Mat er sikkerhetspolitikk

Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk, skriver Spire, Utviklingsfondet og FIAN i denne kronikken på trykk i Vårt Land.

Denne kronikken stod på trykk i Vårt Land den 29. oktober 2014, og er skrevet av Mari Gjengedal (leder for Spire), Kari Helene Partapuoli (daglig leder i Utviklingsfondet) og Lovise Ribe (daglig leder i FIAN Norge).

I kampen mot terror, ekstremisme og voldelige konflikter bruker verdenssamfunnet militær makt og debatterer ideologiske og religiøse skillelinjer. Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk.

Vi representerer utviklings­organisasjoner som jobber for global matsikkerhet, er opptatt av fattigdomsbekjempelse og bedre kår for fattige matprodusenter. Næringsrik mat og rent vann er grunnleggende menneskerettigheter, og det er nok ressurser i verden til at alle kan nyte disse rettighetene.

Investeringer i bærekraftig landbruksutvikling er et ­effektivt middel for å bekjempe­ fattigdom og redusere antall mennesker­ som lider av sult og underernæring. Bærekraftig landbruksutvikling er også helt nødvendig for å møte de store utfordringene­ klimaendringene utgjør for verdens matproduksjon – spesielt i utviklingsland.

Retten til mat. Men arbeidet med matsikkerhet handler ikke bare om fattigdomsbekjempelse. Matsikkerhet er en forutsetning for stabil samfunnsutvikling og fredelig sameksistens. Arbeidet for retten til mat er derfor også i høyeste grad sikkerhetspolitikk.

Det er mange grunner til at kriger og terrorisme oppstår. En viktig årsak til at gnisten kan ­utvikle seg til en storbrann, er ofte fattigdom, sult og mangel på livsmuligheter.

Globalisering innebærer ikke bare økte ulikheter mellom fattig og rik, men også at stadig flere ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi har kunnskap om den ulikheten og urettferdigheten de opplever.

Å se mennesker i den rike delen­ av verden leve i overflod mens en selv ikke har nok mat til å mette sin egen familie, gir gode­ grunner til sinne og frustrasjon. Klimaendringene har gjort matproduksjonen enda mer sårbar og vil i fremtiden ytter­ligere kunne øke konfliktnivået­ på lokalt, nasjonalt og globalt plan.

Matmangel. Opp gjennom verdenshistorien har matmangel og fordeling av matressurser ført til mange konflikter. Sjef for avdeling for Beskyttelse og samfunnssikkerhet ved Forsvarets forskningsinstitutt uttalte tidligere i høst: «Tilgang til mat og vann er blant menneskers aller mest grunnleggende behov, og dermed viktige forutsetninger for samfunnssikkerheten.»

Det er etter hvert mange som har påpekt sammenhengen mellom høye matpriser og den arabiske våren. De første demonstrasjonene i Tunisia var protester mot høye priser på brød, og både i Bahrain, Marokko, Yemen, Egypt og Jordan var det såkalte brødprotester i tiden før den arabiske våren.

De store endringene i Midt­østen handler selvfølgelig ikke bare om mat. Det er allikevel stor enighet om at det er en sammenheng mellom opp­rørene, matvareprisene og ­landenes sårbarhet for inflasjon på verdens matmarked.

Mat er også et kjent våpen i krig. Al-Shabab i Somalia har holdt nødhjelp tilbake fra befolkningen og til tider bevisst tatt kontroll over matressursene. Dette har vært en av metodene deres for å rekruttere krigere og kontrollere befolkningen.

Mot dette historiske bakteppet­ er det innlysende at retten til mat bør være en integrert del av Norges og andre lands sikkerhetspolitikk. Men i den snart 13 år lange krigen mot terror, som store deler av verden er dratt inn i, hører vi lite om viktigheten av retten til mat og bekjempelse av sult og underernæring. Arbeidet med matsikkerhet, spesielt med retten til mat, er stort sett forbeholdt utviklingsorganisasjoner.

Norge er sterkt integrert i ­internasjonal økonomi og politikk, og dermed også sårbare overfor internasjonale omveltninger. Det er ikke utenkelig at vi selv kan ende opp som et direkte mål for voldelige grupper, og vi må gjøre det vi kan for å bygge opp en fredelig verden på lang sikt.

Vi skjønner at det er litt for drøyt å sette direkte likhetstegn mellom verdens fattigdom og de sikkerhetsmessige truslene mot vårt eget land. Derimot er det ikke for drøyt å påstå at mennesker som får innfridd sine grunnleggende menneskerettigheter sannsynligvis utgjør en mindre trussel mot omverdenen enn hvis det motsatte er tilfelle.

Økte matpriser. Hva mener vi norske myndigheter bør gjøre? Jo, bidra enda mer til matsikkerhet over bistandsbudsjettet og rette søkelyset spesielt mot grunnleggende rettigheter som mat og vann. Ofte ser vi at økte matpriser og manglende mat­tilgang kan være nok til å skubbe en ustabil situasjon ut av kontroll.

Samtidig vet vi at landbruket utgjør den sektoren som vil bidra til størst utviklingseffekt dersom den investeres i. Gi derfor mer støtte til landbruksutvikling som har de aller fattigste og mest sårbare som målgruppe.­ Slik kan de selv skape seg et bedre­ liv og få muligheten til å forsørge seg selv. Økt levestandard for de aller fattigste i verden er god sikkerhetspolitikk, også for Norge.