En vaklende regjering lover fortsatt usikker matforsyning

Til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - økende usikkerhet rundt matsikkerheten i Norge, annonserte regjeringa 24. april at vi har “fortsatt stabil og god matforsyning”. Norske bønder står i fare for å gå glipp av vårens innhøsting i mangel på utenlandsk arbeidskraft. Vi risikerer at maten som ble sådd og planta tidligere i år - etter regjeringas løfter om en våronnagaranti - råtner i jorda. Landbruket i resten av Europa står overfor de samme utfordringene og maten og dyrefôret vi er avhengige av å importere trengs i større grad der de produseres. Det vi ser er en fortsatt underfinansiert og nedprioritert næring som ikke var forberedt på en krise som denne.

Det er tydeligere enn noen gang at norsk selvforsyningsgrad ikke ligger på Bollestads drømmende 50%. Selvforsyningsgraden skal vise andelen av matforbruket vårt som kommer fra norsk jordbruksproduksjon og fiske. Dette er avgjørende for beredskapen for norsk matsikkerhet. Når regjeringa snakker om 50% selvforsyning, overser de rundt en million tonn kraftfôr som importeres til norsk kjøttproduksjon. I tillegg er ca. 80% av fiskefôret i norsk oppdrettsnæring importert. Som vi har sett i år, er norsk matproduksjon også avhengig av utenlandsk arbeidskraft.

Regjeringa har, nettopp av hensyn til beredskap, satt seg som mål å sikre høyest mulig selvforsyningsgrad i Norge. God beredskap oppnår vi derimot ikke av å benytte oss av det mest flatterende tallet på en svært usikker situasjon. Med en regjering som i sin fremstilling av selvforsyning overser Norges avhengighet av både kraftfôrimport, fiskefôrimport og importert arbeidskraft, er det ikke overraskende at beredskapen vår er dårlig i møte med koronakrisa, reiserestriksjoner og valutasvingninger.

Videre hevder regjeringa at “internasjonal handel fungerer godt” og at det er “iverksatt tiltak for å holde normal drift i gang”. Det er urovekkende å høre at ting går som normalt, når normalen er preget av en urettferdig og usolidarisk matproduksjon her hjemme. Derimot er ikke mangel på arbeidskraft grunnet reiserestriksjoner kun et norsk problem. Bønder over hele Europa sliter med å dekke behovet for arbeidskraft, og flere land, blant annet Russland som vi importerer store mengder korn fra, har uttrykt et behov om å begrense eller stanse sin eksport av korn.

Blant tomme forsikringer om internasjonal handel og fortsettelsen på en urettferdig landbrukspolitikk, trekker regjeringa likevel fram at korn er lagringsdyktig. Så hvorfor ikke lagre vårt eget korn? Svaret er dessverre såre enkelt: kornlagring i Norge er for dyrt. Regjeringa har tidligere lagt fram at beredskapslagring av matkorn ikke er et kostnadseffektivt tiltak, og at sannsynligheten for at Norge vil være avsperret fra internasjonale markeder over tid er lav. Vi ser nå at internasjonale kornpriser stiger, og for første gang siden finanskrisa er internasjonale priser på hvete høyere enn i Norge. Dette understreker en særdeles sårbar situasjon i Norge som grunner i regjeringas snevre overblikk. Likevel brygger regjeringa seg på at vi har “fortsatt stabil og god matforsyning” i Norge - en tydelig fasade av realiteten.  

Det er også urovekkende at regjeringa setter internasjonal handel foran norsk matproduksjon og selvforsyning. Regjeringa uttrykker i utspillet sitt at svingninger i råvarepriser har vært begrensa, og overser dermed hvordan norsk etterspørsel presser opp prisene på det internasjonale markedet - og hvilke konsekvenser slike svingninger kan få for et mer sårbart land enn Norge. Gjennom vår importavhengige matproduksjon og lave selvforsyningsgrad øker vi presset på det internasjonale markedet for handel av spesielt råvarer. Det er usolidarisk av Norge å basere seg på import av råvarer vi fint kan produsere selv.

Regjeringas nådeløst kortsiktige og kostnadseffektive landbrukspolitikk har satt norsk - og internasjonal - matsikkerhet i en unødvendig og vanskelig situasjon. For å produsere den maten regjeringa hevder vi er selvforsynte med, er det nå tydelig at vi er avhengige av andre lands overflod - eller påtvungen villighet til å selge til oss over egne innbyggere. Kampen for norske kornlagre har vært lang. Det sies at det har blitt ropt ‘ulv, ulv’, men nå er faktisk ulven her. I kjølvannet av en global lockdown ser vi at norsk selvforsyningsgrad og matsikkerhetsberedskap er for dårlig. Det er på tide å satse på norsk mathvete og gjenåpning av kornlageret for å sikre vår og andre lands matsuverenitet, og derav matsikkerhet, når neste krise inntreffer!

Vi trenger en ny landbrukspolitikk som sørger for det regjeringa hevder å ha oppnådd: fortsatt stabil og god matforsyning i Norge, til tross for en gjennomgripende økonomisk, sosial og helsemessig krise i store deler av verden. Landbrukspolitikken vår er nødt til å ta vare på norske bønder og kystfiskere, norsk matjord, og utenlandske sesongarbeidere. Vi kan ikke legge ytterligere press på det internasjonale markedet, ei heller fortsette med beslagleggelsen av landarealer internasjonalt for vår egen kortsiktige gevinst. Vi trenger et landbruk som er preget av langsiktig tenkning, rettferdighet, solidaritet, og som utelukkende baserer seg på norske ressurser.

I et halvhjerta utspill prøver regjeringa å temme usikkerheten rundt norsk matforsyning. Det vi ser er derimot ikke en fortsatt stabil og god matforsyning. Koronakrisa har blottlagt et matsystem i krise. Det vi ser er en vaklende, uforberedt regjering som lover fortsatt usikker matforsyning. Vi har dytta norske bønder og kystfiskere foran oss i en kamp om kostnadskutt, intensivering og effektivisering. Vi har pynta på virkeligheten og det bøter vi på nå. Uansett hvilket tall vi bruker, er norsk selvforsyningsgrad for lav. Norge er nødt til å være bedre forberedt til neste krise. Vi krever at det nasjonale kornlageret åpnes, for å sikre norsk matsikkerhet og alle lands matsuverenitet!

Tekst:
Cari Anna Korshavn King og Ida Marie Grønnestad
Spires matutvalg