 Valget er over og tiden for handling har endelig kommet.
Vi har fått et tydelig skifte, og Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV skal i regjeringsforhandlinger og trolig samtaler med både Rødt og MDG. Miljøpartiene har hatt en betydelig framgang, det samme har partiene som fronter kampen mot økende ulikhet. Det hadde vært fint om et regjeringsskifte automatisk løste alle verdens problemer, men slik er det ikke. Derfor skal vi i Spire fortsette å legge press på politikerne slik at de ikke glemmer å prioritere miljøsikkerhet, internasjonal rettferdighet og en helhetlig og samstemt utvikling i sine forhandlinger. Klima har vært en av hovedsakene i årets valgkamp, men litt overraskende kom ikke MDG over sperregrensa denne gangen heller. Heldigvis er det mange parti som har lovet å gjøre mye for å stanse klima- og naturkrisa, og det vil være en underdrivelse å si at vi har store forventninger til hvilken politikk den nye regjeringen vil føre på dette området. De neste fire årene er kritiske for Norges håndtering av klima- og naturkrisa, og dersom vi skal nå klimamålene kan vi ikke lete etter mer olje. I forbindelse med ratifiseringen av Parisavtalen vedtok Stortinget at Norge skal være klimanøytralt fra og med 2030. Vi har et langt stykke å gå for i det hele tatt å nærme oss dette målet. Global oppvarming ødelegger natur- og artsmangfolder, undergraver matsikkerhet og sosial stabilitet, og forsterker eksisterende sikkerhetstrusler i sårbare områder. Global oppvarming fører også til større forskjeller mellom folk, både nasjonalt og internasjonalt, og derfor må klima- og ulikhetskrisa løses sammen. Spire forventer at SV vil være en viktig stemme i denne kampen, og at både Rødt og MDG pusher en potensiell ny flertallsregjering i riktig retning. . Landbruket kan, og må, være en del av løsningen på klima- og miljøkrisa. For å sikre et levedyktig landbruk i Norge må naturressursene utnyttes på en måte som er miljømessig og sosialt bærekraftig. Ved å investere i biogass, satse på agroøkologisk gårdsdrift, begrense import av mat og heller verne om norsk matproduksjon, kan vi oppnå et bærekraftig landbruk som forvalter naturressursene med hensyn til nåtidens og framtidens behov. Dette henger også sammen med global matsikkerhet og klimatilpasning for de 811 millionene som lever i sult og rammes hardest av klimaendringene. Senterpartiet har stadfestet i sitt program at de ønsker å satse på karbonlagring i jord og beitemark, et importvern for å sikre nasjonal selvforsyning og økt fokus på klimatilpasset matsikkerhet internasjonalt. Det er gode tiltak for et mer bærekraftig landbruk og global rettferdighet, og vi håper nettopp disse temaene vil være viktige prioriteter for Senterpartiet. Jonas Gahr Støre får mest sannsynlig sin “drømmeregjering” sammen med SP og SV. Vi i Spire håper at han også vil være åpen for et godt og produktivt samarbeid med Rødt og MDG, ettersom de er viktige pådrivere for et varmere, mer rettferdig og bærekraftig samfunn. Spire håper også at regjeringen prioriterer å inkludere sivilsamfunnet og ikke-statlige organisasjoner i politiske prosesser. Vi er en viktig stemme for folket og jobber for å rette fokus på de glemte krisene.  Som en del av Spires arbeid for å skape en bærekraftig og rettferdig verden har Spire igangsatt et skoleprosjekt. Skoleprosjektet har gjennom flere år utvikla undervisningsopplegg og gjennomført skolebesøk på flere skoler i landet. Selv om bærekraftig utvikling høsten 2020 ble innført som et gjennomgående tema i Fagfornyelsen LK20, ser vi likevel at bærekraftig utvikling ikke gjennomsyrer undervisningen i skolen i stor nok grad. Spire ønsker å bidra til å skape en løsningsorientert undervisningskultur om klima, miljø og sosial rettferdighet, samt oppfordre til kritisk tenking og handlekraft. Utdanning for bærekraftig utvikling handler nemlig ikke bare om undervisning om global oppvarming, tap av natur- og artsmangfold og plast i havet. Det handler også om medborgerskap, solidaritet, politisk engasjement, systemkritikk og løsningsvilje i praksis. Målet bør derfor være å gi elevene tro på at endring er mulig, framfor en undervisningskultur om klima og miljø som skaper eller forsterker apati og klimaangst. Foto: Solveig Gjørv Røraas
Helgen 3.-5. september, arrangerte vi en skoleringshelg i våre nye lokaler i Greenhouse Oslo for Spire-medlemmer som er interesserte i hvordan Spire jobber med skole og utdanning. I løpet av helga fikk deltakerne lære mer om skoleprosjektet og hvordan man kan undervise eller formidle på en god og tydelig måte. Vi fikk prøvd ut undervisningsopplegget “Prosjekt nærmiljø”. Utviklingsfondet kom også for å pilotere en helt ny workshop om kaffe, verdikjeder og klimatilpasning som de har utvikla sammen med Spires skoleprosjekt. Helt til slutt diskuterte vi hvordan skoleprosjektet kan utvikles videre, nå som vår nye skoleportal snart skal lanseres. Følg med i Spires kanaler for å få med deg lanseringen av skoleportalen!  Foto: Spire Regjeringa har gitt gruveselskapet Nussir tillatelse til å bruke Repparfjorden som deponi for gruveavfall. Hvert år vil to millioner tonn tungmetallholdig gruveslam dumpes rett i fjorden. En hovedgrunn til at dette gruveprosjektet er så problematisk er faktumet at det skjer i et viktig område for samisk næring. Sigrid Elise Høeg, organisasjonsrådgiver i Spire, forklarer at sametinget ikke ønsker prosjektet: “Sameting har motsatt seg prosjektet, men blir ikke lytta til. Det er på tide å ta samenes rett til å bestemme over sine egne områder på alvor. Arealingrepenne er mange, og staten vil aldri se dem i sammenheng. Derfor må selvbestemmelsen bli reell og ILO konvensjonen følges”. Et vesentlig argument for Nussir og Regjeringa er at gruva skal produsere kobber til det “grønne skiftet”. Elise Åsnes, nestleder i Spire, poengterer at et grønt skifte ikke kan sette marginaliserte grupper og sårbar natur til side: “Urfolks Interesser kan ikke måtte vike for stadig mer profitt. Vi kan ikke fortsette med ideologien om stadig mer grønn vekst uten å se konsekvensene det har for mennesker og miljø. Et slikt “grønt skifte” er ikke rettferdig”. Høeg forklarer videre at en hovedgrunn til at gruveprosjektet vil ha store konsekvenser for samisk kultur er hvordan det preger reindrifta: “Prosjektet har store konsekvenser for reindrift. Reindrifta i området er allerede sterkt truet, og denne planlagte gruva i Repparfjord beslaglegger enda flere viktige områder for reindrift. Innskrenkningen av beiteområder for rein som følge av utbygging og mineralutvinning må stanses”. Arealbruken gruveprosjektet krever vil altså ramme den samiske næringen i området hardt. Åsnes legger videre til at prosjektet også vil ha store konsekvenser for livet i fjorden: “Nussir ASA planlegger for å deponere det giftige gruveavfallet i fjorden. Dette er uakseptabelt. Gruveslammet inneholder betydelige mengder av det giftige tungmetallet kobber, som vil spre seg og ramme livet i fjorden. Vi har ikke råd til å ødelegge denne nasjonale laksefjorden, og det viktige gytefelt for kysttorsk”. Vi er her til over valget, og har troen på at en ny regjering vil gå bort fra dette prosjektet. Husk å bruk stemmeretten din - du har enda mulighet til å snu dette.  Foto: Blackstar Multimedia
(Oppdatert versjon av kronikken «Etterlysning: politikere uten skylapper og med koordineringsevne» skrevet av Julie Rødje, leder i Spire, og Jan Thomas Odegard, daglig leder i Utviklingsfondet, først publisert i Bistandsaktuelt). Verden står i spagat, det samme gjør norsk og internasjonal politikk. Skal vi klare å løse de største utfordringene i vår tid: sult, ulikhet, klimaendringer og naturtap, må vi fjerne skylappene og se hvordan de henger sammen. Uten en helhetlig politikk vil vi aldri kunne oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. 2021 skulle være startskuddet, men hva skjer?  I sommer kom Regjeringas handlingsplan for bærekraftsmålene, flere år på overtid. Formålet er å sikre Norges arbeid på samtlige 17 mål. Selv om bærekraftsmålene er på alles lepper og jakkeslag, innebærer de en rekke utfordringer. Tiltak for å sikre ett mål kan nemlig gå imot et annet. Økonomisk vekst går svært ofte på bekostning av både klima, natur, utjevning av forskjeller og matsikkerhet. Videre kan også klima- og naturhensyn kan være motstridende, som i den svært betente vindmølledebatten. Hvordan norsk politikk skal forholde seg til disse dilemmaene er totalt fraværende i handlingsplanen, men også i valgkampen og den politiske debatten generelt. En annen ting som er fraværende er forståelsen av hvordan nasjonal og internasjonal politikk henger sammen. Hva Norge gjør på hjemmebane og hva vi gjør internasjonalt må dra i samme retning, hvis ikke ender vi opp med å gi og ta med hver vår hånd. Det avgjørende året 2021? 2021 er året hvor vi skal komme oss ut av koronakrisa og skape en ny normal. Stortingsvalget er rett rundt hjørnet og politikerne må se utover sine vante siloer og fortelle oss velgere hvordan de vil løse krisene vi står i. Også globalt skulle dette være et viktig år for å ta viktige steg i retning en bærekraftig og rettferdig verden. FN planla å arrangere tre viktig globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd.
En annen konsekvens av pandemien er økende matusikkerhet - med nesten 100 millioner flere som sulter, totalt 811 millioner. Behovet for å endre verdens matsystem har sjelden vært så tydelig som det er akkurat nå, bare uker før FNs Mattoppmøtet (UNFSS). Prosessen rundt mattoppmøtet har til tross for sakens alvor vært meget rotete og vanskelig å navigere i. Det ble nettopp bestemt at selve toppmøtet kun skal være et éndags digitalt møte. Konfliktlinjene er store, og det kreves omfattende tiltak og finansiering. Da virker én dag som et halvhjertet forsøk på å sikre oppfølging. Gjennom prosessen ser vi også at store internasjonale selskaper har hatt betydelig makt og innflytelse som har gått på bekostning av fattigere land, sivilsamfunn og urfolk. Tre toppmøter, om enn nå sprett mer ut i tid og med svært varierende omfang, skal forsøke løse tre globale kriser. Tre kriser som henger tett sammen. I snart 30 år, siden klimakonvensjonen og naturmangfoldkonvensjonen ble vedtatt i Rio i 1992, har verdenssamfunnet forsøkt å løse disse utfordringene hver for seg - uten å lykkes. Et nytt matsystem kan være nøkkelen En av fire mennesker har i dag ikke tilgang på nok, sikker og næringsrik mat. Det er skjebnens ironi at småskala matprodusenter er overrepresentert i gruppa som må gå til sengs med uvisshet om morgendagens måltider. Det industrielle jordbruket bidrar på sin side til utarming av jorda, økte klimagassutslipp og redusert naturmangfold, samtidig som økt flom, tørke og tap av natur skaper mer matusikkerhet og tøffere vilkår særlig for verdens over 500 millioner småbønder.  For å møte økende klimaendringer, uavhengig av om vi klarer å bremse utslippene, spiller naturen en nøkkelrolle. Til tross for hvor sammenknyttet klima og natur er, har det oppstått et unaturlig skille når det gjelder politiske prosesser og tiltak.
