Bokanmeldelse

Andrea Weme har lest Jostein Gaarders bok, Anna. En fabel om klodens klima og miljø. -Anna er ei bok som utfordrer menneskene til å snu livstrenden vi har surra oss inn. Det er mitt store håp at denne lille boka havner i mange små og store hender, sier Andrea som anbefaler boka på det varmeste!

Foto: Andrea Weme

Julen som gikk hadde fryktelig mildt og vått vær. Det kom som et sjokk på meg som snøvant Osloborger. Nå er det ikke slik at en vinters vær er det samme som klodens klima. Allikevel ga julen 2013 oss en forsmak på hvordan vintrene mest sannsynlig kommer til å arte seg for våre oldebarn. Gjennom boken Anna – en fabel om klodens klima og miljø har også Jostein Gaarder til hensikt å gi oss som er verdensborgere i dag en ide om hvordan livet blir, til de som er en forlengelse av oss.
I denne fabelen av en roman blir leseren presentert for samtidsjenta Anna. En jente fra Valdres med usedvanlig god fantasi og livlige drømmer. Anna drømmer nemlig at hun er sitt eget oldebarn; Nova, 80 år frem i tid – og Nova er forbanna. Forbanna på Olla (oldemor) og de andre menneskene som levde tre generasjoner før henne. De kunne stanset de prosessene som ledet til den verdenen Anna må forholde seg til. En verden hvor tusenvis av plante- og dyrearter er blitt utryddet.  Hvor hele økosystemer er ødelagt, fjell er blitt til skog, og millioner av mennesker er på flukt fra sine ulevelige hjemland. Hvordan kan Anna bruke sitt framsyn til å redde Nova fra den verden hun er på vei til å arve?
Anna er definitivt ikke Gaarders største verk. Den er faktisk på arme 222 sider i bittelille A5-format. Den er heller ikke størst i metaforisk forstand.  Boken Anna befinner seg blant verdensomspennende bestselgere og tilslørte verdensbekjennelser som Sofies verden og Kabalmysteriet i Gaarders møysommelig oppbygde arsenal av genialiteter siden debuten i 1986 med Diagnosen og andre noveller. Anna stiller her i en klasse for seg selv. For hvordan skriver man egentlig en barneroman om noe så konkret som vår tids mest omfattende globale utfordring på en subtil og ikke moraliserende måte? Gaarder har mestret denne oppgaven mange ganger. Han har på de mest finurlige vis gjort veldig voksne temaer tilgjengelige for barn. Viktige temaer som religion, filosofi, død og kjærlighet.  I mange av bøkene hans kan man lese en abstrakt erkjennelse av menneskets tilhørighet til verden, og hvor dyrebar den er for oss. En av mine favorittanker fra forfatterens side, er den om at hver gang et barn kommer til verden er det ikke bare verden som blir skjenket et nytt barn, men også barnet får en flunkende ny klode i sin favn.
I Anna – er denne kloden barnet får i favnen ene og alene hovedfokus. Sofies Verden var verdens mest solgte bok i 1995 – og har skapt utallige små filosofer blant de yngste- og eldste. Klarer Anna å vekke den samme interessen for kloden, og lage en liten hærskare av unge klimaaktivister og ansvarsfulle verdensborgere? Tidvis skinner oppgavens vanskelige natur igjennom. Bokens kritikk av måten menneskene behandler kloden på, er alt annet enn subtil. For hvordan flyter en kritikk av klimakvotesystemet og den egosentriske menneskenaturen på skjønnlitterært vis?
Tematikken veksler mellom en drømmende fortelling om Annas liv, moralfilosofiske beretninger i kjent Gaardiansk stil og hardcore klimavitenskaplige fakta.  Måten Gaarder leker med språket i boken gjør meg faktisk både flau, lattermild og fascinert på en gang. Språket er lettfattelig og lekent, og i likhet med bokens tematikk veksler det drastisk. Her tillater Gaarder seg å bruke engelske ord og populæruttrykk fra miljøbevegelsen og økonomisk teori som gamification, blandet med ungdommelig tale fra bokens karakterer. Denne blandingen av svært ulike ord gir språket i boken et ganske annerledes preg enn det jordnære og lett tilgjengelige, men undrende og poetiske språket som pleier å karakterisere Gaarders verker.
