Fisk, potet og solidaritet

Fisk er også mat. Tirsdag 4. september uttrykte lederen i Dagens Næringsliv bekymring for at fisk og landbruksprodukter forskjellsbehandles i internasjonal handel. Vi deler bekymringen, men mener det ikke er landbruket som må liberaliseres for den internasjonale solidaritetens skyld. Norge må radikalt endre måten å tenke matpolitikk på, inkludert norsk fiskeripolitikk.

Rundt årsskiftet kommer regjeringen med Sjømatmeldingen, strategien som skal heve Norge fra å være verdens nest største eksportør av sjømat til verdens fremste sjømatnasjon. Sjømatpolitikken berører både fiskeripolitiske og handelspolitiske spørsmål, det er derfor på høy tid å debattere hva Norges ambisjoner betyr for verdens hav og fiskere. Mandag 10. september lanserer Spire rapporten “Norway’s pursuit of trade and happiness” som omhandler om Norges aggressive handelsinteresser på fiskefeltet.

Norske eksportinteresser frontes gjennom EFTA ved inngåelse av bilaterale frihandelsavtaler med land i det globale sør. Frihandelsavtaler styrker kanskje norsk eksportnæring, men kan ha omfattende negative konsekvenser for millioner av mennesker som har fisk som sitt eneste livsgrunnlag. Vi er bekymret for at norske fiskeriinteresser begrenser staters suverenitet til å drive aktiv næringspolitikk, ikke bare på fisk, men også på andre industrielle produkter. Fisk må likevel sees på som i en særstilling, fordi det handler om matproduksjon basert på en skjør økologisk balanse. Organisasjoner av kystfiskere verden over er kritiske til det økende presset statene legger på marginaliserte samfunnsgrupper og økologiske ressurser ved økt handel. Kystfiskere frykter konkurranse fra billig importert fisk, og ser med bekymring på belastningen som legges på allerede truede bestander for å oppfylle eksportavtaler. Vi snakker om livsgrunnlaget til flere hundre millioner av verdens fattigste mennesker.

Handel er ikke et mål i seg selv, men kan være en metode for å oppnå større matsikkerhet. For at handel med mat skal føre til høyere matsikkerhet må den økte inntekten fra eksport komme de fattigste til gode. En kan ikke basere seg på naiv goodwill gjennom trickle-down-effekt og satse på at en økt samlet økonomisk nytte automatisk vil komme alle til gode. Matsuverenitet, retten til å utforme sin egen matpolitikk, er avgjørende for å ha mulighet til å sikre en sosialt og økologisk bærekraftig forvaltning av naturressursene. Lokalbefolkningen som er avhengig av lokale matproduksjonsressurser må være delaktige i forvaltningen av disse. Norge har en unik mulighet til å være i front når det gjelder å tenke mer helhetlig og nyskapende rundt matpolitikk: dette vil ikke si at en skal liberalisere handel med landbruk i tillegg til fisk, men at Norge er en internasjonal pådriver for å gi lokalbefolkning rettighetene til å utforme egen matpolitikk. I NOU 2008:14 "Samstemt for Utvikling" står det ”I Norge så man tidligere fiskeriene som en flerfunksjonell sektor på linje med landbruket, og lokale fiskere hadde lovfestede preferanser som bidro til å sikre bosettingen langs kysten.” Utviklingsland må gis den samme suvereniteten som Norge har hatt i sin oppbygging av forvaltningssystemer for en bærekraftig forvaltning av ressursene, det vil si handlingsrom til å regulere og beskytte fiskepopulasjoner, økosystemer og fiskere. Matsuverenitet er en grunnleggende nøkkel for matsikkerhet. Omleggingen fra dagens matpolitikk til en mer sosialt motstandsdyktig og økologisk bærekraftig matpolitikk er essensiell.

I en internasjonal kontekst er det nødvendig at Norge, med sine ambisjoner om å være verdensledende innen fiskeriforvaltning, også sikrer en god forvaltning av vilkårene til fiskerne, og legger til rette slik andre land får mulighet til å gjøre det samme. Spire er bekymret for at det ikke tas hensyn til millioner av mennesker som har fiskeri som levemåte og levebrød, og som ikke vil overleve i et voksende, globalt fiskemarked.

Sjømatnasjonen Norge må være sitt ansvar bevisst. Spire vil se en modig norsk regjering som tar ansvar for å sikre kystfiskeres rettigheter, og tør å stille krav til egen og andres politikk. Norge kan ikke diktere andre lands sosiale politikk i fiskeriforvaltningen, men må gå foran som et godt eksempel ved å gi egen kystfiskerbefolkning bedre vilkår til råderett over ressursgrunnlaget. Det er dette som bør ligge i begrepet internasjonal solidaritet.


Harald Sakarias Brøvig Hansen, leder, Spire
Hanne Margrete Johnsen, sentralstyremedlem, Spire


En forkortet versjon av kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 11. september.