Våre vanligste matvarer, som poteter, ris og mais, har alle ville slektninger i naturen som inneholder genetiske egenskaper som motstandsdyktighet for sykdommer eller klimaendringer. Å bevare et bredt spekter av natur og arter er derfor svært nyttig for vår globale matsikkerhet. Plantenes fotosyntese kan fange og lagre store mengder karbon fra atmosfæren i jorda som vil redusere den globale oppvarminga. Økt jordkarbon gir økt næring til mikroorganismer som øker naturmangfoldet og gjør jorda mer motstandsdyktig mot klimaendringene i perioder med tørke eller flom. Alt dette har en stor betydning for matsikkerheten og kan bidra til bedre og mer stabile avlinger. Norge har uttrykt ønske om å bidra til å øke karboninnholdet i jord. Oppfølgingen, både nasjonalt og internasjonalt, er derimot altfor svak. Også innen klima og naturmangfold snakker Norge i store bokstaver, men leverer altfor lite både med nasjonale tiltak og globale midler. Likevel, disse tiltakene betyr at vi kan endre hvordan vi forstår forholdet mellom matproduksjon, klima og natur. I stedet for å fokusere på matproduksjon som en klimaversting, eller hvordan sikre verdens økende befolkning nok mat i møte med klima- og naturkrisa, bør vi satse på løsninger som møter flere av våre største utfordringer samtidig. Samtlige av FNs toppmøter er smertelig klar over overlappende områder, men forsøker hjelpeløst å fikse problemene hver for seg. Kunstige skillelinjer Norge deltar aktivt i prosessen mot de tre toppmøtene. Til tross for både den ferske handlingsplan for bærekraftsmålene, og den litt eldre handlingsplanen for bærekraftige matsystemer, ser det ikke ut til at norske myndigheter har tenkt til å bruke toppmøtene som en anledning for å koble løsninger og problemer sammen. Da vi, sammen med Utviklingsfondet, Naturvernforbundet og Regnskogfondet i juni arrangerte webinaret Kan høstens FN-toppmøter redde verden?, sa forhandlingslederne for klima og natur, som representerer norske myndigheter, ingenting om hvordan Norge skal jobbe med prosessene i sammenheng. I valgkampen har klima endelig blitt en het potet, men heller ikke her inkluderes natur eller matsikkerhet tilstrekkelig. Skal bærekraftsmålene bli mer enn bare jakkepynt trenger vi en ny samlet retning. Høstens toppmøter er en ypperlig start for norske politikere til å vise handlekraft og at man evner å se sammenhengene mellom det nasjonale og internasjonale og på tvers av sektorer, møter og departementer. Første steg i denne prosessen er at Norge presser hardt for ambisiøse og forpliktende internasjonale mål, men like mye for å levere her hjemme. Kravene som fremmes i de ulike prosessene må forsterke hverandre og være samstemte. Tiltak som vern av natur, tilstrekkelig klimafinansiering, inkludering av kostnader knyttet til klima og natur i staters budsjett og planer, og en rettighetstilnærming med hensyn til urfolk, ungdom og marginaliserte grupper må stå i sentrum. Det er under to uker igjen til stortingsvalget. Det er på overtid at stortingskandidatene og partiene kaster skylappene og forteller oss hvordan de vil løse vår tids store utfordringer. Politikerne vi velger vil avgjøre om vi når bærekraftsmålene innen i 2030, eller om krisene forverres ytterligere. En ny regjeringsplattform er nødt til å inneholde konkrete tiltak både nasjonalt og internasjonalt, økte økonomiske og menneskelige ressurser og en evne til å se helheten. Enkelttiltak og fine løfter hjelper dessverre lite når politikk på et område undergraves av politikken på andre områder. Vi kan løse krisene vi står i, men det krever at vi sammen finner løsninger på tvers av kunstige skillelinjer. Er du mellom 18 og 30 år og interessert i byutvikling og urbane spørsmål? Spires byutvalg jobber med disse temaene, og inviterer til åpent møte onsdag 1. september kl 18.00–20.00. I høst skal byutvalget jobbe med boligpolitikk, urban bistand og medvirkning for unge. Vi ser etter folk som er politisk engasjert og interessert i å for eksempel arrangere eventer, skrive kronikker eller rapporter, og holde foredrag. Vi møtes ukentlig for å drøfte problemstillinger, distribuere arbeidsoppgaver, og inspirere hverandre til å utvikle og fremme Spires politikk på sosial og bærekraftig byutvikling. Oppmøte kl. 18.00 utenfor Greenhouse i Schweigaards gate 34c. Ta kontakt med koordinator Sofie Ringdal på 48187105 dersom du har spørsmål. Vi gleder oss til å møte deg!  Landbruket kan, og må, være en del av løsningen på klima- og miljøkrisa. For å sikre et levedyktig landbruk i Norge, mener Spire at naturressursene bør utnyttes på en mer effektiv måte som er miljømessig-, økonomisk- og sosialt bærekraftig. Dette kan oppnås på flere måter. Her er noen av de. Investering i biogassproduksjon. Biogass kan produseres av organisk avfall fra landbruket, og en satsing på biogass kan gjøre landbruket fossilfritt innen 2030. Det er behov for mer midler til forskning og utbygging av biogassanlegg i hele landet, slik at avfall fra landbruket kan utnyttes til energiproduksjon, som kan bidra til å skape et nullutslippssamfunn. Vern av matjord. Landbruket er noe som skal vare i hundrevis av år, og da må vi sikre god jord og naturressurser til våre etterkommere. Matjorden er fundamentet for all matproduksjon. Norge har kun 3 prosent dyrkbart landareal, og av dette blir store områder bygget ned eller tatt ut av produksjon hvert år. Dette undergraver framtidig matproduksjonsmuligheter, og i realiteten fratar vi framtidige generasjoner muligheten til å dyrke mat i eget land. Dette er også i strid med regjeringens mål om å øke matproduksjonen med 20 % fram mot 2030 og Stortingets føringer om norsk matsikkerhet. Å begrense import og øke bruken av norske ressurser vil være det det viktigste virkemiddelet for å ivareta matsikkerheten i en verden hvor matproduksjonen blir stadig mer sårbar og det internasjonale matmarkedet stadig mer uforutsigbart. For å oppnå matsikkerhet globalt er det en forutsetning at alle land tar i bruk lokale ressurser så langt det er mulig, inkludert å utnytte det potensialet som ligger i brakklagte landbruksområder og utmarksbeiter. En mer bærekraftig forvaltning av naturressursene. For å oppnå et landbruk som fungerer på naturens egne premisser, bør fokuset dreies fra å kun handle om volumproduksjon, til i større grad å omfatte ivaretakelse av naturressursene. Norge må skape et bærekraftig landbruk som er mindre avhengig av kunstgjødsel og skadelige kjemiske-syntetiske innsatsmidler. Høy bruk av gjødsel og sprøytemidler, i tillegg til jordpakking, har allerede ført til enorm jorderosjon, ufruktbar jord og store skader på miljø, dyr og mennesker globalt. Regjeringen har et mål om en økologisk andel på 15 prosent. For å nå dette målet må det iverksettes sterkere handlingstiltak. For å øke den økologiske matproduksjonen må flere bønder ønske å velge økologisk produksjon. Da er det viktig å gi bøndene gode insentiver til å velge å satse på dette, som for eksempel å gjøre det profitabelt for bøndene å velge økologisk drift. Nå er det ikke lenge igjen til valgdagen. Stem på et parti som satser på landbruket som en del av løsningen for klimakrisa. Ved å investere i biogass, begrense import av mat og heller verne om norsk matproduksjon, kan vi oppnå et bærekraftig landbruk som forvalter naturressursene med hensyn til nåtidens og framtidens behov.  (Partiene er vurdert etter hvorvidt de ønsker å; (1) arbeide for et fossilfritt jordbruk og investere i alternative energikilder; (2) begrense import av mat og øke bruk av norske ressurser; (3) begrense intensivt jordbruk og styrke omstillingen til et bærekraftig jordbruk; og (4) verne matjord mot utbygging, overproduksjon og sprøytemidler). Dette innlegget ble skrevet i samarbeid med Spires lokallag i Trondheim.
 Mandag kom FNs klimapanel (IPCC) sin nye rapport som tegner et meget dystert bilde av framtida. Det er helt tydelig at klimakrisa er her allerede, og at vi alle går en usikker tid i møte. “De siste dagene har vi blitt presentert svært mørke bilder. I flere år har en samlet miljøbevegelse og dagens unge krevd miljøhandling. Denne rapporten må være det siste nødropet som omgjør ord til handling” fastslår leder og nestleder i Spire, Julie Rødje og Elise Åsnes. IPCC presenterer flere ulike scenarioer for hvilke konsekvenser klimakrisa vil medføre. Nytt i denne rapporten er at forskerne er mye mer skeptiske til om det er mulig å begrense global oppvarming til 1,5 grader enn tidligere. Dette er et faresignal vi må ta på alvor. Forskjellene mellom 1,5 og 2 grader er dramatiske. «Denne rapporten må være det siste nødropet som omgjør ord til handling» Rapporten peker også på allerede økende ekstremvær på hele kloden. Aldri før har IPCC vært så tydelig på hvor store konsekvenser klimaendringen har for alle regioner. Felles for alle er at de vil oppleve mer varme, samtidig som ekstremvær blir stadig hyppigere og mer alvorlig. “Alle vil bli påvirket at klimakrisa, likevel er konsekvensene og de sosiale og økonomiske kostnadene mye større for allerede sårbare grupper. Som en rik oljenasjon med skyhøyt forbruk har Norge et særskilt ansvar. Dette ansvaret må gjenspeile all norsk politikk, fra miljø- til handel og utviklingspolitikken” påpeker Åsnes. Selv om rapporten er alvorlig i seg selv, bygger den også på et svært usikkert premiss. Samtlige av scenariene som presenteres baserer seg på “netto null CO2” - altså idéen om å utvikle teknologi som kan fange og lagre alle CO2-utslipp vi ikke evner å kutte etter de neste årene. Et eksempel på slik teknologi er industriell karbonfangst og lagring (CCS), som Norge har satset stort på med Langskip. «En stor optimisme og avhengighet tilknyttet industriell CCS vil få alvorlige konsekvenser dersom det går på bekostning av andre klimatiltak» “Dersom industriell CCS lykkes kan det spille en viktig rolle i å bremse klimaendringene, likevel er det svært farlig å belage seg dette som en løsning. Teknologien er i startfasen, og er avhengig av både teknologiutvikling og store investeringer for at det skal lykkes i den skalaen som skisseres. Vi vet med andre ord verken om, når eller prisen for disse tiltakene. Samtidig er krisa her allerede, og vi har ikke råd til å vente på usikre potensielle løsninger. En stor optimisme og avhengighet tilknyttet industriell CCS vil få alvorlige konsekvenser dersom det går på bekostning av andre klimatiltak” sier Rødje.
Den nye IPCC rapporten slår fast at for å begrense global oppvarming trengs sterke, raske og vedvarende reduksjoner i klimagasser. Uten umiddelbare og raske utslippsreduksjoner i stor skala vil vi ikke klare å holde oppvarmingen under 1,5 grader. Dette er også FNs generalsekretær, António Guterres, enig i. I sin uttalelse om den nye IPCC rapporten er han klokkeklar i sin oppfordring til alle verdens land: “Denne rapporten må bli dødsstøtet for kull og fossile energikilder, før de ødelegger planeten vår”. “Nå kan ikke Norge leve i håpet om at teknologien skal redde oss, men ta vårt rettmessige historiske ansvar og kutte faktiske utslipp og fase ut norsk olje og gass. Dette må gjøres nå! Om en måned er det Stortingsvalg - da må velgerne prioritere miljø, og politikerne innse alvoret og speede opp reelle tiltak for å sikre verden et levelig miljø” avslutter Rødje. Les mer om IPCC og hvorfor rapportene er så viktige for FNs klimaforhandlinger her.  ENGLISH BELOW
NB: KORT FRIST Søkefrist: 15. august 2021 Intervjuer: uke 34 Jobbstart: 1. september 2021 Spire Ås søker en Foodsharing koordinator! Vi ser etter en motivert og inspirert Ås-beboer som ønsker å redusere matsvinn og skape fellesskap rundt mat i Ås. Koordinatoren vil ha ansvar for å skape og opprettholde gode relasjoner mellom de involverte i Foodsharing. Dette inkluderer å koordinere “pick-ups”, leveringer og distribusjon av mat. Koordinatoren vil sørge for at steder for “pick-ups” og utlevering forblir godt vedlikeholdt. Koordinatoren vil organisere en hyggelig og pålitelig arbeidsgruppe, opplæring av frivillige, samt se etter muligheter for å forbedre og utvide Foodsharing. Ønskede kvaliteter og kvalifikasjoner:
Oppgaver og ansvar:
Relevante kontakter og informasjon vil bli gjort tilgjengelig for koordinatoren. Detaljer: Periode: 01.09.2021-30.06.2022 Lønn: 5550 NOK/måned (20% stilling) Kontrakt signeres i samarbeid med Spires sentralledd i Oslo. Formelle krav: Personen må være bosatt i Ås. Søkere med relevant erfaring og evner er ønsket. Hvordan søke: Skriftlig søknad med CV og et kort motivasjonsbrev sendes til spire.nmbu@gmail.com. Kontaktinformasjon: For mer informasjon, kontakt August Aalstad på 46898870, eller send mail til Spire Ås på spire.nmbu@gmail.com Takk for din søknad! ---------------------------------------------------- SHORT DEADLINE Application deadline: August 15, 2021 Interviews: week 34 Position start date: September 1, 2021 Spire is looking for a Foodsharing Coordinator! We are looking for a motivated and inspired Ås resident to reduce food waste and facilitate food sharing in Ås. The Coordinator is responsible for maintaining and creating relationships between Foodsharing and its partners. This includes coordinating pick-ups, deliveries, and distribution of food. The Coordinator takes responsibility for maintaining clean pick-up and drop-off spaces. They organize a kind and reliable team and volunteer training, and look for synergies to enhance and expand Foodsharing. Desired qualities and qualifications
Tasks and responsibilities
Relevant contacts and information will be made available to the Coordinator. Details Period: 01.09.2021-30.06.2022 Pay: 5 550 NOK/month (20% time) Contract to be signed and submitted with Spire Sentral offices based in Oslo. Requirements: Must be a resident of Ås. Applicants with relevant experience and skills are preferred. How to apply Please submit your resume and a brief letter of motivation to spire.nmbu@gmail.com. Contact information For more information, contact August Aalstad at 46898870, or email the Spire team at spire.nmbu@gmail.com. Thank you for your application! Verden står i spagat, det samme gjør norsk og internasjonal politikk. Skal vi klare å løse de største utfordringene i vår tid: sult, ulikhet, klimaendringer og naturtap, må vi fjerne skylappene og se hvordan de henger sammen. Uten en helhetlig politikk vil vi aldri kunne oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. Men kanskje kan 2021 være startskuddet? Skrevet av Julie Rødje (leder i Spire) og Jan Thomas Odegard (daglig leder i Utviklingsfondet). Denne artikkelen ble først publisert på bistandsaktuelt.no  I 2021 arrangerer FN tre globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd, skriver Julie Rødje, leder i Spire og Jan Thomas Odegard, daglig leder i Utviklingsfondet. Bildet er fra FNs såkalte pre-summit-møte som ble holdt i Roma 26. - 28. juli som en forberedelse til FNs mattoppmøte i september. Italias utenriksminister Luigi Di Maio (nummer to fra høyre) og Italias statsminister Mario Draghi (lengst til høyre) deltok begge på dette formøtet. Foto: Guiseppe Lami/ EPA/NTB.
