sosiale og miljømessige konsekvensene av soyaindustrien – en industri det norske landbruket er avhengig av.
På feltarbeid til varmens hjemland Det var to hektiske uker i intens hete – en hete du venner deg til, akkurat som du venner deg til den litt annerledes flørtekulturen, med tuting og sleipe blikk, noe som kanskje ikke er rart når det kommer tre utenlandske jenter, to av dem modellhøye (jeg er den tredje), vandrende gjennom byen med dyrt kamerautstyr på skuldrene på jakt etter nye intervjuofre og på leting etter godt skjulte NGO-kontorer. Da blir man ganske het, skal jeg si deg! Kvinnene her liker den formen for oppmerksomhet, blir vi fortalt når vi ytrer våre holdninger for en fyr vi kommer i snakk med. "De drar på treningssenteret for å bli fine for gutta." Du tror ikke heller de drar for å komme i god form?! spør jeg tilbake. Neida, kvinnene her er kjøttstykker. De skal være trofeer for solide mannfolk, er svaret (sånn noenlunde). Men de brasilianske kvinnene vi møter er ikke sånn. De har bein i nesa, et bredt smil om munnen og åpne armer. De er vakre og sensuelle, men på ingen måte pynteobjekter. Her er det personlighet i massevis. Og varmen er slående. Moder jord, der soyaen gror Uansett. Jeg husker en dag helt mot slutten da vi bestemte oss for å ta en pustepause fra det intensive feltarbeidet. Jeg dro på joggetur gjennom byen og kjente lukten av varm asfalt og stekt kjøtt (av en eller annen grunn, men det er jo tross alt Brasil det er snakk om), mens jeg kjente en ørkenspredning i halsen fordi halvliteren med vann jeg hadde til frokost ikke var nok drivstoff i de nære 40 gradene. Kanskje ut av hallusinasjon, begynte jeg å trekke paralleller til regnskoghogst og soyaspredning på Cerradoen i Brasil. Intensiv plantasjeindustri har jo som kjent, alvorlige miljøkonsekvenser som tørke, flom, erosjon av jorda og mer hete i nærmiljøet (røtter binder vann, tretoppene hindrer sollys, og trærne regulerer dessuten temperaturen i lufta, kort fortalt). Soya produseres på denne måten: I enorme plantasjer, med monokultur, tungt maskineri og tonnevis av sterke sprøytemidler – så sterke at de fleste landene i verden forbyr dem. Om man skal være kritisk, kan man dermed påstå at soyaindustrien og moder jord ikke er bestevenner. Og moder jord er kanskje mer til stede her i Brasil enn i de fleste andre land i verden. Her er det våtmarker, savanne og regnskog. Med et bredt spekter av økosystemer, er Brasil også det landet med mest biodiversitet i verden. En industri helt på jordet I Brasil bor det altså et mangfold av ulike arter, men også mange mennesker og mange selskaper. Det er ingen dum ting i seg selv, men her er menneskene – urfolk, jordløse, fattige, og andre – små i møtet med selskapene. Her er alt soya, soya, soya, forteller den ene informanten oss. Vel, her er alt penger, penger, penger, tenker jeg. Og så lenge noen vil kjøpe, er det alltid noen som vil selge. Da er det ikke lenger plass til alle, og bevegelser som MST (De jordløses bevegelse) må kjempe hardt for å sørge for at jorda blir brukt til å dyrke mat og gitt til folket i stedet for å ligge brakk i vente på å bli oppslukt av en gigant. De små sine stemmer skal høres og de manges munner mettes. Og det står i grunn svart på hvitt i den brasilianske grunnloven: jorda skal ha en sosial funksjon, hvis ikke skal den eksproprieres av staten og brukes til jordreform. Dagens praksis er en annen: I Mato Grosso har det totale arealet dekket av soyaplantasjer ekspandert med 400 prosent de siste 10 åra. I et land der under tre prosent av befolkningen eier to tredeler av landarealet er det bekymringsverdig. For det er ikke småbrukere som dyrker soya, det er agroselskaper – store jordbruksaktører som sprøyter inn masse penger (til politikere som svarer med skattekutt) og enormt mye sprøytemidler i en industri som verken skaper arbeidsplasser eller menneskemat. Og kanskje er det like greit at brasilianerne ikke spiser soya, for sprøytemidlene får de uansett i seg gjennom grunnvannet, noe som blant annet vises av forskning der man fant sprøytemiddelrester i morsmelka til kvinner som bodde i nærheten av soyaplantasjer. Har dere ikke gress i Norge? Det rare er at dyra heller ikke spiser det. Da vi spurte en brasilianer om dette, fniste han litt av det teite spørsmålet. Nei, kuene spiser vel ikke soya! De spiser gress. Har dere ikke gress i Norge? Jo, vi har jo det, men dyra i Norge spiser seg likevel mette på soya, og vel så det. Dagros proppes så full av soya at det tyter 7500(!) liter melk ut av henne i året. 