Med årets jordbruksavtale fikk vi mer av det samme: Underbetalte bønder, nedlegging av bruk, økt sentralisering og et landbruk som sløser med dyrebare ressurser. Alliansen Ny Landbrukspolitikk drømmer om reell kursendring.
Bøndene som er igjen, må kjøre store avstander som krever mer tid og diesel. Areal som er vanskeligere å drive gis opp. Vi blir mindre selvforsynte og må importere enda mer av maten vår. Når arealet gror igjen, mister vi også viktige naturverdier. Hver tredje art i rødlista hører til i kulturlandskapet. Uten bønder vil vi miste kunnskap som vil være avgjørende i møte med klima- og naturkrisa, med hyppigere ekstremvær som tørke og styrtregn. Færre bønder er også et tap for levende lokalsamfunn. Landbruket er som en hjørnesteinsbedrift som sikrer ringvirkninger og grunnlag for arbeid i bygda. Det er de som brøyter vinterveien, drar deg ut av grøfta og er med i lokale brannkorps. Bøndene sikrer ikke bare mat, men også generell beredskap rundt om i hele landet. Tap av norske bønder og svekket selvforsyning påvirker verden utenfor. Vår import kan hindre land i å fø sin egen befolkning og hindre deres matsuverenitet. Derfor må Norge øke sin selvforsyningsgrad i solidaritet med resten av verden. Dette kan snus. Vi kan hindre tap av flere bønder og stoppe nedlegging av gårdsbruk hvis det er politisk vilje. Staten må slutte å legge til grunn at bønder skal ut av næringen for at andre skal få opp inntekta – det såkalte effektiviseringskravet. Jordbruksavtalen har år på år inkludert en prognose for antall bønder som legger ned drifta, og satt dette som en forutsetning for at inntektsmulighetene til bonden skal innfris. Å skrote effektiviseringskravet, og dermed anerkjenne behovet for å opprettholde (om ikke øke) antall bønder i landet, ville vært et viktig steg i retninga vi ønsker oss. Jordbruksavtalen må i større grad gjøre det lønnsomt å drive god agronomi – på en måte som ivaretar jorda, plantene, husdyra og naturen. Derfor er det viktig med trappetrinn og tak på tilskudd som gjør det lønnsomt å drive mindre og tungdrevne areal. Potten til de første dekarene og dyra må økes parallelt med at de øverste trappetrinnene reduseres, slik at vi sikrer mer mangfold i størrelsen på gårdsbruk. Årets avtale innførte trinn på arealtilskuddet, men en trapp med to trinn kan knapt kalles en trapp. Heldigvis var det flere i opposisjon på Stortinget som stilte krav til at regjeringen gjennomfører sine uttalte løfter på blant annet selvforsyning. SV krevde også overgang til prosenttoll, slik at tollvernet på maten vi produserer lokalt styrkes. Og en utredning som kan bli viktig for å sikre at mer areal holdes i drift gjennom at de tungdrevne arealene kan sikres økt tilskudd. Alle disse tre punktene er små skritt på veien til noe bedre. Vi i Alliansen Ny Landbrukspolitikk krever at Stortinget tar situasjonen i jordbruket på alvor og krever en reell kursendring. Regjeringa må følge opp sine løfter og snarest få på plass en helhetlig strategi for økt selvforsyning og et nytt inntektsgrunnlag. Det minste Stortinget burde gjøre er å kreve at dette skal være på plass og ligge til grunn for neste års jordbruksforhandlinger. Kanskje vi da kan få jordbruksforhandlingene til å bli vårens vakreste eventyr framfor vårens knuste drømmer? Denne kronikken ble først publisert i Nationen 1. juli 2023.
- Vi trenger en landbruksminister som tar klima- og naturkrisa på alvor, og vil gi
landbruket de redskapene og ressursene de trenger. Landbruket må tilpasses et klima i endring, og spille på lag med jordas tålegrenser, forklarer Elise. Norsk sjølforsyning er godt under 50 prosentsmålet fra Hurdalsplattformen. Spire håper på en ny giv mot å nå dette målet, samtidig som bøndene får bedre lønnsforhold. - Norske bønder tjener i gjennomsnitt mindre enn fattigdomsgrensen på matproduksjon. Norsk landbruk kan ikke drives på dugnad. Vi forventer at Pollestad står i bresjen for at bønder skal få en rettferdig lønn som står i stil med det enormt viktige samfunnsoppdraget deres, sier Elise. Etter en lang sommer med rekordtemperaturer verden over og faretruende hetebølger, er Spire klare for å mobilisere til systemendring og rettferdig klimapolitikk på Arendalsuka 2023! I år er Spire med på hele syv arrangementer (!). Vi gleder oss til alle arrangementene, men spesielt mye til våre hovedarrangementer Kan kommunen redde verden? og Klimakamp og urfolkskamp. SPIRES ARRANGEMENTER PÅ ARENDALSUKA Mandag 14.august Skattetriksing på 1-2-3 kl. 13-13:45 (ForUM for utvikling og miljø, Tax Justice Norge og Spire) Bruk av skatteparadis og skattetriksing er et enormt globalt problem. Dette kan derimot endre seg nå. Med afrikanske land i spissen jobbes det for å få på plass en skattekonvensjon i FN som kan tette hullene. Kan kommunen endre verden? kl. 17:30-18:30 (Spire) Akkurat nå står vi i to kriser som nesten virker uløselige: Miljøkrisa og ulikhetskrisa. Begge må løses og på en rettferdig måte, men hvordan? Vi har med oss sivilsamfunns og politikere fra Rødt, SV og MDG til en diskusjon om hvordan kommunen kan jobbe for å løse miljø- og ulikhetskrisa. Møt Tobias Drevland Lund, stortingspolitiker for Rødt, Einar Wilhelmsen, Byråd for finans i Oslo, Miljøpartiet De Grønne og Andreas Landmark, bystyrerepresentant i Kristiansand for Sosialistisk Venstreparti. Onsdag 16. august Mat og makt: To grunnleggende faktorer for utvikling kl. 09:30-11:00 (UNDP). Matproduksjon er påvirket av maktforhold. Hvordan vi skape mekanismer som øker matsikkerheten og hvordan kan Norge, som en betydelig bistandsaktør, bidra til at flere mennesker får en bærekraftig og langsiktig tilgang på mat? Lise Saga, nestleder i Spire, sitter i panelet. Klimakamp og urfolkskamp kl. 10:30-11:15 (Spire og Changemaker) Hvordan kan vi sikre urfolks rettigheter i møte med den globale natur- og klimakrisa vi står ovenfor? Changemaker og Spire inviterer til samtale mellom norske politikere og urfolksaktivister fra både Norge og utlandet. Hva er likhetene mellom Norge og andre steder i verden? Hvordan kan vi sikre urfolks rettigheter på COP og andre arenaer hvor Norge er med å forhandle tiltak i møte med klimautfordringene? I panelet har vi blant annet med oss Marit J. Michelsen, leder i Spire Oslo og Oslove Noereh. Hvordan utrydder vi sult? kl. 14:30 - 15:30, i regi av Caritas Norge. Leder i Spire, Elise Åsnes, er moderator for denne spennende panelsamtalen om sult og matsikkerhet med blant annet utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp). Kan vi løse klimakrisa uten å løse gjeldskrisa? kl. 16 - 16:45 (Spire er medarrangør) Hva er egentlig sammenhengene mellom klimaendringene, global finansiering og gjeldsutfordringene? Hvordan kan vi sikre at lavinntektsland har økonomisk handlingsrom til å gjennomføre klimatiltak? Hvordan kan rike land opprettholde sine forpliktelser om økt klimafinansiering uten at dette øker gjeldsnivået? Den store utviklingsdebatten 20:30 - 21:30 (Spire er medarrangør) Den store utviklingsdebatten er et årlig arrangement under Arendalsuka og har som mål å sette agendaen for de store spørsmålene innen utviklingspolitikken. Årets tema er ulikhet i utviklingspolitikken. Håper vi sees på et eller flere av arrangementene!
Norgesfinansiert landran Green Resources, et norsk selskap finansiert av blant annet Norfund, inngikk nemlig en avtale med den mosambikiske staten om å etablere skogplantasjer på land brukt av småbønder. I Mosambik, hvor alt land eies av staten, har prosjektet ført til at småbønder har mistet bruksrett og tilgang til jordlappene sine. Samtidig sliter hele 80 prosent av mosambikere med matmangel, ifølge Verdens matvareprogram. Utviklingsministeren avsluttet sitt svar til Rødt-politikeren med å si: «Jeg har ellers merket meg at Norfund har uttalt at de ikke ville gjort en lignende investering i dag.» Allerede i 2017 ble Green Resources advart om konsekvensene skogprosjektet deres kunne få for mosambikiske småbønder. Året etter kom Norge, gjennom Norfund, inn på eiersiden. Norfund har siden investert over én halv milliard norske kroner i Green Resources-prosjekter i Øst-Afrika. Selv om skogdriften hadde ført til mange flere arbeidsplasser, har den likevel hindret småbønders muligheter til selvforsyning. Lovnadene om å satse på matsikkerhet her virker derfor hule. MatstrategienEn av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Utsiktene til å nå bærekraftsmål 2 om å utrydde sult innen 2030, blir stadig mindre sannsynlige. Mot slutten av fjoråret slapp regjeringen derfor en helt ny, etterlengtet strategi for hvordan norsk utviklingspolitikk skal jobbe for matsikkerhet. I Tvinnereims forord til matstrategien forklarer hun at «målet med regjeringa sin utviklingspolitikk er å kjempe mot svolt og å auke den globale matsikkerheita». Gjennom hele strategien løftes småskalaprodusentene fram som sentrale i arbeidet for å oppnå lokal matsikkerhet. Småbonden skal prioriteres, er altså budskapet i strategien. Men har Norfunds investering i Mosambik bidratt til det? MatsuverenitetDet er et velkjent paradoks at afrikanske land ser seg nødt til å importere mat for milliarder av dollar i året, til tross for at Afrika har mulighet til å brødfø seg selv. Dette paradokset trekkes til og med fram av utviklingsministeren selv, i forordet til matstrategien. Hun skriver: «Det afrikanske kontinentet har jord og folk. Afrika kan brødfø seg sjølv. Afrika ønskjer å brødfø seg sjølv.» Dette gjentok hun også under matsikkerhetsmøtet i Senegal. I forordet trekkes også matsuverenitet fram som et viktig prinsipp for utviklingspolitikken. Regjeringen vil nemlig «ta ei internasjonal leiarrolle for matsikkerheit, auka sjølforsyning og nasjonal matsuverenitet og småskalaprodusentane si rolle i å styrkje berekraftige matsystem.» At norsk politikk, gjennom investeringene Norfund gjør i selskaper som Green Resources, ødelegger for nettopp afrikanske småbønders muligheter til selvforsyning, står fram som et tydelig eksempel på hvordan norsk bistandspolitikk undergraver egne målsetninger. Hvis dette er det lederrollen går ut på, er det gode grunner til å være bekymret for Norges rolle i kampen mot sult. I matstrategien løftes også Mosambik fram som et særlig satsingsland hvor kompetansen for matsikkerhet skal styrkes. At Norge samtidig investerer i prosjekter som fratar småbøndene mulighetene de har til å livnære seg selv vitner om en lite samstemt bistandspolitikk, til tross for store ord fra utviklingsministeren om matsuverenitet og matsikkerhet. Tvinnereims satsning på matsikkerhet er både riktig og viktig. Nå må regjeringen implementere denne strategien på en helhetlig måte. For at småbønder, som den mosambikiske bonden Alifa Aide, skal kunne brødfø seg selv, kan ikke Norge og Norfund fortsette å støtte prosjekter som bidrar til landran. I stedet må norsk utviklingspolitikk bidra til selvforsyning og matsuverenitet, også når det går på bekostning av annen politikk. Dette debattinnlegget ble først publisert av Panorama nyheter (tidl. Bistandsaktuelt) 14. februar 2023.