Nylig kom Regjeringas handlingsplan for bærekraftsmålene, flere år på overtid. Formålet er å sikre Norges arbeid på samtlige 17 mål. Selv om bærekraftsmåla er på alles lepper og jakkeslag, innebærer de en rekke utfordringer. Tiltak for å sikre ett mål kan nemlig gå imot et annet. Økonomisk vekst går ofte på bekostning av klima og natur, mens klima- og naturhensyn kan være motstridende (ref. vindmøller). Hvordan norsk politikk skal forholde seg til disse dilemmaene er totalt fraværende i handlingsplanen. Det andre som er fraværende er forståelsen av hvordan nasjonal og internasjonal politikk henger sammen. Hva Norge gjør på hjemmebane og hva vi gjør internasjonalt må dra i samme retning, hvis ikke ender vi opp med å gi og ta med hver vår hånd. 2021 avgjørende 2021 er året hvor vi skal komme oss ut av koronakrisa og skape en ny normal. Det er stortingsvalg og politikerne må se utover sine vante siloer og fortelle oss velgere hvordan de vil oppfylle bærekraftsmålene innen 2030 og løse krisene vi står i. I tillegg arrangerer FN tre globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd. Klimatoppmøtet i Glasgow (UNFCCC COP26) skal bidra til at statene kommer nærmere å overholde Paris-avtalen og begrense klodens oppvarming til under 2 grader, helst under 1,5. I Kina skal man på Naturtoppmøtet (Biomangfoldkonvensjonen) COP15 forsøke å komme seg nærmere en ny global naturavtale. Begge skulle egentlig vært fremforhandlet i fjor, men ble ironisk nok utsatt mye på grunn av koronapandemien som er en følge av vår behandling av naturen. En annen konsekvens av pandemien er økende matusikkerhet - med nesten 100 millioner flere som sulter. Behovet for å endre verdens matsystem har sjelden vært så tydelig som det er akkurat nå, bare få måneder før FNs Mattoppmøte (UNFSS) som finner sted i New York i september, med mellomforhandlinger som starter allerede mandag. Tre toppmøter skal forsøke løse tre globale kriser. Tre kriser som henger tett sammen. I snart 30 år, siden klimakonvensjonen og naturmangfoldkonvensjonen ble vedtatt i Rio i 1992, har verdenssamfunnet forsøkt å løse disse utfordringene hver for seg - uten å lykkes. Matsikkerhet En av fire mennesker har i dag ikke tilgang på nok, sikker og næringsrik mat. Det er skjebnens ironi at småskala matprodusenter er overrepresentert i gruppa som må gå til sengs med uvisshet om morgendagens måltider. Det industrielle jordbruket bidrar på sin side til utarming av jorda, økte klimagassutslipp og redusert naturmangfold, samtidig som økt flom, tørke og tap av natur skaper mer matusikkerhet og tøffere vilkår særlig for verdens over 500 millioner småbønder. For å møte økende klimaendringer, uavhengig av om vi klarer å bremse utslippene, spiller naturen en nøkkelrolle. Til tross for hvor sammenknyttet klima og natur er, har det oppstått et unaturlig skille når det gjelder politiske prosesser og tiltak. Våre vanligste matvarer, som poteter, ris og mais, har alle ville slektninger i naturen som inneholder genetiske egenskaper som motstandsdyktighet for sykdommer eller klimaendringer. Å bevare et bredt spekter av natur og arter er derfor svært nyttig for vår globale matsikkerhet. Fangst og lagring av karbon i jord og skog, gjort med riktige metoder, er et annet et annet viktig tiltak for å redusere klimagassutslipp, sikre naturmangfold og øke matsikkerheten. Plantenes fotosyntese kan fange og lagre store mengder karbon fra atmosfæren i jorda som vil redusere den globale oppvarminga. Økt jordkarbon gir økt næring til mikroorganismer som øker naturmangfoldet og gjør jorda mer motstandsdyktig mot klimaendringene i perioder med tørke eller flom. Alt dette har en stor betydning for matsikkerheten og kan bidra til bedre og mer stabile avlinger. Norge har uttrykt ønske om å bidra til å øke karboninnholdet i jord. Oppfølgingen, både nasjonalt og internasjonalt, er derimot altfor svak. Også innen klima og naturmangfold snakker Norge i store bokstaver, men leverer altfor lite. Likevel, disse tiltakene betyr at vi kan endre hvordan vi forstår forholdet mellom matproduksjon, klima og natur. I stedet for å fokusere på matproduksjon som en klimaversting, eller hvordan sikre verdens økende befolkning nok mat i møte med klima- og naturkrisene, bør vi satse på løsninger som møter flere av våre største utfordringer samtidig. Samtlige av FNs toppmøter er smertelig klar over overlappende områder, men forsøker litt hjelpeløst å fikse på dette hver for seg. Kunstige skillelinjer Norge deltar aktivt i prosessen mot de tre toppmøtene. Til tross for både rykende fersk handlingsplan for bærekraftsmålene, og den litt eldre handlingsplanen for bærekraftige matsystemer, ser det ikke ut til at norske myndigheter vil bruke toppmøtene til å koble løsningene mot problemene. Da Naturvernforbundet, Regnskogfondet, Utviklingsfondet og Spire nylig arrangerte webinaret Kan høstens FN-toppmøter redde verden?, sa forhandlingslederne for klima og natur, som representerer norske myndigheter, ingenting om hvordan Norge skal jobbe med prosessene i sammenheng. Skal bærekraftsmålene bli mer enn jakkepynt trenger vi en ny samlet retning. Høstens toppmøter er en ypperlig start for norske politikere til å vise handlekraft og at man evner å se sammenhengene mellom det nasjonale og internasjonale og på tvers av sektorer, møter og departementer. Første steg i denne prosessen er at Norge presser hardt for ambisiøse og forpliktende internasjonale mål, men like mye for å levere her hjemme. Kravene som fremmes i de ulike prosessene må forsterke hverandre og være samstemte. Tiltak som vern av natur, tilstrekkelig klimafinansiering, inkludering av kostnader knyttet til klima og natur i staters budsjett og planer, og en rettighetstilnærming med hensyn til urfolk, ungdom og marginaliserte grupper må stå i sentrum. Det er to måneder igjen til stortingsvalget. Det er på tide at stortingskandidatene og partiene kaster skylappene og forteller oss hvordan de vil løse vår tids store utfordringer. Politikerne vi velger i september vil avgjøre om vi når bærekraftsmålene innen i 2030, eller om krisene forverres ytterligere. Enkelttiltak og fine løfter hjelper dessverre lite når politikk på et område undergraves av politikken på andre områder. Vi kan løse krisene vi står i, men det krever at vi sammen finner løsninger på tvers av kunstige skillelinjer. «Naturen er blitt ikledd en økonomisk språkdrakt – ‘naturkapital’ og ‘økosystemtjenester’ – og knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk». Skrevet av Tone Smith, økologisk økonom (Ph.D) og leder av fagrådet til Rethinking Economics Norge. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Morgenbladet 8. juli.  2021 er et år fullt av forventinger på naturens vegne. Endelig har tapet av biologisk mangfold begynt å få sin rettmessige del av offentlig oppmerksomhet. I juni ble mellomforhandlingene til både Klimakonvensjonen og Biomangfoldskonvensjonen avsluttet. I oktober skal en internasjonal Naturavtale – inspirert av Parisavtalen – etter planen vedtas. Samtidig er 2021-30 erklært som FNs tiår for restaurering av natur. Alt dette kan gi inntrykk av at vi er godt på vei til å ta bedre vare på naturen. Netto-natur I virkeligheten er det derimot i ferd med å gå motsatt vei. Man har redusert ambisjonene, gitt opp troen på å beskytte intakt natur, og istedet valgt seg restaurering og ‘arealnøytralitet’ som fokus. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å reparere forringet natur. Men når restaurering tar over fra bevaring og bærekraftig bruk, må det ropes et varsko. Da blir det kun å anse som siste tilskudd på listen over innovative ideer som tillater oss å fortsette som før (altså: ødelegge natur), mens det gis inntrykk av at noe gjøres. ‘Arealnøytralitet’ er allerede blitt et begrep i Norge, og i den forbindelse er det satt igang pilotprosjekter med utvikling av arealregnskap. Man ser for seg at disse etterhvert kan inngå i et nasjonalt styringssystem hvor man kan overvåke netto-effekten av bygge- og utviklingsprosjekter. Dette er helt i tråd med foreliggende utkast til Naturavtale som har ”netto forbedring i natur” som målsetning for 2050. En slik nettotankegang gir større handlefrihet hevdes det. Men som Maria Berg Reinertsen nylig skrev i Morgenbladet, er jo en av grunnene til at det er blitt stadig enklere å bygge i Norge de siste årene nettopp den lokale handlefriheten, dvs. kommunenes muligheten for gi dispensasjon i byggesaker. Natur-baserte løsninger På klimafeltet heter siste oppfinnelse ‘naturbaserte løsninger’: Sunn natur lagrer mye CO2 og mer lagring kan skje gjennom restaurering og skogplanting. Slike ‘løsninger’ tar imidlertid fokus bort fra at vi må både fase ut fossil energi og i tillegg øke opptaket av karbon i naturen om vi skal ha noen sjanse for å nå målene i Parisavtalen. Naturbaserte løsninger bidrar istedet til å viske ut dette skillet og dermed til å legitimere fortsatt bruk av fossil energi. I tillegg har denne typen ‘løsning’ allerede en lang og vond historie mange steder. Å betale for å få plantet trær i fattige land langt borte har lenge vært en mulighet for de som har ønsket å kompensere sine klimagassutslipp. Men i prosjekt etter prosjekt har det vist seg at tiltakene har gått utover lokalbefolkningen som i ulik grad utsettes for landran, tvangsflytting eller andre menneskerettighetsbrudd. Ofte etableres skogplantasjer med hurtigvoksende tresorter som dermed forringer det naturmangfoldet som eksisterte tidligere. Allikevel er slike kompensasjonsordninger nå i ferd med å anta helt nye dimensjoner. For nå skal ‘alle’ – både storkonsern, land og byer – bli klimanøytrale! Tilrettelegger for finans En ny rapport fra FN og verdens økonomiske forum anslår at verden trenger å investere 536 mrd. USD – årlig – i naturbaserte løsninger fram til 2050 for å kunne dekke den forventede etterspørselen etter klimakompensasjon. Utfordringen så langt har vært at man ikke klarer å tiltrekke seg finanskapital i den størrelsesorden som trengs. Dette ønsker FNs Miljøprogram å gjøre noe med og har nylig lansert idéen om en ny type verdipapirer, kalt nature-backed securities. Til tross for at innovativ finans fikk et heller dårlig rykte etter finanskrisa i 2008, er formålet nettopp å bygge på ‘suksessideen’ bak morgage-backed securities. Men er virkelig mangelen på risikovillig finanskapital den største begrensningen for en god miljøpolitikk? En gruppe norske biologiprofessorer hevder at naturbaserte løsninger er billige og at de ikke krever voldsomme investeringer. Her er det altså noe som ikke stemmer. At ‘løsninger’ som krever store investeringer allikevel ser ut til å prioriteres, har å gjøre med hvem sine interesser de ivaretar. Enkle og billige løsninger, eller tiltak som rett og slett begrenser visse typer aktivitet, er ikke attraktivt for storkonsern og finansaktører. De leter etter prosjekter der de kan investere og få en avkastning. I den britiske Dasgupta-rapporten om biomangfoldets økonomi, presenteres også naturen som en type kapital, altså et investeringsobjekt. Mens Morgenbladets anmelder av rapporten lot seg forføre av dens retorikk, som blant annet inneholder passasjer om «kjærlighet til naturen og dens prosesser», spiller rapporten direkte til finansialisering av natur og markedsretting av miljøpolitikken. Rapportens overordnede anbefaling er at naturen må forvaltes som en aksjeportefølje. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at det var finansdepartementet som ga Dasgupta dette oppdraget. Et av finansminister Rishi Sunaks prosjekter er å gjøre London til et globalt senter for handel med frivillige miljøkompensasjoner. Ytterligere finansialisering Uttrykket ‘finansialisering’ henspeiler på finanssektorens økende dominans i økonomien, men også på en prosess der finansverdenens språk og praksis tar over stadig flere deler av våre liv. Politiske beslutninger omtales stadig oftere som risikovurderinger eller muligheter for avkastning, mens andre verdier skyves i bakgrunnen. Naturen er blitt ikledd en økonomisk språkdrakt – ‘naturkapital’ og ‘økosystemtjenester’ – og knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk. Mens de negative konsekvensene av at boliger er forvandlet fra en rettighet til et investerings- og spekulasjonsobjekt har fått mye oppmerksomhet i det siste, er det få som reagerer på at det tilrettelegges for den samme utviklingen på miljøområdet. Norsk miljøbevegelse støtter både restaurering, naturbaserte løsninger og arealnøytralitet. Det gjør også Norges eneste miljøparti, som på dette området har funnet en potensiell samarbeidspartner i Arbeiderpartiet. Avpolitisering I denne tilnærmingen til miljøpolitikk er imidlertid alle politiske dimensjoner fjernet. Ved å redusere saken til et spørsmål om å best mulig forvalting av naturkapitalen, der politikernes jobb er å maksimere avkastningen til det beste for befolkningen, hopper man bukk over både politiske og verdibaserte spørsmål. Disse handler om hvordan vi skal bruke, forvalte og leve med den naturen vi er en del av.  I morgen starter FNs pre-summit i forløp til selve mattoppmøte (Food system summit) som finner sted i september. Leder i Spire, Julie Rødje, er en del av den offisielle norske delegasjonen som sivilsamfunnsrepresentant på vegne av Forum for utvikling og miljø, og mener det er på høy tid vi endrer dagens matsystem.