95 prosent av Dagrosene i Norge er faktisk NRF eller NRF-krysninger, og disse trenger store mengder protein for å prestere (nesten) maksimalt, som vil si å produsere masse melk og kjøtt. Og Dagros har virkelig hatt en læringskurve, fra ”kun” å produsere 2500liter i året i 1959, til dagens nivå, som altså er en tredobling. Men hun skal ikke ha all rosen, for dette krever enorme mengder soya. Vi importerer nå faktisk hele 900 000 tonn soya i året, der omtrent halvparten går til husdyrproduksjon og resten til oppdrettsnæringa. Selv om soya er billig, innebærer dette selvsagt betydelige kostnader. Da snakker jeg ikke om miljøkostnadene og de sosiale kostnadene i Brasil, for disse er selvsagt utelatt fra regnskapet, altså såkalte eksterne kostnader, eller eksternaliteter om du vil. Nei, da snakker vi om rene økonomiske kostnader. Slike folk er opptatt av. En av de mest arbeidsintensive industriene i Norge blir altså mer og mer kapitalintensiv, der det er antallet kyr, investeringer i dyre driftsbygg (og med dette en gjeldsøkning) og input av innsatsfaktorer fra utlandet som kjører produktivitetsveksten, mens det blir plass til færre og færre bønder; der det blir dyrt å sende dyra ut på beite; og der bruk etter bruk legges ned. Det må en god samfunnsøkonom til for å skjønne nytteeffekten av denne utviklingen, eller kanskje en politiker. Jeg forstår det i alle fall ikke. Bønder eller bønner? Alt dette tatt i betraktning er spørsmålet vi må stille oss – kanskje det viktigste spørsmålet landbruket står overfor: vil vi ha bønder eller vil vi ha bønner? Jeg vet om visse høyrepolitikere som ikke klarer å uttale forskjellen, men man bør likevel kunne forskjellen på et jordbruk der det er menneskene, dyrene og naturen som står i sentrum, og et landbruk der det hele drives av innsatsfaktorer fra Brasil og storkapital, slik vår USA-frelste landbruksminister ønsker. Men kanskje vi skal snu om og finne alternativer her hjemme? Om ikke for vår egen matsikkerhet og selvforsyning, så kanskje ut av solidaritet med et folk som gjerne vil få beholde jorda si selv så de kan dyrke mat – mat som ikke gis til norsk storfe, fjærfe, svin og oppdrettslaks, men til Brasilianere. For som ordspråket jeg leste på en hyggelig café i jordbrukskommunen Gjerdrum i dag uttrykker det: ”Kunsten er å dyrke sin egen hage, selv om naboen har bedre jord.” Så la oss benytte beitene og utmarka i stedet for å presse ned kornprisen så den blir lav nok til at kornet kan brukes i kraftfôr til dyra våre. La oss beholde de små og mellomstore gårdsbrukene som kan drives på en måte som ikke uttarmer jorda. La oss dyrke et mangfold av arter som opprettholder mikrobalansen i jorda og øker selvforsyningsgraden vår, og dermed også matsikkerheten. Jeg er sikker på at Norge kan finne mange gode måter å fø seg selv på med utgangspunkt i det rike ressursgrunnlaget vi har. Så kan verdens rikeste land kanskje se seg for god for å røve landområder fra utviklingsland, smørkrise eller ei. Kampanjehøsten går mot slutten, men det er nå det begynner Feltarbeidet i Brasil måtte etter hvert ta slutt. Etter to hektiske uker, der vi ringte rundt, mailet, banket på dører, busset, tok lange taxiturer dit det ikke gikk fornuftige bussruter og vandret hit og dit i vintervarmen, hadde vi en rekke gode intervjuer, bilder, videoklipp, sitater og ikke minst, mange sterke inntrykk å ta med oss hjem igjen. Brasil er et land som fester seg i hjertet ditt. Det er vakkert og vanskelig å dra fra, men vi hadde jo en jobb å gjøre her hjemme, og dessuten var vi tomme for penger. Hjemme i Norge ventet kampanjegruppa, som er verdens hyggeligste samling engasjerte mennesker fra ulike ledd av Spire. Disse vil alle gjøre sitt for å bidra til at denne kampanjen ender i økt bevissthet om soyaproblematikken blant befolkningen, og aller helst i noen politiske endringer som gjør soya til en mindre viktig innsatsfaktor i det norske landbruket – som vi jo gjerne vil at skal være nettopp det: norsk. I januar kommer rapporten som sammenfatter våre funn. Følg med ! Skrevet av Nora Hougen, Spire Soya er kanskje ikke det første du forbinder med Norge. Men visste du at det det norske kjøttet, melka, eggene og fisken du spiser ikke ville blitt produsert uten? En fersk rapport fra Framtiden i Våre Hender viser at det går med nesten en halv kilo soya for å produsere en kilo svinekjøtt, og 350 gram soya per kilo kyllingkjøtt. Den norske matproduksjonen er altså avhengig av store mengder soyaprotein i kraftfôr og fiskefôr for å kunne opprettholde effektiviteten.