Med Bretton Woods-konferansen i 1944 fikk verdens land gode systemer for å samarbeide om felles løsninger på globale utfordringer.
Det kuttes i velferdsgoder som helse, utdanning og sosiale sikkerhetsnett for å frigjøre midler til nedbetaling av gjeld. Med stigende inflasjon og økende globale rentenivåer øker også gjeldsbetjeningen. Ifølge UNDP er det nå 54 utviklingsland som har behov for substansiell gjeldslette for å unngå en systemisk utviklingskrise. Disse 54 landene er hjem for over halvparten av verdens fattigste befolkning. Å få gjelda ned på et bærekraftig nivå er avgjørende for matsikkerhet og for utviklingslands evne til å bidra til energiomstilling og tilpasning til klimakrisa. Norges utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim har arbeidet mot sult og for klimaomstilling høyt på sin agenda. Det er flott at Tvinnereim uttrykker bekymring for de statlige gjeldsutfordringene i utviklingsland: Nylig uttalte hun at gjelda “ligger som en bombe under hele utviklingsagendaen”. Det er ikke mulig å nå noen av målene innenfor Norges utviklingsarbeid uten å adressere de store statlige gjeldsbyrdene som står i veien for sunn samfunnsmessig og økonomisk utvikling. De siste to ukene har Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken gjennomført sine vårmøter og FNs årlige Finansiering for Utviklingskonferanse har også gått av stabelen. Problembeskrivelsene er alvorlige fra de fleste offentlige aktører, men disse støttes ikke opp av tiltak som monner. Norge må bidra til utviklingen av mer robuste internasjonale systemer som kan løse statlige gjeldskriser på en mer regelbunden, uavhengig og rettferdig måte enn dagens systemer evner. Vi håper Tvinnereim vil løfte fanen høyt for økt ansvarlighet i statlig långivning og lånopptak i tiden fremover. Hele utviklingsagendaen står og faller på at verdens ledere lykkes med å gjenopprette statlig gjeldsbærekraft og å skape bedre systemer for å forebygge framtidige statlige gjeldskriser. Denne kronikken ble først publisert i Nationen, 3. mai 2023.
Kampen mot sult er en kamp for likestilling Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men er klart overrepresentert blant de over 800 millionene som rammes av sult. Andelen kvinner som sulter har økt de siste par årene, blant annet på grunn av at flere kvinner mistet arbeidsmuligheter under pandemien. Til tross for at kvinner er overrepresentert blant verdens småbønder og verdens fattige, fokuseres det lite på kvinnelige matprodusenter. Blant annet har kvinner i mye mindre grad mulighet til å eie jorda de dyrker på. Verdens matvareprogram anslår at hvis det gjøres en kraftig innsats for likestilling og kvinner får de samme rettighetene som menn, kan antall som sulter reduseres med 150 millioner. Det eksisterer altså et enormt potensiale. Derfor var det ekstra gledelig at regjeringas matsikkerhetsstrategi som ble lansert før jul, “Kraftsamling mot svolt”, løftet fram kvinners rolle i matproduksjon. Her står det tydelig at kvinner i landbruket er en viktig satsing for regjeringa. Blant annet heter det at: “Gjennom eit sterkare fokus på kvinner vil vi òg medverke til at menneske på landsbygda i utviklingsland får auka matsikkerheit og betre ernæring.” Nå må regjeringa følge opp med konkrete tiltak, og sikre at norsk politikk som en helhet ikke spenner bein under måla i strategien. Matsuverenitet og likestilling går hånd i hånd For å sikre likestilling må vi sikre nok mat til alle. For å gjøre dette trenger vi en dyptgripende endring av dagens matsystem. Vi trenger en reell satsing på matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Med matsuverenitet ønsker man at jordas og havets ressurser skal være et felles gode, og ikke privat eiendom som utnyttes av eller fungerer som en gode for kun noen få selskaper og aktører. Skal man på alvor sikre matsuverenitet må vi også ta et oppgjør med hvor lite samstemt norsk politikk er. Vi kan ikke gi litt matbistand, samtidig som norsk politikk på andre områder forsterker eksisterende maktforskjeller i samfunnet i Sør. Regjeringa, med Tvinnereim i spissen, må derfor bruke denne gyldne anledningen til å ta et reelt oppgjør med samstemthetsutfordringer i norsk utviklingspolitikk. Klimakamp er kvinnekamp Det er også viktig å understreke at kvinner ikke bare diskrimineres i jordbruket, men også rammes hardere av klimaendringene. Klima- og naturkrisa vi står overfor rammer urettferdig. De som historisk er minst ansvarlige for klimagassutslipp er blant de som rammes hardest av konsekvensene. Gang på gang ser vi hvordan kvinner og andre sårbare grupper er mer utsatt enn andre. Det siste året har vi vært vitne til enorme flommer i blant annet Pakistan og vedvarende tørke på Afrikas Horn. Disse naturkatastrofene er dessverre en forvarsel på det som er i vente hvis de landene med det største historiske ansvaret ikke får på plass en reell, solidarisk og rettferdig grønn omstilling raskt. Norge, som et av landene som har profittert mye på å pumpe opp olje og gass, står ansvarlige for klimakrisa. Det minste vi kan gjøre er å kutte egne utslipp, samtidig som vi anerkjenner at klimaendringene vi har vært med på å forårsake rammer kvinner og kvinnelige småbønder hardt. Norge kan ikke fortsette å gi bistandsmidler til kvinnelige småbønder med den ene hånda og forårsake klimakrisa med den andre. Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 8. mars 2023.
Og hurra for Nortura som vil bli en bærekraftig matprodusent! Men da må også Nortura ta innover seg at det å produsere mye rødt kjøtt ikke er bærekraftig. Det at konserndirektør Panengstuen i Nortura oppfordrer oss til å tenke at vi skal spise rødt kjøtt med god samvittighet er et prima eksempel på grønnvasking. Produksjonen av rødt kjøtt er nemlig ikke bærekraftig når vi spiser så mye som vi gjør i Norge. Det krever store landområder, særlig når dyra fôres med kraftfor, og er dessverre blant kjøttproduksjonene som slipper ut mest klimagasser. Det må derfor dyptgripende endringer til for å faktisk matproduksjonen bærekraftig. Det er heldigvis mange måter vi lettere kan kutte klimagasser, og samtidig ta hensyn til natur og miljø: 1. Først og fremst må matprodusenter og matindustrien legge til rette for at vi skal spise mer mat lenger ned i næringskjeden. Jo mer korn, grønnsaker og belgfrukter vi spiser, jo mindre klimagasser slipper vi ut. Og vi slipper ut enda mindre om vi spiser mer lokalprodusert mat! Hører stadig gode ord om tomatene fra Mære. 2. I tillegg bør rødt kjøtt produseres på beitemark og utmark heller enn på kraftfôr med importert soya fra for eksempel Brasil. Disse dyrebare landbruksområdene kan da brukes til å produsere menneskemat til folk i Brasil, et land hvor flere titalls millioner ikke har tilgang til nok mat. Det er kanskje mer effektivt å produsere kjøtt med bruk av kraftfôr. Men i tillegg til klimahensyn, må vi ta vare på miljøet og naturen som vi er avhengig av for den maten vi spiser. Småskala matproduksjon basert på det lokale ressursgrunnlaget er også viktig for å sikre miljøhensyn som biologisk mangfold på beitemarkene. Vi må begynne å tenke at kjøttproduksjonen ikke skal være så effektiv som mulig, men heller baseres på lokale ressurser og skje i mindre skala. Det er på tide å slutte å grønnvaske kjøttindustrien, og gjennomføre tiltak som tar hensyn til natur og miljø, i tillegg til klima. Dette innlegget ble først publisert i Trønder-Avisa 31.5.23