"Dagens matsystem er kanskje det tydeligste eksempelet på urettferdige strukturer i verden. En av fire mennesker har ikke tilgang på nok, sikker og næringsrik mat, og antallet er økende. Bøndene og kystfiskerne får stadig dårligere betalt og vanskelige arbeidsforhold. Samtidig utarmes jorda, klimagasser fører til global oppvarming og intensiv drift ødelegger naturmangfoldet. Vi er nødt til å endre hvordan vi produsere, handler med og fremstiller mat" påpeker Rødje. I over et år har FN og medlemsstater avholdt en rekke dialogmøter innenfor fem ulike handlingsspor for å fremme løsninger til et nytt matsystem. En rekke såkalte 'game chaning solutions' er presentert av ulike aktører. Selve toppmøte skal resultere i en kortfatter erklæring fra FNs generalsekretær, samt anbefaliner til medlemslandene. Disse skal baseres på løsningsforslagene, samt dialogmøtene. "Det er helt avgjørende at FN og medlemslandene følger opp diskusjonene og fastsetter konkrete tiltak for å sikre både er bærekraftig og rettferdig matsystem. Tiltakene må være i samspill med, og styrke, andre internasjonale prosesser som Parisavtalen, veien mot en ny naturavtale og bærekraftsmålene. Vi kan ikke løse utfordringene knyttet til mat alene, derimot er vi helt avhengig av en helhetlig tilnærming, reguleringer og forpliktelser for både stater og selskaper" fastslår Rødje som håper Norge både vil føre en samstemt politikk under samtlige toppmøter og sikre at politikken som føres hjemme og internasjonalt drar i samme retning. Grunnet koronapandemien er det svært begrenset deltakelse i Roma, og de aller fleste deltar derfor digitalt. Mattoppmøte påerobrer seg tittelen 'folkets toppmøte', hvor hvermannsen kan følge møtene. Samtidig medfører dette også utfordringer hvor stemmer fra Sør, særlig fra rurale områder eller urfolk, mangler. Ingen eller ustabil internettilgang gjør det umulig å delta på møtene. "FN har allerede fått kritikk for å ikke ha inkludert sivilsamfunn, urfolk eller andre marginaliserte grupper som ungdom og kvinner, i tilstrekkelig grad. Skal man få en reell dialog og komme fram til løsninger som gagner verdens fattigste, de som lever i sult og er mest sårbare i møte med klimaendringer og tap av natur, må disse gruppene ha en faktisk stemme" sier Rødje som er spent på hvordan reprensentasjonen og deltakelsen vil være når det hele braker løs i morgen tidlig. Vil du også følge med på formøtet? Du finner både program og påmelding for de ulike delene her. I tillegg arrangeres det et eget alternativt toppmøte av sivilsamfunnet. Program finnet du her. Spire vil oppdatere på hva som skjer både under det formelle og det alternative toppmøtet.  Aktivistene på plass da Nussir ASA ankom Repparfjord for å starte forarbeidet til gruvedriften som vil få enorme miljøkonsekvenser om den ikke stanses. Foto: Henrikke Ellingsen. I går startet gruveselskapet Nussir ASA grunnarbeidet for å utvinne kobber ved Repparfjorden i Finnmark. Dette er et svært omfattende og miljøskadelig arbeid som kan og må stoppes!
«Den planlagte gruvevirksomheten i Repparfjord vil ha store ødeleggelser for biologisk mangfold, bærekraftig matproduksjon, kystfiskerne, reinnæringa og samisk kultur. Fjordene og naturen vår har en særskilt verdi som ikke kan selges som søppelplass for kortsiktig profitt. Stortinget må anerkjenne at de negative konsekvensene er for store, og prosjektet på stoppes» fastslår leder i Spire, Julie Rødje. Fare for fisken og reindriftsnæringa Gruvedriften vil i hovedsak bidra til to store problem. Det første gjelder dumping av gruveavfall i fjorden gjennom et sjødeponi. Repparfjord er både en nasjonal laksefjord og et viktig gyteområde for kysttorsk og skrei. Likevel vil inntil 2 millioner tonn gruveslam og tungmetallholding avfall vil kunne dumpes årlig i inntil 30 år, og selve deponiet vil utgjøre åtte kvadratkilometer. Bunnfauna og fisk vil forsvinne fra området, i tillegg til at store deler av den øvrige fjorden vil kunne bli negativt påvirket, ikke bare under drift, men også i lang tid etterpå. Kysttorsken er allerede rødlistet, hvilket innebærer at regjeringa har forpliktelser til å lage en gjenoppbygginsplan for den. At de samtidig tillater utslippene i Repparfjord er stikk i strikk med dette. Videre er arealbruken ved gruva et stort problem for naturmangfoldet og reindrifta. Området rundt Repparfjord er allerede sterkt presset av annen utbygging og det er lite gjenværende område. Særlig spiller område en viktig rolle som flyttbeite under kalving. Særlig gjelder dette i reinbeitedistriktene Fiettar 22 og Fálá 20 som i dag leverer en anmeldelse for arbeidet som i går ble startet i Markoppneset som ikke en del av den opprinnelige planreguleringen Nussir ASA har fått godkjent. Spørsmålet er om arbeidet som nå gjøres er lovstridig. «Regjeringa som har gitt tillatelse, og Nussir ASA selv, viser en arroganse når de hverken lytter til kystfiskerne, Havforskningsinstituttet, lokalbefolkning eller Sametinget. Heldigvis er ikke for sent å snu. Nussir mangler fortsatt omtrent en milliard kroner for å komme ordentlig i gang. I tillegg kan et nytt Storting ta opp saken på nytt etter valget i september» påpeker Rødje. Krever en helhetlig forståelse av bærekraft Hovedargumentet til Nussir og Regjeringa for prosjektet er todelt. Det handler om å produsere kobber som brukes i batteri og elektronikk, og å skape arbeidsplasser i nord. Argumenter som at Norge kan produsere kobber i stedet for barn under livsfarlige vilkår i gruvene Kongo kommer også på banen. Dette bildet er både misvisende og forenkles. «Gruvedrift i Repparfjord vil ikke hjelpe kongolesiske barn. Både i Kongo og i Norge må selskapene, som Nussir, påføres strenge lover og reguleringer, og de må også få avslag når driften går på bekostning av miljø eller menneskerettigheter. Gruvedrift i Repparfjord er uakseptabelt av hensyn til miljø, matproduksjon og urfolksinteresser, å bruke livsfarlige arbeidsvilkår i andre land som argument, er både skittent og flaut» avslutter Rødje. Er du interessert i problematikken rundt mineralutvinning, overforbruk av naturressurser og hvorfor elektrifisering alene ikke er løsninga på klima- og naturkrisa? Sjekk ut vår kampanje Grønn overvekst!  Høstseminar for hele organisasjonen!Spires høstseminar avholdes 24. - 26. september på Svarstad Lodge i Vestfold.
