Fremtidens generasjon, hva med nåtidens samfunnsdeltaker?

Illustrasjon fra "Klar, ferdig, påvirk! En tegneserie om byutvikling, makt og ungt engasjement." Illustrasjon: Torill Beritsdatter Gaarder.

Dagens unge får til stadighet høre at de er "fremtidens generasjon". Artikler og medieoppslag konstaterer at det å ikke ta klima- og naturkampen på alvor er et hån mot dagens unge som må rydde opp etter dagens beslutningstakere. Spørsmålet er hvorvidt de unge regnes som nåtidens samfunnsdeltakere?

​I nye nasjonale læreplaner fra høsten 2020 var budskapet tydelig: Norsk utdanningssystem skal være en viktig nøkkel i bærekraftig utvikling nasjonalt og globalt. De som fulgte prosessen med utvikling av nye læreplaner kjenner seg gjerne igjen i at denne prosessen ikke var en rolig søndagstur fra start til slutt. Det var rekordmange innspill gjennom høringer, opprop og store overskrifter i media både fra enkeltpersoner med ansvar for utdanning, samt faggruppene oppnevnt av Utdanningsdirektoratet. Summen av dette resulterte i at utfallet av søndagsturen ble den nye nasjonale læreplanen, Kunnskapsløftet 2020. Selv om utdanning for bærekraftig utvikling i varierende grad har hatt en plass i utdanningssystemet, signaliserte de nye læreplanene noe viktig: Bærekraftig utvikling løftes frem som ett av tre overordnede tverrfaglige tema sammen med demokrati og medborgerskap. 

Listen for hva dagens elever skal lære er lang. Hva som ligger i utdanning for bærekraftig utvikling handler kanskje like mye om øyet som ser, som forskningen som ligger til grunn. Eksempelvis vet man i dag at over halvparten av verdens befolkning bor i urbane områder, og flere strømmer til. Disse områdene står for om lag 75 prosent av verdens klimagassutslipp. Dette betyr også at byene må være en sentral del av løsningen i å kutte utslipp og sikre gode kår for både mennesker og miljø. Et dypdykk i forskning på feltet utdanning for bærekraftig utvikling signaliserer et tydelig budskap på veien mot målet. En ensidig undervisning med formidling av teoretisk kunnskap om de store verdensspørsmålene er utilstrekkelig. Elevene må delta aktivt i undervisningen, utforske relevante problemstillinger innenfor bærekraftig utvikling, og ikke minst øve seg på å stille kritiske spørsmål til informasjonshavet og spekteret av løsninger som finnes.
​
I forbindelse med Spires skoleprosjekt var vi på besøk i bærekraftsukene hos førsteårselever på Natur videregående skole. Prosjektet vi gjennomførte sammen med lærerne tok for seg bærekraftig utvikling av elevenes nærområder, knyttet opp mot utfordringer med urbanisering, klimagassutslipp og løsninger i byer. Jeg stilte elevene et spørsmål om hvor mange som hadde hørt at de er fremtidens generasjon. Alle hender opp. Oppfølgingsspørsmålet om noen hadde blitt spurt om hva de synes om sine egne nærmiljø, de som jo bor i disse urbane områdene. Ingen hender opp. I løpet av prosjektet skulle elevene i denne klassen utforske sine nærmiljø og sette ord på hva de observerer. Videre skulle, de som er fremtidens generasjon, samarbeide om løsninger på de observerte utfordringene. I iveren kan det glemmes hvor komplisert det kan være som ung å medvirke i et system som ikke er lagt opp til å inkludere alle grupper. Dette var elevene raske å minne meg på, for hvordan kan unge faktisk påvirke nærmiljøene sine i praksis?
 
For å oppnå målet om at utdanningssystemet i Norge skal være et viktig bidrag til bærekraftig utvikling nasjonalt og globalt, er det viktig at elevene både får kunnskap, ferdigheter og holdninger som kan anvendes i møte med nærområdenes utvikling. Samtidig er de nevnte kritiske spørsmålene fra elevene om reell medvirkning i urbane utviklingsprosesser dessverre legitime. Til tross for at elevene vet at de er fremtidens generasjon, kan man stille spørsmål ved den reelle muligheten de får til å være nåtidens samfunnsborgere gjennom inkluderende medvirkningsprosesser. Svaret på dette er både ja og nei. På den positive siden skjer det viktige endringer i et forsøk på å inkludere flere grupper i medvirkning til en bærekraftig utvikling av nærområder. Likevel er kanskje svaret også negativt siden en økende tendens til urbanisering også har en skyggeside hvor planprosesser effektiviseres og markedskrefter ofte blir drivkraften i utviklingen. Dette kan skyve grupper ut av medvirkningsprosessen, deriblant de unge. Høye krav til faglig kompetanse, komplisert fagspråk og manglende tilgjengelighet og oversikt over utviklingsprosesser i nærområder kan mildt sagt dempe de unges motivasjon til å medvirke.
 
Spires nærmiljø-prosjekt i skoler tilstreber å ta for seg viktige elementer i bærekraftig utvikling av nærområder, samtidig som man belyser medvirkningsprosesser i denne utviklingen. Demokrati og medborgerskap handler om mer enn å stemme ved valg når man har nådd stemmealder. Det handler også om reell mulighet til å påvirke samfunnet rundt oss. Nemlig å være skodd med de kunnskapene og ferdighetene som trengs, i møte med tilrettelagte og tilgjengelige medvirkningsprosesser for de unge, dagens samfunnsborgere.