Norske bønder frykter nå den verste tørkesommeren siden 2018. Samtidig som de har ventet på regnet, har jordbruk vært et viktig tema under klimaforhandlingene i Bonn. Matsikkerhet og matsuverenitet står på spill når det er storselskapene, og ikke bøndene, som setter agendaen for klimahandling. 5.-15. juni pågikk klimaforhandlingene i den tyske byen Bonn. Mellomforhandlingene var et slags forberedelsesmøte før klimatoppmøtet COP28 i Dubai nå i desember. Forhandlere fra alle verdens land samlet seg for å diskutere hva som skal stå på agendaen om noen få måneder. Et av temaene det ble forhandlet om var jordbruk og matsikkerhet. Der jordbruk tidligere har vært et ikke-tema, er det nå enighet om at vi ikke kan diskutere klima uten å også snakke om mat og matproduksjon. På klimaforhandlingene legges det derfor føringer for utslippskutt og klimatilpasning i jordbruket for å nå de globale utslippsmålene og for å sikre matproduksjon i en verden med stadig mer ekstremvær. Det som bestemmes i Dubai vil derfor få konsekvenser for norsk jordbruk. Hvem definerer “bærekraftig landbruk”? Det store spørsmålet er hvordan landbruket kan tilpasse seg og bli bærekraftig slik at vi kan produsere nok mat til verdens befolkning - uten å forsterke klimakrisen ytterligere. Forslaget som lå på forhandlingsbordet i starten av mellomforhandlingene, var et forslag som ville fått store konsekvenser for verdens småbønder og småskala matprodusenter. Utgangspunktet for forslaget var umiskjennelig påvirket av agroselskapene. I løpet av forhandlingene ble “bærekraftig landbruk” forsøkt omdefinert til å inkludere nyvinninger som kunstig intelligens, bioteknologi, presisjonsjordbruk og klimasmart landbruk. Men hva ligger i disse begrepene - og hvem vinner på inkluderingen av disse? Både presisjonslandbruk og kunstig intelligens (KI) innebærer bruk av teknologi blant annet for å kalibrere gjødselmengde og tid for gjødsling. Landbruket skal bli smartere, mer effektivt og redusere arbeidsbyrden. Dessverre skyves kostnadene for bønder og for miljø under teppet. Storselskapene som står bak disse løsningene jobber for å sikre fortsatt avhengighet av kunstgjødsel, en viktig kilde til klimagassutslipp, selv når prisstigningen på kunstgjødsel har bidratt til redusert matsikkerhet. I tillegg vil dette føre til at de samme storselskapene kan bevege seg inn i salg av teknologi der de får tilgang på data. Det som på papiret høres smart ut: mer effektiv bruk av gjødsel, får da en svært bitter bismak. Ukritisk bruk av KI og bioteknologi, uten å ta høyde for de sosioøkonomiske aspektene i jordbruket, kan få skjebnesvangre konsekvenser for lokal matsuverenitet og for småbønder - stikk i strid med regjeringens utviklingsstrategi mot sult. Teknologiutvikling i landbruket må skje på bønder sine premisser, ikke for at storselskapene skal kunne diversifisere sine inntektsgrunnlag. Klimasmart landbruk er noe mange land satser storstilt på. Det som i utgangspunktet høres flott ut, er dessverre intet mer enn et luftslott: Det finnes nemlig ingen klar definisjon eller minimumskrav for hva “klimasmart” betyr. Når innholdet i begrepet er uklart, sier det seg selv at dette ikke kan være løsningen vi trenger til å løse sult- og klimaproblematikken. Fellesnevneren for disse begrepene er at storselskaper bruker disse til å fremme profittmaksimerende løsninger som verken gagner klimaet eller småbøndene. Småbønder, og spesielt i det globale Sør, sliter allerede i dag med avhengighetsforholdet til agroselskapene, som sitter på eierskap av kunstgjødsel og patenter på såfrø. For å unngå å havne i samme felle når vi nå skal finne veier ut av sult- og klimakrisene, må vi derfor holde tunga rett i munnen når vi snakker om og bruker de ovennevnte begrepene. Et jordbruk for agroselskapene? For oss som var på plass i Bonn, var det svært tydelig at forslaget ikke kom fra bøndene selv. Sivilsamfunnsrepresentantene på plass strevde med å få mulighet til å komme med innspill. Og småbøndene? De var ikke i forhandlingsrommet. Det arbeidet småbønder har gjort i andre arenaer blir heller ikke tatt høyde for. Småprodusenter kjempet en kamp i årevis for å få anerkjent rettighetene i FN, men det virker som det er glemt i forhandlingsrommet under klimaforhandlingene. Vi risikerer derfor et matsystem der bønder får enda mindre selvråderett over egen matproduksjon. Selv her i rike Norge sliter bønder, spesielt de som driver smått, med å møte de stadig nye kravene som settes. Dette er en urovekkende utvikling som vil få størst konsekvenser for de som i dag har minst. Konsekvenser for norske bønder Det som bestemmes under klimaforhandlingene og -toppmøtene skal også gjelde for Norge. Det er et klart behov for mer samstemthet mellom den klimapolitikken Norge fører i internasjonale arenaer og den som føres her hjemme. Om det som blir bestemt i Bonn og Dubai skal påvirke det norske landbruket, må norske bønder, samt bønder og produsenter fra alle andre land, bli lyttet til. Agroøkologi må være løsningen Nå som forhandlingene har stoppet opp, har vi sjansen til å fremme en løsning som setter mennesker og miljø foran kortsiktig profitt. Gjennom flere år har det skjedd en økende bevissthet om matsystemets rolle i klimakrisa - også på COP. Sivilsamfunnet, og etter hvert flere aktører, har fremmet agroøkologi som veien ut av dagens matsystem. Agroøkologiske prinsipper handler blant annet om samspill med natu naturen, ivaretakelse av sosioøkonomiske prinsipper og bondens og lokalsamfunns matsuverenitet. Når vi har et matsystem som står for en tredjedel av utslippene og en fjerdedel av jobbene i verden, så trengs det helhetlige løsninger, i stedet for enda flere falske løsninger som marginaliserer verdens småbønder - og da spesielt bønder i det globale Sør. Norge, med både Kraftsamling mot svolt og arbeidet med Afrika-strategien, må ta et særlig ansvar for å sikre sårbare småbønders rettigheter. Veien videre Framtidens matproduksjon må være bærekraftig, men om diskusjonene vi har sett her i Bonn vinner frem på COP28 vil kortsiktig profitt seire over dyptinngripende endringer i matsystemet. Nå som arbeidet de siste to ukene har blitt forkastet, åpnes nå muligheten for et annet matsystem, der menneskerettigheter og miljø settes først. For å få til dette må Norge og andre land, samt sivilsamfunnet, jobbe hardt for at det er disse interessene - og ikke storselskapenes interesser - som skal vinne fram. Storselskapene skal ikke fortsette å få lov til å diktere premissene for forhandlingene, definisjonsmakten for hva som er bærekraftig må ligge hos bøndene og andre produsenter. Tirsdag 20. juni var en svart dag for naturen. På morgenkvisten ble det kjent at regjeringa går inn for å åpne havbunnen for mineralutvinning. Dette skjer på tross av miljøfaglige råd fra blant annet Miljødirektoratet, samt protester fra en samlet miljøbevegelse. Dagens andre krise for naturen var at den selvsamme regjeringa avverner Lågendeltaet for å bygge en firefelts motorvei - midt gjennom et område som var beskyttet av det strengeste vernet vi har i Norge. Begge avgjørelsene vitner om at regjeringa ikke tar naturkrisa på alvor. Spire og Natur og Ungdom mobiliserte derfor til en demonstrasjon utenfor Factory Tøyen der næringsminister Vestre og regjeringa skulle lansere sin nye mineralstrategi. En varslet krise for havbunnen - Vi risikerer nå å ødelegge vitale og sårbare økosystemer som vi vet lite om, i håp om å finne mineraler. Dette er korttenkt og uforsvarlig, sa Elise Åsnes, leder i Spire, da hun fikk vite at regjeringa nekter å lytte til fornuft om gruvevirksomhet på havbunnen. Et snaut halvår etter at Norge anført av klima- og miljøminister Espen Barth Eide jublet for den nye naturavtalen som skal sikre at naturhensyn prioriteres i all politikk, går nå Norge inn for å åpne opp havområder større enn Storbritannia for mineralutvinning. - Det er absurd av Norge å kjempe om å være først i kappløpet mot enda mer ødelagt natur, spesielt når vi allerede har tjent oss styrtrike på klodens bekostning. Dette lover ikke godt for lovnadene om å ende opp mer mer natur i 2030, slik Naturavtalen legger opp til, fortsetter Elise. - Det er hårreisende å se hvordan Norge ignorerer miljøfaglige råd. Vi forventer nå at SV, som regjeringas budsjettpartner, og Stortinget tar ansvar og stopper regjeringas brutale nedprioritering av natur, avslutter Elise. Vi trenger mer, ikke mindre natur Tirsdagens andre nyhet var nok et slag i trynet for norsk natur, og som attpåtil setter en farlig presedens for norsk naturvern. Deler av det vernede Lågendeltaet skal nå raseres for å bygge motorvei. Både klima- og miljøminister Barth Eide og samferdselsminister Nygård prøvde å overbevise tilhørerne på pressekonferansen at dette var en "god og balansert løsning". Hvis de sier det nok ganger, kanskje de til slutt tror på det selv?
Som et lite plaster på såret skal nye naturområder vernes. Dette er likevel ikke en fullgod løsning: Naturen i Lågendeltaet vil likefullt bli ødelagt av dette naturinngrepet. Bare noen få måneder etter at Barth Eide jublet for Naturavtalen, står han i spissen for en miljøfiendtlig politikk som gjør at vi sitter igjen med mindre natur - ikke mer, selv om andre områder vernes. Når samfunnsøkonomiske hensyn igjen løftes fram, viser det at regjeringa ikke har forstått naturkrisas alvor. Dette er nok et eksempel på at regjeringa setter profitt foran mennesker og miljø. Spire foreslår derfor sommerlektyre for hele regjeringa - og alle politikere i Norge: Veilederen vår For Naturen: Sivilsamfunnets naturpolitiske løsninger fram mot 2030. Her finner dere over 300 tiltak som må gjøres for at Norge skal kunne oppfylle sin del av Naturavtalen. Spoiler alert: Ingen steder anbefaler vi å rasere økosystemer på havbunnen for å utvinne mineraler, ei heller å ødelegge natur for å bygge motorveier.
