Ministerkonferanse på Bali

I disse dager avholdes ministerkonferanse på Bali i Indonesia i regi av Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Ministerkoferansen er WTOs høyeste beslutningsorgan og alle medlemmene i WTO møtes annenhvert år for å diskutere saker som omhandler medlemslandene. Siden ministerkonferansen i Doha i 2001 har partene prøvd å kommet til enighet om en global multilateral handelsavtale, men forhandlingen har gått i stå de siste 12 årene.

Verdens Handelsorganisasjon (WTO)
Verdens Hansdelsorganisasjon (WTO) er en internasjonal organisasjon med 159 medlemmmer. Hovedoppgavene til WTO er å overvåke dagens handelsregelverk, å være et forum for forhandlinger og å bidra til løsning av handelskonflikter mellom medlemsland. Målet med WTO er å forhandle frem avtaler som gjelder for alle medlemslandene og som skal fremme frihandel ved å minske handelsbarrierene mest mulig innen områder som landbruk, industrivarehandel, handel med tjenester og intellektuelle rettigheter.

WTO fører en ensidig handelsliberaliserende politikk som favoriserer de rike landene. De fattige landene blir gjennom handelsbarrierer ofte fratatt politiske handlingsrom til å utforme egen politikk. Spire mener at dette nyliberalistiske systemet har vist seg å være hverken bærekraftig eller føre til mer sosial rettferdighet. Vi er opptatt av at utviklingsland skal få handlingsrom til å bestemme over egen politikk og at deres forhandlingsposisjon i WTO styrkes.

Doha-runden
Forhandlingene om en ny multilateral handelsavtale har foregått siden den 4. ministerkonferansen i Doha, Qatar i 2001. Denne forhandlingsrunden har fått navnet utviklingsrunden (Doha Development Agenda, DDA) fordi målet med avtalen har vært å integrere utviklingsland bedre i det internasjonale handelssystemet. Under ministerkonferansen ble landene enige om å sette i gang forhandlinger på en rekke områder, og at forhandlingene skulle avsluttes innen utgangen av 2004. Etter 2001 har det vært avholdt fire ministerkonferanser, samt flere uformelle møter på ministernivå, uten at partene har kommet til enighet. I 2008 brøt forhandlingene helt sammen etter et mislykket forsøk på å enes om importregler for landbruksprodukter.

• Doha-runden er i dyp krise, konstaterte WTO i sitt nyhetsbrev i juni 2011.

På ministerkonferansen i Genève samme år innrømmet medlemslandene for første gang at forhandlingene hadde gått i stå, og landene ble enige om at de måtte endre kurs for kunne oppnå målene fra Doha-runden. Det ble derfor åpnet opp for forhandlinger på enkeltområder, og fokus ble rettet mot handelsfasilitering, landbruk, og utvikling.

Ny tiltro til en handelsavtale?
Forventningene til en ny multilateral avtale har tidligere vært moderate, ettersom forhandlingene nærmest har stått stille i 12 år. Ved å åpne opp forhandlinger på enkeltområder i 2011 er det mange som har fått ny tiltro til en global handelsavtale.

• Ministerkonferansen på Bali i desember er en fantastisk mulighet for WTOs medlemmer å vise deres forpliktelser til det multilaterale handelssystemet,  sa den nyinnsatte generalsekretæren Roberto Azevêdo i sin åpningstale på WTO Public Forum i oktober.

Han fortsatte med å si at ved å framforhandle en ny avtale vil medlemslandene sende et kraftig signal til verden om WTOs evne til å oppdatere og forbedre handelsreglene.

Til tross for økt til tiltro til en avtale har forhandlingene siden WTO Public Forum gått tregt og mange har satt spørsmålstegn ved om medlemslandene faktisk vil komme til enighet før Bali. I WTOs hoved råd den 26. november adresserte Azevêdo problemet og understreket alvoret i situasjonen.

Mange ser på årets ministerkonferanse som ”vinn eller forsvinn” for utviklingsrunden, og man må få til en avtale for å få ny tiltro til WTO som verdens ledende handelsorgan. Etter 26. november har forhandlingene tatt seg opp og medlemmene har kommet til enighet i mange av sakene.

En mulig Bali-pakke?
På årets ministerkonferanse skal det framforhandles en såkalt “Bali-pakke”. Denne vil omhandle handelsfasilitering, tollkvoteadministrasjon, særbestemmelser for matvarelagre for utviklingsland og eksportsubsidier på landbruksområdet skal drøftes. Visse spørsmål av særlige interesse for MUL-land (minst utviklede land) som for eksempel toll- og kvotefrihet for disse landene, er også potensielle elementer i Bali-pakken. Det er ifølge den norske regjeringen enighet om det meste i Bali-pakken, men noen spørsmål gjenstår for handelsfasilitering og matvaresikkerhet.

Det er fare for at hele Doha-runden kollapser dersom medlemslandene ikke får på plass en ny avtale på Bali. Samtidig har mange utviklingsland har uttrykt bekymring for at Bali-pakken blir det eneste resultat av Doha-runden og at forhandlingene om de store og viktige sakene ikke igangsettes.

Hva skjer hvis ikke medlemslandene kommer til enighet?
Mye tyder på at dersom det mot formodning ikke blir framforhandlet en ny global handelsavtale, vil bilaterale og plurilaterale avtaler bli alternativene. Da vil medlemmer med like interesser forhandle avtaler seg i mellom for å videreutvikle handelsregelverket. Et problem vil være at de rike landene fører an disse forhandlingene og handelsregelverket utvikles dermed på deres premisser. Både bilaterale og plurilaterale avtaler fører til sterkt asymmetriske forhandlingsposisjoner ettersom disse avtalene ofte er med på å presse utviklingsland til å akseptere handelstiltak de aldri ville ha godtatt i multilaterale forhandlinger. Utviklingslandene har en sterkere stemme når de står sammen og det politiske handlingsrommet vil være større jo flere som står sammen.

Hva mener sivilsamfunnet i Norge?
Spire har sammen med andre organisasjoner i Forum for utvikling og miljø (ForUM) vært med på å lage et posisjonsdokument til ministerkonferansen på Bali som du kan lese her. Dette dokumentet inneholder noen punkter som vi i sivilsamfunnet mener er viktig at den norske delegasjonen fremmer på konferansen. Dokumentet tar blant annet opp bærekraftighet i produksjon og subsidiering av småskala jordbruk i utviklingsland, i tillegg til retten til å bygge opp reservelagrene for mat.

Vi i Spire mener at mat ikke er en handelsvare, men en menneskerett. Et frihandelssystem er ikke et effektivt verktøy for å sikre alle mennesker denne retten, fordi frihandel kun tar hensyn til profittmaksimering. Spire mener at handel ikke er et gode i seg selv, men heller et virkemiddel for å oppnå en mer rettferdig fordeling og en mer bærekraftig verden. For at handelssystemet skal bli mer rettferdig er det essensielt at det blir utarbeidet med utgangspunkt i de fattigste, og ikke blir dirigert av dem som har mest fra før. Vi retter nå blikket mot forhandlingene på Bali og følger nøye med på hva som skjer de neste dagene.

Skrevet av Maren Trones, Koordinator for Handelsutvalget