Soyaindustrien har imidlertid mange uheldige konsekvenser, både for lokalbefolkning og miljø i Brasil, hvor mesteparten av den norske soyaen importeres fra. I tillegg utfordrer soyaavhengigheten den norske matsikkerheten. Våren 2015 lanserer Spire kampanjen Soyalandet, som vil fremme alternativer til soya. Som en del av forarbeidet til Soyalandet har Spire denne høsten reist på gårdsbesøk til ulike gårder rundt om i Norge. Vi ville høre hva bøndene selv tenker om soyaproblematikken. Økt bruk av grovfôrressurser - Hadde det vært et økologisk alternativ, uten [soya], hadde jeg valgt det, forteller en av bøndene vi besøkte. Sammen med kona si driver han et gårdsbruk utenfor Trondheim med 70 kyr, og dyrker flere gamle kornsorter. For å stimulere bønder til å legge om driften foreslår kvegbonden å øke prisene på kraftfôr slik at bønder baserer seg mer på grovfôrressursene. Dette er et argument helt i tråd med det Spire vil oppnå. For å dreie kraftfôr-bruken vekk fra soya og mot andre proteinkilder vil vi se en langsiktig omstilling der vi tar i bruk flere av Norges ressurser samtidig som bøndenes inntekt ivaretas. Soyaprisen må økes ettersom man bygger opp andre alternativer. Norsk gras <3 En sauebonde vi besøkte på Ringerike mener beite er den beste løsningen. Han og kona har sauene ute på beite året rundt, fordi de gjennom å beite riktig kan oppnå samme resultater som ved kraftfôrbruk. – Vi må jobbe med naturen, ikke mot den, forteller han. Spire mener at Norge har et stort potensiale, for vi kan doble antall dyr på utmarksbeite. Om vi utnytter utmarksbeiteressursene bedre kan vi spare innmarksarealer for beiting, og dermed få økt produksjon av vinterfôr. Fôrfirmaene sitter med nøkkelen Soyaen er viktig fordi den på en billig og enkel måte gir effektiv energi, forteller en hønsebonde på Røros. Men dersom det finnes et miljøvennlig fôralternativ er det ingenting i veien for å bytte den ut. Fôrfirmaene sitter med nøkkelen, de må finne alternativer for at norsk landbruk skal kunne bli mindre avhengig av soya, mener bonden. Tilgang til informasjon om gode alternativer er noe Spire vil gjøre lettere. I forbindelse med Soyalandet-kampanjen vil vi lansere en rapport der vi samler og legger frem gode forslag til hvilke alternative proteinkilder norske bønder kan benytte seg av. At norsk mat er dyr er en myte En av gårdene i Stange kommune er stolte av å klare seg uten eksterne innkjøp. De har mellom 60-80 høner, over 20 melkekuer, en liten flokk sauer og et par griser. Av fôret som brukes er ca. 10-15 prosent kraftfôr – men dette er helt fritt for soyaprotein. Driften er lagt opp slik at de kan forsyne alle dyrene med fôr de dyrker og produserer selv. Å produsere mat på en slik bærekraftig måte gjør at man nødvendigvis må betale litt ekstra, men prisnivået på kjøtt og fisk i dag er kunstig lavt og bidrar til en usunn utvikling der vi stadig vil betale mindre for mer. Med tanke på de eksterne kostnadene som ikke er inkludert i salgsprisen er det helt feil å hevde at norsk mat er dyr. "Jorda er fremtiden" Det forteller en bonde vi besøkte utenfor Bergen. Han driver med villsau og spælsau, og har ikke gjort seg så mange tanker om soyabruk - rett og slett fordi det ikke er noe man bruker mye av når man driver med villsauer. Kraftfôr bruker han mest når han skal lokke sauene til seg når han skal samle dem. Han forteller at han mener vi må gå tilbake til mindre småbruk, til et mindre-skala-landbruk. Den norske landbrukspolitikken legger til rette for en sentralisering av landbruket med færre og større bruk i sentrale strøk, der det er dårligere beiteforhold og derfor et større behov for soya. Bevisste forbrukere - Man kan ikke drive jordbruk etter bedriftsøkonomiske prinsipper, forteller et ektepar i Gudbrandsdalen. De driver gård med melkekyr og høner. - Det handler også om forbrukerne. Når du står foran varen i butikken må du spørre deg selv hvordan og hvor den er produsert, og om det kommer noe godt eller vondt ut av at du kjøper den. Spire er enig, og vil at Norge skal få en haug med bevisste forbrukere som ikke kjøper mat som er produsert på en ikke-bærekraftig måte. Spires feltarbeid for å kartlegge norske bønders holdning til soyabruk er ennå ikke avsluttet. Du vil kunne lese flere historier i rapporten som lanseres i februar. |