Det hadde vært fett om disse mellomforhandlingene hadde vært sommerens hovedfestival med headlinere som “utslippskutt”, “tilpasning” og “tap og skade”. Men sånn er det dessverre ikke. Istedenfor drøssevis av studenter med fargede festivalbånd, er Bonn 2023 full av diplomater og forhandlere for land med egeninteresser. Det er ikke reklameplakater på bussen som ber deg kjøpe festivalbillett, og det er veldig få som i det hele tatt vet at det skjer. Og det er et problem. For det som bestemmes på mellomforhandlingene 5.-15. juni, avgjør hva som skjer på COP28 og videre i global klimahandling. Det er tekniske forhandlinger som vil påvirke hvilke klimatiltak alle land forplikter seg til. Og det er vanskelig å forstå alt som foregår. Men nettopp derfor er det viktig at vi følger med. Vi kan ikke la diplomater og forhandlere bestemme verdens klimapolitikk alene, uten at sivilbefolkningen får det med seg. Derfor reiser vi, en liten gjeng med unge voksne, ned til Bonn for å holde de norske forhandlerne litt i øra når de fremmer norske forslag og innspill. Norge er nødt til å holdes ansvarlig for det de sier og gjør på klimaforhandlingene. Norge er glad i å skryte av vår ambisiøse klimapolitikk internasjonalt. Vi liker å se på oss selv som et foregangsland. Men dette stemmer jo ikke overens med hva som skjer her hjemme. Mens internasjonale eksperter har estimert at Norges klimagjeld tilsier at vi bør gi 65 milliarder kroner hvert år til internasjonal klimafinansiering, gir vi i dag bare omtrent 8 milliarder. Mens Sverige og Danmark har redusert sine nasjonale utslipp med henholdsvis 34 % og 42 % siden 1990, slipper vi selv ut omtrent like mye som for 30 år siden. Og når vi år etter år ikke når våre egne klimamål, kjøper vi oss ut av problemene gjennom EUs kvotemarked. Sist men ikke minst: vi fortsetter å lete etter nye oljefelt. De norske forhandlerne må vite at vi er mange som følger med på hva de sier og gjør i internasjonale møter. Og politikerne, som tross alt bestemmer hva forhandlerne får lov til å gjøre og ikke, må vite at det ikke hjelper med lovende ord om utslippskutt, når vi åpenbart ikke leverer selv. Vi krever at Norge tar klimakrisa på alvor, øker klimafinanseringa - og følger opp med faktisk klimahandling. Vi krever at Norge tar klimakrisa på alvor, øker klimafinanseringa - og følger opp med faktisk klimahandling. For: Tenk så mye deiligere det hadde vært å nyte en pils i Frognerparken, hvis du visste at Norge hadde alt på det rene i internasjonal klimapolitikk. Tenk så mye morsommere det hadde vært å nattbade på Sørenga, hvis du visste at Norge tok vårt internasjonale ansvar på alvor og betalte for noen av ødeleggelsene vi har vært med på å skape for folk rundt i verden. Så ta en pils og nattbad på Sørenga. Men i mellom alt det, er vårt lesetips til stranda: Norges posisjoner på “utslippskutt” og “tap og skade”. Så skal vi gjøre det vi kan i Bonn. Dette meningsinnlegget var først på trykk i Universitas 2. juni.
Fredag 9. juni lanserte de sju miljøorganisasjonene BirdLife Norge, Forum for utvikling og miljø, Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet, Sabima, Spire og WWF Verdens naturfond veilederen “For naturen”. Den inneholder over 300 forslag til endringer som må skje i norsk politikk og forvaltning for at Norge skal klare å nå de 23 målene i naturavtalen innen 2030. Vil du lese alle tiltakene? Hele publikasjonen finner du her - eller last den ned her. Har du også lyst til å se opptak fra lanseringen 9. juni? Opptaket finner du her. Spires leder Elise Åsnes holdt et innlegg og fikk æren av å overrekke veilederen til klima- og miljøministeren Espen Barth Eide. I tillegg satt Norges ungdomsdelegat til klimatoppmøtet og påtroppende nestleder i Spire Ingeborg Sævik Heltne i panelet under den påfølgende diskusjonen. - Umiddelbar handling er helt nødvendig
Derfor har vi sju miljøorganisasjonene løfta fram Naturavtalens mål 14 som det mest innflytelsesrike: annen politikk kan ikke undergrave mulighetene for å nå de 23 delmålene i avtalen. Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er basert på rettferdighet og solidaritet. Norge må derfor lytte til sivilsamfunnet, og være en pådriver for en rettferdig implementering. Storselskapene skal ikke få lov til å diktere premissene for hvordan målene i naturavtalen skal gjennomføres, og Norge må starte å prioritere natur og menneskerettigheter. Med en ny global avtale på plass, er neste skritt en detaljert nasjonal plan for å gjennomføre det paradigmeskiftet Naturpanelet slår fast at vi har behov for. Som en ungdomsorganisasjon er vi i Spire særlig bekymra over tilstanden til naturen i dag. Umiddelbar handling er helt avgjørende for at vår generasjon og de som kommer etter oss skal få muligheten til å leve i lag med naturen. Vi trenger en endring i prioriteringer. Ingen verneområder som ofres til fordel for motorvei. Ingen menneskerettighetsbrudd i den grønne omstillingens navn. Ingen flere eksempler på at naturen ofres til fordel for klimatiltak, verken på land eller til havs. Naturens egenverdi må respekteres. Vi forventer nå at klima- og miljøministeren, sammen med regjering og storting, tar naturkrisa på alvor. Vi trenger mer, ikke mindre natur - men for å få til dette må dere levere - og det haster. Her forteller vi hvordan det skal gjøres. Lykke til med det viktige arbeidet. I dag, fredag 9. juni, legger Spire fram publikasjonen For Naturen, sammen med seks andre miljøorganisasjoner, for klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Naturavtalen, som Norge undertegnet i Montreal i desember, skal ikke bare stoppe, men også reversere naturtapet, og sikre 30 prosent vern av natur innen 2030. For naturen inneholder over 300 tiltak som må til for å sikre at Norge oppfyller sin del av naturavtalen. Tiltakene favner bredt, med alt fra dyptinngripende endringer i lovverk, til lokale tiltak for naturmangfold. Disse tiltakene må implementeres for at Norge både når de 23 delmålene som skal nås innen 2030 for at Norge skal kunne bidra til å nå de 4 globale hovedmålene innen 2050.
– Det må umiddelbar og dyptinngripende handling til for å stanse naturkrisen. Naturavtalen sier at naturen skal innarbeides i alle samfunnssektorer. Alle ledd av forvaltningen har derfor en nøkkelrolle i å sikre at natur og menneskerettigheter settes først. Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er baserte på rettferdighet og solidaritet. Dette må regjeringa levere - og det haster, sier Elise Åsnes, leder i Spire. Naturavtalen, og veilederen For naturen, må bli et vannskille i arbeidet for naturen. Der naturavtalen har som mål å stanse og reversere tap av natur, og å gi oss mer natur innen 2030, fungerer vår publikasjon som en konkret handlingsplan over alt Norge må gjennomføre innen kort tid. - Vi unge vet at framtida vår avhenger av handling i dag. Denne tiltakspakken er en gave til regjeringa, men også en forventning om at de følger opp sin plikt til å ta vare på naturen, sier Ingeborg Sævik Heltne, påtroppende nestleder i Spire og Norges ungdomsdelegat til naturforhandlingene. - Naturen kan ikke reddes uten at endringene vi gjør er basert på rettferdighet og solidaritet. Norge må derfor lytte til sivilsamfunnet, og være en pådriver for en rettferdig implementering. Storselskapene skal ikke få lov til å diktere premissene for hvordan naturavtalen skal implementeres, og Norge kan ikke fortsette å prioritere profitt over natur og menneskerettigheter, legger Elise Åsnes til. Les hele publikasjonen her eller last den ned her. Rapporten Rising to Malawi’s Unemployment Challenge: Norwegian-Malawian Cooperation for Youth Employment (2020) handler om ung arbeidsledighet i Malawi. Gjennom spørreundersøkelser og dybdeintervjuer undersøkte utvekslingsdeltagerne både bakenforliggende årsaker til, og konsekvenser av, den høye arbeidsledigheten blant unge i Malawi. Sammen utviklet vi også politiske anbefalinger til malawiske og norske myndigheter. Les mer om hindringene ungdom møter og om hvilke løsninger de anbefaler. For å kunne implementere løsningene malawiske ungdom trenger for en trygg framtid, framstilte rapportforfatterne en rekke krav til både norske og malawiske myndigheter. Rapportforfatterne representerer unge i Malawi og i Norge gjennom organisasjonene Point of Progress (tidl. NfYD - Network for Youth Development) og Spire. Det første kravet er å satse på ungdom i utviklingspolitikken. 80 % av befolkningen i Malawi er under 35 år, en andel som er ventet å øke fram mot 2050. Selv om klimaendringer allerede rammer malawiere, kommer dagens unge og framtidige generasjoner til å rammes enda hardere. Det haster å finne gode, bærekraftige løsninger som også sikrer trygge jobber i dag og i årene som kommer. Norge, som et viktig partnerland for Malawi, har et betydelig ansvar for å jobbe for at utviklingspolitikken prioriterer unge, og spesielt unge jenter og kvinner. Malawis økonomi og matsikkerhet er avhengig av landets mange småbønder. Matsystemer har derfor et enormt potensiale for å sysselsette ungdom i trygge, gode og bærekraftige jobber. Slik kan Malawis matsikkerhet trygges. Dette vil også være i tråd med regjeringas strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken, Kraftsamling mot svolt (2022) der Malawi er listet opp som et av fem særlige satsingsland. For å få til dette må unge sikres rett til eierskap over jord. Et annet krav er at norske bistandsaktører må styrke samarbeidet med lokale sivilsamfunnsorganisasjoner og grasrotbevegelser i Malawi. Sivilsamfunnet i Malawi må få mer støtte til å påvirke politiske prosesser og til å styrke sitt arbeid for å tilby unge møteplasser, kursing og tilgang til å kunne påvirke samfunnet rundt dem. Slik kan unge sammen finne løsninger på utfordringene de møter. Samtidig må ungdom sikres reell deltakelse i politiske prosesser lokalt og nasjonalt, slik at de blir hørt og kan skape varige endringer. Det aller viktigste er likevel at Norge må sikre en samstemt politikk. Slik situasjonen er i dag drar ulike politiske satsingsområder i hver sin retning. I 2022 brukte Norge nesten 9 milliarder kroner i klimabistand - en pott som inneholder svært mange satsingsområder. Til sammenligning var Norges inntekter fra olje og gass beregnet til å ligge på 1457 milliarder kroner samme år. For å nå målene om rettferdighet og bærekraft, må utenriks-, klima-, og bistandspolitikken være samstemt og helhetlig. Norge kan ikke fortsette å skape klimakrise med en hånd og bruke enorme summer på klimatiltak med den andre. Rapporten Rising to Malawi’s Unemployment Challenge: Norwegian-Malawian Cooperation for Youth Employment (2020) handler om ung arbeidsledighet i Malawi. Gjennom spørreundersøkelser og dybdeintervjuer undersøkte utvekslingsdeltagerne både bakenforliggende årsaker til, og konsekvenser av, den høye arbeidsledigheten blant unge i Malawi. Sammen utviklet vi også politiske anbefalinger til malawiske og norske myndigheter. Forrige uke løftet vi fram noen av hindringene unge malawiere møter. Hvordan ser framtida ut for Malawis unge? Hvilke muligheter finnes det for unge? Denne uka ser vi på noen av løsningene som finnes. Unge i Malawi trenger trygge, gode og meningsfulle jobber. Da utvekslingsdeltakerne fra Spire og Point of Progress (tidl. NfYD -Network for Youth Development) intervjuet ungdom i Malawi, trakk de fram flere løsninger på utfordringene de møter i arbeidslivet. Sivilsamfunnet i Malawi må få mer støtte. Slik kan unge sammen finne løsninger på utfordringene de møter. Samtidig må ungdom sikres reell deltakelse i politiske prosesser lokalt og nasjonalt, slik at de blir hørt og kan skape varige endringer. Disse tingene jobber også vår partnerorganisasjon i Malawi, Point of Progress, mye med gjennom sine prosjekter. I tillegg til politisk innflytelse og økte muligheter for å organisere seg, fortalte ungdommene at de trenger mer kunnskap og ferdigheter for å sikre seg trygge jobber. Mange unge i Malawi opplever at skole- og utdanningstilbudet ikke er godt nok. Dette gjelder både tilgangen på utdanning, men også kvaliteten på utdanningstilbudene som finnes. Situasjonen for jenter og unge kvinner er enda mer utfordrende, spesielt i rurale strøk. Jordbruk er en viktig kilde til arbeid for unge, spesielt på landsbygda der et stort antall av befolkningen er småbønder. Mer enn 60 % av Malawis sysselsatte jobber i denne sektoren, og en stor del av landets økonomi er basert på jordbruk. Malawi har i svært liten grad bidratt til å skape klimakrisa, men rammes hardt av dens konsekvenser. Klimatilpasning er derfor sentralt for å sikre en trygg framtid for Malawis unge. Etter at rapporten ble publisert har landet blitt rammet av flere sykloner og stormer. Tidligere i år forårsaket syklonen Freddy enorme ødeleggelser på infrastruktur, men også avlinger i deler av Malawi. Ekstremvær og klimaendringer gjør det stadig vanskeligere for Malawis mange småbønder. Enhver satsing på matsikkerhet i Malawi må derfor også sikre at unge får ressurser og kunnskap om klimatilpasning i landbruket. Alle illustrasjonene er laget av Clara Doupovec. Les hele rapporten her. Øyafestivalen er for mange sensommerens høydepunkt. Har du ikke fått ordnet billett ennå? Rekker ikke studielånet helt til i disse priskrisetider? Frykt ikke! Nå har du sjansen til å få med deg tidenes festival - helt gratis!