Den store variasjonen i språket gjør lesingens flyt en tanke mer stakkato – jeg kommer ut av bokens virkelighet når stilen bryter, raskere enn ved en bok med mer harmoniserende stil. Likevel fører denne skrivemåten til at leseren blir introdusert for viktige begrep og fakta som aktive i miljøbevegelsen er de som kjenner best til. Selv om boken er miniatyr og bryter språkstil, mangler det ikke på undrende og slående moralpoeng – Gaarders egen spesialitet.  Min favoritt er kanskje en omskriving av gjensidighetsprinsippet:
Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Men den gylne regel kan ikke lenger bare ha en horisontal dimensjon – altså et “vi” og “de andre”. Det begynner å gå opp for oss at gjensidighetsprinsippet også har en vertikal dimensjon: Du skal gjøre mot neste generasjon slik du hadde ønsket at forrige generasjon hadde gjort mot meg… Hele menneskeheten lever ikke på én gang. Det har levd mennesker her før oss, noen lever nå, og noen skal leve etter oss. Men også de som kommer etter oss er våre medmennesker.
Dermed har Gaarder skapt en helt logisk og intuitiv forlengelse av kanskje det eneste prinsippet man kan enes om på tvers av livssyn. På den måten har han gitt miljøbevegelsen et moralsk belegg for våre forsøk på å initiere politiske handlingsinsentiv i dag som tar vare på den neste generasjonen. Spires kampanje for en ombudsperson for framtidige generasjoner deriblant. Gaarder fletter sammen teori fra mange relevante fagfelt på flere nivåer i boken. Både psykologisk og økonomisk teori er godt representert. I karakterenes liv, i de moralske poeng og i bokens handling og tematikk. Måten poengene gir gjenklang på ulike nivåer i boken og at fortellingene om Anna og Novas liv er parallelle – gir meg den kjente følelsen av kribling i magen, som Gaarders bøker ofte gir meg. Det er følelsen av å være med på et resonnement som er akkurat litt utenfor det jeg selv har forstått til nå. Det er en følelse av at verden henger sammen og er logisk – og en følelse som gjør at jeg blir sterk i tanken, og handlekraftig.
 Klimaproblematikken blir skildret i denne boken som en klimakamp. Menneskets kamp for å bevare en verden vi med omsorg kan gi våre neste i hende. Anna viser hvordan vi kanskje er nødt til å spille på lag med menneskenaturen, istedenfor mot den, for å løse klimaproblematikken. Den viser hvordan vår evne til å visualisere våre egne oldebarn kan være en øyeåpnende port til å forstå at det faktisk er forlengelsen oss selv dagens livsstil rammer. Anna er ei bok som utfordrer menneskene til å snu livstrenden vi har surra oss inn. Bokens nærhet i tid (Anna lever i år 2012) underbygger følelsen av at det boken skildrer faktisk gjelder leseren selv.  
Jeg sa at boken stilte i en klasse for seg selv – og det gjør den på mange måter. Det er kanskje ikke Jostein Gaarders største litterære verk. Allikevel skal han høste kredibilitet for at han velger å bruke sin fantasi og arbeidstid til å skrive om klimakampen. Et tema som på finurlig vis er blitt vanskelig å prate om på en appellerende måte. Det er mitt store håp at denne lille bok havner i mange små og store hender. Den er å anbefale på det varmeste, og liker man den ikke kan man trøste seg med at den er rask lesning. I tillegg er veien fra holdning til handling gjort lynende kort – da Gaarder lister opp en rekke miljøorganisasjoner på siste side. Deriblant Spire. Da gjenstår det bare å håpe på at en nyvunnet klimaaktivist snart finner veien fra fabelen til Spirekontoret.

Skrevet av Andrea Weme