Høstseminar er et av to nasjonale seminarer Spire vanligvis arrangerer hvert år. I år er det det første på VELDIG lang tid. Det gjør dette seminaret ekstra viktig. Her vil du møte medlemmer fra hele Norge, lære mer om Spires politikk, og delta i spennende diskusjoner og skoleringer. Gjennom å dele erfaringer mellom lokallag, utvalg og medlemmer skal vi lære sammen. Endelig igjen kan vi kjenne på følelsen av å være med i en organisasjon som dekker hele landet. Seminaret passer utmerket for både gamle og nye medlemmer i Spire. Seminaret koster 200 kroner, og dekker reise, kost og losji. Det er begrenset med plasser, så førstemann til mølla! Det er 50 sengeplasser på hytta, men det er også teltplass utenfor hytta. Meld deg på her seinest 9. september: https://docs.google.com/forms/d/e/1FAIpQLSfCIBH1KUHIsVEwEMqvUowDRvPRj6YMnYfTgqXWH2HCwt8REg/viewform Program kommer etter hvert, se også facebook event for seminaret. For spørsmål ta kontakt med organisasjonsrådgiver, Sigrid Elise Høeg på sigrid@spireorg.no eller 46468132  Spires nestledere, Cari Anna King og Elise Åsnes, følger FNs klimaforhandlinger som observatører, mens Ane Serreli er ungdomsdelegat. I år ble alle møtene fulgt digitalt grunnet pandemien. FNs klimaforhandlinger er helt sentrale i internasjonal klimapolitikk, men det kan være ganske vanskelig å forstå seg på alle forkortelsene, prosedyrene og begrepene som omgir konvensjonen. For å gjøre klimaforhandlingene litt mer forståelige har vi derfor laget en nettside som forklarer prosessene og begrepene nærmere. Hva er egentlig mellomforhandlinger, og hva har skjedd? De tre siste ukene har verden møttes virituelt for å forhandle internasjonaleklimaforpliktelser og klimaavtaler. SB52, mellomforhandlingene under FNs klimakonvensjon, er et viktig møte for å komme nærmere enighet tilknyttet verdens land årlige konferanse under FNs klimakonvensjon. Planen var å ta verden ett skritt nærmere forhandlingene om verdens forpliktelser og klimaavtaler, som skal diskuteres videre på selve klimaforhandlingene, COP26, som finner sted i høst i Glasgow. Ettersom konferansen ikke var fysisk, ble det på forhånd erklært at det ikke skulle tas formelle beslutninger. Likevel har det kommet noe godt ut av forhandlingene. For å sikre fremgang ble det skrevet uformelle notater som i ulik grad vil være førende for forhandlingene i Glasgow i november. Dette vil kunne føre oss et skritt nærmere en enighet i Glasgow. I tillegg har partene, og vi, fått en noe større forståelse for standpunktene til flere parter. Samtidig var også mellomforhandlingene tydelig påvirket av tekniske feil, tilkoblingsproblemer, tidssone- og oversettelsesproblemer. Møtet viste også hvor mye arbeid som fortsatt må fullføres før Glasgow for å fikse de siste tekniske utfordringene med parisavtalen - som f.eks. dobbelttelling under markedsmekanismer. Fremgangen har også dessverre vært begrenset der flere land har gjentatt tidligere standpunkt - ikke faktisk forsøkt å kommet til en ny enighet. Videre følger litt mer konkret info om status på tre områder Spire følger i forhandlingene: tap og skade, ungdomsmedvirkning og jordbruk. Tap og skade Tap og skade omhandler at de som historisk sett er ansvarlige for klimakrisen skal dekke både økonomiske og ikke-økonomiske tap forårsaket av klimaendringene i land i det globale sør som historisk sett ikke har bidratt til klimakrisa. Tap og skade er derfor helt sentralt i diskusjonen om klimarettferdighet i FNs klimaforhandlinger. Dessverre fikk ikke tap og skade noe særlig plass i de digitale mellomforhandlingene ettersom agendaen måtte kuttes ned. Det samme gjelder kjønnsperspektivet og klima, som også er ett tema Spire følger tett i FNs klimaforhandlinger. Mer om hvordan kjønn og klima henger sammen kan du lese om her. Faktumet at både tap og skade og Gender fikk mindre plass i mellomforhandlingene løftet flere land fra det globale Sør frem som urettferdig, ettersom tema som kan oppleves som viktigere for det globale Nord, som f.eks. arbeidet med åpenhet, fikk mer plass. Etter press fra Sør ble det likevel organisert ett møte. Her fikk partene diskutere hva de tenkte om veien videre til Santiago nettverket på tap og skade. Elise Åsnes, nestleder i Spire og observatør under klimaforhandlingene, forklarer at dette er fint, men likevel ikke nok: “Det var svært synd at det bare ble organisert ett møte den siste uka. Det er enda masse arbeid som må bli gjort før operasjonaliseringen av Santiago nettverket.” Ungdomsmedvirkning Forhandlingene i FNs klimakonvensjon er det møtet som har størst sivilsamfunnsdeltakelse i FN. Vanligvis foregår mye av påvirkningsarbeidet i kaffepauser, i lunsjen eller mellom møtene. Med virtuelle forhandlinger har denne formen for kontakt med forhandlerne forsvunnet. Dette har fått følger for hvor reell ungdomsmedvirkningen under denne sesjonen har vært. Siden de uformelle formene for påvirkning falt bort, har det vært helt avgjørende å kunne diskutere innspill og bidra med konkrete tekstforslag til norske forhandlere, sier Ane Aurora Skjølberg Serreli. Serreli, som er tidligere nestleder i Spire, er i år ungdomsdelegat til klimaforhandlingene i FN på vegne av LNU. Ungdomsdelegatprogrammet tilrettelegger for god informasjonsflyt og meningsutveksling mellom delegasjonen og sivilsamfunnet. Vi er heldige som har såpass tett og åpen dialog med Norges forhandlere. For unge i mange andre land er ikke dette en selvfølge, forteller hun. Norges ungdomsdelegater har lenge løftet viktigheten av å opprette tilsvarende ungdomsdelegatprogrammer over hele verden. Under denne sesjonen oppfordret også YOUNGO, klimakonvensjonens gruppe for ungdoms- organisasjoner, partene til å opprette slike program, der ungdomsdelegatene blir brukt aktivt inn i forhandlingene. I tillegg ble det foreslått å opprette møteplasser mellom partene og ungdomsorganisasjoner, slik at de unge kan diskutere og dele sine perspektiv direkte med partene. Jeg mener direkte dialog med partene er helt avgjørende for å sikre reell ungdomsmedvirkning, og er noe vi skal fortsette å jobbe for frem mot COP26. Det er viktig at unge får en ordentlig mulighet til å påvirke forhandlingsprosessene, ettersom disse legger grunnlaget for internasjonale beslutninger som har stor innvirkning på unges framtid, sier Ane Aurora Skjølberg Serreli. Koronivia Joint Work on Agriculture (KJWA) I 2017 ble det opprettet et eget workshop-løp på tilpasning i landbruk i FNs klimaforhandlinger, kalt Koronivia Joint Work on Agriculture (KJWA). Formålet er å konkretisere videre arbeid med landbruk under FNs Klimakonvensjon. Under KJWA-møtene har det blitt holdt den siste workshopen om bærekraftig vann og landforvaltning. Her har det blitt presentert forskjellig løsninger fra land og organisasjoner om hvordan landbruket . I tillegg har det blitt diskutert temaer som husdyrproduksjon, matsikkerhet og sosio-økonomiske aspekter ved landbrukssektoren. Husdyrproduksjon er et sårt tema for flere land, og land i Sør viste tydelig bekymring for sin matsikkerhet dersom husdyr skulle reduseres. Det er derfor viktig å tydeliggjøre forskjellen mellom industriell husdyrproduksjon, som bør legges om, og pastoral samfunn, som er en nødvendighet for mange samfunn. KJWA går mot slutten og det skal ferdigstilles en rapport på COP26 som skal bestemme fremtida til jordbruksløpet under COP26. Her er diskusjonen om det skal tas under mekanismer som finnes allerede, som finansiering og tilpasning, eller om det skal opprettes et eget spor for jordbruk. Det må gis mer finansiering til jordbruk, og dette må ikke gå til flere byråkratiske prosesser, men til grasrota der klimaendringer rammer jordbruket hardest, sier Cari Anna King, nestleder i Spire og observatør under klimaforhandlingene. Vi må jobbe aktivt for å få jordbruket til å prioriteres under COP, dette skal vi gjøre frem mot november og i ettertid, poengterer hun. Det skal også arrangeres FNs mattoppmøte i september i år. Det er viktig å se alle toppmøtene i sammenheng, sier King, om vi skal oppnå et bærekraftig og rettferdig matsystem må det jobbes samstemt med internasjonal jordbruk- og matpolitikk. Vaksinerettferdighet En annen svært viktig sak før klimaforhandlingene i Glasgow er rettferdig tilgang til vaksiner. Åsnes forklarer at det var stor spenning tilknytte dette i forhandlingene: sivilsamfunnsorganisasjoner verden over frykter at pandemien og den urettferdige vaksinefordelingen vil hindre dem og andre i å delta forhandlingene i høst. Vi var derfor svært spente på om vi ville få litt mer klarhet i hvordan UNFCCC har planlagt å i sikre rettferdig tilgang til konferansen. I en pressekonferanse siste dag av mellomforhandlingene, torsdag 17. juni, bekreftet både britiske COP-president Alok Sharma og UNFCCC Eksekutiv Sekretær Patricia Espinosa på nytt at COP vil finne sted i Glasgow i november 2021. Sharma uttalte også at vaksiner vil være tilgjengelige for delegasjoner som trenger dem for å få tilgang til COP. Det er derimot uklart både om observatører og medier er inkludert, i tillegg til at detaljer om format og antall deltakere også gjenstår uklart. Dette fører til en stor usikkerhet for både sivilsamfunn og parter. Vi i Spire har derfor gått sammen med flere andre sivilsamfunnsorganisasjoner der vi krever at Norge går foran og jobbe for løsninger som garanterer rettferdig og god medvirkning for sivilsamfunn og fra det globale Sør., legger Åsnes til.  Onsdag 16.juni demonstrerte vi sammen med Norges bonde- og småbrukarlag, Latin-Amerikagruppene i Norge, Attac Norge og flere andre organisasjoner hvor vi sammen krever en ny retning i jordbrukspolitikken. Foto: Sigrid Høeg/Spire 'Kjære politikere, kjære oppmøtte, kjære alle sammen! Årets jordbruksoppgjør handler om så mye mer enn noen få ekstra kroner og øre i et vanlig lønnsoppgjør. Årets jordbruksoppgjør handler først og fremst om nasjonens fremtid! Tiden for at matvareproduksjonen i Norge skal drives på dugnad, er over! La de norske bøndene få en lønn som de kan leve av, la neste generasjons bønder få gode og forutsigbare rammevilkår. La oss sammen skape håp og optimisme i det samfunnskritiske og bærekraftige norske landbruket!' Dette var ordene til Tobias Rosendal Bech, sentralstyremedlem i Spire og fisker, under demonstrasjonen foran Stortinget onsdag. En bred allianse fra miljø-, bonde- og solidaritetsorganisasjoner viste sin støtte til norske bønder og en ny retning for jordbrukspolitikken. Regjeringas tilbud under årets jordbruksoppgjør er direkte uverdig, og vi trenger desperat en ny jordbrukspolitikk som er sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig.  Spires Tobias Rosendal Bech, holder, i likhet med mange organisasjoner, en kort appell utenfor Stortinget. Foto: Sigrid Høeg/Spire Opprop for norsk mat og levende bygder Norsk jordbruk må levere på samfunnsoppdraget. Derfor må jordbrukspolitikken være sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig. Denne våren har de fleste fått med seg hvor dårlig den norske bonden tjener – både på små og store bruk. Vi har fått ærlige historier om arbeidsmengde, bekymringer og dystre framtidsutsikter. Høyere inntekt til bonden er imidlertid ikke et mål i seg selv, men det er et helt nødvendig virkemiddel for at jordbruket skal kunne levere på samfunnsoppdraget. Stortinget har fastsatt fire hovedmål for jordbrukspolitikken: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Til tross for disse gode målene, har skiftende regjeringers politikk ført til at det hver dag legges ned to gårdsbruk, til at 14 % av jordbruksarealet vårt er ute av drift og at vi bruker under halvparten av de rike utmarksbeitene som dekker nesten halvparten av landarealet vårt. Det gjør at kulturlandskap gror igjen og at biologisk mangfold som beitedyr har tatt vare på i hundrevis av år forsvinner. Det har gitt oss en sjølforsyning på under 40 %. Det vil si at over 60 % av den maten vi spiser, inkludert råvarer til fiske- og dyrefôr, importeres. Dette gir dårlig matsikkerhet og setter matvareberedskapen i fare ved konflikter, handelsblokader, ekstremvær og lignende. Situasjonen for norsk jordbruk og matproduksjon er svært alvorlig. Inntektsgapet mellom bønder og andre lønnsmottakere er på nærmere 200 000 kroner i snitt, slik Budsjettnemnda regner i dag. Rammevilkårene er så dårlige at neste generasjon ofte ikke vil ta over. De siste 20 årene har antall aktive gårdsbruk i Norge blitt redusert med 30 000 - fra 69 000 i 2000 til i underkant av 39 000 i dag. Fortsetter vi på samme kurs vil Norge i 2050 ha i underkant av 20 000 aktive gårdsbruk og en dårligere matvareberedskap. Kvalifisert arbeidskraft vil forsvinne fra distriktene, det lille jordbruksarealet vi har i Norge vil ikke utnyttes til det fulle, og de få bøndene som er igjen står uten naboer, nærbutikk og barneskole. Denne utviklinga må snus dersom vi fortsatt skal ha åpne landskap, dyr på beite, seterdrift, trygg mat med svært lav antibiotikabruk, god dyrevelferd og grønne arbeidsplasser og verdiskaping over hele landet. Jordbruk og matproduksjon er den største fastlandsnæringa i Norge. Næringsmiddelindustrien og jordbruket står for rundt 85 000 årsverk direkte. I tillegg sysselsetter jordbruket tusenvis utover egen næring. Mange bønder kombinerer også gårdsdrift med annet lønnet arbeid som lærer, innen helsetjenesten, snøbrøyting og lignende. Dette gir kvalifisert arbeidskraft i bygdene og et levende Norge. Det er et stort gode for storsamfunnet. At alle land produserer den maten de kan til sin befolkning på sine naturgitte ressurser, er solidaritet i praksis. Å importere mat fra multinasjonale selskaper som presser ut småbønder og urfolk er ikke solidarisk. Gjennom handelsavtaler åpner regjeringa for stadig større importkvoter av varer vi kan produsere selv. Det er på høy tid at Stortinget tar større ansvar for landets matproduksjon. Jordbruksoppgjøret mellom bøndene og staten er, både ved avtale og brudd, kun forberedende til behandling i Stortinget. Matproduksjon må i større grad bli en del av den offentlige debatten, og ikke minst i valgkampen til det kommende stortingsvalget. Mens vi i år 2000 brukte 3 % av statsbudsjettet på jordbruk, bruker vi i dag kun drøye 1 %. Det er få politikkområder der en får så mye igjen for hver krone, som en gjør i jordbruket. Skal vi ha norsk matproduksjon og bruk av jord i hele landet i framtida trengs det både økt budsjettstøtte og en ny retning i jordbrukspolitikken. Det vil også sikre nødvendig råvaregrunnlag for næringsmiddelindustrien. Budsjettstøtten og virkemidlene må sikre et sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig jordbruk. Organisasjonene som står bak dette oppropet krever derfor at:
Underskrevet av: Kjersti Hoff, leder Norsk Bonde- og Småbrukarlag Mette Nord, forbundsleder Fagforbundet Therese Hugstmyr Woie, leder Natur og Ungdom Julie Rødje, leder Spire Ida Beate Løken, Alliansen ny landbrukspolitikk Jørn Eggum, forbundsleder Fellesforbundet Frankie Rød, leder Ungdom mot EU Markus Brun Hustad, daglig leder Økologisk Norge Larissa Avelar, Latin-Amerikagruppene i Norge Hege Skarrud, leder Attac Monica Marcella Kjærstad, leder La humla suse Anja Bakken Riise, leder Framtiden i våre hender Elise Tunstrøm, leder i Norges Sosiale Forum Are Einari Björklund Skau, på vegne av initiativet Ta havet tilbake og jorda i bruk  Eirin Evjen, generalsekretær i Effektiv Alturisme, og Julie Rødje, leder i Spire diskuterer behovet for et Framtidsombud Vi har som samfunn et ansvar for å minimere risikoen for, og konsekvensene av, framtidige kriser. Pandemier, klimaendringer, økt sosial ulikhet, matusikkerhet og atomkriser er noen av utfordringene som utgjør en stadig større fare for framtidige generasjoners interesser, rettigheter, trygghet og velferd. Et tiltak for å motvirke dette er å etablere et Framtidsombud, etter modell av Barneombudet, som kan arbeide for å sikre framtidige generasjoners interesser, rettigheter, trygghet og velferd.  Fra Spires kampanje i 2013. Design: Jenny Jordahl I 2014 hadde Spire en kampanje om nettopp dette. Over 40 organisasjoner støttet kravet om at Norge skulle burde få på plass et slikt ombud. Dette viser at det er bred enighet om behovet, samt en interesse for å få dette på plass fra det norske sivilsamfunnet. Koronapandemien har på nytt vist behovet for langsiktige politiske løsninger, og vi mener tida er inne for å at drømmen om et framtidsombud blir virkelig! Spire, Nei til Atomvåpen og Effektiv altruisme ble derfor invitert av Norges fredsråd til å diskutere saken nærmere. Resultatet ble en helt ny podcast der leder i Spire, Julie Rødje, og generalsekretær i Effektiv Altruisme, Eirin Evjen, snakker om hvorfor et framtidsombud er en god idé, hvordan det kan fungere og om mulighetene for å få det på plass i Norge. Hør podcasten her! Hvorfor et framtidsombud? Framtidsombudet kan hjelpe beslutningstakere tenke langsiktig, ta hensyn til fremtidige generasjoners interesser og utrede og følge opp politiske tiltak som kan styrke beredskapen vår mot alvorlige kriser som kan ramme Norge de neste hundre årene. Som DSBs rapport i 2019 viser, og som vi har opplevd i 2020, kan slike kriser føre til store konsekvenser for liv, helse, natur, økonomi og samfunnsstabilitet. Å investere i et Framtidsombud nå er et forebyggingstiltak som vil redusere sannsynligheten for slike kostnader i framtiden. Framtidsombudet eller en lignende institusjon skal:
 Julie Rødje er tydelig på at et framtidsombud vil være et nyttig verktøy for å tvinge politikerne til å tenke langsiktig. For at et framtidsombud skal kunne ha en reell betydning er det avgjørende at ombudet har relativt stor frihet og åpen rammer. Hva som vil være de store risikofaktorene for framtidige generasjoner er vanskelig å forutse i 2021, dette må vurderes løpende. For å sikre ombudets langsiktighet er det avgjørende at ombudet er politisk nøytralt, men baserer seg på nyeste forskning og kunnskap. Relevante problemstillinger ombudet bør fokusere på inkluderer, men er ikke begrenset til miljø, pandemier, internasjonal sikkerhet og matsikkerhet.
Vil du lese mer om hvilken rolle et Framtidsombud kan ha - sjekk ut Spires rapport fra 2013 her!  I dag er det nesten ikke mulig å leve av å være bonde. Omtrent 80% av norske bønder har andre jobber ved siden av for å kunne overleve. Derfor lanserte fem norske bønder #bondeopprør21. Formålet er å løfte frem den manglende lønnsomheten i jordbruket.
Dagens matsystem er prega av privat eierskap, urettferdig fordeling, industriell overproduksjon, ineffektiv distribusjon og miljøødeleggelser i et økonomisk system som setter vekst og profitt over mennesker og miljø. Dagens matsystem presser bønder til å øke og intensivere produksjonen utover gårdens bæreevne, eller få seg jobb ved siden av gården for å klare å holde hodet over vannet økonomisk. Dette har ført til at vi har mista mer enn 60% av landbruksvirksomhetene våre de siste 30 årene, og denne trenden fortsetter hver eneste dag. Vi har ikke råd til å miste enda flere fordi noen få individer skal tjene seg enda rikere på å selge mat, mens bonden jobber seg til dårlig helse og minstepensjon. Jordbruket er mye mer enn matproduksjon; det er kulturlandskap, nasjonal matsikkerhet, og det fyller en viktig funksjon i å oppfylle andre politiske mål - som spredt bosetting og arbeidsplasser i distriktene. I tillegg er et jordbruk med mange selveiende bønder svært viktig for å opprettholde et sterkt og velfungerende demokrati. Jordbruket er også et sted for å lære, hvor overføring av kunnskap nedarvet gjennom flere generasjoner står sentralt. Slik skaper jordbruket fellesskap og kultur. Jordbruket må derfor kunne legge økonomisk grunnlag for menneskers levebrød. Dessverre er ikke dette realiteten. Realiteten er at bonden er en av de yrkesgruppene som tjener minst i Norge, til tross for at bonde ikke bare er et yrke, men en livsstil som påvirker nesten alle aspekter av livet. Vi må bevare norsk matjord, norsk kulturlandskap og styrke matproduksjonen og selvforsyningsgraden vår. Vi kan ikke gjøre noe av dette uten bonden. Vi må ta vare på bonden, og alle mennesker som produserer, foredler, selger, kjøper og spiser maten. Alle leddene i matproduksjonskjeden må få betalt for hele samfunnsoppdraget sitt. I dag er det matbutikkjedene som sitter med makta. Denne må gis tilbake til bøndene i første ledd. Matsystemet må endres slik at jordbruk og matproduksjon igjen kan bli økonomisk selvbærende.. Økonomiske forhold og utrygge arbeidsforhold skal ikke hindreunge mennesker som ønsker å bygge seg et godt liv innenfor et jordbruksyrke. Subsidier har en viktig rolle i norsk landbruk, likevel kan ikke dette alene være løsninga. Det fungerer middelmådig som symptomlindring av et ødelagt system, men tar ikke et oppgjør med selve rota. Samtidig må jordbruket sees i lys av miljømessig bærekraft. I tillegg til å presse stadig flere bønder ut av jordbruket, utarmer intensiveringa jorda og er en stor trussel mot biologisk mangfold. Skal vi kunne sikre norsk mat i dag og i framtida må vi produsere norsk mat på naturens premisser. Rundt en fjerdedel av rødlista arter i Norge finnes nettopp i kulturlandskapet - det tradisjonelle krysningspunktet mellom mennesker, husdyr og natur. Bonden kan spille en viktig rolle i kampen mot klima- og naturkrisa og som klok forvalter av lokale økosystemer, om bare politikken tillater det. Statens tilbud i jordbruksforhandlingene er altfor lavt. Det virker ikke som staten har forstått alvoret i den økonomiske situasjonen i landbruket. Spire støtter #bondeopprør21 om radikal endring av det norske matsystemet!  Spire søker kommunikasjonsrådgiver i 100% prosjektstilling fra 1. august 2021 til 28. februar 2022, med mulighet for forlengelse.
Kommunikasjonsoppgavene innebærer, men er ikke begrenset til; implementering av Spires kommunikasjonsstrategi, oppfølging av mediebildet, ansvar for sosiale medier, skrive pressemeldinger og innsalg av mediesaker. Som kommunikasjonsrådgiver vil du være sentral i Spires kommunikasjonsarbeid både eksternt og internt. Andre oppgaver kan tilfalle ved behov. Kommunikasjonsrådgiver vil også ha en rolle i Spires sitt internasjonale samarbeid med vår partnerorganisasjon i Malawi. Dette arbeidet inkluderer blant annet utforming av SoMe-kampanjer. Kandidaten må være fleksibel og kreativ, jobbe selvstendig og planmessig og ha interesse for politiske prosesser. Du bør kunne raskt sette deg inn i kompliserte saker, og enkelt formidle det til våre medlemmer og målgruppen. Du vil jobbe tett med å koordinere frivillige som ønsker å få sine saker på trykk. Tilbake får du verdifulle erfaringer, spennende utfordringer, stor frihet i arbeidshverdagen og gleden av å jobbe med engasjerte frivillige. Personlige egenskaper:
Vi søker deg som:
Vi kan tilby:
For mer informasjon kontakt Spire ved generalsekretær Erlend Olafsrud (erlend@spireorg.no) eller leder Julie Rødje (julie@spireorg.no). Stillingen kan innebære noe reisevirksomhet og møter utenfor kjernetiden. Skriftlig søknad med CV sendes til erlend@spireorg.no innen 23.05.2021.  Hanna Mortensdatter Vandeskog, kampanjeleder for Grønn overvekst, på lansering i 2020. Har du interesse for kampanjearbeid, et ønske om å jobbe for en rettferdig og bærekraftig verden og har du lyst til å lede et utvalg som jobber med den største politiske satsingen Spire har i løpet av et år? Da kan DU være akkurat den vi ser etter!
Spire er en miljø- og utviklingsorganisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig verden. Vi jobber med politisk påvirkning og informasjonsarbeid om bærekraftig utvikling knyttet til temaene matsikkerhet, miljø, internasjonal handel, bærekraftige byer, og samarbeider med ungdomsorganisasjoner i Sør. Som kampanjeleder har du ansvar for kampanjeutvalget som planlegger og gjennomfører en nasjonal kampanje, tilegne deg fagkunnskap om temaet for kampanjen, motivere og engasjere de du jobber sammen med, og i tillegg være en del av Spires sentralstyre hvor du får påvirke arbeidet til Norges viktige ungdomsorganisasjon. Kampanjeleder er et tillitsverv i Spire. Du blir valgt inn av sentralstyret og sitter i vervet fram til neste årsmøte i april 2022. Vi vil sette ned et kampanjeutvalg ved semesterstart i august. Om kampanjen: Spires nye kampanje har det tentative navnet “Hvem har makta?”. Ulikhet i makt og rikdom øker nasjonalt og globalt. I takt med dette ser vi en sterkere polarisering mellom ulike grupper og ulike geografier. Målet med kampanjen vil være å tydeliggjøre at det er maktstrukturene i samfunnet som må endres, ikke at det er de ulikes gruppenes behov som må konkurrere seg imellom, med et tydelig Nord/Sør-fokus. Vi vil bygge kunnskap og eierskap internt i Spire, og spre dette til andre organisasjoner og aktører. Vi vil sette en helhetlig maktstruktur på dagsorden, og utfordre politikere og beslutningstakere til å ta et oppgjør med dagens urettferdige strukturer. “Hvem har makta?” blir en kampanje med store muligheter for kreative idéer. I tillegg ligger den tematisk tett til alle Spires kjerneområder. Ansvarsomåder:
Du får:
Krav til søker:
Frist for å søke er søndag 16.mai. Høres dette ut som noe for deg? Send en mail til leder av Spires valgkomite Kjetil Marstrander på kjetil@spireorg.no Spørsmål om kampanjen eller Spires arbeid kan rettes til leder i Spire, Julie Rødje, på julie@spireorg.no  'Den skjeve fordelingen av vaksiner i verden dag er både urettferdig og livstruende. Vi ser stadig nye rapporter som viser hvordan land i Sør rammes særlig hardt av pandemien. Dette kan ikke Norge tillate seg å være med på. Derfor må Norge stemme ja til et midlertidig patentunntak så vi kan dele oppskrifter på vaksiner og få hele verden vaksinert raskest mulig!' sier leder i Spire, Julie Rødje.
