Er det etisk av Norge varig å kutte vår egen evne til å dyrke mat? Det spør Ruth Davey Eig fra Spire Trondheim om i dette innlegget i Aftenposten Dette innlegget var på trykk i Aftenposten lørdag 26. april.
Nylig vedtok Trondheim bystyre å omdisponere 1050 mål av Norges beste matjord til boligbygging, en beslutning som ble godkjent av landbruksministeren. Hensynet til byens boligbehov gikk foran hensynet til jordvern - et tilfelle som dessverre ikke er unikt. Over hele landet treffes det daglig beslutninger om nedbygging av matjord. Slike avveininger er vanskelige. Politikk er ikke lett - man må fordele litt for knappe ressurser til litt for mange gode formål. Desto viktigere er det da å ta helheten med i beregningen når man skal treffe de rette slutningene. Hva er viktigst? Rent vann, frisk luft og mat Menneskets mest basale behov er behov for rent vann, frisk luft og mat. Til syvende og sist er all mat et resultat av at planter dyrket i matjord har omdannet energi fra solen (eller fra ikke-fornybare kilder via kunstgjødsel) til næring som vi kan fordøye, enten direkte eller via kjøtt fra planteetende dyr. Debatten om jordvern må ned på dette absolutt basale nivået, for det er dette det handler om. Matjord = mat. I Norge er bare 3 prosent av arealet egnet til bruk i matproduksjon. I 1955 var det 5 prosent, men siden da er store arealer lagt under asfalt og betong - om få tiår risikerer vi å ha svært lite igjen. Matjord som bygges ned, er tapt og kan aldri dyrkes på ny. Jord nydannes heller ikke i vår tid - det tar flere hundre år før kompliserte biologiske prosesser har skapt få centimeter ny jord. Norge er avhengig av matimport - en nødvendighet, siden andre land har bedre forhold for matproduksjonen enn vi. Likevel, mulighetene for handel er prisgitt samfunnsforhold forøvrig. Menneskeskapte klimaendringer er i sving, noe som utgjør en stor trussel mot verdens matvaresikkerhet. Eksperter spår at fremtidens kriger vil utkjempes over noe så enkelt som brød og vann. Nasjoner som Kina og Sør-Korea har kjøpt opp enorme arealer i andre land for å sikre seg tilgang til jord for matproduksjon for egen befolkning i fremtiden - en prosess kalt «landran» på norsk. Samfunnsetisk sett er dette forkastelig, men like fullt symptomatisk for en globalt sett truet matvaresikkerhet. Bare stole på andre Er det etisk av Norge varig å kutte vår egen evne til å dyrke mat? Er det lurt å stole fullt på at andre matproduserende nasjoner ikke «skrur igjen kranen» og reserverer maten til egen befolkning når kampen om matfatet blir bitrere? Hvis den dagen kommer og sulten river, var det da så klokt å ha lagt vår eneste mulighet til å dyrke mat til egen befolkning under metervis med pukk og betong? Enkle løsninger i politiske prioriteringsspørsmål finnes ikke. Med så lite som 3 prosent dyrkbar mark igjen i Norge, bør all matjord vernes for all fremtid. Et slikt vern vil i sin tur tvinge frem i debatten alternativer til nedbygging. Det vil kanskje bli vanskelig, men vi vil i det minste ikke bo midt i det eneste matfatet vi hadde her til lands. Skrevet av Ruth Davey Eig, medlem av Spire Trondheim Følg Spire Trondheim på Facebook! Comments are closed.
|