Framtidens matproduksjon er grønn!

Mari Gjengedal er rådsmedlem i det norske R& Dialogue-rådet, og leder for Spire.

Bioøkonomi og kretsløpstankegang vil være sentralt for framtidens lavutslippssamfunn. Et grønt og bærekraftig landbruk vil være en viktig del av dette samfunnet.

Matproduksjon er sivilisasjonens mest grunnleggende bærebjelke. Vi klarer ikke å fungere som samfunn uten nok mat og et levedyktig landbruk til å produsere den. Dette faktum er kanskje ikke noe de fleste tenker over til daglig der de med den største selvfølgelighet plukker ferdigpakkede matprodukter direkte fra butikkhyllene. Landbruket har lenge vært hensatt til det ukule hjørnet av samfunnsdebattens skolegård, og har først og fremst vært diskusjonstema for bønder og andre spesielt interesserte. 

Men nå ser vi at dette er i endring. Stadig flere begynner å se sammenhengen mellom matproduksjon, klima, miljø, helse, livskvalitet og et bærekraftig samfunn. Flere folk ønsker å vite hvor maten kommer fra og hvordan den er produsert. Dette er en viktig start på en nødvendig utvikling, og veldig gledelig for alle oss som mener at landbruk er sexy og at matproduksjon lenge har fått ufortjent lite oppmerksomhet. 

Landbruket - klimasynder eller klimahelt?
I Norge er det beregnet at landbruket står for mellom 8 og 12 prosent av norske klimagassutslipp. På verdensbasis er anslagene veldig varierende, enkelte opp mot 50 prosent av totale utslipp (et mye brukt anslag sier at kjøttproduksjon alene står for 18 prosent). Det fins ulike måter å regne på. De høyeste utregningene inkluderer tall for skoghogst, endringer i arealbruk, utslipp ved nydyrking og frigivelse av karbonholdig materiale i jorden, gjødsling, maskiner, husdyr, transport, prosessering og matsvinn. Det norske utslippsregnskapet er ikke like omfattende. Det er ingen tvil om at landbruket i dag er en substansiell klimasynder - på verdensbasis den næringen med mest utslipp. . Samtidig har landbruket et stort potensial for å snu på flisen og gå fra å være klimasynder til å bli en klimahelt. I framtiden kan og må det flerfunksjonelle landbruket bidra positivt for både klima, miljø, sysselsetting og næringsutvikling, i tillegg til å selvfølgelig sikre oss den viktigste ressursen av dem alle: mat. 

La meg invitere deg med på en tur til framtiden; en framtid hvor landbruket spiller nettopp denne positive rollen. Framtidens bærekraftige lavutslippsamfunn har gjennomgått noen grunnleggende og omveltende transformasjoner, hvor den viktigste endringen er at vi har gått fra å tenke på produksjon og forbruk som lineært, til å tenke sirkulært. Framtidens samfunn har tatt innover seg at vi har begrensede ressurser, og at vi derfor må forvalte dem på en slik måte at ingenting går tapt gjennom verdikjeden. Avfall fra én del av produksjonskjeden kan inngå som ressurs i en ny del. Dette gjelder også for landbruket. 

Back to basics
La oss begynne med det grunnleggende: i framtiden spiser vi mer plantebasert kost og mindre animalske produkter. Det er fordi det er lite ressurseffektivt å la maten gå gjennom dyr når de kan gå direkte til mennesker. Istedenfor å spise store mengder kjøtt hver eneste dag, har kjøtt gått tilbake til å bli en verdifull og hyggelig luksus man kan unne seg med måte og en gang i blant. Imidlertid har vi fremdeles en relativt god kjøttproduksjon i Norge. Det er fordi Norge er rikt på gras- og grovfôr-ressurser, som mennesker ikke kan nyttiggjøre seg. Vi kan dermed la de flotte drøvtyggende dyrene våre utnytte denne ressursen og omgjøre den til menneskemat, samtidig som de ivaretar viktig og mangfoldig kulturlandskap. Vi har minimert produksjon som er basert på unødvendig import av fôrråvarer, og har lagt om produksjonen med utgangspunkt i hvilke ressurser vi har tilgjengelig i Norge. Dermed har vi en mer bærekraftig produksjon hvor vi utnytter alle våre muligheter til å bidra til det globale matfatet der vi kan. Import av mat er kun en løsning for varegrupper vi ikke selv kan produsere. 