Spire har, sammen med en rekke organisasjoner skrevet et brev til Statsminister Erna Solberg, utenriksminister Ine Eriksen Søreide og utviklingsminister Dag Inge Ulstein der vi krever at Norge må støtte patentunntaket slik at flere kan sikres vaksine. Vårt felles opprop De undertegnede sivilsamfunnsorganisasjoner av dette brevet, ber med dette innstendig om at regjeringen støtter forslaget i WTO om et midlertidig unntak fra patenter og andre immaterielle rettigheter i TRIPS-avtalen under Covid-19 pandemien, for å øke produksjon og tilgang til Covid-19 vaksiner og medisinsk utstyr («Waiver from certain provisions of the TRIPS agreement for the prevention, containment and treatment of COVID-19»). Regjeringen har siden begynnelsen av pandemien understreket betydningen av rettferdig fordeling av koronavaksiner og relevant medisinsk teknologi globalt. Statsminister Erna Solberg har vært medleder for koalisjonen Access to COVID-19 Tools-Accelerator (ACT-A) og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein har påpekt at Norge må ta en lederrolle for å sikre rettferdig fordeling. Innsatsen i det internasjonale vaksinearbeidet er formidabel. Likevel har Norge stemt mot forslaget som vil gjøre det mulig for flere land å produsere vaksinen og annet nødvendig medisinsk utstyr for bekjempelsen av covid-19. Forslaget er foreslått av flere utviklingsland, og støttet av mer enn 100 land, nettopp fordi patent- og andre immaterielle rettigheter kan hindre produksjon og tilgang på Covid-19 vaksine og utstyr, som rammer utviklingsland spesielt hardt. Det er både moralske, epidemiologiske, økonomiske og juridiske grunner for at Norge bør støtte patentunntaket. Den skjeve fordelingen av koronavaksinene er, som WHO-lederen Tedros Adhanom Ghebreyesus har uttalt, en moralsk katastrofe. I forrige uke ble 100 millioner vaksiner delt ut globalt, og bare 1% tilfalt utviklingsland. Patentunntaket vil muliggjøre en større produksjonskapasitet og global vaksinering. Det er brutalt usolidarisk å hindre lav- og mellominntektsland, hvis økonomi og helsevesen er under ekstremt press, fra å produsere vaksiner og nødvendig utstyr. Videre vil pandemien forlenges også i vår del av verden dersom andre land ikke vaksineres. Så lenge deler av verden forblir uvaksinerte, kan nye og mer resistente virusmutasjoner true med å forlenge pandemien. Vi trenger at alle produsenter fra alle kontinenter engasjeres i vaksineproduksjon, slik at vi kan bekjempe pandemien. Frivillig lisensiering av patenter gjennom bilaterale avtaler har liten oppslutning fra legemiddelsektoren og bidrar ikke til kompetanseutvikling og forbedret pandemiberedskap. En raskere bekjempelse av pandemien gjennom et patentunntak vil videre hjelpe den globale økonomien og samtlige bærekraftsmål. Retten til helse er nedfelt i FN konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 12) og inkluderer tilgang på medisin og vaksiner, i tillegg til retten til å delta og nyte fordelene av vitenskapelige fremskritt og dets produkter (artikkel 15). Komiteen for FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK komiteen) har klargjort eksplisitt i forhold til TRIPS-waiveren, at disse menneskerettighetsforpliktelsene innebærer å sikre at handelsavtaler ikke påvirker retten til helse negativt. WTO landene har også vedtatt i Doha erklæringen om TRIPS avtalen og offentlig helse i 2001, at handelsavtalen ikke har forrang for landenes mulighet til å beskytte offentlig helse og sikre tilgang på medisin. Støtten til TRIPS-waiveren øker stadig over hele verden. Patentforslaget har nå over 57 medforslagsstillere og støtte fra mer enn 100 land. Verdens helseorganisasjon (WHO), Human Rights Watch, Amnesty International, Leger uten grenser, UNITAID, UNAIDS, Oxfam og omtrent 300 andre sivilsamfunnsorganisasjoner globalt har også gitt sin støtte til forslaget, samt 170 tidligere statsledere og nobelprisvinnere. I EU, Canada, USA og Storbritannia øker også støtten blant folkevalgte. TRIPS-waiveren er et forslag som, hvis vedtatt, vil gjøre WTO relevant igjen i den internasjonale arena, og hvis det fortsatt blokkeres fra land som Norge, vil Norge være med å svekke multilateralismen i WTO. Med dette ber vi regjeringen om at også Norge støtter forslaget om en TRIPS-waiver under Covid-19 pandemien for å øke produksjon og tilgang på Covid-19 vaksiner og medisinsk utstyr. Signert av følgende organisasjoner: Embla Regine Mathisen, Leder – Changemaker Anniken Elise Storbakk, Generalsekretær – Handelskampanjen Julie Rødje, Leder – Spire Henriette K. Westhrin, Generalsekretær – Norsk Folkehjelp Eilert Lund Rostrup, Daglig Leder – The Karibu Foundation Martha Rubiano Skretteberg, Generalsekretær – Caritas Norge Ida Fjellvær, Leder – Studenter Uten Grenser Trondheim Ritika Sharma, Leder – Studenter Uten Grenser Oslo Alba Lorena Sanchez Banoun, Leder – Studenter Uten Grenser Bergen Mathilde Johnsdatter Guldvik, Leder – Studenter Uten Grenser Krakow Sunniva Folgen Høiskar, Leder – Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) Live Fanavoll, Leder – RE:ACT Norge Hege Skarrud, Leder – Attac Norge Diego Marin Rios, Daglig leder – Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) Maja Elisabeth Mikkelsen, Leder – Norsk medisinstudentforening (NMF) Amalie Fagerli Tegnander, Leder – Medisinstudentenes humanitæraksjon (MedHum) Birgitte Lange, Generalsekretær – Redd Barna Mona Drage, Daglig leder – LHLs internasjonale tuberkulosestiftelse Samantha Jørgensen , President – FN-studentene Oslo Vil du lese mer om bakgrunnen for patentforslaget, kan du gjøre det her.  Fra lanseringa av KAN (koallisjonen for ansvarlig næringsliv) som har støttet en åpenhetslov for næringslivet. Rett før helga kom Regjeringa med sitt lovforslag til den lenge ønskede ‘åpenhetsloven’ for næringslivet. En lov over femti aktører, inkludert Spire, har heiet fram. Lovens formål skulle være å sikre åpenhet nedover i leverandørkjedene, at menneskerettigheter følges og anstendige arbeidsforhold. Spire har også vektlagt at miljøhensyn bør inkluderes i lovforslaget. Forslaget som legges fram er et stort og viktig steg i riktig retning. ‘Et lovforslag som viser en tydelig støtte til menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold er utrolig gode nyheter! Man plasserer ansvaret der det hører hjemme, nemlig hos de store selskapene. Dette viser at det nytter å stå sammen i kampen og å arbeide for en bærekraftig og rettferdig verden’ sier leder i Spire, Julie Rødje. En viktig seier i lovteksten som er fremlagt er kravet om selskapers aktsomhetsvurderinger. Dette innebærer at selskaper aktivt må avdekke og endre forhold som strider med menneskerettighetsbrudd i leverandørkjeden. Aktsomhetsvurderingene skal enkelt redegjøres for på nett hvilket gir enkeltpersoner, organisasjoner og media et viktig innsyn. Et svært viktig punkt i loven er at den inneholder sanksjonsmuligheter. Når det kommer til internasjonale handelsavtaler blir ofte de såkalte ‘bærekraftskapitlene’ gjort frivillige eller uten sanksjonsmuligheter, hvilket i praksis gir dem ingen til liten betydning. Et utgangspunkt med forbedringspotensialet ‘Muligheter for sanksjoner var et viktig krav for å sikre at den vil bli fulgt i praksis. Samtidig savner vi åpenhet rundt produksjonssted som i stor grad bakteppe for hele loven. Å oppgi dette er avgjørende for å kunne ettergå potensielle brudd i ettertid, at dette ikke inkluderes gir dessverre store hull i loven’ påpeker Rødje. Åpenhet rundt produksjonssted var en del av det opprinnelige lovforslaget til etikkinformasjonsutvalget i november 2019. En annen svakhet ved forslaget er at den kun vil omfatte selskaper med salgsinntekter på over 70 millioner kroner årlig. Det betyr at mindre selskaper slipper unna hele regelverket. ‘Klarer Stortinget å få inn et krav om at selskaper plikter å informere om hvor de har produsert varene sine, kan dette få stor positiv effekt på dagens praksis. Vi håper den endelige loven oppfyller potensialet som ligger i denne muligheten’ avslutter Rødje som poengterer at nå må Stortinget stemme for loven, og helst med forbedringer i teksten. I høst spilte vi inn en podcast sammen med Changemaker, Lightup og Amnesty International om behovet for denne loven. Den kan du høre her!  Smultringmodellen etter Kate Raworth. Illustrert av Hilde Lorentzen. Økonomisk vekst og miljøødeleggelser går hånd i hånd, og mens verdensøkonomien vokser i rasende fart konsentreres pengene i stadig færre hender. Likevel måler vi sosial velferd i bruttonasjonalprodukt og vekstrater. Vi kan ikke vokse oss ut av klima- og naturkrisa eller den sosiale urettferdigheten vi står ovenfor i verden i dag. Gjennom kampanjen Grønn Overvekst har vi retta søkelyset mot alternativene til dagens økonomiske system. Smultringøkonomi I den kjente boka Doughnut Economics skriver økonomen Kate Raworth om nettopp dette; hvordan økonomien til nå har operert på grunnlag av kolonialismens illusjon om at det finnes stadig nytt land å erobre og nye ressurser å utvinne. Økonomien, skriver Raworth, er et åpent system som til enhver tid er avhengig av jorda som kilde for ressurser og avløp for avfall. Jorda, derimot, er et lukket system med begrenset mengde ressurser. I smultringen definerer hun en ytre og en indre sirkel som beskriver planetens tålegrense og menneskelig velferd. All økonomisk aktivitet som overgår planetens tålegrense betegnes som overskudd, mens i den grad økonomien ikke klarer å sikre mennesker gode liv er dette betegnet som et underskudd. Smultringmodellen kan brukes som et verktøy for å skape den økonomiske styringen verden i det 21.århundre krever. Gjennom å kartlegge de miljømessige og sosiale konsekvensene av politikken som føres, og deretter styre politikken og samfunnsutviklingen i riktig retning, kan vi skape en bærekraftig og rettferdig verden for alle. Sammen med smultringmodellen følger flere redskaper slik at dette kan gjennomføres i praksis. Smultringen skaper endring Flere byer, selskaper og til med land har tatt i bruk modellen for å skape endring. Inspirert av Amsterdams smultringstrategi inviterte vi lokallagene våre til å bruke smultringen som et verktøy for sin lokale samfunnsutvikling. Smultringen viser vei ut av vekstparadigmet og mot en økonomi som setter mennesker og miljø i sentrum gjennom fire sentrale spørsmål:  Illustrasjonen viser de fire linsene man må ta høyde for ved bruk av modellen. Dette er nødvendig for å sikre inkludering av både lokale og globale perspektiv, samt både det sosiale og økologiske. I løpet av to knappe timer la vi grunnlaget forhvordan lokallagene - hver for seg og på tvers - skal jobbe for å klemme sine lokale byer inn mellom smultringens to sirkler. Vi håper dette kan danne et lite grunnlag for andre aktører som ønsker å ta i bruk smultringmodellen og for vårt alles videre arbeid. Er du, din organisasjon, bedrift eller kommune interessert i å lære mer eller jobbe videre med dette? Ta kontakt med oss - vi tar veldig gjerne en prat for eventuelt samarbeid! Under følger et utdrag fra workshopen vår!  Gjennom å stille spørsmål om både det sosiale og det miljømessige perspektivet innenfor noen konkrete tematiske områder, kan man få et rask overblikk, det Raworth omtaler som snapshot, av dagens tilstand. Videre gjorde vi den samme øvelsen, men da med spørsmålet: Hva vil det si for byen å respektere alle menneskers behov, over hele verden? I dagens globaliserte verden er mennesker og miljø tett sammenknyttet verden over. Det vi gjør påvirker derfor direkte miljøet, arbeidsforhold og menneskerettigheter på andre sida av jorda. Derfor må de globale konsekvensene av lokal handling gjennomgås like grundig som forholdene her hjemme Etter å ha fått noen svar på spørsmålene innenfor det sosiale aspektet, ble de samme spørsmålene stilt, men nå med fokus på lokalt og globalt miljø. Hvordan kan byen blomstre innenfor de lokale økologiske tålegrensene? Hvordan kan byen på vare på hele verdens miljø? Med en rekke kartleggingsprosesser og analyser kan en systematisere tiltak som vil kunne ha positive synergieffekter på samtlige av de fire linsene, eller i det minste ikke få negative utilsikta konsekvenser.   Med en slik kartlegging av dagens utfordringer og mulige løsninger, kan en legge føringer for hva byen eller skapet må prioritere i sitt videre arbeid. Jo grundigere man gjør analysene i stegene over, jo bedre og mer treffsikre tiltak kan man planlegge og gjennomføre.