I år har nemlig Spire og ØYA gått sammen om en sjukt bra avtale. Gjennom Spire kan du melde deg på som frivillig - og få tilgang til festivalen de andre dagene. Hva må jeg gjøre for å bli frivillig?
Mer informasjon om å være frivillig på ØYA finner du her. Har du spørsmål? Ta kontakt med vår Øyakoordinator Nilofar på e-post: nilo@spireorg.no Hva gjør jeg som frivillig?
Hvordan melder jeg meg på?
Vil vi at norske bønder skal produsere mat til oss i framtida? For mange bønder blir resultatet av jordbruksoppgjøret et være eller ikke være. Dessverre forstår ikke staten alvoret. Kyra på Hessdalen seter i Trøndelag på beite. OPPDATERING: I dag, 16. mai, kom Bondelaget og staten fram til en enighet i jordbruksforhandlingene. Her er det viktige satsinger på miljøtiltak, økologisk- og grøntproduksjon, og på velferdsordninger. Men dette er fortsatt langt fra godt nok for å nå målene om selvforsyning og inntektsopptrapping fra Hurdalsplattformen, og enda lenger unna det matsystemet vi trenger i dag og i framtida. Selv jordbrukets krav fra Bondelaget var ikke godt nok for å sikre bærekraftige matsystemer på sikt. Vi forventer at Stortinget kjenner sin besøkelsestid og arbeider for å styrke oppgjøret når det skal opp til behandling i juni. Skrevet av: Mari Jensen Aas og Lise Saga, nestledere i Spire Hva er jordbruksforhandlingene? Jordbruksoppgjøret er forhandlinger om bondens inntektsmuligheter til neste år. Det handler også om hvordan mat skal produseres i Norge. Staten må sikre at målene for jordbrukspolitikken nås. Et eksempel er målet i Hurdalsplattformen om 50 % sjølforsyning. Jordbrukets samfunnsoppdrag er også å sikre norsk matproduksjon og en bærekraftig forvaltning av jord, planter og dyr. Skal bøndene kunne sikre oss matforsyning og pleie av kulturlandskapet, må de ha en lønn å leve av. I dag må mange bønder ha andre jobber for å finansiere matproduksjonen. De produserer maten vår nærmest på dugnad. Det er ikke bærekraftig. Kostnadene av effektivisering Kostnadene øker, gjelda øker, mens bondens inntekter står nesten helt stille. De siste tiårene har det vært en massiv effektivisering i jordbruket. Noen gårdsbruk har blitt større, samtidig har nesten halvparten av alle gårdsbruk blitt nedlagt siden 2000. Selv de bøndene som har løpt raskere og raskere og investert etter statens føringer, ser ikke resultatet av dette på lønnsslippen. Bønder tjener i snitt 212 000 kroner, godt under minstelønn. Med stadig færre gårder, og mindre penger til bøndene, mister vi grunnlaget for matproduksjon. Dette betyr mindre jord i hevd og tap av verdifull kunnskap om norsk kulturlandskap og jordbruk. Å gå inn i en usikker framtid med stadig minkende matproduksjon er mildt sagt lite lurt. Invester i bonden og i norsk mat Hvordan vi fordeler pengene i jordbruksforhandlingene setter rammer for hele matsystemet. Vi spiser alle mat, derfor angår dette oss alle. Vi krever et bærekraftig matsystem. Økt inntekt til bonden er både et middel for å oppnå mål om bærekraftig matproduksjon på norske ressurser, i tråd med målene i Hurdalsplattformen, og et mål i seg selv for å sikre et anstendig liv for bonden. Mislykket landbrukspolitikk Dagens landbrukspolitikk har mislykkes i å oppnå sjølforsyning og bærekraft. Fjorårets oppgjør var en viktig redningsaksjon, men reelle endringer krever sterkere virkemidler. Det må lønne seg å drive på det lokale ressursgrunnlaget. I dag fordeles mange av tilskuddene basert på kilo eller liter produsert. Bonden bør få tilskudd basert på bærekraftig bruk av jord som beitetilskudd og jordforbedringstiltak. Slik kan vi sikre økt sjølforsyning og solidaritet. Økt norsk sjølforsyning er solidarisk med matprodusenter og lokalsamfunn verden over, og fører til råderett over lokale ressurser. Statens tilbud er milevis unna å nå målene fra Hurdalsplattformen, og enda lenger unna det matsystemet vi trenger i dag og i framtiden. Jordbrukets krav er også for lavt for å sikre bærekraftige matsystemer på sikt. Vi kan ikke la norske bønder stå alene i denne kampen. Vi må sammen kreve en rettferdig og bærekraftig matpolitikk. Under kampanjemarkeringen 1. mars 2023, hvor vi krevde solidaritet i matkrisa. Les mer om kampanjen Makt over maten her.