Folk flest har i framtiden tatt tilbake det nære forholdet til matproduksjon som man en tid hadde mistet da det moderne samfunnet vokste fram. Kunnskap om grunnleggende prinsipper for matproduksjon og råvarer får elevene fra tidlig skolealder. Alle vet hvordan gulrøtter dyrkes eller hvor eggene kommer fra. Det å være andelseier på en andelsgård eller dyrke noe av maten sin i egen parsellhage, er helt vanlig. I byene dyrkes det mat på tak og andre ledige arealer, og kommunale felleshager bidrar både til selvforsyning, atspredelse og sosiale møteplasser. Det er gjennomgående en stor bevissthet rundt lokale, kortreiste og sesongbaserte matsystemer. Istedenfor å kjøpe en slapp salat på Rema, kjøper istedenfor stadig flere folk ferske matprodukter direkte fra lokale bønder gjennom forbrukerstyrte samvirker og andre markedskanaler. Her kan de ofte prate direkte med bonden og få vite nøyaktig hvordan maten er blitt produsert. 

Et mangfold av klimatiltak
Flere tiltak er blitt gjennomført for å minimere belastningen på klima og miljø i matproduksjonen. Ingen landbruksmaskiner går lenger på fossil energi, men drives på biogass produsert av landbruket selv. Biogassanlegg er det mange av, og bøndene blir betalt for å bidra med gjødsel og annet organisk materiale til biogassproduksjon på sitt lokale anlegg. Restmaterialet fra produksjonen går tilbake til jordene og gir næring til nye vekster. Mer effektiv og målrettet gjødsling forhindrer nitrogenavrenning og forurensing. Mer sirkulær ressursbehandling begrenser behovet for kjemisk-syntetiske innsatsmidler som slipper ut klimagasser både ved bruk og i produksjon. Vi har for alvor forstått at matjord er en ikke-fornybar ressurs (det tar 1000 år for naturen å lage én centimeter med matjord!). Derfor har vi et landbruk som har fokus på å tilbakeføre organisk materiale i jorden istedenfor å tære på ressursene. Dette har ført til høyere produktivitet og sunnere jord. Kombinert med tiltak for å begrense jordbearbeiding og bruk av tunge maskiner, har dette ført til at matjorden nå fanger opp store mengder karbon istedenfor å slippe den ut. Lagring av biokull i jordbruksjord har også hatt positiv effekt. I tillegg har man gjennomført storskala restaurering av myrer, og forbud mot å dyrke opp nye.

Bioøkonomi
Energieffektiviseringen av driftsbygninger har vært enorm, og ved hjelp av småskala fornybar energi og aktivhusløsninger, er nå landbruket en netto produsent av energi. I den andre enden av verdikjeden er matsvinn redusert til et minimum. Det lille som fremdeles kastes, går direkte inn i energiproduksjon. Vi har forlengst gått fra å være en fossil økonomi til en bioøkonomi, hvor fornybare biologiske materialer er råvarene for alt som produseres. Produksjon i havbruk-, skogbruk- og landbruksnæringen er blitt helhetlig integrert, og avfallsstoffene benyttes i ny produksjon. Alger i havet og bioteknologisk utvinning av trevirke har skapt grobunn for nye arbeidsplasser, klimavennlige produkter og en levedyktig norsk fôrindustri. Alt henger sammen med alt - og alt forvaltes i et bærekraftsperspektiv.

Denne framtiden er foreløpig fjern
Men den er mulig! Norsk landbruk har en ambisiøs visjon om å være klimanøytralt innen 2030. Dette er et stort, men gjennomførbart mål om man har mot til å iverksette de nødvendige tiltakene. Klimakur 2020 har forlengst pekt på ulike tiltak som vil begrense utslippene fra landbrukssektoren. Det som mangler, er politisk innsatsvilje. Stadig vekk viser private initiativ at det er mulig å gjennomføre tiltak med enorme effekter. Ved et veksthus i Nord-Trøndelag er for eksempel Co2-utslippene redusert med 99 prosent og energiforbruket redusert med 80 prosent ved hjelp av smarte energiløsninger og kreativ bruk av teknologi. Framtiden vil gi oss nye løsninger vi tidligere ikke en gang har drømt om. Men med politikernes hjelp, forutsigbare planer og ambisiøse satsninger, vil utviklingen skje langt fortere. Det vil både vi og planeten ha godt av.

Skrevet av Mari Gjengedal

Denne saken var først publisert på bloggen til R&Dialogue Norge.

---