Veien videre Ettersom vår workshop i denne omgang var under begrenset tidsramme, kom lokallagene opp med noen relativt enkle forslag de kan implementere i sine byer som kan være viktige steg og tiltak for en bærekraftig og rettferdig verden!  Spires nye arbeidsutvalg: Elise Åsnes, Julie Rødje og Cari Anna Korshavn King.  Tidligere nestleder Nora May Engeseth går nå over til styret, mens Julie Rødje og Elise Åsnes fortsetter i AU. I helga avholdt Spire sitt årsmøte (tidligere Stormøte). Gjennom tre dager foran zoomskjermen diskuterte over femti deltakere fra våre faglige utvalg, lokallag og engasjerte enkeltmedlemmer seg fram til gode og viktige vedtak for organisasjonen framover. Organisasjonen har fått en rekke vedtektsendringer og tydeligere politikk på alt fra plantenæring, FDI, karbonfangst- og lagring og boligpolitikk.
Årets mest spennende debatt var knyttet til valg av ny kampanje. Med to svært sterke forslag var engasjementet stort og argumentene gode. Til slutt ble det bestemt at Spires neste kampanje vil fokusere på problemstillinger rundt økende maktsentralisering mellom og innad i land, samt fremme løsninger og alternativer. Denne vil være tett knyttet opp mot organisasjonen tredje hovedsatsning rettferdig lokal og global maktfordeling. ‘Året som kommer er et svært viktig år for formingen av Norge og verden videre. Det er valgår og vi må finne ut hvordan samfunnet skal løse post-korona utfordringene. Forskjellene i makt og rikdom øker, og Spire må fortsette å være en tydelig stemme som ser miljø, utvikling, økonomi og sosial rettferdighet i sammenheng. Med vedtakene fra årsmøte er vi enda bedre rusta i arbeidet videre’ påpeker leder i Spire, Julie Rødje. Med seg i arbeidsutvalget har hun fått Elise Åsnes og Cari Anna Korshavn King. Elise trådde på som nestleder 1.januar, og ble nå gjenvalgt for en ny periode. Tidligere har hun vært koordinator for Spires klima- og naturutvalg, samt sittet i lokallaget i Oslo. Cari Anna har også bakgrunn fra lokallaget i Oslo hvor hun i to år var lokallagsleder, mens hun det siste året har sittet i Spires styre som representant fra matutvalget. ‘Både Cari Anna og Elise har markert seg som svært politisk og organisatorisk sterke gjennom flere år. De sitter på mye faglig kunnskap og er i tillegg full av positiv energi, initiativ og nye idéer. Å få de inn i AU er en gave til organisasjonen og til meg’ sier Rødje som også vil takke avtroppende nestleder Nora May Engeseth for en stødig og fantastisk innsats i året som har gått. Nora går nå over til Spires sentralstyret sammen med en sterk gjeng som representerer en tydelig bredde av Spires medlemmer og politikkområder. Spires nye sentralstyret består av: Julie Rødje, leder Elise Åsnes, nestleder Cari Anna Korshavn King, nestleder Lise Saga, representant fra klima- og naturutvalget Tobias Rosendal Beck, representant fra matutvalget Judith Marguerite Henriksson, representant fra byutvalget Anna Ericsson, representant fra handelsutvalget Louise Næss, verveansvarlig Nora May Engeseth, prosjektansvarlig Amalie Erfjord, skoleprosjektansvarlig Nye koordinatorer er: Ingeborg Sævik Heltne, klima- og naturutvalget Anne Berit Wichstrøm Moldsvor, matutvalget Sofie Ringdal, byutvalget Silje Jeanette Skogvang, handelsutvalget  Det kan se ut som pengesedlene har gjort Jan Tore Sanner blind for sosial og miljæmessig bærekraft. Illustrasjon er hentet fra vår kampanje 'Grønn overvekst', og utformet av Hilde Lorentzen.  Leder i Spire, Julie Rødje I dag kom Stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond, vanligvis kalt Oljefondet. Som verdens største offentlige fond, får det stor betydning hvor Norge plasserer pengene sine.
‘Norge har et stort ansvar for den globale miljøkrisa, menneskerettighetsbrudd i produksjonskjeden, beslaglegging av landareal og dårlige arbeidsforhold. Fondet er ikke bare en sparebøsse, det er et verktøy som kan bidra til endring vi alle trenger’ sier leder i Spire, Julie Rødje. En rekke organisasjoner, inkludert Spire, har i lengre tid arbeidet for at Oljefondet må innføre en positiv forhåndsfiltrering. Hvilket betyr at fondet må undersøke selskapers sosiale og miljømessige drift før fondet investerer. På denne måten vil man ha en større kontroll over forholdene til selskapene man investerer i, og eventuelle avvik kan avdekkes i forkant. Dette vil gjøre det enklere, tryggere og mer transparent, i stedet for at disse undersøkelsene skal gjøres i ettertid og en da må vurdere på om de skal trekke seg ut. Finansminister Jan Tore Sanner påpekte under dagens pressemelding at de ikke ønsker å innføre en slik forhåndsfiltrering. ‘At positiv forhåndsfiltrering ikke inkluderes er svært skuffende. At fondet, hvilket mandat er størst mulig avkastning, selv skal fatte beslutninger om å potensielt trekke seg ut i ettertid vil gjøre prosessen lite gjennomsiktig og hensyn til profitt vil trolig skyggelegge selskapers negative praksiser. Prinsippet om etisk forvaltning, et levelig miljø og oppfølging av menneskerettighetene må veie tyngst. Pengesekken vokser kanskje på kort sikt, men når prisen er menneskeliv og et ødelagt miljø, er ikke det en pris vi kan akseptere’ fastslår Rødje. Tidligere i år satt regjeringa ned en ekspertgruppe som skal se på Oljefondets rolle i det grønne skiftet. Regjeringas vurderinger av deres anbefalinger vil fremkomme ved neste års melding. Vi håper derfor at Stortingsmeldingen på Oljefondet neste år vil inkludere flere viktige aspekt og konkrete tiltak slik at fondet i stedet for å påvirke negativt, kan være en driver for miljømessig og sosial bærekraft! Rett før påske sendte vi et innspill til ekspertgruppa. Det kan du lese her. Innspill til ekspertgruppen på det grønne skiftet og SPU Spire er en miljø- og utviklingsorganisasjon. Vi takker for invitasjonen til å komme med innspill til ekspertgruppen på det grønne skiftet. Det er positivt at finansdepartementet vil se nærmere på klimarisiko og klimarelaterte investeringsmuligheter gjennom SPU. Spire mener også at SPU må, fremfor å frykte klimarisiko, bli en aktør for endring og klimamuligheter. Solidarisk klimainvestering Klimautslippene fra norsk olje- og gass industri har nærmest doblet seg siden 1990. I tillegg ligger Norge langt under gjennomsnittet i EU når det kommer til reduksjon av klimagassutslipp. Med dagens politiske styring kan vi derfor ende med +3,9C innen 2050. Ekspertgruppen ta klimaendringene på alvor for å kunne redusere klimarelatert risiko. Solidarisk klimapolitikk- og investeringer må bli vektlagt, hvilket betyr at alle må bidra etter plikt og evne. Norge, som et land med store klimautslipp og SPU som verdens største pensjonsfond, har en særegen plikt til å ta ansvar for, og redusere, klimaendringene. Derfor vil det ikke holde at ekspertgruppen på det grønne skiftet kun ser etter hva «andre sammenlignbare fond gjør på dette området». SPU må være en aktør som ser mulighetene og bidrar til det grønne skiftet, fremfor å frykte det. Spire foreslår:
Grønn vekst er ikke svaret Den økonomiske veksten kan ikke fortsette slik som i dag. FNs naturpanel konkluderer med at det er en klar korrelasjon mellom vekst og miljøødeleggelse. Dette faktum kan ikke lengre ignoreres. Derfor må SPU rette fokuset mot å begrense miljøødeleggelsene og klimaendringene dagens vekst fører til. Dette vil i sin tur redusere klimarisikoen fondet står ovenfor. For å kunne satse på, fremfor å frykte, det grønne skiftet må derfor SPU utvikle en klar standard for hva «bærekraft» betyr i praksis. Det holder ikke at «ansvarlig investering» og «bærekraft» kun betyr økt avkastning av fondet, dersom klimaet gjør kloden ulevelig. Spire foreslår:
For å hindre klimaendringer og påfølgende klimarisiko må omstillingen mot fornybar energi skje raskt. Til dette trengs omtrent 300 milliarder euro ekstra i investeringer hvert år. Dette er med andre ord en voksende sektor, og SPU bør heller se mulighetene i denne omstillingen fremfor risikoen. Kun på den måten vil SPU ikke bare redusere klimarisikoen, men også øke sikkerheten for fondets fremtid i et klima i endring. Spire foreslår:
For å kunne møte det grønne skiftet må SPU være en del av det grønne skiftet. Spire ønsker derfor å oppfordre SPU om å gå fram som en ledende aktør for et levelig miljø. Vi takker for oppmerksomheten og ønsker lykke til med videre arbeid  Vi leter etter noen som kan være vikar for vår organisasjonsrådgiver frem til 31.01.2022.
De organisatoriske oppgavene innebærer, men er ikke begrenset til; veiledning av lokallag, utvikling og gjennomføring av kurs, rekruttering av medlemmer, koordinering av semesterstart, samt planlegging og gjennomføring av større møter og seminarer. Andre oppgaver kan tilfalle ved behov. Organisasjonsrådgiver koordinerer også Spire sitt internasjonale prosjekt med vår partnerorganisasjon i Malawi. Dette arbeidet inkluderer søknadsskriving, rapportering, budsjetthåndtering, partnerkommunikasjon og å lage aktivitetsplaner for programmet. Organisasjonsrådgiveren må være fleksibel og ansvarsbevisst, jobbe selvstendig og planmessig og ha evnen til å stå i krevende situasjoner. Du må kunne tilrettelegge for bærekraftig frivillig engasjement og veilede unge ledere som vil utgjøre en forskjell. Tilbake får du verdifulle erfaringer, spennende utfordringer, stor frihet i arbeidshverdagen og gleden av å jobbe tett med engasjerte frivillige. Personlige egenskaper:
Ønskede kvalifikasjoner:
Vi kan tilby: Fast lønn (brutto 368 000 kr i året) Arbeidsplass i sentrum av Oslo Ungt og dynamisk arbeidsmiljø Spennende og utfordrende arbeidsoppgaver Muligheten til å følge en svært kunnskapsrik organisasjon i stadig utvikling For mer informasjon kontakt Spire ved generalsekretær Erlend Olafsrud (erlend@spireorg.no) eller organisasjonsrådgiver Christian Haugestad (christian@spireorg.no). Stillingen innebærer noe reisevirksomhet og møter utenfor kjernetiden. Skriftlig søknad med CV sendes til erlend@spireorg.no innen mandag 5. april. Det er ønskelig med oppstart snarest, men for den rette kandidaten kan vi være fleksible. Mer informasjon om Spire finner du på våre nettsider: www.spireorg.no |
Categories
All
Arkiv
September 2021
|
|
Adresse: Schweigaards gate 34C, 0191 Oslo
Org.nr: 912 159 167 |
Vipps: #11378 |
|
Proudly powered by Weebly