Utvekslingsdeltakerne i forløperen for SEED-solidaritetsutvekslingen, AYESE-prosjektet (Action for Youth Empowerment and Sustainable Environment), lagde en rapport som kom ut våren 2020. Dette var mildt sagt ikke det aller beste tidspunktet for en rapportlansering. Selv om rapporten nå er tre år gammel, er innholdet fremdeles brennende aktuelt. Denne våren retter vi derfor søkelyset på rapporten. Rapporten Rising to Malawi’s Unemployment Challenge: Norwegian-Malawian Cooperation for Youth Employment (2020) handler om ung arbeidsledighet i Malawi. Gjennom spørreundersøkelser og dybdeintervjuer undersøkte utvekslingsdeltagerne både bakenforliggende årsaker til, og konsekvenser av, den høye arbeidsledigheten blant unge i Malawi. Sammen utviklet vi også politiske anbefalinger til malawiske og norske myndigheter. Hvordan ser framtida ut for Malawis unge? Hvilke muligheter finnes det for unge? Denne uka ser vi på noen av utfordringene de møter. 80 % av befolkningen er under 35 år, en andel som er ventet å øke fram mot 2050. Samtidig er det en stor andel av landets unge som sliter med å komme seg inn og forbli på arbeidsmarkedet. Det er rett og slett ikke nok jobber til alle. Jordbrukssektoren, som er en uhyre viktig del av den malawiske økonomien og en viktig kilde til arbeidsmuligheter, trues av klimaendringene. Dette, sammen med urettferdige strukturelle utfordringer som eierskap og tilgang til jord, gjør at entreprenørskap kan virke som en god vei inn i arbeidslivet. Dessverre er det ikke så enkelt. - Å satse på entreprenørskap alene kaster unge ut i et system hvor de aller fleste vil mislykkes. Vi må endre de underliggende dominerende strukturene slik at tiltakene for å styrke ungdom ikke er forgjeves. I en verden hvor økonomisk vekst er målet, vil den økonomiske ulikheten og den skjeve maktfordelingen fortsette å øke. For å løse disse grunnleggende utfordringene trenger vi derfor politikk som ser alle utfordringene som en helhet, og som iverksetter samstemte tiltak, sier utvekslingsdeltaker Mari Jensen Aas. Les mer om hvorfor entreprenørskap ikke er løsningen i Panorama nyheter. Alle illustrasjonene er laget av Clara Doupovec. Les hele rapporten her. – Framfor å passiviserast av klimaangst eller dårleg samvit i møte med dagens tafatte miljø- og klimapolitikk, må vi unge organisere oss, skriv Elise Åsnes. Kronikkforfattar Elise Åsnes, leiar i Spire, under demonstrasjon utanfor Stortinget etter IPCCs synteserapport vart lansert i mars 2023. Foto: Rasmus Berg/Natur og Ungdom. I 2022 vedtok FNs generalforsamling at tilgang til eit sunt og berekraftig miljø er ein menneskerett. Samstundes ser vi at Norge og verdas land ikkje gjer nok for å stogge klima- og miljøkrisa. Framfor å passiviserast av klimaangst eller dårleg samvit i møte med dagens tafatte miljø- og klimapolitikk, må vi unge organisere oss. Felles utfordringar krev kollektive løysingar Ofte handlar klimatiltak om kva du som individ kan gjere for å redusera klimagassavtrykket ditt. Gjennom skremmande tal om den store norske miljøbelastninga vert vi fortalt at vi må gjera det vi kan for å redusera vår eigen negative påverknad og sikra at vi ikkje er ein del av problemet. Samstundes satsar framleis Noreg – og verda – på olje, auka forbruk og fortsatt økonomisk vekst. Verda har avgrensa ressursar og gitte grenser, og i dag tar Noreg ein alt for stor del av den felles kaka. Rapport på rapport har vist at den grunnleggande årsaka bak den stadige auken i bruk av ressursar er noko heilt anna enn einskilde individ. Årsaka er dagens økonomiske system. Skal vi få bukt på dette må vi tenkje – og handle – annleis. Vi kan ikkje løyse miljøkrisa gjennom å leggje skuld på enkeltpersonar. Vi må derfor ha eit oppgjer mot individualisering av miljøkrisa. For å få løfta miljødebatten frå individnivået må vi organisera oss. Vi må finna løysingar saman, leva gode liv i gode samfunn – både lokalt og globalt – som ikkje går på bekostning av miljøet. Systemendring kan starta i det små Sjølv om systemendring er det som må til for å sikre ei rettferdig og berekraftig verd, betyr ikkje det at vi som individ ikkje kan bidra til endring. Noko av det mest meningsfulle vi gjer er å verte del av noko som er større enn oss sjølve. Å verte del av eit kollektiv gjer at vi saman kan endre strukturane som er årsaka til notidas største problem. Spire har fleire lokallag og politiske utval. Dei arbeider for å endre dagens økonomiske system på ulike måtar. Dei jobbar med politisk påverknad, driver med informasjonsarbeid og planlegg aksjonar og arrangement der målet er å sjå heilskapen og endra systemet. Samstundes legg dei òg til rette for fleire tiltak som har store fordelar for lokalsamfunnet, som fikseverkstadar, bytekveldar, foodsharing og mange andre aktivitetar. Det alle desse aktivitetane har til felles er at dei er politiske handlingar. Å snu ryggen til kapitalkreftene som oppfordrar til overforbruk er å utfordra samfunnsstrukturane. Saman med politisk arbeid, både lokalt og nasjonalt, kan dei føra til systemendringar som skaper ei berekraftig og rettferdig verd. Initiativ som gjer at det blir meir deling og mindre forbruk i samfunnet er utruleg viktige. Dessverre held det berre ikkje at vi gjer det som eit individ. Vi må organisera oss, og saman krevje felles løysingar. Politiske rørsler, som til dømes kvinnerørsla, borgarrettsrørsla og arbeiderrørsla har sikra viktige sigrar gjennom historia. Om vi skal få utretta noko for å bøte på klima- og miljøkrisa må vi òg jobba saman. Det store behovet for desse kollektive handlingane er òg eit tydeleg teikn på at miljøkrisa ikkje vert løyst med dagens system. Lokallag og aktivistar rundt om i heile landet ser at dagens miljøpolitikk ikkje lukkast, og tek saka i eigne hender. Framfor å legga ansvaret på seg sjølv, samlast vi og vert organiserte for saman å krevja handling. Denne kronikken vart først publisert i Framtida i august 2022. Små redaksjonelle endringar er gjorde for å reflektera dette. 12. mai er nynorskdagen. Spire løftar derfor denne kronikken fram igjen, og ønskjer de alle ein riktig god nynorskdag.
At long last, our exchange participants in the SEED program, unveiled what they have been working on during their exchange period: The report Climate Justice for Malawi: Securing Climate Financing for the Global South. The report examines how climate change has already affected the lives and livelihoods of Malawian farmers, and some of the most important policy changes needed to achieve climate justice for Malawi and the Global South. Important tools include climate financing and aid. Additionally, steps are needed to ensure debt cancellation as Malawi and other countries struggle to adapt to climate change while being burdened with unsustainable debt. Read the report in its entirety here. The four overjoyed SEED participants after the successful launch party. Left to right: Katinka M. Fenre, Grace Tapel Mwasi (bottom), Fedness Thole (top), Cari Anna K. King. The report launch took place at Youngs in Oslo. The event kicked off with an engaging summary of the main takeaways from the report, courtesy of three of the SEED participants: Grace Tapel Mwasi, Katinka Marcussen Fenre, and Fedness Thole. After the crowd was well-informed about the key points from the report as well as some of the challenges and opportunities Malawi faces, it was time for an exciting panel discussion. The discussion was expertly moderated by the fourth SEED participant, Cari Anna Korshavn King. Fedness Thole engaging the audience. The panel consisted of Elin Cecilie Ranum, Head of policy and information Department at Spire’s parent organization, the Norwegian Development Fund, Julie Rødje, Director of SLUG: Debt Justice Norway, and Torgeir Fyhri, Special representative for Climate adaptation and food security, the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. The three panelists contributed in various ways to an enlightening discussion about topics ranging from debt relief, how the climate crisis affects aid, food security and soil health. They all complimented the participants on their report, highlighting its comprehensive and ambitious scope and how it connects climate financing and debt. The panelists listening to Julie Rødje talk about the importance of debt justice in. Left to right: Torgeir Fyhri, Elin Cecilie Ranum, Julie Rødje, and Cari Anna K. King. After all this new information, the concert with the incomparable King George VIII and the King George Band provided us with a joyous experience.
Thank you to everyone who attended and as well to everyone who contributed in making this event a success. Verden skriker etter økt bistand og klimafinansiering. 54 land er i en alvorlig gjeldskrise og 820 millioner mennesker lever uten matsikkerhet. Utslippene øker samtidig som tap og skadene som følge av klimakatastrofene kommer hyppigere og er mer alvorlige. Ved å fortsette i gammelt spor, forsterker vi den systematiske urettferdigheten som er selve årsaken til dagens situasjon. Skrevet av Julie Rødje, daglig leder i SLUG - Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk, og Den skjulte realiteten Verdens rike land oppfyller ikke sine moralske og økonomiske forpliktelser. Bistandsnivået, i Norge og globalt, er nedadgående. Norske regjeringer har gjennom skiftende perioder vært tydelige på at utviklingspolitikk skal tjene norske egeninteresser. Bak bistandspostene finner vi både tiltak i Norge og finansiering av globale fellesgoder. Resultatet er lavere nivå av bistand, men også en utvanning av kvaliteten og direkte triksing av tall. Diskusjonen blir ytterligere forvirrende når vi inkluderer klimafinansiering. Selv om vi vet hvem som har forårsaket de enorme utslippene, nemlig rike land, internasjonale selskap og den rikeste prosenten individer, er det verdens fattigste som betaler prisen. I 2015 ble verden enige om at de rike landene skulle betale 100 mrd USD i klimafinansiering til lav- og mellominntektsland innen 2020. Offisielt endte vi på 81 mrd. Men, bak disse tallene finner vi flere skjulte spøkelser. Først, behovet for ekstern finansiering er beregnet til 1000 mrd. Videre hevder Oxfam International at det reelle tallet for klimafinansiering i 2020 kun var på 21 - 24,5 mrd. Grunnen er at hele prosjektet regnes som klimafinansiering, selv når bistands- og næringsprosjekter bare har en liten klimakomponent. Vi er med andre ord milevis unna å dekke behovet. I tillegg var hele 71% av den rapporterte klimafinansieringen i form av lån. Verdens fattige må altså ta konsekvensene av vår utslippsfest, samtidig som vi tjener profitt på lån og renter. Gjeldskrisa fører igjen til at land ikke kan sikre egen befolkning grunnleggende behov som helse, mat eller utdanning, eller oppfylle egne klimaforpliktelser. En annen stor utfordring er menneskerettighetsbrudd. Mesteparten av klimafinansieringen går i dag til omlegging fra fossil til fornybar energi. Selv om verden trenger fornybar energi helliger ikke målet middelet. Solceller i Honduras, vannkraftanlegg i Chile, eller vindmøller på Fosen i Norge er tydelige eksempler på dette. Prosjektene som ødelegger mat- og vannforsyninger eller bryter med urfolks rettigheter, er direkte skadelige. Klimakrisa kan ikke løses ved å krenke menneskerettigheter. Norsk respons Norge har et særskilt klimaansvar. Gjennom flere tiår har vi bygget opp et av verdens største fond på olje- og gassproduksjon. Det siste året har vi også tjent enorme ekstraordinære inntekter grunnet krigen i Ukraina og økte oljepriser. I tillegg har det blitt nedsatt et offentlig utvalg som skal se på hvordan Norge kan bruke den kjente bistandsprosenten til en generell oppfyllelse av bærekraftsmålene. Det skremmer oss. En utviding av hva bistandsprosenten skal brukes på kan bety at Norge neglisjerer sitt ansvar, og setter en presedens der andre land kan forsvare å vanskjøtte sine forpliktelser. Det er derfor forståelig at seks av Norges største bistandsorganisasjoner satt ned et ekspertutvalg med mandat for å finne nye og innovative kilder til klimafinansiering. Utvalget kom med sin rapport mandag. Rapporten peker på mange av de ovennevnte utfordringene; Norges ansvar, at klimafinansieringen ikke går på bekostning av tradisjonell bistand, at samtlige prosjekt må være i tråd med menneskerettighetene og behovet for å bøte på den økende gjeldskrisa. Disse prinsippene må være ufravikelige før, under og i etterkant av ethvert tiltak. Nye systemer med folket ved roret Å “finne nye og innovative kilder” til finansiering virker å være verdens overskrift i møte med krisene. Det stod høyt på agendaen til vårmøtene til IMF og Verdensbanken, samt FNs finansiering for utvikling-konferanse i april. I juni arrangerer president Macron et klimafinansieringstoppmøte, og en av de største diskusjonene på FNs klimakonferanse i desember er ventet å være finansiering. For oss er det viktig å påpeke at innovasjon alene ikke vil kunne løse verdens urettferdige fordeling. Vi trenger penger, men enda mer trenger vi politisk vilje og omfordeling. Å fortsette dagens system der private selskap og rike land tjener på urettferdige lån med ekstreme renter til verdens fattige, gjør det umulig å sikre en rettferdig fordeling av goder og byrder. Det holder heller ikke å bare diskutere hvor nye midler skal komme fra. Vi må også diskutere kvaliteten. Om det er gavemidler til sivilsamfunn eller lån fra urettferdige institusjoner som IMF er helt avgjørende for resultatet. Sivilsamfunnsorganisasjoner spiller ofte en sentral rolle for å nå de fattigste og ivareta menneskerettighetene. De har ofte god lokalkunnskap, bidrar til lokal forankring og holder lokale myndigheter ansvarlige. Å sikre støtte til sivilsamfunn er derfor særlig viktig for å for å støtte deres rolle som vaktbikkje som sørger for at penger og andre prosjekt blir gjennomført på en god måte, men også for å nå de mest marginaliserte. Det er derfor avgjørende at Norge styrker sivilsamfunnsaktører. Til slutt må Norge støtte land i Sør sine krav om demokratiske og rettferdige endringer i det økonomiske systemet. Dette betyr å slette gjeld, sikre at handelsavtaler er rettferdige, kutte egne klimagassutslipp, demokratiske reformer av de globale utviklingsbankene og gi reell gavebasert bistand og klimafinansiering. Gjør vi ikke dette vil vi kun fortsette den nedadgående spiralen med nye og gjensidig forsterkende kriser. Politisk vilje er den største og viktigste innovasjonen verden trenger. La de politiske diskusjonene og kvaliteten i finansiering være overskriften framover, ikke falske summer og kvantitet. Denne kronikken, under tittelen "Det store klimaranet", var på trykk i Klassekampen 26.04.2023.
Helga 14.-16. april hadde Spire sitt årsmøte for 2023. Det ble tre kjempefine dager fullspekket med spennende diskusjoner, gode vedtak og valg av nye tillitsvalgte. Tusen takk til alle som deltok - vi setter så stor pris på alle dere medlemmer som bidrar til at Spires politikk videreutvikles og at vi fortsetter å vokse som organisasjon. I løpet av årsmøtet var vi så heldige å få hilsningstaler fra både kjære og kjente. En flott bukett av tidligere Spireledere og -nestledere hadde laget en digital hilsen som løftet fram hvor utrolig viktig Spire er for det norske sivilsamfunnet og for å skape endring. En annen digital hilsen kom fra utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim og hennes statssekretær, Bjørg Sandkjær. De løftet fram vårt felles arbeid for matsikkerhet og matsuverenitet, og skrøt ekstra mye av vårens kampanje, Makt over maten. Helt fra Malawi fikk vi en videohilsen fra Sekanawo Mwabitu som er prosjektkoordinator i vår partnerorganisasjon Point of Progress. Her i Oslo fikk vi også besøk fra flere prominente gjester. I tillegg til Elin Cecilie Rannum fra Utviklingsfondet, kom Margrete Bjørge Katanasho fra LNU innom for å ønske oss lykke til og for å snakke om ungt engasjement. Fra Natur og ungdom kom nestleder Gytis Blazevicius, og til slutt kom tidligere spireaktivist og nåværende stortingsrepresentant for MDG Lan Marie Nguyen Berg innom. Spire har kommet seg nokså helskinnet gjennom det som for mange føles som ørten år med pandemi og pandemirestriksjoner, og feiret dette med sosiale sammenkomster i løpet av helga. Vi spiste god mat, ble underholdt av profesjonelle og ikke fullt så profesjonelle stand-up-komikere, og hadde quiz. Halve moroa med årsmøter er jo tross alt å bli bedre kjent med spirer fra hele landet og få nye venner! En av de største begivenhetene på årsmøtet er å velge en ny kampanje. Spire årlige kampanje arrangeres i mars, og alle lokallag og utvalg er med på å gjennomføre kampanjen. Det var derfor stor spenning knyttet til hvilket av de tre gode kampanjeforslagene som skulle vedtas. Årsmøtet landet på kampanjen med arbeidstittelen “Systemendring - ikke klimaendring” og vi gleder oss masse til å følge kampanjeutvalgets arbeid. En annen viktig og tradisjonsrik årsmøtebegivenhet er valg av nye tillitsvalgte. Spireleder Elise Åsnes ble under fjorårets årsmøte valgt for en toårsperiode og var ikke på valg i år. Lise Saga ble gjenvalgt som nestleder, og Ingeborg Sævik Heltne ble valgt inn som ny nestleder. Tusen takk til avtroppende nestleder Mari Jensen Aas for en kolossal innsats for Spire gjennom mange år. Heldigvis for organisasjonen ble Mari valgt inn i redaksjonskomiteen for 2023-2024, så vi mister henne ikke helt. Avtroppende arbeidsutvalg t.v.: Mari Jensen Aas, Elise Åsnes og Lise Saga. T.h. det nye arbeidsutvalget bestående av Ingeborg Sævik Heltne (ikke til stede, derfor kjærlig limt inn i bildet), Elise Åsnes og Lise Saga. Tusen takk til alle som deltok på årsmøtet 2023! Vi gleder oss allerede til neste gang.
Er du ikke medlem i Spire fra før av, men har lyst til å bli det? Meld deg inn her. I ferien håper vi at så mange som mulig får tatt det med ro og koblet helt av, kanskje med en god bok? Vi på spirekontoret har derfor laget en liten liste med bøker vi anbefaler. Et hett tips, hvis du liker lydbøker, er å sette på lydboka mens du strikker spiresokker. Vil du heller høre på podcast? Sjekk ut våre podcastanbefalinger her. A History of the World in Seven Cheap Things: A Guide to Capitalism, Nature, and the Future of the Planet (2018) Raj Patel og Jason W. Moore Gjennom å se nærmere på syv ting, eller “ting”, setter Patel og Moore søkelyset på hvordan vi har havnet i en situasjon hvor vi står overfor de mange, overlappende krisene vi møter i dag. Jakten på å gjøre alt så billig som mulig, har gitt oss en ulikhetskrise, klima- og naturkrise og matkrise. I denne boka ser vi på hvordan verden har blitt så urettferdig - med fokus på at det er systemet vi mennesker har skapt som har skylda. Derfor er det også vi som kan gjøre noe med det. - Lise Saga, nestleder i Spire En hyllest til sauen: Fortellinga om det lille dyret som bygde landet (2018) Anna Blix Den norske sauen har en utrolig fascinerende historie som enda flere burde kjenne til. Biologen Anna Blix har skrevet en koselig, lærerik og lettlest bok om et av dyra vi dessverre tar for gitt. Vi må bruke arealet vårt her i Norge på en klokere måte, både for å ta vare på kulturlandskapet vårt og for å bruke de dyrebare ressursene vi har på en bærekraftig måte. Blix slår et solid slag for de gode gamle sauerasene og for utmarksbeite. Hurra for det! - Mari Jensen Aas, nestleder The Age of Surveillance Capitalism: The fight for a human future at the new frontier of power (2018) Shoshana Zuboff Jeg har synes at dette er en litt tung bok å lese, men jeg klarte aldri å legge den fra meg. Teknologigiganter som Google og Facebook har blitt en del av hverdagen vår og er så si uunngåelige, dette gjør at de får samlet inn helt enorme mengder data om oss. Zuboff tar oss gjennom det hun kaller overvåkningkapitalisme og hvordan det truer demokratiet og personlig frihet. Fordi jo mer vi forstår om hvorfor makta er skeivfordelt, jo sterkere kan vi kjempe for at maktfordelinga skal være rettferdig! - Cari Anna Korshavn King, sentralstyremedlem og SEED-utvekslingsdeltaker The Dawn of Everything: A new history of humanity (2021) David Graeber og David Wengrow Dette er en murstein av ei bok som det tok sin tid å komme seg gjennom. Undeveis og etter at jeg leste den har jeg likevel tenkt mye på den. Boka, som nylig også kom ut på norsk, utfordrer nemlig etablerte (vestlige) fortellinger om menneskers historie, om makt, samfunn og politikk. David’ene viser gjennom empiriske eksempler gjennom historien at den nyliberalistiske verdenen vi lever i i dag ikke er en uunngåelig nødvendighet, men heller en av mange muligheter. Folk har gjennom historien valgt og valgt bort styresett og måter å organisere seg selv på, og - når vi er mange og sterke nok, kan vi skape en annen, bedre verden for oss alle. Dette har blitt gjort gang på gang og kan gjøres igjen. En bærekraftig og rettferdig verden er mulig! - Aggie Handberg, kommunikasjonsrådgiver og skoleprosjektkoordinator På årsmøtet våren 2022 vedtok Spire en ny logo, og da må vi så klart også lage en ny strikkeoppskrift. I år falt valget på å lage sokker, men mønsteret kan fint brukes som en mal til å strikke eller brodere logoen vår på et annet plagg. Slik kan du lage akkurat det spire-merchet du sjøl ønsker. Den enkleste måten å “strikke” logoen på er å sy den på med maskesting. Strikk sokken i en hovedfarge, og sy så på mønsteret med maskesting når du er ferdig. (Søk på maskesting på Youtube for instruksjonsvideo). Det betyr også at du kan velge om du vil strikke etter en sokkeoppskrift du allerede kjenner eller følge oppskrifta nedenfor. Håper sokkene holder deg varme når du trosser kaldt vær for å demonstrere eller går på kalde hyttegulv på seminarer med Spire! ❤️🌱 Strikkeoppskrift av Mari Jensen Aas, nestleder i Spire og Spirekontorets strikkeekspert
Til venstre ser du mønsterdelen. Den kan du også laste ned her. Til høyre ser du hvordan resultatet blir. SOKKEOPPSKRIFT Legg opp 56(64) masker på pinne 2,5 mm i hovedfarge Strikk 1 cm vrangbord: "1r,1vr,1r, 1vr…" Strikk så videre i glattstrikk. (Hvis du velger å sy på mønster med maskesting så hopp over mønsterdelen her.) MØNSTER- strikk: Etter ca. 11 runder glattstrikk strikkes Spire logo i farge 2, følg mønster under. Strikk mønsteret på pinne 1 og 2 på den første sokken, og på pinne 3 og 4 på den andre sokken, slik at mønsteret kommer på yttersiden av foten. Du bruker kun farge to over en kort strekning - det enkleste er derfor å strikke med en ny bit garn i farge 2 hver omgang - selv om det blir mange tråder å feste. Alternativt: strikk ferdig sokken og sy på mønster med maskesting etterpå, hopp i såfall over denne delen. Strikk videre i glattstrikk til arbeidet måler ca 16cm(20 cm), eller så langt du sjøl ønsker. HÆL: Nå skal du kun strikke med halvparten av maskene for å lage hæl. Strikk 13(16) masker forbi starten av omgangen(hele pinne 1), snu arbeidet og strikk vrangt tilbake, og så videre 13(16) masker forbi(pinne 4) =26(32) masker. Snu arbeidet igjen og strikk videre slik frem og tilbake i glattstrikk i 5(6,5) cm. Vi skal nå felle av for å forme hælen. Start fra retten og strikk 4 masker forbi midten av hælen, strikk 2 m vridd rett sammen. Snu arbeidet strikk 8 m vr, strikk 2 m vr sammen. Snu arbeidet strikk 8 masker, strikk 2 masker vr sammen. Strikk videre slik med felling til du kun har igjen 8 masker. Plukk opp 13(16) m i hver side av hælen, og strikk glattstrikk rundt over alle maskene (=62/72 masker totalt). Omgangen starter nå midt på hælen. Videre skal det felles ved å strikke 2 m rett sammen i slutten av pinne 1 og strikke 2 m vridd rett sammen i starten av pinne 4. Gjenta felling annenhver omgang i hver side av sokken totalt 5 ganger = 52(62) masker Strikk videre i glattstrikk til sokken når ønsket lengde før tå, ca 20 (22) cm fra hæl. TÅ: Vi skal nå felle til tå jevnt gjennom omgangen. Fell ved å strikke 6 masker og så 2 rett sammen og gjenta ut omgangen. Strikk en omgang rett. Fell ved å strikke 5 masker, 2 rett sammen og gjenta ut omgangen. Strikk en omgang rett. Fell videre annenhver omgang, med en maske færre mellom fellinger. På siste omgang strikk 2 masker rett sammen uten noen masker mellom fellingene. Klipp tråden og trekk den igjennom alle maskene. Fest alle tråder og ta godt vare på sokkene dine! Tips 1: Du kan strikke vrangbord, hæl og tå i en annen farge, slik som de blå og gule sokkene over. Skift da farge i det du begynner å strikke bakflippen fram og tilbake på hæl, og skift tilbake til hovedfarge når du skal plukke opp masker i sida av hælen. Skift igjen til farge 2 når du skal felle av til tå. Tips 2: Bruk spælsaugarn eller dobbel tråd av garnet du strikker i som forsterkning på hæl og tå. Fås kjøpt hos husfliden. Se bildet til venstre under. Der har jeg valgt å strikke med både det hvite og det gule garnet, for å forsterke hælen. Tips 3: Sy/strikk på kamprop på undersida av sokken slik som jeg har gjort på bildet under til høyre. Da får du enda en grunn til å hvile føttene på stuebordet i påskeferien - gjerne mens du strikker enda et par spiresokker. Tirsdag 21. mars samlet en solid gjeng seg på Kulturhuset i Oslo for å diskutere to store spørsmål: Har Norge makt over maten i Brasil? Kan handelsavtaler sikre rettferdige matsystemer? Bakgrunnen for panelsamtalen er at Norge nå forhandler med EFTA-landene (Liechtenstein, Sveits og Island) om en ny frihandelsavtale med Mercosur-landene (Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay). Avtalen skal sikre økt import av soya og kjøtt til Norge og øke eksport av laks til Sør-Amerika. For å komme til bunns i spørsmålet, hadde Spires handelsutvalg invitert et heidundrandes godt panel bestående av to stortingsrepresentanter, Geir Jørgensen fra Rødt og Ola Elvestuen fra Venstre, i tillegg til solid representasjon fra sivilsamfunnet ved Attac-leder Diego Marin Rios og styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge, Larissa Avelar. Debatten ble trygt loset av vår egen Elise Åsnes, leder i Spire. Hvorfor bør vi snakke om EFTA-Mercosur-avtalen? Til å være en så viktig handelsavtale, snakker vi her i Norge alt for lite om EFTA-Mercosur-avtalen. Avtalen handler i stor grad om å øke en allerede eksisterende og lite bærekraftig handel mellom land i Europa og Sør-Amerika. Urfolk og småbønders rettigheter blir tilsidesatt i land som Brasil, for å favorisere produksjon fra storskala landbruk og industri. Det å arbeide for en friere handel som vektlegger Norges interesser, samsvarer ikke med behovene til land i det globale sør. I tillegg har importen av soya, kjøtt og andre varer fra Mercosur-landene en negativ innvirkning på norsk sjølforsyning. I tillegg til denne handelsavtalen, er Norge sterkt involvert i Sør-Amerika gjennom regnskogsatsingen. Kort oppsummert kan vi si at Norge gir bistand med en hånd og tar rettigheter og eierskap til land, ressurser og mat med den andre gjennom handelsavtalene vi inngår. Avskoging i Amazonas har stått i sentrum av diskusjonen om avtalen, men spørsmål om matsuverenitet og matsikkerhet er vel så viktig. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Kolonialisme forkledd i nye, grønne klær Det ble også påpekt av flere i panelet hvordan dagens handelsavtaler er med på å legge til rette for en videreføring av kolonialistiske og imperialistiske maktstrukturer. Et av eksemplene som ble trukket fram er Statkrafts undertrykkelse av urfolks rettigheter både på Fosen i Trøndelag og i Chile. Om det er vindkraft eller vannkraft spiller liten rolle, når menneskerettighetene til urfolk og lokalsamfunn krenkes. Makt over maten
Paneldebatten ga et tydelig bilde på hvordan dagens handelspolitikk undergraver bistands-, landbruks- og klimapolitikken her i Norge og i Mercosur-landene. Dette må endres, men hvordan? Allerede tilbake i 2019 da det ble jobbet med avtaleutkastet, fikk den hard medfart av sivilsamfunnet og bondeorganisasjoner i Norge. Denne kritikken ble gjentatt av både Larissa Avelar og Diego Marin Rios under tirsdagens debatt. I tillegg til avskoging, soya og miljøproblematikk, tok de opp hvor udemokratisk denne handelsavtalen er. De som rammes av avtalen, som for eksempel småbønder og sivilsamfunn, har ikke innsyn i avtalen og dens innhold. Rødts Geir Jørgensen påpekte også at heller ikke Stortinget er med i forhandlingsprosessen, men stemmer ja eller nei til hele avtalen - noe som ofte bare er en formalitet. For å oppnå matsuverenitet, både i Norge og Brasil, er det essensielt at makta over maten forflyttes fra de hemmelige forhandlingene om handelsavtalene og nærmere folk. Da kan vi ikke tillate udemokratiske forhandlingsprosesser som attpåtil hindrer lands og småbønders matsikkerhet og -suverenitet. Flertallet av panelistene var enige om at folkevalgte, sivilsamfunnsorganisasjoner og bondeorganisasjoner må få en plass ved forhandlingsbordet for å sikre at handelsavtalene som inngås er rettferdige og bærekraftige. Tusen takk til alle som kom på Litteraturhuset! Ta kontakt med Spires handelsutvalg om du er nysgjerrig på rettferdig handelspolitikk. Les mer om vår kampanje Makt over maten. Mandag denne uka lanserte FNs klimapanel sin sjette synteserapport. Dette er klimaforskningens nødskrik. Spire og en samlet ung miljøbevegelse var derfor med på markeringer utenfor Stortinget for å kreve politisk handling. Foto: Rasmus Berg, Natur og ungdom FNs klimapanel sin nyeste synteserapport er klinkende klar. Det må storstilt politisk handling til for å kunne nå klimamålene og sikre en levelig framtid - og det må skje så fort som mulig. António Guterres, FNs generalsekretær, beskriver rapporten som en "overlevelsesguide for menneskeheten". Elise Åsnes, leder i Spire, holdt denne appellen på Eidvolls plass mandag 20. mars: - Vi står i dag samlet for å kreve handling og klimarettferdighet. IPCC har sluppet enda en ny rapport som forteller oss mer av de vi allerede vet. Vi har funnet alt for mye fossil energi til å nå klimamålene. Klimakrisa kommer til å bli enda verre. Men vi nekter å gi opp håpet om en god framtid. Spire har et utvekslingsprogram i Malawi. De malawiske deltakerne er fortvila. Deres hjemland har nettopp blitt rammet av Freddy, den verste tropiske stormen noensinne. Flere hundre har dødd og stormen har skapt enorme ødeleggelser. Malawi er et land som rammes ekstremt hardt av klima- og naturkrisa, ei krise de i minimal grad har ansvar for. Gang på gang har FNs klimapanel fortalt oss at klimaendringene kommer til å bli verre hvis vi ikke gjør noe nå. I flere år har ungdom streika for klima, streika for rettferdighet og for en framtid vi vil ha. Og gang på gang har Norge og verdens land sagt at “ja, ja, dette skal vi fikse”. Hva skjer i stedet? Norge pumper opp olje og gass og håver inn som aldri før. Vi trenger en rettferdig grønn omstilling. Merk dere, en rettferdig omstilling. Å kolonisere Sápmi, krenke urfolks menneskerettigheter og valse over deres rett til å utøve egen kultur er ikke en del av et reelt grønt skifte. Vi krever systemendring. Dagens økonomiske system der profitt blir prioritert over alt annet ødelegger folks liv og ødelegger kloden vi bor på. Derfor må land som Norge, som har håvet inn profitt på å pumpe opp olje og gass, ta ansvar. Det vi trenger er ikke enda mer politikk som setter profitt foran mennesker og miljø. Vi trenger en rettferdig grønn omstilling. Det vi trenger, det vi krever, er rettferdighet. Rettferdighet for vår generasjon, som vokser opp i klimakrisa og for generasjonene etter oss - som også fortjener muligheten til å leve gode liv. Tusen takk til alle dere som stiller opp i dag. Sammen krever vi klimarettferdighet, sa Elise Åsnes. Vil du lese mer om markeringene og kravene vi stiller til regjeringa, les gjerne denne felleskronikken publisert på NRK Ytring mandag 20. mars. Politikerne er blinde for forskningen!
Foto t.v.: Rasmus Berg, Natur og ungdom. T.h. Spire |